Minnetale om mor

I dag er det mors avskjedsstund som samler oss. Mor fikk leve mange år og var klar for å reise herifra, men samtidig er det et stort tomrom etter henne. Mor var ikke den som preget avisene, hun var av de stille i landet. Men hun var MOR, med store bokstaver. Og det er vel den største hederstittel.

Mor ble født på Tungland 22. februar 1932. Foreldrene hennes var Thomas Fjelde fra Jørpeland og Inga Efteland fra Helleland og Bjerkreim. Mormor og morfar treftes i Stavanger og ble gift våren 1921. Da bosatte de seg i nybygd hus ved sjøen på Tungland. Mor var minstebarnet i søskenflokken på fem. Søsknene var Tore, Marton, Sverre og Ingrid. De to jentene var noen år yngre enn gutene, og det ble derfor knyttet ekstra sterke bånd mellom mor og moster. Bånd som varte livet ut.

Da krigen var slutt i 1945, flyttet mor og foreldrene til Selemork, hvor de forpaktet garden. Det ble et tre-års prosjekt. I 1946 var mor ferdig med folkeskolen, og fikk sin første jobb. Hun var da hushjelp hos frk. Vedø, som var bokhandler på Jørpeland og hadde leilighet hos Bertinius Tungland. Senere ble hun «butikkjomfru» i Lea-butikken og hadde også litt husarbeid for Anna Lea. Det var moster som ordnet med den jobben. Mor likte best at andre ordnet opp for henne. Hun var unormalt beskjeden, og sa selv at hun som barn trivdes best ved skjørtekanten til mor. Når hun ble eldre, var det storesøster som var «støttekontakt». Vi hadde ikke telefon heime mens vi var små. Et fast innslag i hverdagen, var når mor tok sykkelen fatt og syklet til telefonkiosken i Vågen for å «ringe til Ingrid».

Mor og far ble kjent på bedehuset. De ble gift nyttårsaften 1955. Da fikk de flytte inn i leilighet i 2.etasje hos Maggi og Helmer Solgård i Steinhagen på Tungland, og der bodde de til deres eget hus sto ferdig i februar 1963. Torild og jeg ble født mens vi bodde hos Maggi og Helmer, Einar kom ei uke etter at de flyttet inn i det nye huset, mens Sissel kom i 1965. I tillegg mistet de et barn før det var født, i perioden mellom Torild og meg.

Mor sluttet i lønnet arbeid da hun ble gift, men hadde en vaskejobb hos broren Sverre, på Fjelde mek verksted, noen få år før far ble pensjonist. Det var derfor heimen som var mor sin hovedarena. Her sørget hun for stell av oss ungene så lenge det trengtes, for mat og renhold og at hagen så akseptabel ut. Jeg kan kun huske en gang at far kom med et negativt hjertesukk overfor mor. Da hadde han svettet med å klippe hekken, og mor kom stadig med kommentarer om forbedringer. «Hun blir aldri fornøyd», sukket far stille. Mor visste hvordan hun ville ha det, og var ikke redd for å si ifra.

På samme tid som mor ble født, ble foreldrene hennes frelst i en vekkelse på Jøssang. Mor fikk derfor vokse opp i en kristen heim, og var en kristen hele livet. Hun fant sin plass på bedehuset, og her traff hun også far. Der var de også aktivt med gjennom hele livet. Mor sa aldri noe på møtene, til det var hun for beskjeden. Hun var med i Misjonssambandets yngre kvinneforening, helt til helsa sviktet. Hun var også med en periode i en annen kvinneforening. Mor var glad i å synge, og sang i musikklaget på bedehuset i sin ungdom, og som pensjonist ble hun med i damekoret Samklang. Ellers var mor og far med som arrangører av formiddagstreffet på bedehuset.

Mor deltok aldri i politiske aktiviteter. Men det var en sak som hun engasjerte seg i og som rystet henne slik at hun til og med klarte å overstyre beskjedenheten. Da det ble fremmet forslag om endring i abortloven i 1974, ble det i Norge samlet inn mer enn 600 000 underskrifter mot det nye lovforslaget. Mor var en av dem som tok sykkelen fatt fra hus til hus, for å få folk til å skrive under på oppropet som sa ja til livet.

I 1987 fikk mor og far sitt første barnebarn. Da ble Ragne født på Voss sykehus. Siden kom 11 barnebarn og 8 oldebarn. Det var stor stas for mor. Mor var veldig glad i barnebarna og oldebarna, selv om hun ikke alltid klarte å sette så store ord på det. I 1989 flyttet Sissel til Lebesby i Finnmark. Da begynte en ny æra for mor og far. I oppveksten reiste vi aldri på ferieturer. Det lengste vi reiste, var en tur en gang iblant, til Hinna og Vaulen for å besøke moster og onkel Per. Etter at Sissel flyttet til Finnmark, reiste de hvert år dit på besøk. Jeg flyttet også bort fra Rogaland, og mor og far kom ofte på besøk.

Ikke lenge etter årtusenskiftet, begynte helsa til far og skrante. Huset i Steinhagen ble derfor solgt i 2009 og mor og far flyttet til Wallem. Far døde i desember 2010, så mor fikk omtrent 10 år alene. Ikke lenge etter at far døde, merket vi at også mor ble preget av alderdommen, og demenssykdommen satte sitt preg på henne, sakte men sikkert. I juni 2019 fikk hun leilighet på Jonskobergets demensavdeling. Her hadde hun det veldig godt, og ble tatt vare på av personalet på en enestående god måte.

Etter at hun ble dement, forsvant også noe av beskjedenheten. Når jeg leste fra andaktsbok og bibel, ba og sang sammen med henne, kom det som oftest et sukk fra henne: «Det var fint». De sangen vi oftest sang, er de to fellessangene vi synger her i kirken, «Salige visshet, Jesus er min» og «Takk at du tok mine byrder». Andre påskedag hadde vi en sangstund. Vi hørte på sangen «Kven kan seia ut den glede». Siste verset slutter slik: «Hans (Jesus) eg evig væra vil». Da kom det momentant fra mor: Det vil jeg også! Den siste sangstund vi hadde, var på mandagen, den uka hun døde. Da var det Astrid og meg som sang, og det var gripende å merke at mor sang med, selv så svak hun var.

Uka før påske ble mor plutselig dårlig. Legen trodde først det var et slag, men det var det ikke. Men etter den hendelsen, gikk det raskt nedover med mors helse. Tirsdag 13. april merket vi at det gikk mot slutten. Hun sov mye, men var våken i korte øyeblikk. Hun fikk blant annet snakket en siste gang med Sissel på telefonen, før hun ca. kl.12.00 sovnet, for ikke å våkne igjen. Vi merket at hun periodevis hørte hva vi snakket om og gløttet litt på øyelokkene. Hun lå og sov fra tirsdag til fredag 16.4 kl.22.55. Da fikk hun flyttet heim til himmelen, 89 år gammel, mens Sissel og Julianne holdt henne i hendene. Vi søsken, svigerbarn og barnebarn fikk være sammen med mor den siste uka, til tross for smittesituasjonen, noe vi er veldig takknemlige for. Så er det mitt ønske, og mor sitt, at vi må få bli i himlen sammen, vi som var det her på jord.

Vi lyser fred over mors veldig gode minne.

(Minnetale i mors begravelse, Jørpeland kyrkje 23. april 2021)