Det gikk en misjonsvekkelse over Norge siste halvdel av 1800-tallet. Mange ungdommer søkte om opptak på Misjonsskolens ulike kull, men de fleste kom ikke inn. Hva da?
I 1885 utlyst Det Norske Misjonsselskap (NMS) opptak til sin misjonsskole i Stavanger for et nytt kull, med skolestart høsten 1886. Dette var det sjette kullet på skolen som startet i 1843. Det meldte seg 39 søkere, og fire kom til etter fristen. Søkerne var spredt fra det meste av landet, med en klar overvekt fra Rogaland (9) og Agder (8). Skolen skulle starte med et to måneders prøvekurs, før endelig oppstart i februar 1887. Studentene ville være ferdig utdannet i 1892.
Av de 24 søkerne som ble innkalt til prøvekurset, møtte 22. Da forkurset var ferdig, var det 17 som fikk fast plass på skolen. En student døde før skolen startet, mens tre falt av underveis. Dermed var det kun 13 som fullførte. Av disse havnet 11 som misjonærer på Madagaskar, mens to ble misjonærer i Sør-Afrika.
Misjonsskolen
Som nevnt startet Misjonsskolen i Stavanger i 1843. NMS ble stiftet året før, og det ble på stiftelsesmøtet bestemt at NMS skulle starte egen utdanning av sine mannlige misjonærer. Det var tre grupperinger som sto bak stiftelsen av NMS, nemlig haugianerne, brødrevennene og en kirkelig gruppe med blant annet flere prester. Den siste gruppen var ikke glad for vedtaket om å stifte egen misjonsskole. De ønsket at misjonærene skulle være Den norske kirkes utsendinger og utdannet ved Universitetet i Oslo. Brødrevennene derimot var lavkirkelige, og ønsket at misjonsfolket selv skulle ta hånd om misjonærenes utdanning. Denne striden holdt på å sprenge NMS.
Det var kun fire studenter på det første kullet, hvorav tre fullførte. Den nevnte striden førte til at skolen tok noen måneders pause høsten 1847, før de tre studentene fikk avlegge eksamen i 1848. Etter dette fortsatte tautrekning, og skolen ble endelig vedtatt i 1855. Det første ordinære kullet startet først i 1859. Da var det 50 søkere, hvorav 12 ble tatt opp på skolen, og kun halvparten av disse fullførte.
Neste kull gikk på skolen i 1864-68, og da fullførte 10 av 13 studenter. Til kull tre (1867-73) kom det 45 søkere, 17 fikk plass, mens 10 fullførte. Til kull fire kom det til sammen 23 søkere, med ni som fullførte skolen. Til kullet som gikk 1880-86 var det hele 60 søkere, 12 startet på utdannelsen, mens kun ni ble ferdig utdannet. Jeg tar også med at til kull sju (1892-97) var det 33 søkere, men kun 11 fikk studieplass.
Hvor ble de av, de som ikke kom inn?
Som nevnt i starten av artikkelen, var det 26 av de 39 søkerne som ikke fikk begynt eller ble ferdig med misjonærutdannelsen på kurset 1887-92. Fra Misjonsskolens arkiv (nå VID) har jeg fått tilsendt søkerlistene. Disse er imidlertid ufullstendige i sine personopplysninger. Jeg har prøvd å søke i Digitalarkivet og Nasjonalbiblioteket etter opplysninger om disse, men mangler opplysninger om 14 av de 26.
En av de 26 ble bedt om å ta mer undervisning og heller komme tilbake med søknad til neste kull i 1892. Han døde imidlertid før han kom så langt. To andre havnet likevel på Madagaskar. Antakelig reiste de som utsendinger for Amerikanske misjonsselskap. En av søkerne endte opp som prest i Amerika, mens fire fikk et ordinært yrke i Norge.
Ny mulighet i Kina
Da dette kullet startet sin undervisning våren 1887, var det begynt en gryende vekkelse for misjon i Kina. Den engelske baptisten Hudson Taylor hadde lenge drevet misjonsarbeid gjennom sitt misjonsselskap China Inland Mission. Han ga ut et misjonsblad, som var begynt å bli lest også i Norge. For fire av ungdommene som fikk avslag på søknaden til Misjonsskolen, skulle Kina bli utløsning for deres misjonskall. Hvem var så disse fire?
Den som først nådde Kina, og som fikk være et redskap til å tenne «Kina-brann» i Norge, var Ole Næstegaard. Ole ble født i Hovet i Hallingdal i 1861. Han utdannet seg til lærer på Hamar og fikk jobb i Hemsedal. Her ble han en personlig kristen. I 1882 besøkte misjonær Lars Skrefsrud Drammen. Ole gikk da de 20 mil fra Hemsedal, for å høre den berømte misjonæren tale. Under Skrefsruds talerstol møtte han misjonærkallet. Etter noen studier i Oslo og Örebro, ble han bibelbud og fikk stå i flere vekkelser.
Da han fikk avslag på søknaden til Misjonsskolen i Stavanger, reiste han til England for å gå på bibelskole. Her ble han tent for misjon i Kina, og forlot England for å reise i Norge å tale Kina-misjonens sak. Han fikk starte flere foreninger og fikk samlet inn så mye penger, at han kunne reise til Kina. Han gikk i land i Shanghai 13. februar 1888. Næstegaard sendte mange artikler om misjon i Kina til norske blader og aviser. I 1890 kom han tilbake til Norge på grunn av uenighet med noen av sine støttespillere. I Norge reiste han rundt og fortalte om Kina og om behovet for misjon i det veldige riket i Øst. På den måten var han med å tenne mange kristne i brann for kinesernes frelse. Han møtte også opp i Bergen da Kinamisjonen ble stiftet i 1891, men ble ikke utsending for dette selskapet. Ole Næstegaard reiste tilbake til Kina igjen, men ble psykisk syk i forlengelsen av bokseropprøret rundt århundreskiftet. Etter flere dramatiske hendelser grunnet sykdommen, ble han sendt heim til Norge.
Den neste av ungdommene som ikke fikk plass på Misjonsskolen, var Sivert Gjerde fra Tysvær. Han ble født i 1867 og ble frelst i 1885. Da han fikk avslag fra Misjonsskolen, ble han lærer i Tysvær og tok amtsskolen på Forsand. Han hadde da kontakt med et økende kinamisjonsmiljø i Stavanger. I 1889 reiste han til England for å gå på misjonsskole, men før jul tok pengene slutt. Han reiste derfor tilbake til Norge. Her tok han ulike småjobber, for å kunne tilbakebetale opparbeidet gjeld. Samtidig reiste han og fortalte om Kina, stoff han fant i Hudson Taylors blad. Han var blant annet redskap til at det ble startet en Kinamisjonsforening i Bergen, som var sentral i stiftelsen av Kinamisjonsforbundet.
Sivert Gjerde ønsket å være utsending for det norske selskapet, men valgte å reise til Kina før det var stiftet. Tanken var at han skulle bli deres utsending når selskapet var stiftet. Slik skulle det ikke gå. Han ble syk kort tid etter at han kom til Kina, og døde omtrent samtidig med at Kinamisjonen ble stiftet. Han ble kun 23 år gammel.
De to siste ungdommene som ikke ble tatt opp som studenter på Misjonsskolen var Johan Albert Olsen Skordal og Henrik Seyffarth. Skordal var fra Sokndal, mens Seyffarth var fra Mandal. Begge disse var blant de åtte første misjonærene fra Kinamisjonsforbundet som reiste fra Norge i september 1891. Underveis til Kina stanset de noen måneder i USA, og ankom Kina høsten 1892. Skordal fikk fire år i Kina, før han ble syk og døde 28 år gammel. Han hadde da fått døpt den første kineser vunnet gjennom Kinamisjonens arbeid. Seyffarth ble i Kina til 1907. Da ble også han syk, og måtte returnere til Norge. Her fortsatte han i Kinamisjonsforbundets tjeneste som vekkelsespredikant og misjonsinspirator. Han døde i 1933, 64 år gammel.
Det
er fint å lære av denne historien, at når en dør stenges, kan Gud bruke det til
å åpne en ny vei. Det ble ikke Madagaskar eller Sør-Afrika for denne
kvartetten. I stedet ble de pionærer for en ny misjonsorganisasjon med kall til
Kina. Vi mennesker kan planlegge, men Gud er den som styrer. Måtte Guds barn
også i 2023 svare som Jesaja på spørsmålet fra Gud om hvem han kunne sende:
«Her er jeg, send meg.» (Jes 6)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar