Det
satt en ensom mann på ei fengselscelle i Stavanger like før jul 1945. Han hadde
fått sin dødsdom, men nå var det mormors bibelfortellinger som opptok han mest.
Det
var den 36 år gamle Hans Jacob Skaar Pedersen som i de lange dagene på cella
hadde begynt å tenke på Gud. Han hadde ikke vokst opp i en kristen heim, men mormor
og morfar i Kopervik var kristne. Hver gang familien hadde vært på besøk, hadde
mormor fortalt de små fra Bibelen, og morfar hadde andakt ved middagsbordet.
Mormor,
Torborg Skaar, døde i 1923. Da var Hans Jacob kun 14 år gammel, men
bibelhistoriene glemte han ikke. Mormor ble født på garden Sandvik i Tysvær og
vokste opp i en søskenflokk på fire. Eldstemann emigrerte til Amerika og ble
prest i det norskamerikanske miljøet. Yngstesøster Johanne overtok etter hvert
heimegarden på Sandvik, og flyttet på sine eldre dager til Jørpeland. Hun er
min oldemor. Torborg og fjerde søster, Oline, ble begge gift til Kopervik-traktene. Senere fikk Torborg fem halvsøsken, da faren som enkemann giftet seg på
nytt i 1871.
Sandvik-garden
var en haugianergard, og mormor Torborg visste å fortelle barnebarna om sin
farfar Erik, som var en av lederne i haugianerflokken i Tysvær og var med å
stifte Det Norske Misjonsselskap. Hun var også stolt over faren, John Sandvik. Flere
ganger fortalte hun Hans Jacob om oldefar John sin bønnestein heime på Sandvik. Det
var en stor stein som John ofte besøkte for å be for barna og ikke minst barnebarna
og kommende generasjoner. Bak den steinen var det to store groper etter
oldefars «bønneknær».
Kanskje dette er John Sandvik sin bønnestein?
Alt
dette kom så sterkt for han, der han satt alene i fengselet i Stavanger. Han
var glad for at mormor og morfar var døde, og derfor slapp å oppleve krigens
gru og hvordan han selv hadde stelt seg. Livet hans hadde langt fra vært slik
besteforeldre og oldeforeldre hadde ønsket og bedt om. Nå kom de mange tanker,
om hvorfor det hadde gått som det hadde med livet hans.
Hans
Jacob sin mor, Tyri Josefine Skaar, ble gift med farmasøyt Henrik Bernhard
Pedersen rundt år 1900. De fikk sju barn, og Hans Jacob var nummer tre, født
30.12.1908 på Bryne. Familien flyttet ofte, først fra Kopervik til Bryne,
deretter Florø, så Egersund, før foreldrene slo seg ned i Stavanger. Foreldrene
var ikke kristne. Faren var medlem av partiet Høyre. Hans Jacob var en stor og
flott ungdom, som var aktiv i idrettsbevegelsen i Florø. Han fikk jobb på et
sakførerkontor, men ble snart arbeidsledig. Dette medførte at han ble bitter og
mente at demokratiet hadde spilt falitt.
Familien til Hans Jakob Skaar Pedersen (bak t.v.) Mor hans, Tyri Josefine
var søskenbarn til min farfar Lars J. Sandvik.
(bildet er fra NRK sitt program om H J Skaar Pedersen)
Etter
det dro han til sjøs, og fikk noen tyske venner som var tilhenger av nazismen. I
1934 kom han tilbake til Norge og Egersund, hvor foreldrene da bodde, og meldte
seg umiddelbart inn i NS, noe de fleste av søsknene også gjorde. Hans Jacob
begynte etter hvert på jusstudier, og fullførte disse etter krigsutbruddet. Han
meldte seg til kamp på nazistenes side, men han ble aldri innkalt. Det gjorde
imidlertid broren Henrik, som omkom i kamp på tysk side, vest for St.
Petersburg i 1943.
Han
Jacob avla juridisk embetseksamen i 1941 og fikk først en dommerfullmektigstilling
i Torridal, men ble allerede ved årsskiftet 1941/42 utnevnt til lensmann og
ordfører i Kopervik og Stangeland kommune. Mormor og morfars hjemkommune. Selv om han var NS mann, var han godt likt i Kopervik. Han tok alltid folkets parti
mot tyskerne, og berget livet til ei jødisk kvinne. Hans Jacob var nazist av
overbevisning, men likte ikke tyskerne. Han ville at de norske NS-folkene
skulle styre landet.
Hans Jacob Skaar Pedersen føres bort
I
mai 1943 ble han forfremmet til politisjef i Stavanger. Han truet politifolk
til å melde seg inn i NS, men prøvde også å dempe noe av den verste tyske
brutalitet. Mot slutten av krigen, fikk Hans Jacob vite om ei liste over 11
innflytelsesrike Stavangerbuer som tyskerne planla å ta livet av. Før de kom så
langt, ble tre tyske soldater drept av to norske motstandsfolk ved
Lutsivassdraget i Sandnes, 4. april 1945. Da regnet Hans Jacob med at tyskerne
ville sette i gang henrettelsen av de 11. Etter det deltok han selv i tortur
av norske fanger, for, som han selv forsvarte seg med, å hindre en enda større
brutalitet fra desperate tysker. Han innrømmet selv å ha slått en fange, men ble dømt for å ha slått fire.
Det
gikk som det måtte gå. Da jubelen for freden brøt ut i Norge den 8. mai, ble Hans Jacob arrestert. Han hadde da sørget for å få låst
inne alle våpen, slik at ikke de stup fulle tyskerne skulle få tak i dem. Etter
at våpnene var avlåst, meldte han seg selv for seiersmakten. De dømmende
myndigheter i Stavanger var effektive. Rettssaken mot han startet allerede 25.
oktober, og 5 dager senere ble han dømt til døden.
Mens
han nå satt i cella si og tenkte, hadde han lite håp om å berge livet. Han hadde
en anke inne både til høyesterett og kongen, med brev fra et samlet
kommunestyre og familien til den jødiske kvinna i Kopervik, med oppfordring til
ikke å henrette ham. Men stemningen i folket denne fredsvinteren, talte ikke
til hans fordel.
Hans Jacob Skaar Pedersen
På
cella satt han og leste i en Bibel han hadde fått. Han leste mange av historiene
mormor hadde fortalt ham som guttunge. Spesielt leste han flere ganger
historien om Barabas. Denne røver og morder som satt, lik han, og ventet på sin
dødsdom. Mens Barabas satt i sitt fengsel, gikk døra plutselig opp, og soldaten
i døra forkynte at han var fri. Landshøvdingen hadde gitt jødene ett valg. Velg
hvem dere vil dømme til døden, morderen Barabas, eller Jesus Kristus. Valget
falt på Jesus, og Barabas gikk fri.
En
annen forbryters påskehistorie fenget også Hans Jacobs oppmerksomhet. Det var
røveren på korset. Det vil si, den ene av de to røverne. Hans Jacob leste om
denne røveren som først spottet Jesus, men som plutselig innså at Jesus ikke
var noen røver, men verdens frelser. Røverens frelser. Derfor ropte han ut;
«Husk på meg, Jesus, når du kommer til ditt rike». Svaret Jesus gav røveren,
åpnet også Hans Jacobs øyne: «I dag skal du få være med meg til paradis». Denne
røverens frelser, var også gode mormors frelser. «Og tenk, nå er han også min!»
Hele
Bibelen forkynner at Jesus er synderes venn. På det menneskelige planet er det
stor forskjell på mennesker. Noen er store helter, og lever for andres beste
hele livet. Andre begår de grusomste forbrytelser mot menneskeheten. Inn for
den hellige Gud forkynnes nesten provoserende radikalt. «Det er ingen forskjell,
alle har syndet og står uten ære for Gud.» Men det var en som tok alle
menneskers synder på seg, både de som i menneskers øyne er små syndere og de
som er store. «Jesu hans Sønns blod renser for all synd»
Da
dette gikk opp for Hans Jacob, ble det lovsang i cella i Stavanger og lovsangen
fortsatte i cella i Bergen som han ble overflyttet til på nyåret 1946. 30. mars
1946 fikk Hans Jacob, så langt mennesker kan bedømme, bli med Jesus i paradis.
Da ble han skutt på Sverresborg festning i Bergen.
-------
Det
meste i denne fortellingen er historisk riktig. Det som står om Erik og John Sandvik
er historisk. Om Hans Jacobs mormor, Torborg, fortalte han fra Bibelen, er noe
jeg har tenkt, men ikke vet. Om Hans Jacobs omvendelse i fengselscella sier
Wikipedia: «Han var i mellomtiden blitt en sterkt troende kristen.» Om det var
historiene om Barabas og røveren på korset som ble hans «løsningsord», vet jeg
heller ikke. Men det er gripende å lese om denne min fars tremenning, som til
tross for sitt landssvik, ble benådet av den høyeste rett. Av han som skal
dømme levende og døde. «Just som jeg er, ei med et strå av egen grunn å bygge
på. Jeg uforskyldt må nåde få, og kommer, o, Guds Lam, til deg.»
Vil
du leses den historiske versjonen om Hans Jacob Skaar Pedersen, finner du den
på min slektsblogg via denne linken:
Notis i avisen "Dagen" 1. april 1946
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar