Kirkens historie har mange tragiske historier om åndelige ledere som falt i synd som fikk konsekvenser for deres tjeneste i Guds rike. Noen av disse opplevde å få fornyet tillit etter erkjennelse og bekjennelse.
Jeg har nettopp lest biografien om Fridtjof Birkeli. Han ble født på Madagaskar og hadde sine første år her, som misjonærbarn. Senere hadde han noen år på Misjonsselskapets (NMS) barneheim for misjonærbarn i Stavanger, mens foreldrene var på Madagaskar. Han utdannet seg til prest, og gikk i foreldrenes fotspor som misjonær på Madagaskar.
Etter mange år som en sentral leder på misjonsmarka, ble han generalsekretær for NMS. I denne stillingen var han i fire år, før han i 1961 ble biskop i Stavanger. I 1968 ble han biskop i Oslo og dermed leder for bispekollegiet. Det var han som viet kong Harald og dronning Sonja. Hele tiden hadde han i tillegg til en krevende jobb, også sentrale tillitsverv i internasjonale kirke- og misjonsorganisasjoner som Det lutherske verdensforbund.
Før han reiste ut som misjonær var han forlovet, men hun brøt forlovelse like før de skulle gifte seg. Birkeli reiste derfor alene til Madagaskar. Etter noen år ble han gift med ei kvinne som også var misjonær, og de fikk ei datter. Mens Birkeli var biskop i Stavanger, innledet han et aktivt, men hemmelig forhold til sin ungdoms forlovede, som da var gift med en amerikaner. De levde i utroskap bak ryggen til ektefellene og Den norske kirke. Forholdet til elskerinnen ble avsluttet i 1970, etter å ha vart i minst seks år.
Forholdet ble først kjent av ledelsen i kirken i 1972 og Birkeli gikk da av. Birkeli selv ønsket å gjøre som sin berømte prestekollega, Lars Oftedal, å stå offentlig fram for å bekjenne det han hadde gjort. Etter sterkt press fra bispekollegaer med Alex Johnson i spissen, ble ikke dette noe av. Samtidig med avsløringen ble Birkeli innlagt på sykehus, noe som ble brukt som begrunnelse for hans avgang. Selv om de aller fleste aviser visste hva den egentlig årsak til hans avgang var, var det bare ei avis som valgte å offentliggjøre dette.
Birkeli hadde mange og lange samtaler med vennen og med-biskop Dagfinn Hauge. Han bekjente sin synd og mottok absolusjon fra sin bispevenn. Sammen med kona fikk Birkeli god hjelp av Gordon Johnson ved Modum bad, til å komme igjennom det alvorlige tillitsbruddet han hadde påført sin ektefelle. Etter omtrent ett år, begynte Birkeli på nytt å få noen spørsmål om taleroppdrag og foredrag. Han fortsatte også som en aktiv forfatter.
80 år tidligere ble det altså adskillig mer avisskriverier og oppstyr, da presten, stortingsmannen og vekkelsespredikanten Lars Oftedal sto fram i Petrikirken og bekjente et «usedelig» forhold. Hva Oftedal hadde gjort, er ikke bekreftet. Men ifølge Berge Furre som har skrevet en omfattende biografi om Oftedal, var det antakelig mindre graverende forhold enn det Birkeli hadde gjort - uten at jeg kan gå god for en slik vurdering.
For Oftedal var i alle fall konsekvensene enorme. Han sluttet som prest. Hans store tillit innen bedehusbevegelsen, var blåst bort. Oftedal bekjente sin synd, og året etter sin bekjennelse, skrev han den kjente sangen «Kven kan seia ut den glede». I denne sangen skrev han også et vers som er mindre kjent: «Han mig toet ren i vandet, Skylte af mig alt mit blod, Største synderen i landet Salvet han med oljen god. Og han gav mig, og han gav mig Dobbelt op for al min synd.» Oftedal kom ikke tilbake som prest. Noen få av hans bedehusvenner arrangerte møter med Oftedal som taler, også etter fallet. En av disse var Gunnar Alsvik i Strand. Tre år etter bekjennelsen, startet han avisen «Stavanger Aftenblad».
I de siste tiårene har flere slike saker, og ikke minst overgrepssaker, blitt avslørt også i misjonsorganisasjoner og frikirker. Slike saker er alltid vanskelig og krevende å behandle for arbeidsgiver. Det er evangeliets natur, at den som omvender seg og bekjenner sin synd, på nytt kan få nåde og frelse. En helt annen sak er om og når en på nytt kan få tillit til å gå inn i ulike tjenester i Guds forsamling.
Det som slår meg etter å ha leste biografien om Birkeli og tidligere om Lars Oftedal, er hvordan situasjonen har endret seg teologisk i Den norske kirke (DNK). Oftedals sak ble en nasjonal sensasjon til både fortvilelse og forlystelse. Birkeli sin årelange utroskap 80 år senere ble forsøkt dysset ned. I vår tid har vi hatt en lesbisk biskop som har viet prester som har hatt likekjønnede partnere, og som selv hadde en likekjønnet partner etter at hun gikk av som biskop. For dette ble hun hedret med statue og mye rosende omtale.
Alle dagens biskoper støtter fosterdrapsloven og så langt jeg vet også ekteskapsloven, som er i strid med Guds ord. I DNK er det ytterst få prester som lærer som Guds ord angående kvinnelige prester. Frafallet fra Guds ord i DNK har vært dramatisk, ikke minst de siste 60 år. Det er vemodig at vi ser noe av samme utvikling også i bedehusbevegelsen og frikirkene.
Må Gud se i nåde til kristenfolket i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar