Ole Næstegard var et viktig redskap for å tenne det norske misjonsfolk for kallet til å nå kineserne med evangeliet. Livet hans var likevel fullt av motsigelser og tragedier.
Det var stort oppstyr i kristen-Norge i 1882. Den berømte misjonæren Lars Skrefsrud var på besøk i heimlandet, og reiste Norge rundt for å fortelle om sitt misjonsarbeid i India. Over alt samlet han fulle hus, og flere ble inspirert til misjon. Noen av hans tilhørere fikk også misjonærkall under hans talerstol. To av disse var Johannes Brandtzæg og Johannes Johnson. Den første av disse fikk ett år i Kina og ble deretter leder for Kinamisjonen. Johnson fikk mange år som misjonær på Madagaskar.
Det ble også tillyst møte i Bragernes kirke i Drammen. En ung nyvakt lærer i Hemsedal fikk høre om dette møtet. Han tok beina fatt og gikk til fots de 20 mil til Drammen. Læreren het Ole Næstegaard d.e. og han ble sterkt grepet av det han hørte. Da kollektbøssa ble sendt rundt, gav han den krona han hadde med seg, og som han skulle bruke på tog et stykke av heimveien.
Toget han skulle ta, gikk fra Gulskogen stasjon og til Vikersund. Det ville spart han for 4 mils gange. Da han kom til Gulskogen, stanset han på stasjonen. Da kom plutselig en helt ukjent mann bort til han og gav han ei krone. Dermed fikk han igjen krona han gav i kollekten, og han kunne gå på toget til Vikersund, og heimturen til fots ble kun 16 mil.
Læreren ble frelst
Ole Næstegaard ble født i Hovet i Hol kommune 2. november 1860. En måned senere kunne foreldrene Syver Halvorsen og Birgit Olsdatter fra Næstegaard, bære sin lille sønn til dåp i Hol kirke. Ole vokste opp i en søskenflokk på sju. Han hadde en yngre bror som også het Ole. Den eldste skrev gjerne d.e. bak navnet sitt, mens lillebroren skrev d.y.
Birgit og Syver Næstegaard hadde en forholdsvis stor gard, og tenkte å dele den mellom Ole d.e. og en eldre bror. Ole var derimot mer glad i å lese enn å drive gard. Han leste alt han kom over, og tjente han noen kroner, kjøpte han nye bøker. Tjenerne på garden ertet Ole, og kalte han for papirfanten. Han var så flink på skolen, at læreren etter hvert satte han til å undervise de yngre barna. Selv om han likte best bøker, var han også flink med praktisk arbeid og vågal av natur.
Ole leste det meste han kom over av litteratur, men var mest glad i Bjørnstjerne Bjørnson og Asbjørnsen og Moe sine bøker. Noen ganger leste han også kristne bøker, og ble religiøst berørt uten at det førte til noen omvendelse. Til konfirmasjonen i Hol kirke 11. juni 1876 fikk han beste karakter. Han fortsatte med undervisning hos kirkesangeren i bygda, før han tok to år på amtsskolen i Ål.
Høsten 1879 flyttet han til Hamar, for å gå på stiftsseminaret (lærerskole) der. Han ble ferdig utdannet i 1881 med et godt vitnesbyrd, og fikk jobb som lærer i Hemsedal samme år. Det gikk ikke lang tid etter at han var kommet til Hemsedal, før han ble åndelig vakt. Han kjente på en indre lengsel etter å få fred med Gud. En vinterdag var han på skitur i fjellet. Det blåste opp til snøstorm, og Ole gikk seg vill. Han ropte til Gud i sin nød, både om hjelp til å finne veien heim og om frelse for sin sjel. Plutselig kom det en sprekk i skyene slik at han så fjellene rundt seg. Han visste dermed umiddelbart hvor han var og kom seg lett heim igjen.
Ikke lenge etter denne hendelsen, ble det tillyst møter i skolestua hvor Ole underviste. Det var bibelbud Iver Lien som skulle ha møter (Iver var morfar til avdøde emissær Arne Moslått i NLM). Ole møtte opp på samlingene, og fikk god hjelp av Lien, men han ble ikke åndelig løst. Det ble han først etter at han hadde vært i Drammen og hørt Skrefsrud. Vel tilbake derfra, ble han med Lien på noen møteturer. Etter en tung åndelig kamp, ble han endelig løst og fri. Ordet som han ble løst ved, var 1 Joh 1,7: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.»
Kall til misjonær
Etter at Ole ble løst og fri, ønsket han å ta videre utdannelse. En kjent prest og indremisjonsmann, pastor Storjohann, hadde i 1880 startet latinskolen Hauges Minde i Oslo, spesielt med tanke på bygdeungdom som tenkte å bli prester. Her søkte Ole om studieplass for et seks måneders kurs, og fikk plass. Mens han var i Oslo, kom han over informasjon om pastor Ahlbergs misjonsskole i Ørebro i Sverige. Det var en toårig skole, mest for emissærer. Ole fikk økonomisk hjelp fra familie og venner, og reiste til Ørebro for studier i 1884-86.
Da han hadde fullført skolen, fikk han som alle elever, et vitnemål fra Ahlberg. Dette inneholdt karakterer i de ulike fag og en anbefaling fra skolelederen. Til Ole skrev han blant annet at Ole «ved avholdte andaktsstunder har lagt for dagen en særdeles god evne til enfoldig og kraftig å forkynne Guds ord.» Han skriver videre at Ole planlegger å reise til Amerika for å utdanne seg til prest, noe Ahlberg anbefaler. Men ungdommen er ubemidlet, og trenger derfor økonomisk støtte fra slekt og venner for å nå dette målet, avsluttet Ahlberg.
Og nettopp økonomien skulle bli et problem for Ole Næstegaard gjennom hele livet. Han klarte ikke å skaffe seg nok midler til å reise til USA, så i stedet takket han ja til et kall om å bli bibelbud/emissær i Lutherstiftelsen fra høsten 1886. Hans første tur som emissær gikk til Hedmark. Selv om han tidligere hadde bodd i Hamar som student, opplevde han det tungt å forkynne Guds ord her.
Etter Hedmark, fortsatte
turen til Sunnmøre og videre til Sunnfjord. Her opplevde han en helt annen
åpenhet. I Sunnfjord opplevde han å få stå i en større vekkelse, og han vant
seg mange gode venner i dette området. Ole eide en brann for at folk måtte bli
frelst, men han hadde ikke alltid nødvendig skjønnsomhet og var omtrentlig i
sin tale og sine skrifter. En omtale av han på denne tiden, sier at «han hadde
varmt hjertelag og en «fyrrig ånd», men var uvøren i sin iver.» Denne
uvørenheten gjorde at hans rykte allerede da, begynte å bli skadd.
1886 begynte det å vokse fram et kall hos Ole til å bli misjonær. Misjonsskolen i Stavanger hadde lyst ut et nytt kull for årene 1887-92, med ett to måneders prøvekurs i november-desember 1886. Ole søkte på Misjonsskolen og kom inn på prøvekurset, men fikk ikke plass på skolen etter det. Skolen begrunnet avslaget med at han var for gammel (26) og at helsa hans var for dårlig.
Men Ole Næstegaard gav ikke opp misjonskallet for det. Han oppsøkte den kjente brødrevennen Stephan Due for å få hjelp til å komme seg på misjonsmarken. Due viste han til ei flittig dame i Stavanger som het Kristine Johannessen. Kristine satte i gang en innsamling av penger til Ole, som skulle være en startkapital på vei mot en eller annen misjonsmark.
Til Kina
Fra Stavanger dro Ole Næstegaard til London, og tok først inn på frøken Hedenstrøms sjømannsheim. Her fikk han kontakt med en svenske, som anbefalte ham et skoleopphold på The Missionary Training Home. Denne skole lå like over gaten for China Innland Mission (CIM) sitt hovedkontor. CIM ble stiftet av den kjente misjonæren Hudson Taylor, og Ole fikk etter hvert god kjennskap til arbeidet til CIM i Kina. I 1885 hadde to kvinner fra Norge reist som misjonærer til Kina for CIM, og deres rapporter var kanskje den første glo som ble tent for kinamisjon i Norge. En annen glo var Hudson Taylors bok «Chinas need and claim», som ble oversatt til norsk og spredt rund om i landet.
Utpå høsten 1887 reiste Ole tilbake til Norge for å prøve å få danne ei gruppe som kunne støtte han i hans mål om å komme til Kina. Han besøkte mange steder, og fikk også startet noen støtteforeninger. I Oslo fikk han opprettet en støttekomite, bestående av rittmester Guldberg, klokker Jørgensen og bokholder Treider. I løpet av ukene før jul, fikk han samlet inn til sammen kr.1800 til sitt påtenkte misjonsarbeid. Resultatet fra Norgesbesøket var oppmuntrende, og han returnerte til London like før jul.
I London fikk han vite at seks misjonærer fra CIM skulle reise til Kina en av de første dagene i 1888, og Ole fikk løfte om å kunne slå følge med dem. Turen gikk inn Middelhavet, gjennom Suezkanalen og østover via India og Sri Lanka. Målet for reisen var den kinesiske byen Ganking, hvor CIM hadde en språkskole. Både i tiden i London høsten 1887 og etter ankomst til Kina, var Ole en flittig brevskriver både til aviser og blader, og til privatpersoner. Til disse brevene, brukte han også stoff fra CIM sine publikasjoner. Brevene fra Næstegaard var med å tenne en brann i Norge, for å nå kineserne med evangeliet. Noen leste imidlertid mellom linjene i hans brev, og ble skeptisk til hans troverdighet.
Ole Næstegaard kunne få bli CIM sin utsending, men han delte ikke deres lære. Hudson Taylor var selv baptist, mens selskapet han dannet var protestantisk. CIM stilte ikke konfesjonelle krav; så lenge det dreide seg om anglikanske eller protestantiske misjonærkandidater. I Ganking traff han den svenske misjonæren Erik Folke, som heller ikke var tilsluttet noen organisasjon. Folke hadde allerede startet et svensk misjonsarbeid i Yen-cheng i Shansi provins, og startet seks misjonsstasjoner i området. Han hadde også startet også noen avvenningsklinikker for opiumsbrukere. Ole fikk bli med Folke til Shansi, og hjalp han på de ulike stasjonene.
Næstegaard hadde ikke arbeidet lenge, før han kunne skrive heim at han hadde døpte 8 kinesere. Dette skulle han senere få kritikk for, på grunn av påstått manglende opplæring. Sannheten var at Erik Folke hadde undervist disse kineserne i lang tid, og at Ole fikk døpe dem. I Næstegaards skriv til Norge, ble det framstilt som om disse åtte var ei frukt av hans eget arbeid.
Etter noen måneders arbeid, dro Erik Folke til Shanghai. Her ventet hans forlovede, og de to ble gift. Mens de var i Shanghai, kom en stor flom i denne delen av Kina. Denne flommen gjorde at Folke og kona ikke kom seg tilbake til Yen-cheng før etter flere måneder. Mens han var i Shanghai, ble Folke tatt opp som CIM-utsending og han døpte seg på nytt.
Dette gjorde at Ole ikke lenger kunne samarbeide med Erik Folke. De ble derfor enige om å dele feltet i to, og ha ansvar for hver sin del. Dette var Næstegaard sin versjon. Erik Folke derimot, hevdet senere at Ole aldri hadde fått eller spurt etter noe ansvar for misjonsstasjoner. Han hadde kun vært en medhjelper for Folke, og levd på hans regning og velvilje.
Etter bruddet, var det Ole Næstegaard sin plan å stifte et norsk luthersk kinamisjonsselskap. Han hadde derfor kontakt med Oslo-komiteen. I Oslo hadde derimot nylig Hudson Taylor vært på besøk, og komiteen bestemte seg for å støtte CIM. Han fikk derfor beskjed om at komiteen ikke lenger kunne støtte hans arbeid. Komiteen sa også at det var arbeid på gang, for å samle alt luthersk kinamisjonsarbeid i en organisasjon. Senere kom det også fram at komiteen i Oslo hadde mistet all tillit til Ole Næstegaard.
Nye vansker
Hva skulle så Ole gjøre? Han samrådde seg med Erik Folke, som anbefalte han til å reise tilbake til Norge, for å prøve å få orden forholdene, slik at han kunne få en ny sendemenighet. Ole fulgte dette rådet, og satte kursen heimover. Første etappe gikk til Amerika via Japan. Vel framme i Amerika traff han på sin yngre bror Ole d.y. og Sigvald Netland fra Sokndal. Disse to var også på vei til Kina, og hadde reist i norske områder i Amerika for å prøve å samle støtte til sin misjonstjeneste. Ole d.e hevdet i brev og taler at mange norskamerikanere, spesielt inne Hauge-synoden, hadde lest artikler av ham, som han hadde sendt til amerikanske blader. Og at disse artiklene hadde vært med å tenne en brann for misjon i Kina. Netland derimot avviste dette fullstendig. Han og Ole d.y hadde reist i flere måneder i mange ulike stater, og hadde ikke merket noen eksisterende kinamisjonsinteresse.
I Hauge-synoden var det ikke flertall for å støtte misjonsarbeid i Kina. Men etter Netland og Næstegaard d.y sine reiser, var det noen i mindretallet som ivret for dette, og lovet å støtte Sigvald Netland og Ole d.y. Disse dannet Det norskamerikanske kinaselskap, som etter noen år ble en del av Hauge-synodens misjonsarbeid. Ole d.e. søkte om få bli ordinert til misjonsprest av Haugesynoden, noe som ble innvilget. Ole d.e. var dermed blitt ordinert prest.
Mens Ole d.e. reiste til Norge, reiste Ole d.y og Sigvald Netland til Kina for å lese kinesisk i Hankow. Ole d.e. var tilbake i Norge sommeren 1890 og deltok på samrådingsmøte i Bergen høsten 1890, for dannelsen av et luthersk kinamisjonsselskap. Her ble Ole utsatt for et voldsomt angrep fra Lars Dahle, generalsekretæren i NMS. Dahle mente at Næstegaard ikke holdt mål teologisk. Spesielt angrep han noe Næstegaard hadde skrevet om hvordan en skulle forholde seg til flerkoneri. Han hevdet også at mye av det som Næstegaard hadde skrevet i aviser og blader var oppspinn, og at Ole ikke hadde fått utrettet noe i Kina. Han merket seg også at Ole hadde døpt kinesere, uten først å gi dem en grundig opplæring.
Mange reagerte på Dahles voldsomme angrep, men det førte til at Ole Næstegaard mistet mye tillit. Det var etter det ikke aktuelt for den nye kinamisjonen som ble stiftet i pinsen 1891, å sende ut Næstegaard som sin misjonær. Ole Næstegaard møtte opp på stiftelsesmøtet, men det endret ingen ting. Ole sine venner sendte brev til Erik Folke, for å få han til å bekrefte at Dahles påstander var feil. Folke kunne tilbakevise noen av Dahles påstander, men brevet kom for sent til å få noen betydning for Næstegaard.
Nye problemer
Året i Norge 1890/91 benyttet ellers Ole Næstegaard til å reise rundt i Norge for å besøke sine venner, og til å prøve å få noen til å støtte hans misjonsarbeid. Dette ser ikke ut til å ha lykkes i noen særlig grad. Etter stiftelsesmøtet for Det norske lutherske Kinamissionsforbund i pinsen 1891, reiste Ole tilbake til Kina via Danmark, Hamburg, London og Amerika. Han stanset i Hankow, hvor broren og Netland holdt på å lese språk. I Hankow var det på dette tidspunkt 12 norske og 12 svenske misjonærer. Ole d.e. kjente behov for å lære mer kinesisk, så han ble i Hankow en periode, uten at det ser ut til å ha bedret hans kinesisk i noen særlig grad.
Da Ole d.e kom tilbake til Kina, slet broren med helsa. Han hadde store problemer med å takle klimaet i Hankow. Siden Ole d.e. ikke hadde noe misjonsselskap i ryggen, bestemte de seg for å reise til Ole sitt gamle felt i Yen-cheng. Ole d.y hadde derimot en viss tilknytning og støtte fra det amerikanske selskapet. De reiste først tilbake til Shanghai, hvor de traff på Erik Folke. Han kunne fortelle at siden han ikke hadde sett noe til Ole d.y., hadde nå noen svenske misjonærer overtatt Ole d.e. «sitt» felt. Det var derfor ikke aktuelt for brødrene å reise dit. Dette var igjen Ole d.e. sin versjon. Erik Folke mente som nevnt at Ole aldri hadde hatt noe eget felt.
Brødrene Næstegaard startet derfor et arbeid blant europeiske sjøfolk i Shanghai. Etter kort tid reiste de imidlertid nordover, og slo seg ned i byen Che-fu. Siden Ole d.y. fremdeles var syk, ble han værende i denne byen, mens storebror reiste videre til Peking. Her fikk han arbeid hos en hollandsk embetsmann. Han klarte også å skaffe yngstebror en stilling hos den russiske konsulen i Peking. Dermed fikk de tjent noe til livets opphold. I Peking traff brødrene mange mongolere, og de kjente på et kall til å nå det mongolske folk med evangeliet.
En tid etter reiste Ole d.e. tilbake til Hankow, for å prøve å bli ansatt hos det nystartede norskamerikanske kinamisjonsselskapet, men de ønsket ikke å ansette han. Ole d.e valgte derfor høsten 1893 å reise tilbake til Amerika, for å prøve å ordne med saken derfra. I Amerika ble han igjen anklaget for vranglære, noe som gjorde at Haugesynoden advarte sine medlemmer mot å ta imot han. Ole ba derfor om å få læresamtaler med lærere på Augsburg seminaret. Her fant de ingen avgjørende læreavvik, så påstandene om vranglære ble trukket, og det ble forsoning med Haugesynoden. Han ble deretter ansatt som deres utsending.
Etter forsoningsmøtet la Ole ut på en møteturne uten å konferer med synoden. De sendte han til slutt ei reiserute, men plasserte han på steder der de var få folk og tungt å drive møtevirksomhet. Dette oppfatte Ole som mistillit fra synoden, og gav beskjed om at han ikke vil følge den oppsatte ruta. Dermed ble det brudd mellom han og synoden. Ole fikk lide for at han var upresis og romslig i sine formuleringer, og at hans psykiske lidelse begynte å prege han. Flere reagerte på hans dømmekraft.
Dermed måtte Ole d.e. på nytt sette kursen mot Kina uten noen organisert støtte. Han hadde vært en viktig inspirator til både Oslo-komiteen, Kinamisjonsforbundet og ifølge ham selv også Hauge-synodens kinamisjonsarbeid, men ingen av dem ønsket å ha noe med han å gjøre. Tilbake i Peking, ble brødrene Næstegaard enige om å starte et eget arbeid blant Mongolene. De dro nordover i 1894, og startet opp arbeid i Øvre Kalgan. Her var klimaet bedre for Ole d.y. De ønsket også å inkludere Tibet i dette arbeidet. For å klare seg økonomisk, ble de enige om at Ole d.y. skulle arbeide i Mongolia/Tibet, mens Ole d.y. skulle ha base i Peking med tanke på innsamling av midler.
Ole d.y hadde som nevnt en viss tilknytning og støtte fra det amerikanske misjonsselskapet. Det ønsket imidlertid ikke å arbeide i Mongolia, og gav beskjed om at for at han fortsatt skulle få støtte, måtte han flytte tilbake til Nord-Kina, kutte alle bånd til sin bror Ole d.e. og innordne seg under selskapets ledelse.
Det store karakterdrap
Allerede i 1895 var Ole d.e. enda en gang tilbake i Amerika, og dro videre til Norge med ankomst i januar 1896. Nå gikk det rykter om han både i Amerika og i Norge. I tillegg til å samle inn penger til arbeidet i Mongolia, kom han også med krass kritikk av de selskap som ikke ville ha noe med han å gjøre. Brandtzæg var en av dem som fikk gjennomgå i Ole Næstegaard sine foredrag.
Lederen av Kinamisjonsforbundet så seg derfor nødt til å rykke ut mot han i deres blad Kineseren. Den sindige misjonslederen hadde selv erfaring med arbeidet til Ole, og hadde også fått rapporter både fra Kina og Amerika. Nummer 7 1896 av Kineseren var i sin helhet viet det som jeg vil kalle et karakterdrap av Ole Næstegaard. Det må ha vært sjelden kost, selv på den tid,
Brandtzæg innledet med at han kjente på et stort ubehag ved å skrive som han gjorde, men han følte seg tvunget både for eget og Kinamisjonens rykte. Næstegaard hadde nemlig beskyld Kinamisjonen for å ha stjålet både kr.24.000 fra han og også å ha tatt Misjonshjemmet i Hankow. Han beskyldte også organisasjonen for at de misunte han, og derfor skjøv han til sides. Det finnes ikke hold i slike beskyldninger, skrev Brandtzæg.
Han fortsetter med å hevde at faktum er at Ole d.e. har gjort seg umulig overalt hvor folk har lært ham å kjenne. «For min del er jeg sterkt tilbøyelig til å mene at Næstegaard ikke er riktig klok», fortsatte Brandtzæg. «Vi kan ikke stole på at han mener det samme i morgen som i dag». «Han lidere av forbausende mangel på selvkritikk». Det manglet ikke på anklager.
Brandtzæg tok også inn i Kineseren et langt leserbrev som misjonær Sigvald Netland hadde skrevet til et amerikansk misjonsblad. Dette var et tilsvar på kraftige angrep fra en av Ole d.e. sine venner, mot det amerikanske Kinaselskapet og noen av Haugesynodens misjonærer. Var Brandtzæg krass, hadde Netland enda sterkere krutt å fyre av. Først tilbakeviser han Ole d.e. sin frimodige framstilling av seg selv som den som var opphavet til kinamisjonsinteressen både i Norge og Amerika.
Dette var imidlertid bare en bisak, ifølge Netland. Det verste er at Ole Næstegaard i sine brev, artikler og taler tar æren av andre misjonærers arbeid. Selv om han selv har bidratt med lite, framstiller han seg som hovedperson, hevdet Netland. Videre hevdet han at Ole d.e. hadde samlet inn store beløp til sitt arbeid både i Norge og i Amerika. Disse hadde han satt i banker både i Norge og i Peking. Selv framstilte han seg til å leve i ytterste fattigdom, og at han derfor måtte leve av andres velgjørenhet. Ingen av prosjektene han hadde samlet inn penger til, hadde blitt realisert, og Ole hadde aldri lagt fram noe regnskap for pengene han hadde fått. Nå var det på høy tid at misjonsfolket våknet, mente Netland, og ikke ukritisk sendte penger til Nestegaard.
Netland hadde også fått uttalelser fra fire andre misjonærer og embetsmenn. Her ble det blant annet hevdet at Ole samler inn penger under falskt flagg, at han er helt igjennom upålitelig. Ja, en skriver at Næstegaard er 9/10 deler gal. Alle konkluderte med at Ole var uskikket til å være misjonær. I Kineseren nr.19 1897 publiseres en uttale fra to av Netlands «vitner». De skriver at de hadde hatt samtaler med Ole d.y., og forstår at de har uttalt seg på sviktende grunnlag. De to trakk derfor sine uttalelser om Ole d.e. Brandtzæg selv skrev at han allerede hadde beklaget overfor Næstegaard at noen av kildene ikke var sjekket grundig nok, og fortsatte: «For øvrig finner jeg meg ikke foranlediget til å uttale meg om betydningen av ovenstående tilbakekallelser.»
Denne krasse kritikken vakte motinnlegg både fra Ole selv, og fra noen av hans venner. Likevel ble det vanskelig for han å samle særlig støtte for sitt arbeid. Han klarte imidlertid å samle inn kr.4000, og med disse tok han Den transsibirske jernbane tilbake til Mongolia i september 1896. Her begynte hans psykiske lidelse å øke. En handelsreisende i Østen, skrev sin reiseskildring i Buskerud Blad 29.12.1899. Der fortalte han blant annet at han i Mongolia hadde truffet på «en misjonær Næstegaard». Næstegaard var på vei til Tibet, men jeg «må dog få lov og si at for min del syntes jeg det var et fortvilet foretagende, da han var ytterst nervøs…».
Psykisk sammenbrudd
I året 1900 brøt bokseropprøret løs i Kina. Dette var kineseres opprør mot de hvite, og gikk hardt ut over misjonærene. De aller fleste misjonærene reiste tilbake til sine hjemland. Ole d.y. som var i Mongolia på den tiden, kom seg tilbake til Norge via Russland. Ole d.e. var derimot i Peking, og her måtte han gjennomgå store lidelser som tok knekken på det lille han hadde igjen av psykisk helse. Det norskamerikanske avisen Skandinaven skrev om Ole d.e. i august 1900, at hvis han var i Peking da opprøret brøt løs, «var han antakelig falt som offer sammen med de andre utlendingene. Men han pleid å reise rundt i havnene i Kina og Japan, så det er mulig at han kan ha unnslippet.» (Sitert i Buskerud Blad 18.08.1900)
21. november samme år hadde Skandinaven en ny melding om Næstegaards tilstand: «Den stakkars sindsyke mann lider ondt i Peking. En forretningsmann forteller at Ole under bokser-beleiringen ble alvorlig sindsyk. Han trodde han var minister og opptrådte i sid sort kjortel og flosshatt – eller sid snippkjole, ridestøvler og bukser. Om natten reiste han et Norsk flagg som telt.» Næstegaard skildres videre som «et grotesk syn». Norske myndigheters representanter i Peking måtte til slutt gripe inn og begrense hans bevegelsesfrihet.
Natten mellom 22. og 23. juli 1900 klarte imidlertid Ole å rømme. De norske i byen trodde at han var blitt drept, men fikk melding fire dager etter rømmingen, at han var tatt av kineserne. Mange kinesere trodde at sindsyke var besatt av onde ånder, og at disse åndene gikk over i drapsmannen, om noen drepte en som var syk. Dette berget livet hans. 29. juli ble Ole overlevert britiske myndigheter i byen, med lenke om halsen, men i live.
Etter dette ser det ut til at Ole har hatt en bedre periode. I oktober 1900 blir et brev Ole skrev til en venn i Amerika, sitert i ei avis. Her forteller han at han mistet forstanden under bokseropprøret, men at han nå var frisk igjen. Denne bedringen varte imidlertid ikke lenge. 12. juni 1901 er det en ny melding i Skandinaven. Den sier kort, men dramatisk at Ole igjen er blitt sindsyk og at han er innlagt på sykehus.
Det gikk antakelig mange rykter. Misjonær Torstein Himle sendte derfor en melding om de faktiske forhold. Denne sto i Skandinaven 3. juli 1901. Himle var en av flere misjonærer som hadde tatt ansvar for å prøve og hjelpe sin syke og forkomne kollega. I brevet står det blant annet at «Ole Næstegaard d.e. ble tatt av boksere sommeren 1900, og ville utvilsomt blitt drept, hvis ikke kineserne hadde oppdaget at han var sindssyk. Kineserne trodde at sindssyke var besatt, og hvis noen drepte han ville den onde ånd hoppe over til drapsmannen. Han ble derfor utlevert. Først ble han innlagt på et sykehus, men han ropte og skrek så mye om natta, at han måtte overføres til et tysk militærsykehus.
29. mars 1901 ankom han Shanghai og den norske generalkonsul. Han ble straks innlagt på sykehus, men rømte. Etter fire dager ble han tatt og innlagt på en skandinavisk sjømannsheim. Her måtte de bruke tvangstrøye på han om nettene. Misjonærene i byen satt vakt over ham to og to hver natt. Han måtte flytte fra sjømannsheimen, og ble igjen innlagt på sykehus. Men også her skapte hans rop og skrik uhygge. Konsulen ville sende han til Norge, men ingen båter ville ta han med. Ole ble derfor innlagt på fengselssykehuset i byen 22. april. Her voktes han konstant av to personer. Han hadde noen ganger prøvd å hoppe ut vinduet fra 2.etg., men dette ble avverget.» (resyme språklig justert)
Hvor lenge Ole Næstegaard d.e. ble værende i Kina er noe uklart. Ole d.y. reiste tilbake til Mongolia etter bokseropprøret, men kom heim for godt i 1907. Antakelig hadde han da med seg sin alvorlig syke bror. Vel heime fikk Ole d.e. bo til forpleining på garden til Thea og Andreas Sørensen Ramstad i Førde. Det var vanlig på den tid at psykisk syke ble utplassert på garder. Ekteparet Ramstad var blitt frelst i vekkelsen ved Ole Næstegaard høsten 1886, og hadde nok spesiell omsorg for deres syke åndelige bror. Ole ble på Ramstad i noen år, men ble etter hvert overført til Lierkoloniene. Dette var noen garder i Lier som hadde som spesialoppgave å ta seg av sindsyke pasient. I 1921 ble Lierkoloniene nedlagt og pasientene overført til Lier asyl. Et nytt sykehus for psykisk syke. Her ble Ole Næstegaard d.e. værende til han døde av alderdom 28. januar 1938, 77 år gammel. Han ble begravet fra Tranby kirke 1. februar 1938.
Ole d.y. kom ikke til
Kina eller Mongolia etter 1907. I Norge fikk han arbeid i Oslo Indremisjon, og
her arbeidet han til han ble pensjonist. Ole d.y. ble 89 år gammel, og døde i
1954. Han ble begravet heime i Hol.
(I denne artikkelen
bruker jeg den gamle skrivemåten på kinesiske stedsnavn)
Kilder
Greipsland Torbjørn: Helt
til jordens ende (2017)
Handeland Oscar: 25 aar
(1916)
Kjebekk Erik: Verden for
Kristus (1991)
Nilssen Sven Wisløff:
Norges svar på Jesu erobringsordre (1935)
Næstegaard Ole m.fl.:
Næstegaard-brødrenes misjon. Opplevelser i Mongoliet (1895)
Rudvin Ola: Indremisjonsselskapet
historie (1967)
Straume Jacob: Kristenliv
i Buskerud (1962)
Straume Jacob: Kristenliv
i Bjørgvin (1952)
Kineseren. Ulike artikler
i 1890-årene.
Steen Frode: Artikkel i
Norsk tidsskrift for misjon (1995)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar