Jeg var kretssekretær i Troms og Finnmark krets ved årtusenskiftet. Arthur Kråkenes hadde passert 80 år, men reiste fortsatt som forkynner av Guds ord. For det meste reiste han i nærområdet i Stavanger, hvor han og kona Gerd bodde, men han hadde også flere turer til andre deler av landet.
Ei uke mot slutten av 1990-tallet fikk jeg være sammen med han på noen møter i traktene rundt Finnsnes. For meg ble det ei god uke, til oppbyggelse og fornyelse i kallet. Det var fint å merke brannen og nøden hos den eldre forkynneren, en nød om at folk måtte bli frelst. Han uttrykte sorg og smerte over at vekkelsene var stilnet og at forventningene til at det skulle bli vekkelse nesten var borte. Ikke minst var han urolig for at bedehusfolket nesten hadde sluttet å synge vekkelsenes sanger.
Oppvekst på Vågsøy
Kråkenes er ei lita bygd helt ut mot Stad-havet i Kinn kommune i Nordfjord. Bygda ligger på Nord-Vågsøy, som også var kommunenavnet i 1917. Anders Kråkenes var en åndelig leder i bygda. Han var en varm kristen med nådegave til å forkynne Guds ord og til å ha åndelige samtaler og sjelesorg med folk. Han brukte sjelden nådegaven til å forkynne, og sa selv at han derfor mistet den nådegaven. Men nådegaven til å ha åndelige samtaler med folk, fikk han bruke i rikt mål. Han ble engasjert i Kinamisjonen, og stiftet et lag for denne misjonsorganisasjonen i 1903.
På en nabogard var det Erik M. Kråkens som var bruker. Han overlot garden til sønnen Nikolai Mathias, som ble født i 1887. Anders Kråkenes hadde ei datter som var fire år eldre enn Nikolai Mathias. Hun het Samuline, og de to unge fant etter hvert tonen. De ble gift i 1913 og overtok som nevnt heimebruket til Nikolai. 1. august 1917 fødte Samuline sitt tredje barn. Det var en sønn, som foreldrene gav navnet Arthur Ingvald. 9. september var familien samlet til dåpsgudstjeneste i Nord-Vågsøy kirke i daværende Selje sokn. Arthur ble døpt, med kårmann Erik M. Kråkenes, gardbruker Arne H. Kråkenes og hustru, fisker Kristian Kråkenes og pike Laura E. Kråkenes som faddere. Senere fikk Nikolai Mathias og Samuline fem barn til.
Vekkelse i bygda
12. desember 1931 skjedde ei tragisk ulykke utenfor Vågsøy. Den Panama-registrerte tråleren «Venus» havarerte ved Torskangerpollen. Skipet drev med spritsmugling. Det blåste storm og skipet gikk på grunn. Mannskapet gikk i to livbåter, men kun to av mannskapet på 13 overlevde. De fleste av de omkomne var fra Skottland. Mye sprit fløt i land, og førte til fyll og uro i bygda. Like over nyttår kom emissær Sverre Stura fra Den Indre Sjømannsmisjon til Kvalheim, ei nabobygd til Kråkenes. Her startet han en møteserie på bedehuset og vekkelsen brøt ut. Den spredte seg ut over store deler av Ytre Nordfjord.
En av de som ble berørt av vekkelsen, var den 15 år gamle Arthur Kråkenes. Han ble løst ved bibelordet om tolleren i templet: «Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus». (Luk 18,14) Etter at han ble frelst, slet han mye med sitt kristenliv. En tid etter var det stormøte i Måløy, med Tormod Vågen som taler. Arthur møtte opp på storsamlingen, og her traff han en eldre kjenning. Denne spurte Arthur hvordan det sto til med hans åndelige liv. «Det er visst slutt med alt i hop», var svaret fra Arthur. Da oppfordret den eldre vennen, Arthur til å oppsøke Tormod Vågen i sakristiet etter møtet, for å få hjelp med sitt trosliv. Arthur lovet å gjøre som vennen sa, og i samtalen med Vågen fikk han hjelp og ble løst og fri.
Ikke lenge etter at han ble frelst, hørte Arthur en tale over Jer 1:7: «Da sa Herren til meg: Si ikke: Jeg er ung! Du skal gå til alle dem jeg sender deg til, og alt det jeg befaler deg, skal du tale.» Dette ble et kall for han, og tankene hans gikk mot misjonsmarken og særlig Kina.
Det kommende skoleåret hadde Arthur praktisk arbeid, før han gikk på Nordfjord Ungdomsskole i 1934-35. Etter dette søkte han på Misjonshøgskolen i Stavanger, med tanke på misjonskallet til Kina. På Misjonsskolen var det imidlertid en forutsetning for å bli tatt opp, at en hadde artium. Dette hadde ikke Arthur, og han ble ikke tatt opp. Han søkte derfor Fjellhaug misjonsskole i Oslo, med tanke på utreise for Kinamisjonen (NLM). Her trengte han ikke artium, og ble tatt opp som student på forkurset til Misjonsskolen høsten 1937. Kråkenes hadde tidlig i ungdommen fått problemer med fordøyelsen. Det var årsaken til at han ikke kom inn på Misjonsskolen høsten 1939. Det ble derfor avklart at det ikke kunne bli noen misjonærtjeneste i Kina for ungdommen fra Vågsøy.
Dette var et tungt slag for Arthur. Da han fikk beskjeden den 6. juli 1939, låste han seg inne på rommet. Da ble han møtt med bibelordet i Salme 27,5: «Sett din veg i Herrens hånd og stol på han, Han skal gjøre det.» Dette ordet løste han fra anfektelsen, og han reiste heim til Kråkenes i tillit til Herren.
19 år i Namdal
Da det ble klart at Kråkenes ikke kunne reise til Kina, som misjonær, fikk han i august samme år, et kall til å bli emissær i Norge. Han svarte ja til det kallet, og 1. oktober 1939 startet han som emissær i Namdal krets av NLM. Han ble ansatt på prøve, men hørte ikke noe mer da prøvetiden var over. Han regnet derfor med at han var fast ansatt, selv om han aldri fikk noe formelt ansettelsesbrev. Namdal var en krets som strakk seg fra Namdalseid i sør til Røyrvik i nord.
Den første plassen Kråkenes ble plassert, var Tøtdal i Namdalseid. Her skulle han vært sammen med kretssekretæren på ei offeruke. Sekretæren måtte melde forfall, og Kråkenes som aldri før hadde holdt en tale, ble alene på møteuka. Han opplevde at Gud var med, og to ble frelst den uka. Han bodde i heimen til Ivara og Ole Mork. Den første kvelden leste Ole fra Rosenius sin Husandaktsbok. Den andakten talte rett til hjertet til Arthur, og senere fulgte Rosenius sine skrifter ham gjennom livet.
Etter Tøtdal, fortsatte han med møter i Hasvåg, Bølestranda, Vik og Einvika i Flatanger. Da han kom til Einvika, viste det seg at vertsfolket holdt på å skifte tak på huset han skulle bo i. Det var en periode med regn, så det passet dårlig å ta inn der. Han dro derfor over fjorden til Lauvsnes. På første møte kom det kun åtte personer. Dagen etter skrev Kråkenes en stor plakater med overskriften «Vekter! Hvor langt på natt?», og innbød til nytt møte. Denne gang var oppmøtet stort. To uker etter kom han tilbake og fikk oppleve at vekkelsen brøt ut. Han ble værende på Lauvsnes i mange uker. Arthur var da 22 år gammel. De første som ble frelst i denne vekkelsen, var Gerd Sofie Torgersen Lauvsnes og søsteren Marta. Gerd var nummer 12 og yngst av søsknene, og 19 år da vekkelsen brøt ut. Senere kom også mor til de to søstrene og en svoger med i vekkelsen.
I februar 1940 kom Kråkenes tilbake til Lauvsnes. Far til Gerd og Marie ble ikke frelst i vekkelsen høsten før. Han opplevde at heimen ble forandret etter vekkelsen. Kona og døtrene tok vekkelsen med til heimen, men far Torger sto imot. Han ble helst sint og beskyldte emissæren for å ha ødelagt heimen. Torger følte seg som fremmed i sin egen heim, forklarte han. Han bestemte seg derfor for å gå fra hus til hus for å be folk om å holde seg borte fra møtene som var tillyst. Før han gjorde det måtte han en tur i fjøset. Her kjente han to usynlige hender som tvang han ned på fjøskrakken. Så hørte han en stemme som sa at det ville bli hardt for han å være Guds motstander. Torger kom i nød og ropte om frelse. Det ble ingen tur til naboene på han, i stedet ble det bønnemøte på kne med kona og de to nyfrelste døtrene.
Arthur Kråkenes fikk tidlig et godt øye til Gerd Lauvsnes, og i desember 1940 ble de forlovet. 13. september 1941 var det tid for bryllup, og Gerd og Arthur ble viet til ektefolk. De kom til å stå sammen om kallet gjennom et langt liv, og fem barn fylt etter hvert Kråkenes-heimen. Alle barna ble døpt heime. En gang Arthur var på møter, og vekkelsen hadde brutt ut, ble flere av barna syke. Da ba Gerd til Gud at Arthur ikke måtte ringe heim. Gjorde han det, og fikk vite at barna var syke, ville han komme heim, mente hun. -Og det måtte han ikke, for han sto jo i en vekkelse. En annen gang syntes Gerd at Arthur var for mye borte. Hun ba til Gud om at Arthur måtte bli mer heime. Gud hørte bønnen den dagen ved at Arthur kom for sent til bussen og dermed måtte bli heime. Men da angret Gerd sin bønn og ba aldri mer om dette.
Familien bodde den første tiden på Lauvsnes, men flyttet etter hvert til misjonens bolig i Namsos. I 1942 fikk Kråkenes stå i en ny vekkelse, denne gang i Bangdal og han var sammen med Jon Berg. De bodde i heimen til Ingrid og Ivar Berre, og den heimen fungerte også som møtelokale. Ingrid Berre var en kristen, mens Ivar ble frelst i den vekkelsen som gikk gjennom bygda i 1942. Arthur Kråkenes reiste Namdalen rundt som emissær fram til høsten 1945. Han fikk god inngang og stor tillit blant misjonsfolket i kretsen. Flere steder opplevde han at vekkelsen brøt ut. Arthur ble også valgt inn i kretsens Ungdomskomite, første gang i 1940 sammen med Olga Evensen og Sverre Lindaas. Arthur var medlem i denne komiteen i fire år, fram til 1944. I Namsos arbeidet kretsen og misjonsfolket i byen med å få et eget bygg til kontor og forsamlingslokale. I 1943 ble det nedsatt en komite, med Kråkenes som sekretær, som skulle arbeide med å realisere Misjonssenteret. Da senteret sto ferdig, ble han formann i styret for bygget.
Det var Sverre Lindås som var kretssekretær da Kråkenes kom til Namdal, og dermed hans sjef. Høsten 1945 flyttet Lindås tilbake til heimlige trakter i Hordaland, og Kråkenes ble bedt om å vikariere som kretssekretær, mens kretsstyret arbeidet med å kalle en ny leder. Styret trengte ikke lang tid til å tenke seg om, og vikaren fikk kall til å bli fast kretssekretær. Kråkenes svarte ja, og 1. januar 1946 begynte den 29 år gamle emissæren fra Kråkenes som sekretær i Namdal krets. Kretsen fikk dermed en ung og energisk leder. Han var allerede på dette tidspunkt, opptatt av å styrke lekmannsarbeidet og å øke forkynnervirksomheten. I starten av hans sekretærperiode ble det kalt tre nye unge forkynnere, Steinar Hunnestad, Ole Moe og Osvald Kongensøy. Forkynnelse, vekkelse og lekmannsarbeidet kom til å bli sentrale saker som den åndelige leder Arthur Kråkenes brant for i sin lange periode som kretssekretær.
Til Sunnmøre og Romsdal krets
Etter 19 år i Namdalen, 13 av disse som kretssekretær, var det tid for oppbrudd for familien Kråkenes sommeren 1958. Misjonen ønsket fortsatt Kråkenes som misjonsleder, og kalte han til kretssekretær for Sunnmøre og Romsdal krets av NLM. Han ble i denne stillingen, med base i Ålesund i 13 år, fram til sommeren 1971. I denne perioden ble det bygget mange leirsteder i NLM. Kråkenes og Sunnmøre og Romsdal krets var ikke noe unntak. Leirstedet Vestheim sto ferdig i 1960, og ble utvidet i 1964. Rjånes leirsted ble innviet i 1969. Dette var milepæler i Kråkenes sin tid som leder av kretsen.
Den første tiden av kråkenes sin periode i Ålesund, kom han flere ganger med hjertesukk over at så få nye forkynnernådegaver kom til. Senere ser vi at han fikk kalle flere nye forkynnere. Noen av dem ble markerte nådegaver i NLM, blant annet Sveinung Lianes og Gunnar Hamnøy. Arthur Kråkenes var tydelig på at forkynnelsen av Guds ord var det sentrale i den kristne virksomheten. Forkynnelsen måtte være sentral evangelisk, med en klar vekkertone.
Selv deltok han aktivt i forkynnervirksomheten, også gjennom det skrevne ord og radio. Han ble ofte brukt til andaktsskriver i NLMs hovedorgan Utsyn. Her skrev han også noen profilerende artikler. Fra begynnelsen av 1960-tallet finner vi han også ofte som andaktsholder i NLMs radio Norea. Han mente det var viktig å nå ut med Guds ord i de kanaler som åpnet seg.
I årsmeldingene fra Kråkenes i denne perioden, er det en ting som tydelig ligger han på hjerte. Det er et ønske og ei bønn om vekkelse. Ofte skriver han at han og misjonsfolket venter og lengter etter vekkelse. Det merkes at dette er en nød for han. Gleden er derfor stor når det i 1964-65 og i 1968 kan meldes om noen vekkelser i kretsen. I intervjuer og årsmeldinger kommer han stadig inn på dette temaet. Et par sitat viser dette:
«Vekkelse og misjon må stå som mål for de arbeidet vi driver her i Norge som i de land vi driver misjon. Dersom vi skal arbeide for vekkelsen, må vi ha god tid. Vi må la Guds ord få virke og ikke bare fare fra sted til sted. Arbeider vi for vekkelse må ikke predikantene tenke så mye på å komme seg fort hjem etter møtet.» (Intervju i Dagen ved Trond Bø) «Jeg er engstelig for fremtiden med tanke på at den typiske emissæren er på retur, i alle fall tallmessig. Men Gud kan fornye lekmannsarbeidet og emissærkallet. Uten vekkelsestider visner den rike arven fra våre forfedre.» (Intervju i Utsyn ved Ove Eikje)
«Jeg savner Natan-røsten i forkynnelsen. Du er mannen. Vi må ikke snakke om loven og evangeliet, men forkynne loven og evangeliet! Når brodden av lovens ord blir tatt bort, tar tilhørerne imot Guds ord intellektuelt, mens samvittigheten og hjertet er uberørt. Evangeliet er for de fortapte som står skyldige for Gud, også som gamle kristne. Evangeliet er herlig, men du må stadig få det av Herren.» «Når både prester og biskoper sier at helvete ikke finnes, og vi emissærer tier om det, tror folk at dette med fortapelsen bare er gammel overtro. Men troens folk må fortelle at dette livet har to utganger: Evig liv og evig fortapelse.» (Intervju i Dagen 2003 ved Jon Kvalbein) «Det kan ta sterkt på frimodet til både forkynnarar og kristenfolk når vekkinga uteblir i lengre tid.» (Årbok NLM 1967) «Vi må vokte oss for «bedehuskirkeligheten» like mye som for annen kirkelighet som er tilfreds bare en er innenfor bestemte vegger.» (Årbok 1965)
Etter 13 år ved roret i Sunnmøre og Romsdal krets, var det igjen tid for oppbrudd for Gerd og Arthur Kråkenes. 1. juli 1971 fikk han et nytt kall, denne gang som bysekretær i Betania i Trondheim. Da fikk han selv mer tid til forkynnelse og sjelesorg, og fikk en pause fra personalansvar og tunge administrative oppgaver. Men denne perioden ble ikke lang, kun tre år. I 1974 var det 10 år igjen til Kråkenes ville bli pensjonist, men han var klar for et nytt ansvarsfullt kall.
Kretssekretær i Stavanger krets
I Stavanger krets hadde Tore Tungland vært kretssekretær i 17 år, og ønsket avløsning. Arthur Kråkenes var den som fikk kallet til å overta. Han svarte ja, og overtok 1. januar 1974. Kråkenes sa selv at han så det som Guds ledelse at han fikk kallet til å bli kretssekretær i NLMs største krets. Han ble i denne stillingen fram til han ble pensjonist i 1984. Stavanger krets fikk nå en kretssekretær med driv og pågangsmot, og med et klart vekkelsessikte med tjenesten.
I Kråkenes sin 10-års periode i Stavanger, var det en storstilt utbygging av nye barnehager. I 1981 startet kretsen en egen nærradio, Nytt Liv Media, der Kårkenes selv deltok aktivt både med andakter og sjelesorgsprogram. Han brukte også kretsens meldingsblad, Nytt, til aktivt å profilere misjonens lekmanns- og bibelsyn. Han skrev korte artikler om aktuelle tema, for å veilede misjonsfolket. Overskrifter som «Statskyrkja og lekmannsarbeidet», «Vi forkynner Kristus korsfestet» og «Samling om den frie nattverd» viser dette. Han tok også med sitat fra profilerte forkynnere som Rosenius, Olav Valen-Sendstad og Øivind Andersen i bladet.
I hundreårs skriftet til Stavanger krets, skriver Lars Gaute Jøssang om Kråkenes, at han etterlot seg et åndelig testamente i fire punkt. Først av alt var det avgjørende å selv få eie ei sann og levende tro på Jesus. Det andre punktet var en usvikelig troskap mot Guds ord, deretter vekkelse og misjon og til slutt en radikal lavkirkelig lekmannslinje. «Får Herren stelle med oss og lede oss her, tror vi at Gud for Jesu skyld vil la sin velsignelse hvile over vårt arbeid i den kommende tid.» Disse ideal kom til uttrykk i mange profilerte stevner og bibelhelger, der disse temaene var sentrale tema.
Helt til det siste var Kråkenes opptatt av forkynnelse og vekkelse. Han hadde en stor forkynnerflokk å administrere, men de mange oppgavene førte nok til at reiserutene ble klar i siste liten. Mange forkynnere sa med et smil, at de måtte lese i Aftenbladet hvor de skulle tale dagen etter. En gang kom en av forkynnerne, Otto Aase innom kretskontoret på vei heim etter ei møtereis. Da Kråkenes så Otto, kom han ut i resepsjonen med møteprotokollen under armen. Det var nok noen møter som det trengtes taler til. Otto var trett og sliten etter mange møter, og da han så at Arthur kom, sa han høyt og tydelig med glimt i øyet: «Om noen bare så mye som nevner ordet møte, så blekker jeg til han!» Kråkenes forsto hintet, og lusket stille tilbake til kontorpulten.
Rike år som pensjonist
1. august 1984 ble Arthur Kråkenes pensjonist. Kåre Eidsvåg overtok som kretssekretær og Arthur var fri til å reise som forkynner. For selv om han var pensjonist, sluttet han ikke med å forkynne Guds ord. Han reiste mest i Rogaland, men hadde også flere turer til andre deler av landet. Han var blant annet på ei møteuke på Kvitsund gymnas og flere turer til Troms og Finnmark. Han hadde brannen og gnisten til det siste.
I januar 2002 skulle han til butikken og handle. I et fotgjengerfelt like ved heimen ble han påkjørt og ble sendt til sykehus. Han ble på sykehuset i 11 dager, mørbanket, men uten at noen bein ble knekt. Etter hvert begynte helsa til Gerd å skrante. Da sluttet Arthur å reise som forkynner, for å ta seg av kona, først heime og senere på sykeheimen. Gerd sovnet inn i 2010, mens Arthur fikk enda ett år. Han ble forfremmet til herligheten 5. august 2011, 94 år gammel. Gerd og Arthur var gift i 69 år.
Møter med Arthur Kråkenes
Selv fikk jeg gleden av å være sammen med Kråkenes ved flere anledninger. Første gangen vi snakket sammen, var høsten 1981. Jeg var da lagerarbeider på Orient, og vi hadde lunsj sammen med de ansatte på kretskontoret. Etter en lunsj, kalt Kråkenes meg inn på kontoret. Vi pratet om løst og fast. Han viste meg blant annet en tykk bunke med brev han gjennom flere år hadde sendt til misjonens ledelse i Oslo. Disse handlet om saker han mente ledelsen burde prioritere høyere, eller det var ting han var uenig med ledelsen i. Det er viktig at vi sier fra, husker jeg Arthur sa. Det var nesten som et kall til unggutten.
Av den mer humoristiske siden, er et minne fra juleavslutningen for ansatte på kretskontoret og Orient heime hos Kråkenes i 1981. Da slo Gerd seg løs, og fortalte om mannen som skulle stelle heime. Gerd var opptatt en formiddag, og hun avtalte med Arthur at han skulle lage middag. Da Gerd var vel heime, kunne Arthur glad fortelle om kuppet han hadde gjort på butikken. Han hadde kjøpt noen veldig billige kjøttkaker. Vel til bords ble Gerd mistenksom, for det var en merkelig lukt og smak av kjøttkakene. Hun fant fram hermetikkboksen Arthur hadde kjøpt, og på boksen var det et stort bilde av en hund!
På slutten av 1980-tallet
var jeg sammen med Kråkenes på flere foreningsledermøter. Her hadde han samme
tekst hver kveld, selv om innholdet varierte noe. Han talte ut fra en tekst i
Apostlenes gjerninger, om hvem kirken er og om det radikale lavkirkelige synet
på den kristne forsamling. «Menigheten i hans/hennes hus», var
gjennomgangstonen. Menigheten er Guds folk, ikke ytre bygninger eller
møteformer og liturgier. Disse timene under Kråkenes sin talerstol, var med å
prege også mitt kirkesyn.
Kilder
Asbjørn Kvalbein m.fl.:
Åtte dager i april. Billy Graham Euro TV`70 (1970)
Jacob Aaland: Nordfjord
fraa gamle dagar til no 1-2 (1943)
Jakob Straume: Kristenliv
i Namdalen (1954)
Jakob Straume: Kristenliv
i Bjørgvin (1952)
Julian Hylland:
Flatangerboka (1962)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
NLM Årbøker
Oscar Handeland m.fl.: I
Herrens tjeneste (1966)
Steinar Hunnestad: Det
hendte ved havet (1963)
Tobias Salmelid:
Misjonssambandet i Namdal og Sør-Helgeland 1904-2004 (2004)
Jon Kvalbein: Intervju i
Dagen 08.02.2003
Knut Bergheim: Intervju i
Dagen 20.09.2000
Ove Eikje: Intervju i
Utsyn nr.1 1991
Trond Bø: Intervju i
Dagen
Aftenbladet.no
Dagen.no
Digitalarkivet
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Utsyn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar