To predikanter på bønnemøte

Det var bønnemøte i tempelet i Jerusalem. Kun to møtte fram. Begge hadde noe på hjerte. Kun den ene hadde sin sak i orden med Gud da bønnemøtet var slutt.

Det er Lukas som på Guds vegne gjengir denne fortellingen som Jesus fortalte. De tre årene Jesus hadde sitt offentlige virke, ble han stadig møtt av motstand og anklager fra den religiøse eliten. En slik flokk hadde han for seg da han fortalte om dette bønnemøtet. En flokk som stolte på seg selv at de var rettferdige. Men ikke nok med det, de så også ned på andre og deres forhold til Gud.

En av de to på bønnemøtet, var nettopp en fra den religiøse elite. Det var en fariseer. Den andre var en som ikke sto høyt i kurs blant folket i Israel. Han var toller i tjeneste for okkupasjonsmakten, keiserrike fra Rom. Kanskje det av den grunn var naturlig at det ikke ble et varmt og inderlig forhold mellom disse to. Spesielt den ene var opptatt med å holde avstand. Den andre hadde visst nok med seg selv.

Som skikken er på bønnemøte, ber ikke de som er til stede i munnen på hverandre, men avløser hverandre når den ene er ferdig. Denne dagen var det ingen tvil hvem av predikantene som skulle begynne. Det var fariseeren som sto framme og som var den som var best kjent i tempelet.  

Fariseeren hadde i grunnen ikke så mye å be om, men han hadde veldig mye å takke for. Og den han takket var Gud. Gud hadde stelt med fariseeren slik at han ikke var en røver. Han var heller ikke urettferdig, og slettest ikke en horkar. Han takket Gud for at han ikke var som den andre predikanten på bønnemøte, den stakkars tolleren nederst i salen. Gud fikk også takk og pris for at fariseeren hadde orden på sin faste og sin givertjeneste. Ja, når han var ærlig, var han Gud takknemlig for at han ikke var som andre syndere.

Da fariseeren endelig var ferdig med sin lovprisning, var det tolleren sin tur. Da ble det helt stopp med lovsangen. Tolleren torde ikke en gang løfte hode, men så ned. Og denne gang var det virkelig bønn fra det dypest i hjertet. I fortvilelse slo tolleren seg for sitt bryst og sa: «Gud, vær meg synder nådig.» Med disse fem ordene var bønnen hans ferdig.

Da bønnemøtet var over, var situasjonen blitt totalt ny for den ene. Den andre derimot, fortsatte som før. Den ene hadde ingen ting å be om og fikk heller ikke noe. Han gikk ikke frelst fra tempelet, men gikk like fortapt bort som da han kom til bønnemøtet. Også tolleren kom til bønnemøte som en fortapt synder, men han gikk derfra som en frelst synder.

Begge disse predikantene har talt til meg. Fariseerens tale nådde hjertet mitt da jeg høsten 1979 gikk på Fjelltun bibelskole. Jeg har vokst opp i en kristen heim, og har vært en kristen hele livet. På denne tiden syntes jeg at jeg var en ganske bra kristen ungdom, men ville gå på bibelskole for å bli enda bedre. Da ei jente i klassen ba til Gud og takket for at Gud ville tilgi henne for alle hennes synder, takket jeg for at jeg ikke var så stor en synder. Da jeg ba denne bønnen, brukte Den Hellige Ånd fariseerens tale til å ryste meg. Det slo meg der og da at min bønn og fariseerens bønn var av samme art. Det ble en nød for meg.

Jeg begynte å be med sangeren: «Vis meg mine brister, så jeg aldri mister, nådens legedom». Det gikk ikke lenge før synden i meg ble avslørt. Da hadde jeg virkelig bruk for å høre og gjøre tollerens bønn til min. Og jeg er glad for at også jeg fikk høre at mine synder er tilgitt. At Jesu blod renser for all synd.

Begge predikanten i tempelet taler enda i mitt liv. Min gamle syndige natur er fariseisk til minste trevl. Den Hellige Ånd har det derfor travelt med å overbevise meg om at min selvlagede kristendom ikke holder mål. Jeg er en synder i tanker, ord og gjerninger. Men Åndens gjerning slutter heldigvis ikke der. Han forkynner på nytt og på nytt, at Jesu blod renser for all synd. Han hjelper synderen å ha blikket festet på Jesus, og å hvile i nåden. I den kampen må Guds barn leve, til vi er heime i himmelen. Der er fariseeren borte og synden med han. Der blir det evig godt.