I Stavanger fant haugianerne og brødrevennene sammen om utbredelsen av Guds rike. Det resulterte i vekkelser og økt fokus på misjon og avholdssak.
Høsten 1842 kom en nygift 36 år gammel dansk mann til Stavanger, sammen med sin kone. Mannen het Stephan Due og kona het Elisabeth. De kom til Stavanger som utsending fra Brødremenigheten i Christiansfeld helt sør på Jylland. I Stavanger var det en liten flokk som tilhørte Brødremenigheten, eller Hernhuttere som de også kaltes. Nå trengte disse forstander og en lærer til sine barn, og tilkalte hjelp fra modermenigheten i Danmark.
Oppvekst i Kolding
Stephan sine foreldre het Anna Pauls og Jens Petersen Weber. De bodde i Vonsild, helt sør i Kolding og var svært fattige. Jens hadde tidligere vært lærer i Brødremenigheten i Christianfeld, litt lenger sør. Den 21. oktober 1806 fikk de en sønn, som de gav navnet Stephanus Jensen Due. Han gikk senere helst under navnet Stephan Due. Stephan var glad i å lese, og ønsket å utdanne seg til prest. Dette ble imidlertid vanskelig på grunn av foreldrenes dårlige økonomi.
Da Stephan var blitt 26 år, ble han opptatt i Brødremenigheten i Christianfeld og fikk som oppgave å være lærer og senere ha tilsyn med menighetens barneasyl. Dette var en institusjon for gutter. Her ble Stephan i ti år. I Brødremenigheten var det på den tid praksis at ledelsen i menigheten utpekte hvem som skulle gifte seg med hverandre. I 1842 hadde menighetens eldste endelig funnet en utkåret til Stephan, og han ble gift med sin Elisabeth Herbrich den 16. juni 1842. To dager etter at de var gift, ble de innviet til såkalt «akoluther», det vil si en slags diakonal stilling.
Hvem var så disse herrnhutterne? I 1722 kom en gruppe religiøse flyktninger fra Tsjekkia til Sachsen i Tyskland. Her fikk de slå seg ned i riket der Ludwig Zinzendorf var greve. De grunnla kolonien Herrnhut, som betyr Herrens beskyttelse. Mange kristne fra lutherske og reformerte kirker slo seg ned i Herrnhut og Zinzendorf ble etter hvert deres åndelige leder. Den 13. august 1727 kunne de feire egen nattverd, og denne dagen blir regnet som menighetens stiftelsesdag. Forkynnelsen i Brødremenigheten var Kristussentrert, med spesielt sterk sentrering om Jesu blod, lidelse og død. De var også sterkt opptatt av misjon til unådde folkeslag.
Vekkelsen kom tidlig til Danmark, og her ble det etablert en lignende koloni som i Herrnhut. Den fikk navnet Christianfeld og ble formelt stiftet i 1773. Rundt 1730 kom også Brødremenigheten til Norge, og det ble noen grupper både i Christiania (Oslo), Bergen, Drammen og Lista. Senere ble det også en flokk brødrevenner i Stavanger og andre byer i Norge. I Stavanger var fogd Søren Daniel Schiøtz, postmester Caspar Kruse Kielland og hans bror sogneprest Gabriel Kirsebom Kielland de sentrale lederne. Karakteristisk for Brødremenigheten var at de ikke var så opptatt av å styrke sin egen forsamling, men av at folk måtte bli frelst.
Lærer i Stavanger
Ikke lenge etter bryllupet, fikk Stephan Due kall til å reise til Stavanger. Søren Schiøtz og Caspar Kielland trengte en lærer til å undervise sine barn, og henvendte seg til Christianfeld med ønske om at en fra menigheten kunne komme nordover. Valget falt altså på Stephan Due, og allerede høsten 1842 var han og Elisabeth på plass i Stavanger. Her hadde Brødrevennene kjøpt ei tomt på St. Pedersgjerdet, som lå i krysset mellom Asylgaten og Brødregaten. Huset ble senere revet og Bøndernes Hus ble byget. Brødrevennene bygget et hus på tomta, og dette sto ferdig i 1843 med en kostnad på 1700 spesidaler. Her flyttet Elisabeth og Stephan inn i første etasje, mens det ble innredet en møtesal i andre etasje.
Før huset ble bygget, hadde Brødrevennene sine møter i heimen til fogd Schiøtz. De hadde hatt en egen forstander fram til 1840. Han het Peter Lorentzen, men han døde i 1840. Nå ble Stephan Due ny forstander, i tillegg til sin lærergjerning. Han var forstander fram til sin død. Det tok ikke lang tid før han i tillegg til heimeundervisningen av Schiøtz og Kielland sine barn, også startet sin egen private skole – Dues Privatskole. Denne drev han i forsamlingens lokale i Asylgata 6, i det som skulle bli hetende Duesalen.
På midten av 1850-tallet ble Duesalen omgjort til en stiftelse. Det var Schiøtz og Kielland som eide det meste av huset. Når Schiøtz og Kiellands arvinger nå gav fra seg eiendommen til stiftelsen, var det med en spesiell forutsetning. I gavebrevet sto det nemlig at hvis stiftelsen opphørte, «skal denne gave deles som misjonsbidrag til Brødrekirken og til Londons Selskap for Christendommens Udbredelse blant Jøderne, for å anvendes til Proselytpleien i Jerusalem.» I et punkt 5 sto det: «Dersom jødenes omvendelse allerede skulle være oppnådd og deres tilbakevending til Jerusalem oppfylt, så skal det hele beløp sendes som bidrag til Brødrekirkenes misjoner».
Stephan Due drev møtevirksomhet
i Duesalen helt fram til han ble pensjonist. Møtene samlet mye folk, og
kristenfolket i Stavanger ble glad i den sentrale forkynnelsen og den varme
omsorg de ble møtt med.
Aktiv på mange fronter
Due ble sentral i mye av den kristne virksomheten i Stavanger, kort tid etter at han kom til Stavanger. Dette skylde ikke minst at brødrevennene ved Schiøtz og haugianerne ved John Haugvaldstad i perioden 1840-60 gikk sammen om flere nye tiltak. I 1842 ble Det Norske Misjonsselskap stiftet, og Due ble valgt inn i hovedstyret i 1852. Han satt til sammen i 17 år i dette styret, fram til 1877.
Schiøtz og en annen sentral brødrevenn, S. E. Svendsen, hadde en periode samlet barn til bibelundervisning. Da Due kom til Stavanger, ble han involvert også i dette, og 10. mars 1844 var han med å starte landets første søndagsskole. Foreningen fikk navnet Stavanger Søndagsskoleforening. Hele 100 barn ble innskrevne medlemmer fra starten. Søndagsskolen startet kl.09.00 om morgenen og besto av sang og andakt. Før sangene ble sunget, ble de lest høyt for at barna lettere skulle lære dem utenat. Flere søndagsskolelærere ble engasjert, som hjelp for Stephan Due. Det kan også nevnes at det var ekstra søndagsskoler i jule- og påskehøytidene.
Brødrevennene var som nevnt kjent for et sterkt misjonsengasjement. Det var derfor naturlig for dem å være med i stiftelsen av NMS i 1842. I 1844 fikk dette misjonsengasjementet enda ei ny grein. 12. juni dette året ble den første Israelsmisjonsforeningen i Norge stiftet, med Due som en sentral leder. Han ble også leder i Foreningen til den hellige Skrifts Udbredelse. De sendte ut kolportører for å selge bibeldeler og andaktshefter. En av dem de sendte, var Ole Kallem. Stephan Due var også agent fra det engelske bibelselskapet.
Due og hans Stavanger-venner var også aktive i kampen mot brennevinet. De hadde en egen avholdsforening, som sendte ut agenter for å tale avholdets sak. Kallem ble også engasjert i dette arbeidet. I 1850 stiftet Dina Jonassen et barnehjem, Asylet, som drev fattigpleie for 120 barn. Asylet ble drevet på felles kristelig grunn, og Stephan Due var lenge formann i styret.
Det var ikke bare barn, som Due og hans venner tok ansvar for. De hadde også engasjement for ungdom. I 1868 startet han og Peter Hærem samlinger for unge gutter. Foreningen kalte de for Stavanger Ynglingeforening, som senere ble til KFUM-KFUK. Due var med i det første forstanderskapet i foreningen, og ble senere æresmedlem.
Som forstander for Brødremenigheten, måtte han også besøke brødrevenner andre steder i området. Han var blant annet flere turer til Fjotland, Kvinesdal og Lista. På Lista hadde flokken krypet, og ei kvinne ba Due om å sende en forkynner til Lista. Due fikk lærer Endre Johannessen fra Sviland til å flytte til Vanse på Lista. Her ble han noen år, før han ble med Ole Kallem til Nord Norge som forkynner. Johannessen flyttet senere til Salten og videre derfra til Amerika.
I 1850 ville den kjente haugianeren og forretningsmannen John Haugvaldstad gi et stort beløp til Israelsmisjonen. Han tok derfor veien til Duesalen for å overlever pengene til Stephan Due. Due var imidlertid ikke heime, så Haugvaldstad måtte returnere med uforrettet sak. På vei heim fikk Haugvaldstad et kraftig slag. Folk som kom til fikk hjulpet han heim, men livet sto ikke til å berge.
Sommeren 1862 kom en ungdom fra Lillehammertraktene til Stavanger. Han kom for å levere sin søknad til NMS sin Misjonsskole. Da det ble klart at ungdommen, som het Lars Skrefsrud, hadde sonet en lengre fengselsdom, ble søknaden avvist. NMS ønsket ikke å sende ut en fengselsfugl som misjonær. I de månedene Skrefsrud ventet på svar fra NMS, fikk han bo hos Stephan Due. Da avslaget var et faktum, anbefalte Due at Skrefsrud skulle prøve å få reise ut for et Tysk selskap som han hadde kontakt med. En venn av Due som het Berthel Holthe, hadde en sønn som nylig hadde vært i Berlin. Christopher Holthe hadde hatt kontakt med dansken Børressen i Berlin, og anbefalte Skrefsrud å oppsøke Børresen i Berlin. Skrefsrud forlot Stavanger 6. november 1862, og oppsøkte Børressen da han var vel framme i Berlin. Det skulle bli starten på et langt og godt samarbeid, som resulterte i at Santalmisjonen ble stiftet.
Pensjonist på Stokka
Det skulle ikke gå lang tid fra ekteparet Due kom til Stavanger, før sykdom rammet. Elisabeth ble syk allerede året etter og døde 26. juni 1843. Melding om dette ble sendt til Christiansfeld, og i 1844 ble Stephan bedt om å komme til Danmark. Da hadde ledelsen funnet ei ny kone til han. Hun het Marie Magdalena Petersen og var to år eldre enn Stephan. Stephan hadde ikke barn i første ekteskap, men med Marie Magdalena fikk han en sønn. Han ble født 2. oktober 1845 og fikk navnet Elias Christian Jensen Due. Kort tid etter at Elias ble født, døde Marie Magdalena, og Stephan ble enkemann for andre gang på kort tid. Han giftet seg for tredje gang 30. juni 1850 med Adamina M. Schiøtz, som var søster til over nevnte fogd Schiøtz. Adamina var åtte år eldre enn Stephan, og 52 år gammel da hun giftet seg. Adamina og Stephan fikk 38 år sammen som ektefolk.
Stephan sitt eneste barn Elias, ble gift med Ellen Henriette Broch i 1878. Elias tok utdannelse som lege og reiste en periode til Amerika. Familien kom tilbake til Norge på begynnelsen av 1890-tallet og bosatte seg i Asker. Elias fikk da en sentral stilling i Medicinaldirektoratet, som nå heter Helsedirektoratet. De fikk barna Stephan Sophus Broch (1880), Marie Magdalene (1884), Paul Gustav (1889), Henrik Adam (1891) og Johan Adolf (1897). Henrik Adam ble gift med Mary Barratt, som var datter til stifteren av pinsemenigheten T. B. Barratt. Både Mary og Henrik Adam var svært musikalske, og de stiftet sammen musikkinstituttet Barratt Due. Elias Due døde i 1931.
I 1865 kjøpte Stephan Due garden Nesdal på Stokka av distriktslege Lassen. Tanken var å starte en institusjon på garden, men det ble det ikke noe av. Han og Adamina flyttet til Stokka i 1881 og virksomheten på Duesalen ble avviklet. Ynglingeforeningen fikk kjøpe Duesalen, og salgssummen ble satt på et fond. Pengene på dette fondet ble senere brukt til å kjøpe ei tomt på Løkkeveien, hvor bedehuset Bethel ble bygget. Dette sto ferdig i 1909.
Stephan Due var i 1881 blitt en gammel mann, og han kom seg sjelden til Stavanger sentrum. Når han kom seg dit på møter, støttet han ofte opp om Lars Oftedal sin virksomhet i Betania. I 1886 solgte de garden på Stokka til tre brødre Idsø fra Strand. Disse drev først garden sammen, men delte den etter hvert mellom seg. Adamina døde sommeren 1888, mens Stephan levde til 27. desember 1892. Ynglingeforeningen stilte med eget musikkorps i Stephans begravelse.
I en nekrolog i Vestlandsposten het det om Stephan Due: «Due var en ægte Børneven. Med sit varme barnlige Sind kunde han tolke de evige Sandheder for de smaa paa en saadan Maade, at han blev forstaaet bedre end de fleste og vandt Børnenes Hjerter.»
I 1902 skrev pastor B. Jørgensen om Stephan Due, i en artikkel om søndagsskolens historie: «Som Guds ords forkynner var Stefan Due meget skattet, og mange vil minnes samlingene på Duesalen. Det sto en yndig duft av disse møter, og det hvilte en fredens og kjærlighetens ånd over forkynnelsen som over Dues eget liv i det hele.» «Det sto en yndig duft av disse møtene. Det hvilte en fredens og kjærlighetens ånd over forkynnelsen, som over Dues eget liv i det hele. Han yppet ikke til strid og bitterhet, men virket for fred og samdrektighet.»
NMS
sin store høvding, Lars Dahle, skrev også om Stephan Due, i 1910: «Due var ikke
teolog, men likevel en mann med betydelig lesning, noe jeg hadde anledning til
å forvisse meg om ved samtaler med ham og ved å se meg om i hans bibliotek. Han
var neppe noen betydelig taler, men avla et hjertelig og varmt vitnesbyrd, som
ble til stor velsignelse for mange.»
Kilder
Anna Fjeld m.fl.:
Kvinesdal kirke 150 år (1987)
Chr. Ihlen: Den Norske Israelsmisjons
historie i hundre år (1947)
Daniel Tharp:
Brødremenigheten i Norge (1908)
David Johannes Meberg:
Lista i helg og yrke (1951)
Harald Sommerfeldt
Schmidt: Familien Jonasen i Stavanger (1991)
Håndbok for Arbeidere i
Stavanger Søndagsskoleforening (1933)
Ingar Hagen: Barnet i
Norsk kristenliv. Søndagsskolen 100 år (1947)
Jarle Simensen m.fl.:
Historie nedenfra. Festskrift til Edvard Bull på 70 års dagen. Artikkel av
Andreas Ropeid: Brødrevennene i Stavanger. (1984)
Johan Nyhagen:
Santalmisjonens historie (1975)
Ola B. Johannessen:
Garman og Worse & Co (1997)
Ole Dørdal:
Santalmisjonen i går og i dag (1967)
P. Ree Pedersen m.fl.:
Festskrift til søndagsskolens 100-års jubileum (1944)
Svend Jacobsen: Stavanger
ynglingeforening og Stavanger kristelige ungdomsforening gjennom 50 år (1918)
Lars Dahle: Fra
Stavanger. Luthersk Kirketidende nr.47 1910
Pastor B. Jørgensen:
Søndagsskolen Dens begyndelse i Norge. Aftenposten 26.07.1902
Lokalhistoriewiki.no
Snl.no
wikipedia.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar