I 1799 var det ingen trosfrihet i Norge. Ingen kunne forkynne Guds ord uten prestens velvillige tillatelse. Noen havnet i fengsel fordi de valgte å lyde Gud mer enn mennesker.
En av disse var Hans Nielsen Hauge. Etter at han fikk sin store åndsopplevelse i 1796, kjente han på et kall til å dele evangeliet med andre. Han var ingen prest i Den norske kirke, noe som medførte at han stadig havnet i politiets klør på grunn av sin forkynnervirksomhet. Mot slutten av 1799 var Hauge i Trøndelag, og opplevde der som hvor han ellers kom, at mange tok imot Jesus som sin frelser. I Trøndelag ble blant andre flere «av dem som var henfalne til svir og drikk» frelst.
18. desember ble han på nytt arrestert, og innsatt i Rådhusarresten i Trondheim, sammen med en annen legpredikant, Lars Olsen Hemstad. Fengslene på den tid var langt fra den standard våre fengsel har i dag. Men Hauge var godt vandt med kalde og mørke fengselsceller, og lot seg ikke skremme. Som alltid nyttet han tiden godt, og skrev brev til sine venner. På selve julaften, skrev han sangen «Jeg er hos Gud i nåde». Etter en måned i Rådhusarresten og en måned i Trondhjems Tugthus, ble Hauge satt fri mot slutten av februar 1800.
På et møte nylig, falt øynene mine på den første setningen i Hauges julesang. Her satt altså Hauge i ei mørk og kald celle på selve julaften, og vitner at der han sitter, er han hos Gud i nåde. Jeg er redd jeg ville tenkt at jeg hadde falt i unåde hos Gud, siden han tillot at jeg ble innelåst, og det på selveste julaften. Nei, sier Hauge. Også her er jeg hos Gud i nåde! «Hva skader verden meg om den en stund får råde og stenger meg min vei?» Nei, «om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul, dog ånden overvinner og holder glad sin jul.»
Det er lett for et Guds barn å tenke at når menneskelig og åndelig motgang møter en i livet, er det enten Guds tukt eller at jeg er kommet på avstand fra Gud. Det kan det jo være, men trenger slettest ikke være årsaken til anfektelsen og mørke. Som kristne vil vi oppleve at «sorger og gleder de vandrer til hope». Derfor ble denne Hauges sangstrofe til oppmuntring for meg.
For den som er et Guds barn, kan samstemme med Hauge at «jeg er hos Gud i nåde» også i livets mørkeste stund. For også «i livets møreste stund, gjelder der oppe nådens forbund. Hvordan det føles og hvordan det går, barn skal du enda få være.» (SB 236) Også nå jeg må gi sangeren fra Ålgård og Sokndal, Ola Ravndal, rett, er jeg hos Gud i nåde: «Jeg bærer et kjød, dets liv er min død. Det piner og plager hver dag. Å elske og tro i nåden å bo er alltid min sværeste sak.»
Også den svenske sangeren Lina Sandell fikk være hos Gud i nåde i gode og onde dager. I 1861 skrev hun den mektige sangen «Forsoningen er vunnet». I denne sangen skriver hun sjelesørgerisk: «Å, eg som gjekk så lenge av tvil og vanmod plagd og har på tunge trældomsåket bore! No tek eg til å skjøna, med undring det eg ser: Min Herre Gud og Fader, det alt av nåde er! No vil eg meg av nåden einast rosa. Alt anna det er utrygt, alt anna sviker meg, men einast nåden din er stø og stendig.»
Tenk å få være hos Gud i
nåde! Det er jeg kun i Kristus. Den som ikke er i Kristus, er på vei til å møte Gud i hans vrede. Men
enda er nåde få, for den som omvender seg fra syndelivet og tror på Jesus. Han
får frelsen av nåde ved tro, som en Guds gave. (Ef 2,8)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar