Robert Karlsen var en markert personlighet. Han levde et vilt liv som rallar, men ble frelst på et møte i Frelsesarmeen i 1926. Han begynte tidlig å vitne om sin frelser.
En dag gikk Robert forbi køen til et vinmonopol. Det var like etter krigen. Han gikk langs folkerekken og delte ut traktater. «Er det slik du bygger landet?» var overskriften på disse. De tok til å knurre i køen. En kvinne spyttet ham rett i ansiktet. «Gjem spyttet,» sa Karlsen. «De kan få bruk for det i Helvede, for der vil De ikke få en dråpe vann engang.»
Uroen i polkøen ble større. En politi kom og tok Robert Karlsen til side. «Hva er det De holder på med?» spurte politimannen. Karlsen gav ham en traktat. Politimannen så på traktaten. Han klappet Karlsen på skulderen og hvisket: «Vær litt forsiktig her. Men bare fortsett. Gud velsigne dem!»
En predikantkollega sa det på denne måten om sin venn Robert: «Gud har mange rare barn, heter det i et gammelt ordtak. Robert Karlsen er ett av disse. Men han er et lykkelig Guds barn. Og Gud bruker ham.» (Jens M. Rongsvåg)
Jeg har tidligere skrevet tre mindre artikler på bloggene mine, med glimt fra Robert Karlsens liv. I denne lengre artikkelen har jeg samlet stoff fra disse tre artiklene og også tatt med noen nye opplysninger. I den første delen av artikkelen vil jeg gi en oversikt over Roberts liv, mens i siste delen tar jeg med et par stubber som er fortalt om denne originale rallaren.
Oppvekst på Sagene i Oslo
5. mai 1885 ringte klokkene til bryllup, i Sagene kirke i Oslo. Da ble Laurits Martinius Karlsen viet, til sin kjære Anna Jutta Vilhelmine Petersen. Laurits hadde vokst opp i Østre Aker, mens Jutta ble født i Moss. Laurits var på den tid jernstøper ved Myrens støperi. Senere er det oppgitt at han var løsarbeider og anleggsarbeider. Jutta var husmor, men hadde en periode arbeid som avisbud på si, med ei oppgitt inntekt på kr.12,-. Jutta og Laurits ble boene på ulike adresser i bydelen Sagene.
Laurits slet med et høyt alkoholforbruk, til Juttas store fortvilelse. Robert fortalt om sin far at han ofte kom beruset hjem, og at mora da måtte ta barna med seg å flykte fra heimen, mange ganger midt på natta. Etter hvert som barna vokste opp, advarte hun derfor barna sterkt mot å begynne å drikke. Deres første barn kom i 1885 og fikk navnet Borghild. Deretter kom Ragnhild (f.1886), Robert (1888), Otto (f.1891), Aagot (f.1895) og Ragnvald (f.1900). Robert sa at han vokste opp i en søskenflokk på fire, noe som tyder på at to av hans søsken døde som små.
Det var inn i en fattig familie, at Robert Martinius Karlsen ble født 29. september 1888. Dåpen var i Sagene kirke 9. desember samme år. Selv om foreldrene ikke var kristne, ble Robert sendt på søndagsskole. Da han var 15 år, sto han konfirmant i Sagene kirke, med Ivar Holsvik som prest. Robert sa selv at konfirmasjonen betydde lite for han. Han så helst på konfirmasjonen som en seremoni han måtte gjennom for å bli voksen. Kanskje dette gjenspeiles i karakteren han fikk ved konfirmasjonen, nemlig «nesten godt». Han hadde allerede da trosset mors formaning om alkoholen.
Som de fleste barn fra fattige heimer, måtte også Robert ut i arbeid så snart han var konfirmert. Han fikk arbeid på Kristiania spikerverk, og var der i to år. Deretter fikk han arbeid som anleggsarbeider, i Gravdalstunnelen på Bergensbanen. Etter halvannet år dro han på hvalfangst, før han kom tilbake til fastlandet som anleggsarbeider og rallar. Han arbeidet først på Rjukan, deretter i Sauda, Ålvik, Skjeggedal, Tyssedal, Høyanger før han kom til Jørpeland i 1917.
Livet som rallar var tøft. Det var for de aller fleste mye fyll og slåssing. I 1911 ble Robert siktet av politiet i Kristiania (Oslo) for en forbrytelse. Han var da 23 år, og politiet hadde notert seg følgende fakta om forbryterens utseende: Han var 161 cm høy, mørke blondt hår, små blå øyne og middels kroppsbygning. Videre står det at han hadde smal hake og panne og lange nærstående øyenbryn. Han hadde flere tatoveringer på ulike stedet på kroppen, blant annet et brystbilde av en mannsperson på underarmen.
På nyåret 1917 var han sammen med Emma Karoline Amundsen som bodde i nabolaget. Dette førte til at Emma ble gravid, og fødte datteren Ingerid 15. desember samme år. Ingerid fikk etternavnet Karlsen, så Robert har nok godkjent at han var far til jenta. I 1923 ble han ilagt forbud mot utvandring, inntil han betalte eller stilte garanti for bidrag for barnet til Emma Amundsen. Ingerid ble gift med Kåre Magnus Syverstad i 1938. Hun døde i 2009.
Til Jørpeland
Som nevnt kom Robert til Jørpeland i 1917, samme året som han ble far til Ingerid. På Jørpeland traff han ei jente han ble glad i, og som han fridde til. Jenta het Malene Olsdatter Langeland og var fem år yngre enn Robert. De valgte å gifte seg, og bryllupet sto i Strand kirke 29. mars 1918. Forlovere var to av Malenes søsken. Presten fra Sagene som hadde konfirmert Robert, var nå blitt prest i Strand. Det var derfor Ivar Holsvik som vidde Malene og Robert.
Det første året etter at de var gift, bodde Malene og Robert på Jørpeland. 24. mars 1919 var gleden stor i heimen, for da ble deres første barn født. Det var ei jente som fikk navnet Judith Lovise. Etter ett år flyttet familien til Hauge i Sørum, hvor Robert var stein og jordarbeider. Da deres andre barn kom, var familien flyttet til Sagene, og bodde i Maridalsveien 184. Odd Johan var navnet på gutten som ble født 10. april 1921. Robert var også da anleggsarbeider, så rallarlivet sluttet ikke fordi om han ble gift. Han sa om seg selv at han var en rødglødende kommunist og at brennevinsflaska og kortstokken var hans beste kamerater.
Barna og kona led under farens røffe livsstil. En dag hørte han ett av barna banne. Da ble han veldig sint og tok barnet for å gi det juling. Da grep Malene inn, og sa til Robert at banningen hadde de lært av ham. Da våknet han og han slapp barnet. I Roberts indre kom det fram et bibelord han hadde lært, «det et menneske sår, skal det høste,»
I 1923 fikk Malene og Robert barn nummer tre fikk navnet Rolf. Han fikk ikke leve mer enn ti år. Samme året som Rolf ble født, fikk Malene tilbud om å kjøpe foreldrene hennes sitt hus. Problemet var bare om de hadde økonomi til dette. Mye av det som Robert tjente forsvant i alkoholen. Da kunne imidlertid Malene hente fram kr.5000,- fra et gjemmested. Hun hadde klart å legge til side disse pengene, uten at Robert var klar over det. Dermed kunne familien flytte tilbake til Jørpeland sommeren 1924.
På Jørpeland hadde Robert ulike jobber på Stålverket og i anleggsbransjen. En periode eide han en fraktebåt, sammen med en av sine svogere, men han solgte sin del av båten til Erling Jøssang etter få år. Etter at familien bosatte seg på Jørpeland, fikk de enda tre barn. Det var Magnus i 1927, Jakob i 1931 og Ragnhild i 1934.
Robert blir frelst
I 1926 skjedde et stort under. Robert ble frelst. «Etter et ekteskap i tårer og gråt gjennom åtte år, ble det en ny mann og et nytt hjem,» sa han. Han var permittert fra Stålverket og hadde fått jobb av kommunen, som hadde startet veiarbeid på Idsal. De var sju arbeider fra Jørpeland, som hadde fått låne sluppen til Marcelius Pedersen til å bo i.
En natt ble han vekket av søvnen. Det var liksom en røst som ropte på ham. Han begynte å skjelve. Han visste ikke hvem som hadde ropt, men ropt var det blitt. Robert begynte å storgråte, mens han skalv i angst. En av arbeidskameratene våknet. Han spurte hva som feilte Robert. «Jeg vet ikke,» svarte Robert, «Jeg forstår det ikke.»
Kameraten sovnet igjen. Men Robert gikk opp på dekk. I styrehuset var dynamitten oppbevart. Og han hadde nøkkelen. Han ville gjøre ende på seg sjøl. Han gikk inn i styrehuset, skar over en patron, satte fenghette og tråd i. Han puttet patronen i munnen og strøk av fyrstikken. I det samme han skulle tenne på lunten, så han kona og barna for seg i et syn. «Gjør deg intet! Gjør deg intet!» ropte de.
Han la dynamitten fra seg, gikk ned å la seg igjen, men sove fikk han ikke. Han lå bare å gråt på samme måte. Alle fem kameratene våknet. De satte seg opp i køyene med beina framfor. En av dem, Johannes, var selv en frafallen. Han tok til å fortelle om Jesus i Getsemane, om veien til Golgata, om at Jesus måtte lide og til sist dø. Da gråt de alle seks. Så vendt Johannes seg til Robert og sa: «Du er kalt av Gud! Nå må du passe på. La ikke dette gå deg forbi. Det er grusomt når Gud griper tak i et menneske -!»
Etter dette la de fem seg igjen. Robert gikk opp på dekk på ny. Djevelen kom til ham og sa: «Ta det drevet som ligger på dekket der. Bind det om beinet og hopp på sjøen. Det er en lettere død enn med dynamitt.» Robert tok drevet. Han bant det om foten og satt den på rekken for å la det stå til. Men på ny kom synet av kona og barna. De ropte igjen: «Gjør deg intet! Gjør deg intet!» Han løsnet drevet fra foten og gikk ned og la seg. Til helgen reiste arbeidslaget hjem.
Det var søndagskveld. Robert var på vei til kjelleren hos en kamerat. Han visste det var en tønne med heimebrygg der. Da han kom fram, skulle han legge seg under tønna og drikke så lenge det fantes noe. Men på veien møtte han en annen kamerat. Han var også ufrelst. «Kom og bli med til Frelsesarmeen!» sa han. Robert hadde ikke stor lyst. Men kameraten gav seg ikke og Robert ble med.
Da Robert kom inn i møtelokalet, oppdaget han snart at de andre fem i arbeidslaget hans var der. Frelsesoffiseren talte ut fra Mat 11,28: «Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære -.» Ordet slo ned i Robert. Han hadde i alle fall tungt å bære. Han ble sittende og svette og gråte. Det ble en kamp på liv og død. Kameratene sprang på dør, men han satt som naglet til benken og kom ikke av flekken. En kom bort og talte til ham. «Du er kalt av Gud,» sa han. «Jeg forstår ingen ting,» sa Robert. Frelsesoffiseren kom også ned. «Kom og bøy deg, så skal vi be for deg,» sa han. Robert fulgte med fram til botsbenken.
Da ble det liv utenfor møtelokalet. Folk kløv opp på vannbordet og holdt på å legge inn både vinduer og vegger. Og de ropte til de som sto nedunder: «Det er han Robert som ligger ved botsbenken! Det er han Robert som ligger ved botsbenken!» Offiseren leste for ham om røveren på korset – Kunne det være råd at røveren fikk være med og ble frelst -, da må det være råd for ham også, tenkte Robert.
Han kom hjem fra møtet og fortalte sin kone det som var hendt: «Jeg har gitt meg over til Gud.» Men hun kunne liksom ikke tro det. Så mange ganger hadde han lovet og løyet for henne om at det skulle bli en forandring, at hun trodde ham ikke lenger.
Det fulgte en kamp i tre uker for Robert. Det gikk på livet løs. Natt i sjel og natt i sinn. Djevelen plaget ham og malte synden for ham som på film. En lørdag ettermiddag seg Robert i kne ved divanen hjemme og ropte ut: «Er det ikke frelse å få nå, må du åpenbare deg for meg. For jeg har ikke lyst å gå til det samme liv som jeg har levet i sus og dus.»
«Da var jeg som Paulus kommet i den «rette gate», fortalte Robert Karlsen. «Jeg opplevde det som står i Salme 50,15: Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg og du skal prise meg.» Ordet som løste ham, var Jes 43,25: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke mere i hu.» Da begynte lovsangen og vitnetrangen. (Fritt etter Rognsvåg)
En tid etter at han ble frelst, opplevde han at motløsheten seg inn over ham. Han sa til seg selv at han like godt kunne gi opp, for dette nytter ikke. Alt er et stort selvbedrag. Til slutt dro han av gårde for å kjøpe hjemmebrent, men da han kom fram var det ingen hjemme. Han gikk da for seg selv og satte seg ved en bekk. Der utøste han sitt hjerte for Jesus og fikk et herlig ord som svar: «Frykt ikke, du lille hjord, for det har behaget deres Far og gi dere rike.» (Luk 12,32) Dermed ble han løst fra tvil og motløshet. Han stemte i sangen «Hvi skulle jeg sørge, jeg har jo en venn».
I
1929 opplevde Robert en ny krise. Han ble syk, og diagnosen var kreft. Legen sa
at de kunne operere, men at det ville være risikabelt. Dette førte Robert inn i
anfektelse, og han måtte i bønn til Gud. Da fikk han et ord fra Bibelen: «Før
du roper, vil jeg svare» og «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke
engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg, og holder deg
oppe med min rettferds høyre hånd.» Da kom lovsangen i hans sjel. Han reiste
heim til Jørpeland og fortalte familien om sykdommen. Han hadde nå levd med
Jesus i tre år, skulle det nå være slutt? Han gikk på møtet om kvelden, hvor
misjonær Karen Eikeskog talte. Hun ba Robert kalle til seg noen eldste i
forsamlingen og be for seg. Han gjorde som hun sa, og opplevde å bli helbredet.
Et langt liv som evangelist
Etter at Robert var blitt frelst, gikk det ikke lang tid før han begynte å vitne for sine arbeidskamerater på Stålverket. Mange arbeidere tok imot Jesus etter å ha hørt Robert sitt vitnesbyrd. Flere sto i arbeidsbenken å gråt. I 1937 fikk han spørsmål fra pastor Andreas Vatne om å bli med han som emissær. Det endte med at Robert søkte permisjon fra Stålverket, og ble med Vatne. Første turen gikk til Suldal. Her ble ei kvinne helbredet for kreft, etter å ha blitt bedt for. Da hun kom tilbake fra sykehuset og legene hadde erklært henne frisk, vitnet hun om dette på møtet. Da ble to av barna hennes frelst, og så brøt vekkelsen ut.
Sener sto han i flere vekkelser rundt om i Rogaland, blant annet i Egersund, Kopervik, Lura, Sandnes og Stavanger. På en av stedene han virket, fikk han en dag innkallelse til et legekontor. Legen undersøkte han både fysisk og mentalt, men fant ingen ting galt. Da ble Robert stram i masken og sa han ville anmelde legen, hvis han ikke sa hvem som sto bak denne innkallelsen. Da måtte legen oppgi at det var presten som hadde forlangt dette, med støtte av lensmannen. Roberts friske anleggsspråk ble ikke tolerert av presten, som mistenkte at Robert var mentalt syk. På møtet den kvelden kunne Robert frimodig forkynne i prestens nærvær, at han hadde det svart på hvitt at han hadde forstanden i orden.
Under krigen takket Robert ja til et kall fra Bergen Indremisjon. Her virket han noen år, ikke minst blant «byens løse fugler». Mange av disse ble frelst. Høsten 1950 var Robert på en tre måneders prekentur til Øst-Finnmark for Indremisjonsforbundet. Her hadde han møter både i Kirkenes, Vestre Jakobselv, Vadsø og Vardø. Utenom disse to periodene som ansatt i Indremisjonen, reiste Robert fritt for de som spurte etter ham. To år før han døde, hadde han en vekkelsesaksjon i Oslo lille Indremisjon. Han var også en tur til Valderøy, Vigra og Langevåg på Sunnmøre. Alle disse stedene ble folk frelst under Roberts talerstol. Han hadde sjelevinner-gnisten helt fram til sin død.
Robert var ikke alltid fornøyd med sine prekener. Han reiste mye med den kjente indremisjonsmannen Mikael Landro den første tiden. En gang sa Robert til Mikael: «Landro, du må lære mig å bygge opp en preken. Jeg lager bare til noe sørpe, jeg.» Robert ba mye for syke, og han hadde alltid salveflaska med seg på sine møteturer.
Når Robert var heime på Jørpeland, var han fast på møtene på bedehuset. Her avla han flittig sitt vitnesbyrd. Ludvig Nessa reiste en del som forkynner sammen med Robert. Han forteller at han husket at Robert ble så ivrig at han ble helt rød i ansiktet.
EN annen Jørpelandsgutt Robert la merke til, var Kristoffer Fjelde. Da Kristoffer var passert 14 år, spurte Robert om ikke Kristoffer kunne bli med han på en talertur han skulle på, til Rennesøy, Bru og Sokn. Kristoffer hadde fri fra skolen akkurat da, og ble med. Robert preikte og Kristoffer vitnet. Noen ganger visste ikke Kristoffer hva han skulle vitne om. Da gav Robert han et bibelvers. Kristoffer gikk på talerstolen og sa at han ville vitne om et vers Robert hadde gitt han! Robert så da ned og ristet på hode. De måtte ta båt til Stavanger for å komme heim. På båten ba Robert om at Kristoffer måtte finne fram mandolinen og spille til mens Robert sang.
Robert og Malene Karlsen fikk først åtte vonde år sammen, men etter at de ble frelst fikk de et nytt liv. Robert var preget av sitt rallarliv hele livet, men ble likevel ett nytt menneske da han ble frelst. Malene døde 27. november 1966, mens Robert fikk heimlov 15. mars 1969.
Noen stubber
Det går mange stubber etter Robert Karlsen. Jeg tar med to.
Presten og den fattige kona
To rallarer som hadde vært på rangel kom gående langs veien. Maven var like sulten som lommene var tomme. De tok av ved en sidevei, bort mot et stort, hvitt hus. De visste det var prestegården. Kanskje kunne de få en brødskive der. De banket på. En pike kom ut. De bar fram ærendet. Kunne det være mulig å få et par brødskiver? Piken ba dem vente mens hun gikk inn og hørte. Like etter kommer en høy herre ut, fulgt av en stor schæferhund. Han satte hunden på lufferne som la på sprang for livet. Hunden nådde den ene, bet til buksebeinet og flerret det. Lufferen var Robert Karlsen.
Da de var kommet seg unna hunden, saknet de farten. Men sulten var like skrikende. En liten hytte sto nedenfor veien. «Vi går ned der.» sa den ene. «Det kan visst ikke nytte,» sa den andre. «Det er sikkert fattige folk som ikke har noe å gi.» «Vi går likevel!» sa den første. Og de gikk. En eldre kvinne lukket opp for dem. Hun sto bare å så på dem mens de bar fram ærende sitt. De fortalte også om besøket i prestegården. «Ja. Kan dere vente annet,» var alt hun sa. «Men kom inn, så skal jeg steke flesk og lage pannekaker».
De ble med inn, satte seg og ventet til fleskebitene og pannekakene var ferdige. Da de hadde forsynt seg godt, tok hun Bibelen sin og leste for dem mens tårene rant. «Jeg har også en sønn som er anleggsarbeider, og som kommer hjem og drikker opp hvert øre,» sa hun. «Derfor har jeg medynk med slike karer.» Så foldet hun hendene over Bibelen og bad til Gud for dem før de gikk. Det var første gang Robert hørte noen be til Gud i et hjem.
«Det var hun som var den rette prest,» sa han til kameraten da de luffet videre fra hytten og den gamle kvinnen. Men minnet om gamlemor fulgte ham seinere. Han så for seg de foldede hender over Bibelen i den fattige hytten.
Bonden i Egersund
Robert var sammen med Carsten Line og sangeren Bernhard Johansen på møter i Egersund. En dag gikk de forbi en bonde som holdt på å ta opp poteter. Får du mye poteter, spurte Robert. Ja, men de er så små. Er du frelst? Spurte Robert. Nei, var svaret. Du kan ikke vente å få store poteter da. Hadde du vært frelst ville det hvilt velsignelse over både deg og potetene. Vil du ikke bli frelst, spurte Robert. Jo, svarte bonden. Robert hoppet over gjerde og sammen med bonden bøyde han kne midt i potetåkeren og bonde ble frelst. (Dagen 24.04.1967)
Kilder:
Haakon F. Myckland:
Norges bebyggelse (1958)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Jan Alsvik: Strand
bygdebok (1991)
Jens Rognsvåg: Møte med
mennesker (1967)
Mikael Landro: Minnebok
frå eit predikantliv
Nils Dybdal-Holthe: Utan
grenser (1999)
Odd Sverre Hove: Ludvig
Nessa (1989)
Polititidende 1911, 1921
og 1923
Bedriftsblad for
Stavanger Electro Staalverk A.S. 1953-54
Aftenbladet.no
Bibelsktro.no
Dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar