Gunnar Alsvik (1824-1905) vokste opp i Lysebotn, men var mesteparten av livet bonde i Alsvik i Strand. Han engasjerte seg både i kristenliv og lokalpolitikk.
I et minneord om Gunnar Alsvik, som sto i Stavanger Aftenblad 9. februar 1905, fortelles fra et landsmøte for avholdsfolket arrangert i Bergen. Mot slutten av andre dag, hørte forfatteren av minneordet en mann som ba om ordet: «Må han Gunnar få or`e hr. dirigent?» «Alle vendte seg, få kjente ham, og ingen visste at Alsvik var kommet. Selv kjente jeg ikke til at denne troens mann var totalist. Det var mere sjelden den gang enn nå. Vi ble da betraktet som villfarne får.
-Gunnar greide «biffen» og erobret snart alles hjerter ved sitt åpne, greie, ærlige og likefremme vesen. Jeg takket ham og uttalte min overraskelse over å finne ham i våre rekker. «Æg e gammale afholdsmand; næst Guds rige holle eg mest af afholdssagen. Eg har aldrig vore drikkar, men eg veit at der staar i gudsor`e, at det som er godt og gavnligt, derpaa skal du gje agt.» Senere ble vi veldig gode venner. Man følte seg så trygg i Gunnars selskap. Han var ingen diplomat, til det manglet han alle reve-kvalifikasjoner. Nei, han var en type på norsk likeframhet, en mann med varmt hjerte og klar forstand. Gunnar Alsvik var en vestlandsk høvding». (noe språklig revidert)
Oppvekst i Lysebotn
Eivind (Even) Olsen vokste opp på garden Store Nedrebø i Lysebotn. Her hadde han slekt i flere generasjoner tilbake i tid. Eivind ble født i 1796 og i 1820 ble han gift med Kari Taraldsdatter Veraland fra Høle. Kari var søster til mi tipp tippoldemor Gunvor Tengesdal. Eivind var odelsgutt på Store Nedrebø, men garden ble delt mellom Eivind og hans eneste bror Tollak i 1839.
Kari og Eivind fikk kun to barn, sønnene Ola (f.1822) og Gunnar (f.29.09.1824). Kari døde i 1846 og i 1849 giftet Eivind seg på nytt med folgeenke Inger Eriksdatter Frafjord som var 24 år yngre enn Eivind. Ingen av sønnene ville drive garden videre. Da Eivind døde i 1875, forpaktet Ola bort garden i en tiårs periode, før han solgte den.
Ola Evensen ble gift i Strand kirke med Marie Reinholdsen. Han var en tid fanejunker, men ble senere regnskapsfører og bestyrer for en tvangsarbeidsanstalt i Stavanger. I 1888 ble formannen for tvangsarbeidsanstalten, fattigforstander Omdahl, knivstukket og drept av en tidligere innsatt svenske. Denne svensken hadde som innsatt, blitt fysisk avstraffet og hadde et sterkt hat til Omdahl, Ola Evensen og Ola sin assistent. Planen til svensken var å drepe alle tre, men det var bare Omdahl som var til stede da svensken ankom kontoret. Marie og Ola Evensen fikk tre barn. Deres eldste sønn Even Evensen var prest, blant annet i Suldal og i Kinn.
Til Alsvik via Stavanger
Hvor gikk så veien for Ola Evensens bror, Gunnar? Vi finner han igjen foran alterringen i ei av kirkene i Stavanger i 1847. Da ble han viet til den fire år eldre Inger Ådnesdatter Aukland fra Forsand. Gunnar hadde da arbeidet som bøkker, det vil si at han laget tønner. Året etter at han ble gift, fikk han godkjent borgerskap i Stavanger, som bøkker. Han gikk da under navnet Gunder Evensen Nedrebø. Hvor aktiv han var i bøkker-yrket, vites ikke. I 1848-1855 var han og familien bønder på Våland, så kanskje drev han kombinert bonde og bøkker.
I 1855 var familien på flyttefot. Da flyttet de tilbake til Lysefjorden, og fikk leie garden Ytre-Moen på Hatleskog som husmenn. Hatleskog ligger opp i dalen overfor Songesand. I 1862 fikk Inger og Gunnar kjøpe Ytre-Moen og ble selveiere. Men heller ikke på Ytre-Moen slo familien røtter. I 1864 solgte Gunnar garden og kjøpte en del av Alsvik-garden. Dette bruket ble utskilt av Alsvik bruk 1, og fikk bruksnummer 2. Gunnar var 40 år da han flyttet til Alsvik, mens Inger var 44. Skjøte på garden var klart i 1868. Gunnar brukte den gamle stavemåten for Alsvik, nemlig Alsvig. I denne artikkelen bruker jeg den nye formen.
Mens Inger og Gunnar bodde på Våland, fikk de tre barn. Det var Edvard (f.1848), Karoline (f.1850) og Teresia (f.1853). Også på Ytre-Moen kom det tre barn, Ane (f.1856), Inger Gurina (f.1859) og Ingeborg (f.1863). Edvard døde kun 22 år gammel, i 1870. Dødsårsaken var tyfus. Karoline ble gift med Thore Kristoffersen Alsvik og bodde på Østebøstølen under Amdal. Hun døde i barsel i 1885. Teresia ble gift med Tollak Tollaksen Nedrebø fra Lysebotn. De drev bruk 1 i Alsvik. Teresia og Tollak holdt på å drukne da båten de var i kullseilte mellom Usken og Marøy i 1876. Teresia døde på Fiskå i 1945, 92 år gammel.
De tre yngste barna til Inger og Gunnar ble alle boende i Alsvik. Ane ble gift med Ole Olsen Alsvik og drev bruk 3. De hadde en sønn som var oppkalt etter morfar. Gunnar Alsvik jr. bodde på Finnøy og gav tomt til Utsyn misjonssenter. Ane døde i 1922. Inger Gurina ble gift med Anders Helgesen Rossøy og bodde i Alsvikvågen. Hun døde i 1940. Den yngste i søskenflokken, Ingeborg, ble gift med Klaus Ivarsen Rag. De overtok heimegarden. Hennes oldebarn er blant andre Jan Alsvik, som har skrevet gards- og ættesoga «Folk i Strand».
Det året Gunnar Alsvik flyttet til Alsvik, var lensmannsembetet i Strand ledig. Både Gunnar og broren Ola søkte på stillingen, men fikk den ikke. Stillingen gikk til Markus Foss på Tjøstheim. I 1886 druknet Markus Foss i Bjørheimsvatnet da han gikk igjennom isen. Gunnar Alsvik søkte på ny på lensmannsstillingen, men heller ikke denne gang fikk han den. Begrunnelsen var at han var for gammel, han var da 62 år gammel.
Aktiv i politikk og samfunnsliv
Det tok ikke lang tid etter at Gunnar bosatte seg i Alsvik, før han engasjerte seg i kommunepolitikken. Allerede i 1868 ble han innvalgt i kommunestyret for partiet Venstre, og han var medlem av kommunestyret fram til 1887. De fem siste årene var han varaordfører. Så sent som i 1894, da Gunnar Alsvik var 70 år gammel, var han med i styret for Strand Venstre. Han er blitt karakterisert som den mest aktive folketaler i Strand i sin tid, både innen politikken og i kristenliv. Han deltok aktivt på større møter og var ikke redd for å ta ordet i debatter.
I oktober 1887 var det et stort politisk møte i Stavanger. Her tok Gunnar ordet flere ganger. Da møtet startet, ville ordstyreren forby bifallsytringer under og etter innlegg. Dette var Gunnar uenig i, og fremmet forslag om at slike ytringer måtte kunne aksepteres. Han nådde imidlertid ikke fram med sitt forsalg.
Han deltok også i møter som angikk landbruket. I september 1887 var han på fesjå på garden Strand. Mot slutten av denne samlingen, tok Gunnar Alsvik ordet og takket alle fremmøtte. Han henvendte seg spesielt til Amtsmannen som hadde deltatt på fesjået. Gunnar ba «amtmannen takke kongen på vegne av distriktet». I 1874 ble den nye Strand kirke innviet. Gunnar Alsvik var en selvskreven medarbeider i byggeperioden. Han var blant annet medlem av innsamlingskomiteen.
Som nevnt i minneordet i innledningen, var Gunnar Alsvik aktivt med i totalavholdsarbeidet. På Tau ble det stiftet en avholdslosje 17. august 1884. Fire år senere, den 21. mai 1888 var det fest i et nytt lite hus som sto bak Tou Mølle. Da var det innvielsesfest, for den nye Goodtemplarlogen. Gunnar hadde selvsagt ordet også på denne samlingen, og han oppfordret sambygdingene sine til å støtte losjen økonomisk, slik at den kunne bli gjeldfri.
I juli 1887 møtte Gunnar som utsending for Nordre Strand avholdslag, på kretsmøtet på Hjelmeland. På årsmøtet ble det referert fra innsendte årsmeldinger fra de ulike lagene i kretsen. Gunnar Alsvik hadde ikke sendt inn årsmelding. Han tok i stedet ordet og sa at «han mente ein skulle få høyra «adskillige Jeremiader» (klagesongar), dersom kvar enkelt av dei deputerte skulle få fortelja frå si lokale forening.» I juni 1889 var han på nytt på årsmøte, denne gang i Sandnes. Gunnar ba som vanlig om ordet. Denne ganger kunne han fortelle forsamlingen en god nyhet fra Strand. Der hadde nemlig kommunestyret innført en lokal forbudslov, som forbød salg av øl fra Tou Bryggeri. Politikerne hadde mottatt stor takk fra folket for denne lokale loven, hevdet han.
Åndelig leder
Jeg har ingen opplysninger om når Gunnar Alsvik ble en kristen. På kretsmøtet for Det norske misjonsselskap (NMS) i 1890, opplyste han at han hadde vært med i misjonsforening fra før NMS ble stiftet. Det skjedde i 1842 da Gunnar var 18 år gammel. Dette kan bety at Gunnar hadde reist fra Lysebotn til Stavanger, allerede kort tid etter at han ble konfirmert den 4. november 1838, som nummer 1 i kirkeboka. Han var antakelig blitt med i NMS sin forening i Stavanger, da han flyttet dit. Kanskje hadde han blitt bevart i sin barnetro?
Da han kom til Alsvik, ble han snart den åndelig leder i Vatlandskretsen og formann i Nordre Strand Misjonsforening. Hver søndag ledet han misjonsmøtet og ofte talte han selv Guds ord. Han var kjent som en god taler. Han hadde en kraftig stemme som bar langt, noe som kom godt med på de mange friluftsmøtene som ble arrangert på den tiden. Det heter ellers om Gunnar Alsvik, at han hadde god inngang blant de unge.
Det som ellers karakteriserte Gunnar Alsvik, var at han deltok på de fleste større møter både i kommunen og i fylket. Han var også ved noen anledninger, deltaker på møter andre steder i landet. Og der Gunnar møtte opp, tok han ordet og sa sin mening om aktuelle saker. Første gang jeg har funnet han omtalt på et større møte, var på en samling i kommunelokalet på Tau 31. mars 1878. Da hadde ordfører og prest Frederik Lied innkalt til en samling for å drøfte et kontroversielt forslag til endring av kirkens liturgi. Noen prester og teologer foreslo å kutte ut absolusjonen i forkant av nattverden. Dette var prest Lied imot, og ville ha menighetens støtte i denne saken. Men han feilberegnet lekfolkets mening, og fikk flertallet mot seg. En av dem som ikke støttet Lied, var Gunnar fra Alsvik.
Fredrik Lied var ordstyrer og var ikke redd for å klubbe ned meningsmotstanderne. Etter at presten hadde avbrutt Jonas Vatne, tente Gunnar på alle plugger, og det ble et munnhuggeri mellom han og presten. Det endte med at Gunnar ba folket forlate møte. Det ble imidlertid foreslått at det burde være en avstemming om saken. Ved denne avstemming fikk Gunnar Alsvik og hans meningsfeller et knapt flertall.
Året etter var det et stort indremisjonsmøte på Finnøy. Har var ett av temaene et spørsmål om menighetene selv burde få velge sin prest. Gunnar Alsvik var for dette. Han mente at den kløften som var mellom prest og lekfolk var svært uheldig for det kristelige samvirket. Dette kunne bli utjevnet ved at menigheten selv valgte sine prester, mente han. «Vi lekfolk holder så inderlig av de prester som deltar i våre samlinger, slik at vi kunne ønske å bære dem på gullstol» sa han. Det var med andre ord ikke prestene han ønsket til livs, men han mente mange av de konfliktene som oppsto mellom prestene og menighetene kunne blitt unngått, om menigheten selv avgjorde prestevalget.
I august 1887 kom revisjonsminister Jakob Sverdrup på besøk til Stavanger. Han var venn med Lars Oftedal og skulle legge ned grunnsteinen for Oftedals nye institusjon på Lindøy. Hele 4000 var til stede på Lindøy, for å feire starten for institusjonen «Redningshjemmet for moralsk fordærvede gutter». En av de 4000 var selvsagt Gunnar Alsvik, og han måtte også her ta ordet. I et referat fra møtet som ble publisert i flere aviser, ble også Gunnars innlegg nevnt: «En gardbruker Gunnar Alsvig fra Strand, holdt endelig en mindre heldig tale for Jak. Sverdrup. Han roste statsråden svært og hevet han til skyene, som en av de største og dyktigste menn som lever iblant oss. En mann som man aldri kunne takke nok for de fortjenester han hadde gjort mot samfunnet.» (Fra Romsdal Amtstidende 20.08.1887)
Det var helst innen NMS og Indremisjonen at Gunnar Alsvik var engasjert. I 1890 gjorde han seg bemerket både på kretsmøtet til Stavanger krets NMS og på Landsindremisjonens stormøte i Stavanger. På kretsmøtet for NMS var det samtale om hva som kunne gjøres for å bringe større enhet og fasthet i misjonsforeningers organisasjon? Gunnar Alsvik sa at han var av dem som hadde stått inntegnet i misjonen fra før Det Norske Misjonsselskap ble stiftet. «Da var navnene innskrevet i en protokoll. Nå hadde man sluttet med slike fortegnelser. De burde tas opp igjen. Det hadde hent at folk var møtt frem ved valgene, som ellers aldri hadde vært til stede ved møtene. Man burde også bli enige om at de innskrevne medlemmer betalte en viss årlig kontingent.»
På Indremisjonens landsmøte var tema en eventuell sammenslåing av Landsindremisjonen og Indremisjonen på Vestlandet. Under denne samtalen hørtes en velkjent stemme: «Hr. dirigent, må han Gunnar få or`e». Hva hadde så han Gunnar på hjertet denne gang? Jo, han hevdet at skulle en slik sammenslutning kunne gjennomføres, måtte en akseptere at det var ulike meninger: «Skulle en forening mellom flere komme i stand, må det tåles at de enkelte medlemmer har litt forskjellig syn på dette og hint. Ellers fikk man aldri foreninger. Skal foreninger komme i stand, må man i kjærlighet tåle hverandres meninger, bære over med hverandres skrøpeligheter og innordne seg under andres meninger. Det frø som såes mot sammenslåing, var derfor ikke rett. Denne talrike forsamling var jo vitnesbyrd for sammenslutning.»
Gunnar Alsvik var en god venn av den landskjente presten og avismannen Lars Oftedal. Det hendte at Oftedal var på besøk i Alsvik, også etter at Oftedal sto fram med sin bekjennelse høsten 1891. Dette skulle føre prestevennen Gunnar ut i nok en konflikt med sin lokale prest. Sokneprest Moses i Strand mislikte at Gunnar, som var prestens medhjelper, pleiet kontakt med den falne Oftedal. Gunnar lot seg imidlertid ikke bøye. Han tok konsekvensen av Moses sin anbefaling, og sa opp som prestens medhjelper. Han ville ikke svikte sin venn Oftedal.
Prestevennen Gunnar Alsvik var først og fremst en lekmann. Han ønsket ikke konflikt med presten, men med den stor makt presten hadde, måtte det føre til konflikt med sterke lekmannspersonligheter som Gunnar i Alsvik. «Eg sit som konge på eigen gard i Alsvik og har ikkje noko embete å forsvare», sa han en gang til en Finnøy-prest i en debatt.
I flere år hadde Inger og Gunnar Alsvik den psykisk syke Synnøve Halvorsdatter (f.1848) fra Skjold boende hos seg. Vi vet sikkert at det var i perioden 1897-1905, men det er uklart når hun kom til Alsvik. Gunnar og Inger fikk heimlov med kort tids mellomrom. På nyåret 1905 fikk Gunnar lungebetennelse og sovnet stille inn 4. februar. Vel et år etter, den 4. april 1906 fikk også Inger heimlov. Gunnar ble 81 år og Inger 86.
Kilder
Axel Kielland: Stavanger
borgerbok 1436-1850 (1935)
Emil Birkeli: Liv i vekst
(1947)
Holger Barkved: Soga um
Strand (1939)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jan Alsvik: Strand
bygdebok 1870-1940 (1991)
Josef Tungland:
Ryfylkebispen Svend Foldøen (1978)
Referat af
forhandlingerne på Lands-Indremissionsmødeet i Stavanger den 22de, 23de og 24de
oktober 1890
Sigleif Engen:
Forsandboka (1981)
Norsk Missionstidende
1885 og 1891
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
aftenbladet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar