Jens Otterbech var prest i Finnmark, på Nordmøre og i Rogaland. Han hadde et radikalt lekmannssyn, men var mest kjent for sin kjærlighet til det samiske folk. Både deres frelse, og menneskelige rettigheter var saker han brant for.
Søndag 24 april 1910 var det misjonsfest på garden Midalhov på Ullandhaug ved Stavanger. Samlingen startet klokken 18.00 og grunnet servering var det entre på 50 øre. Vertskap var en nylig tilflyttet familie fra Jørpeland. Eli og Tore Fjelde (mine oldeforeldre) solgte slektsgarden sin på Fjelde på Jørpeland til Tores søster i 1909. De pakket sine eiendeler og flyttet inn i på denne lille garden på Ullandhaug, som de kjøpte samme året som de solgte på Jørpeland. På en nabogard lenger øst på Ullandhaug, hadde en onkel av Tore kjøpt gard 15 år tidligere. Onkelen het Knud Fjelde, og han var aktiv både i Kinamisjonen og i det som da het Finnemisjonen. I Finnemisjonen var han med i kretsstyret i ett par tiår.
Eli og Tore Fjelde var også kristne, og så langt jeg vet var de aktive i Kinamisjonen. Det var i alle fall i denne organisasjonen at de fleste av deres barn hadde sin åndelige heim. Festen denne søndagen var antakelig for begge disse organisasjonene. Talere var emissær Johannes Kjelsvik fra Kinamisjonen, som hadde vært på Ullandhaug mange ganger før. I tillegg til han, var også pastor Jens Otterbech med som taler. Han var ei drivkraft i samemisjonsarbeidet i Rogaland, ved siden av prestetjenesten. Det var også musikalske innslag av glassmusiker Edvard Haarr og av Kinamisjonsmusikken. Historien sier ikke noe om frammøte på festen, men i det lille huset på Ullandhaug, må det har vært stapp fullt.
Født i Talvik i Alta
Det er pastor Jens Otterbech vi skal bli bedre kjent med i denne artikkelen. Og da starter vi i Talvik i Alta kommune påsken 1868. Talvik ligger ved Altafjordens vestside, noen få mil nord for Alta sentrum. Denne påsken ble Ingvald Mathias Otterbech utnevnt til hjelpeprest i Talvik. Han ble født på prestegarden i Andebu i 1841. Ingvald Mathias gikk altså i farens fotspor, og utdannet seg til prest. Han sier selv at han allerede under studiene, kjente på et kall til å reise til Nord Norge. Han deltok derfor på noen forelesninger i samisk og finsk, parallelt med teologistudiene.
Vel ferdig med teologien, ble han sommeren 1867 utnevnt til stiftskapellan i Tromsø stift. Han vikarierte for prestene i Ibestad og Lenvik høsten 1867 og etterjulsvinteren 1868, før han altså flyttet til Talvik i Alta, 27 år gammel. Samme året som han ble flyttet nordover, ble han gift med Anna Louise de Seue som var jevngammel med Ingvald Mathias. Anna Louise hadde røtter fra en gammel Hugenott slekt i Frankrike, som på 1600-tallet måtte flykte fra heimlandet på grunn av sin tro. Familien hennes endte opp i Bergen. Etter ett år som hjelpeprest, ble Ingvald Mathias forfremmet til sokneprest i Talvik, 22. mai 1869.
Da Anna og Ingvald Mathias kom til Talvik i påsken 1868, var hun gravid. Hun fødte deres førstefødte 18. august samme året, og foreldrene gav ham navnet Jens. Knapt to år senere, den 26. april 1870, ble sønn nummer to født. Han fikk navnet Wilhelm. Ingvald Mathias var ung og sprek, og gikk inn i prestetjenesten med stor iver. Det var mye reising både til fots og til sjøs, for Talvik prestegjeld var stort.
På en av disse reisene, kom han over en svært forkommen gutt som ikke hadde foreldre å hjelpe seg. Ingvald Mathias tok seg av denne gutten, men det resulterte i at han ble alvorlig syk. Gutten hadde lus, som kom over på presten. Lusene var bærere av flekktyfus, en sykdom som på den tiden førte til død for 40 % av de som ble smittet. Ingvald Mathias var en av de som ikke overlevde sykdommen, og han døde 27. juli 1870, kun 29 år gammel. Anna var dermed blitt enke, etter bare tre års ekteskap. Hun satt alene igjen med ansvaret for guttene på tre måneder og på knappe to år.
Anna kunne etter dette ikke bli værende i Talvik. Anna hadde slekt som bodde på garden Hauggaard i Rakkestad. Karen de Seue og Karl Krefting var forlovere når Anna og Ingvald Mathias giftet seg, og nå tok de ansvar. Karen var søskenbarn til Anna sin morfar. Anna og guttene fikk flytte heim til Karen og Karl. De hadde antakelig god plass, for Karl var både lensmann og bonde. Her ble de boende, til Jens skulle begynne på gymnas. Da flyttet de til Frognerveien 56 i Oslo, sammen med Karen og Karl Krefting. Det var antakelig mens de bodde i Rakkestad, at Jens ble frelst. Han sa senere at det var mor hans som var Guds redskap til at han ble frelst.
Student i Oslo
Jens Otterbech begynte på Gjertsens skole, for å ta eksamen artium. I tiden på gymnaset, var han aktivt med i «Studenternes misjonsforening» som var blitt stiftet i 1881. Denne foreningen fikk bety mye for hans åndelige liv. Han tok eksamen 10 juli 1886 og fikk karakteren «meget godt». Etter artium tok han et kurs i hebraisk og begynte deretter på teologisk studium. Han bodde da i Fagerborgsgate 24 i Oslo, sammen med moren og Karen Krefting.
Samme år som han tok eksamen i teologistudiet, opplevde han å miste sin mor. Hun døde i 7. mars 1891, mens eksamensdagen var 10. juli. Den tragiske hendelsen med mor hans som døde kun 49 år gammel, så ikke ut til å ha noen innvirkning på eksamensresultatet. Han fikk nemlig Laudabilis. Jens oppgav senere at målsak, skogsak, jorddyrking og avholdssak, var ting han var opptatt av under studietiden. Jens sin bror Wilhelm, bosatte seg på Fiji-øyene og her ble han gift og fikk barn.
Etter at Jens var ferdig utdannet prest, var han lærer på Nordstrand middelskole i halvannet år og et halvår som bestyrer på Vadsø folkehjem. Skoleåret 1892-93 studerte Jens Otterbech samisk, og fikk tid til en studietur til Tyskland. Her deltok han på forelesninger i Berlin, Dresden, Leipzig og Hamburg. Tema for forelesningene var arbeid blant samfunnets forkomne. Tilbake i Norge, var han ansatt i Indremisjonen høsten 1893, og bestyrte fiskerheimen i Vardø de tre første månedene i 1894. På den tid ble sokneprestembete i Kistrand i Porsanger ledig, og Jens Otterbech sendte sin søknad. 30. mai kom beskjeden om at han var blitt utnevnt til denne stillingen. Da var han antakelig på plass i Bergen.
For i Bergen ventet ei ung dame på ham. Hun het Hanna Marie Krogh og var fem år yngre enn Jens. Hun hadde vokst opp i et velholdent hjem i Bergen, med en far som var kontorist. Det var tillyst bryllup, og 3. august 1894 ringte kirkeklokkene i Johannes kirken i Bergen. Hanna og Jens Otterbech sa ja til å dele livet sammen. Hun var 21 år og han 26. Bryllupsreisen gikk til Porsangerfjorden og Kistrand prestegård.
Åtte år i Finnmark
Kistrand ligger mellom Lakselv og Nordkapp, på vestsiden av Porsangerfjorden. På denne tiden omfattet Kistrand kommune omtrent samme området som nå er Porsanger kommune. Kommunen er trespråklig, og i år 1900 var det 1947 innbyggere. Av disse var 1013 samer, 652 kvæner, 104 en blanding av samisk og kvænsk og 147 norskættede. Det kom derfor godt med at Otterbech hadde lærte seg samisk.
Jens Otterbech ble umiddelbart engasjert i samenes sak. Som prest var det naturlig at han brant for å nå folket med Guds ord. Samtidig var han sterkt engasjert i samenes rettigheter. Han var kritisk til den fornorskningsprosessen som norske myndigheter hadde satt i gang overfor samene. Dette gav han klart uttrykk for, både muntlig og skriftlig. Sammen med sokneprest Gulbrand Tandberg i Lebesby, nabokommunen i øst, startet han det samiske oppbyggelsesbladet «Sami Usteb», på norsk «Lappenes venn», i april 1899. Selv om Otterbech var kritisk til fornorskningsprosessen, ble han selv angrepet av de mest radikale sameaktivistene, som Edvard Masoni (tidligere misjonær for Kinamisjonen) og Elsa Renberg. De mente Otterbech og Lappemisjonen ikke gikk langt nok i sin støtte til samene.
I 1895 kom Hanna og Jens Otterbech sitt første barn, det var sønnen Haakon. Nummer to kom i 1897 og fikk navnet Walter. Det tredje barnet som ble født mens Otterbech var prest i Kistrand, ble ei jente. Anna ble født i år 1900. Anna fikk de ikke beholde i mer enn halvannet år. 19. november 1901 døde hun, noe som var et hardt slag for foreldrene, ikke minst for mor hennes. Hanna skrev et brev om sorgen ved å miste Anna, og la det igjen på prestekontoret da familien flyttet fra Kistrand. Utenpå brevet skrev hun at det ikke skulle åpnes før om 100 år, og da av hun som da var prestefrue. Brevet ble bevart uåpnet i 100 år, og i 2002 ble det åpnet og lest i Kistrand kirke.
Tapet av Anna var antakelig med på å framskynde oppbruddet for prestefamilien. 14. mai 1902 flyttet familien fra Finnmark, til et nytt prestekall på Nordmøre. Jens ble sokneprest i Gjemnes kommune hvor hovedkirken het Øre kirke. Det er ikke mye jeg vet om tiden på Nordmøre, men han fikk god kontakt med det radikale misjonsfolket. En gang kretsmøtet for Kinamisjonen var på Øre, var Otterbech en av talerne. Etter et møte i kirken, foreslo Otterbech at møtet måtte avsluttes med bønnemøte på kne. Noe slikt hadde misjonsfolket aldri opplevd av en prest.
Han fortsatte arbeidet for det samiske folk, selv om han var flyttet fra Finnmark. Mens han bodde på Kistrand, arbeidet han for å få bygget et pleiehjem for eldre samer. Kistrand pleiehjem ble innviet i 1903, året etter at Otterbech reiste fra bygda. Dette var det første pleiehjem i Finnmark og det første i Norge på landsbygda. Jens Otterbech var institusjonens far, og den ble drevet av Finnemisjonen. Otterbech hadde også mange foredrag om Finnmark, i ulike bygder på Nordmøre.
Mens de bodde på Nordmøre, økte familien Otterbech ytterligere. Datteren Ingrid ble født høsten 1902 og sønnen Gunnar kom i juni 1905. Deres siste barn ble født i Stavanger, som var familiens neste stopp. I juni 1909 ble datteren Evy født.
Siste økt i Stavanger
Sommeren 1907 var det igjen tid for bytte av tjenestested for Jens Otterbech. Hetland prosti i Rogaland hadde behov for en tredje prest, og Otterbech ble ansatt. Hetland var på den tid et stort prosti, som strakte seg fra Randaberg via Dusavik og Tasta, til Storhaug og Riska. Otterbech var tredjeprest i to år, før han i 1909 rykket opp til residerende kapellan. En stilling han hadde til han forlot arbeidet som prest i 1919.
Mange av de radikale lekfolket i Rogaland sperret nok øynene opp når de hørte Otterbech tale, og da de ble kjent med hva han sto for. Han var sentral i forkynnelsen og hadde en klar vekkertone. Flere av de eldre som husket Lars Oftedal i sin glanstid, syntes det var mye av samme tone i Otterbech sin forkynnelse. Otterbech var også radikal i sitt kirkesyn, og arbeidet for at både nattverden og dåpen skulle bli fri. Han deltok også, som nevnt i innledningen, på misjonsfolkets ordinære møter.
I 1911 var det en vekkelse på Hinna, Tjensvoll og Ullandhaug. Det var Kinamisjonens talere Thorvald Ladstein, Olaus Østebø og Elisabeth Hovda som var Guds redskap. Otterbech støttet opp om vekkelsen så godt han kunne. Da møtene ble avsluttet, ba han forkynnerne komme til Tasta og Dusavik hvor Otterbech bodde. Vekkelsen fortsatt også der og senere på Finnestad og Randaberg. Presten støttet hele tiden fullt opp om vekkelsen.
Det Norsk-lutherske Finnemisjonsforbund
Samemisjonen var på denne tid ingen landsdekkende organisasjon. Den hadde sitt hovedsete i Trondheim, og var nært knuttet til statskirken. Organisasjonen var heller ikke demokratisk oppbygd slik de fleste misjonsorganisasjoner var. Den hadde nemlig et selvsupplerende styre på tre personer. Norsk Finnemisjonsforbund som var organisasjonens navn på den tiden, ble stiftet i 1888. 17. oktober 1909 ble Stavanger krets av Norsk Finnemisjonsforbund stiftet, med Otterbech som en sentral leder. Samemisjonsfolket i Rogaland og Otterbech var imidlertid mer radikale i sitt lekmannssyn enn moderorganisasjonen. De var mer av «Kinamisjonstypen» og var også dypt uenige i den selvsupplerende ledelse. De ønsket en demokratisk oppbygd organisasjon.
Dette resulterte i at Jens Otterbech gikk i spissen for en ny organisasjon, kalt Det Norsk-lutherske Finnemisjonsforbund. Stavanger krets gikk inn i den nye organisasjonen, og også noen foreninger andre steder i landet. Det betydde at det var to forskjellige samemisjoner, fram til de ble sammenslått i 1925. Da hadde rogalendingene stort sett fått det som de ville. Otterbech ønsket hele tiden en felles organisasjon, men de to grupperingene ble ikke enige før etter hans død. Otterbech startet også et eget misjonsblad, som fikk samme tittel som hans forrige blad, «Lappenes venn».
Otterbech arbeidet samtidig intenst med praktisk hjelp til det samiske folk. Allerede i 1911 argumenterte han for å så i gang en Ungdomsskole (Folkehøgskole) for samiske ungdommer. Da hadde han i ett år vært med i en felles kristen komite i Rogaland, som arbeidet med å få starte en kristen Ungdomsskole i Stavanger. Den ble en realitet i 1912, under navnet Solborg. I Finnmark sto ikke skolen i Karasjok ferdig før i 1936, under navnet Den samiske folkehøyskole. Otterbech var den som sådde tanken om skolen.
Videre var han sentral i opprettelsen av Lerpollen pleiehjem i 1914, Nesseby Tuberkulosehjem og Øytun Ungdomsskole, begge i 1916. I 1919 søkte han avskjed som prest og overtok som generalsekretær i Finnemisjonsforbundet. Året etter sto han sentralt i opprettelse av Kolvik barnehjem. Otterbech skrev også noen bøker og mange artikler i aviser og tidsskrift. Han må ha hatt en enorm arbeidskapasitet, som nådde over alt dette frivillige arbeidet, ved siden av et travet embete som res.kap. i Hetland.
Om forkynnelsen
Som nevnt nådde Jens Otterbech langt, med sin vekkende og samtidig evangelisk frigjørende forkynnelse. Vi tar med noe av det H. O. Heika skrev i minneordet etter Otterbech i Lappernes venn nr.3 1922:
«Pastor Otterbech så evighetsverdi i hver eneste samesjel. Alle de forkomne stakler, alle de forsømte og forglemte vesener i de usleste samegammer er verdier, evige verdier, som også ble kjøpt med den største offerpris Gud krevde; Jesu blod. Dette så Otterbech. Han så med Jesu øyne. Derfor bøyde han seg ned til de fattige og forkomne. Et veldig utslag av Kristi kjærlighet. En levende kristendom i praksis.»
Etter hans død ble flere av hans taler samlet i boka «Daglig brød» og utgitt på Lunde forlag. Her er ett par sitat fra den boka: «Når døden kommer, er det slutt med håpet for alle verdensmennesker. Bare så lenge det er liv, er det håp for dem. Ikke så med de troende. «Med døden vi livet begynner.»» Og: «Jeg kan si fra mitt eget liv at det som har hjulpet meg mektigst hen til å tro på Jesus som min virkelige Frelser, det er ikke de lærdes undersøkelser og ikke de klokes tanker. Men det er de ringes lykkelige hengivelse til Kristus.»
I 100 års skriftet til Hetland kirke, også kalt Frue kirke, heter det om Otterbechs forkynnelse: «Han hadde en utpreget vekkelsens nådegave. Hans prekener var korte. Budskapet enkelt og sentralt, båret fram med dypt alvor og glød som grep tilhørerne.»
Alfred Hauge skrev om Otterbech: «Han var en mektig forkynner. Folk møtte opp timer i forveien for å få plass til gudstjenesten. Hans personlighet var preget av et varmt hjerte, en kompromissløs rettferdsvilje og et ukuelig mot. En framtredende skribent var han også.»
I en minnetale gjengitt hos Gabrielsen heter det: «Hans forkynnelse var avgjort positiv. Han uttalte en gang i en preken: «Jesus har etterlatt oss to ting, sitt blod og sine fotspor». Det var hovedinnholdet av hans forkynnelse. Sin siste tale holdt han for fullpakket hus midt i høysåtetiden i Randeberg kirke over teksten Filipp. 3, 12–21. I denne talen rettet han en inntrengende advarsel til dem som var kommet bare av nysgjerrighet for å høre en tale som de visste var den siste han kom til å holde i sitt liv.»
Selv uttalte han: «Jeg ønsker jeg aldri må tale slik at alle mennesker taler vel om det, for da mister saltet sin kraft. Ild inn i verdensmennesket, nåde ut over synderen, det er Jesu vei.»
Smertefull og glad siste reise
Med et slikt tempo, skulle en ikke tro det var timer til å engasjere seg i flere saker, men Otterbech nådde langt. Han var hele tiden engasjert i avholdssaken og i fredsarbeidet. Han var overbevist pasifist, og ville ikke ta til våpen hverken i angreps- eller forsvarskrig. Pasifismen kostet han bispesetet i Tromsø. Han fikk klart flest stemmer ved bispevalget i 1918, og statsråd Jørgen Løvland ville utnevne han til ny biskop. Da reiste Otterbech til Oslo, for å forklare kirkestatsråden sitt pasifistiske syn. Når statsråden ble klar over hvor dypt dette stakk hos Otterbech, utnevnte han en annen til bispesetet.
Men det var hele tiden samenes sak som opptok han mest. Han fortsatte hele sitt liv å kritisere fornorskningspolitikken. Han var opptatt av samenes målsak, og arbeidet for at de måtte få bruke sitt eget språk og få lærebøker på samisk. Han forsvarte læstadianismen som samenes kristendomsform, noe som var uvanlig både fra geistlig og lekmannshold.
Da han sluttet som prest i 1919, var det antakelig for å bruke hele livet på å arbeide for samenes sak. Alt lå godt til rette for det, som generalsekretær i Det Norsk-lutherske finnemisjonsforbund. Han var da kun 51 år gammel, og normalt skulle han ha mange arbeidsår foran seg. Slik skule det ikke gå. Otterbech fikk kreft i magesekken og fikk et langt og smertefullt sykeleie. Familien hadde hytte i Kvilldal, hvor han søkte hvile. Men etter hvert fikk sykdommen så mye tak at det gikk mot slutten.
En venn besøkte han på dødsleiet, og var forskrekket over de store smertene han hadde. Likevel kunne Otterbech si: «Jeg ligger her og fryder meg!» Dette med tanke på frelsen og på himmelen som ventet. 16. desember 1921 ebbet livet ut, og Jens Otterbech ble forfremmet til herligheten, 53 år gammel.
Kona Hanna sto hele veien
sammen med sin mann i engasjementet for samene, for avholdssak og fredsarbeid.
I tillegg var hun vegetarianer, og gav ut ei kokebok for vegetarianere. Noen år
etter at hun ble enke, flyttet hun til Oslo, hvor hun døde i 1953.
Kilder
Adolf Steen:
Finnemisjonen 75 år (1963)
I. P. Våland m.fl.: Frue
kirke 100 år (1954)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Jens Otterbech:
Kulturverdier hos Norges Finner (1920)
Jens Otterbech:
Gudsrikets historie. Lærebok for ungdomsskolen (1922)
Jens Otterbech og Johs
Hidle: Fornorskningen i Finmarken (1917)
Jens Otterbech:
Misjonstanker fra bibelen (1911)
Jens Otterbech m.fl.:
Finnmarken for Kristus (1915)
Jens Otterbech: Til det
land jeg vil vise deg. Prekensamling utgitt etter hans død. (1923)
Johannes Daasvand: Dåpen
fri (1922)
Just Qvigstad: Norsk
Finnemisjonsselskap 1888-1914 (1914)
Lærere ved Indremisjonens
bibelskole: Daglig brød (1934)
Oscar Handeland: Det
Norske lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år (1941)
Aftenbladet 15.10.1959:
Samefolket har trofaste venner i Stavanger.
Alfred Hauge: Han talte
samenes sak. (Aftenbladet 16.08.1968)
Svein Torger Salomonsen:
Kistrands radikale prestefamilie (Finnmark Dagblad 16.05.2002)
Trond Gabrielsen: Hans
Smith: Presten Jens Otterbech in memoriam (finnmarkforlag.no)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Aftenbladet.no
Dagen.no
Wikipedia.org
Tastahistorielag.no
Nbl.snl.no
Geni.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar