For
en tid tilbake var det i ei avis, en artikkel av en kristenleder fra bedehuset.
Innlegget ble avsluttet med tilslutning til følgende råd: «Fleire kristne
tenåringar treng ein sekulær besteven, og omvendt.» Et slikt råd er ikke nytt,
men er det et godt råd?
Vekkelsesgenerasjonene
fram til 1980 sang «Farvel da, gamle venner, jeg skifter vennelag!» (SB159).
Fra siste del av 1900-tallet sluttet de fleste å synge den sangen. Da ble det
heller gitt råd om å få ikke-kristne bestevenner. Vi kan ikke vinne andre for
himmelen, uten å ha blitt venn med dem, ble det hevdet.
Jeg
har rundt om i landet, møtt en del fortvilte kristne foreldre. Tenåringene
deres fant ikke-kristne venner. Kanskje var det ingen andre kristne tenåringer
i bygda. Resultatet ble ofte at ungdommen fra den kristne heimen, forlot både
bedehus og troen. Det er den største smerte for kristne foreldre, når den de er
så uendelig glad i, velger å gå bort fra Jesus.
Tenåringer
i vår tid blir utsatt for en intens påvirkning fra dataverden. Den offentlige
skole gir ikke lenger kristen oppdragelse. Samtidig vet vi at venner ofte har
avgjørende innflytelse på veivalg, i en tid av livet der ofte følelser og
hormoner overstyrer fornuften. Mange er usikre og lett påvirkelige. Derfor er
det avgjørende viktig for mange kristne foreldre å prøve og hjelpe tenåringen
til å få et nettverk av kristne venner. Derfor ønsker de å sende barna i
kristne barnehager og skoler, der de har mulighet til det.
Det
betyr ikke at kristne tenåringer ikke har kontakt med ikke-kristne
jevnaldrende. I storfamilien, i vennegjengen i nabolaget og på skolene, også de
kristne skolene, er det mange som ikke tror på Jesus. Problemet for mange
tenåringer fra kristne heimer, er ikke mangel på verdslige venner, men å finne
trygge og gode kristne venner.
Går
vi så til Guds ord, finner vi ikke oppfordring til Guds barn om å søke
verdslige venner. Oppfordringen er å ikke skikke seg lik med denne verden (Rom
12,2). Ordet minner også om at den som er frelst har en annen livsstil enn de
ufrelste (1 Pet 4,3f). Jesus holdt seg nær til «tollere og syndere». Ikke for å
bli omgangsvenn med dem, men for å forkynne evangeliet om syndenes forlatelse.
Jeg
tror derfor at det ikke er et godt råd, å oppfordre usikre kristne tenåringer
til å skaffe seg bestevenner som ikke er kristne. Jeg tror heller de trenger
all hjelp, støtte og forbønn, for å finne nære kristne venner som kan være til
gjensidig hjelp til å bli bevart i troen.
2 kommentarer:
Det er sjølvsagt viktig med gode, kristne vener, men eg fylgjer deg ikkje når du skriv at Jesus nøya seg med berre å forkynna for dei ikkje-truande. Vi har ikkje mange døme på at Jesus forkynn til dei ikkje-truande, men mange eksempel på at Jesus opptrer som ven i lag med dei, også før dei kjem til tru.
Han tek til dømes inn hos ein tollar, han kallar ein tollar til å bli læresvein, han godtek og inviterar ei prostituert inn i selskapet, det står at tollarane og syndarane heldt seg nær ved Jesus, at Jesus åt og drakk i lag med tollarar og syndarar i gjestebod heime hos Levi. Når Jesus treff Sakkeus gjer han ikkje som farisearane. Han vert ven med Sakkeus allereie før han talar til han (om han da gjer det)? Jesus er ikkje berre i lag med truande. Nei, det er dei bortkomne han er komen for, stå det. Ja, han blir og kalla "ven med tollarar og syndarar".
Takk for konstruktiv tilbakemelding. To ganger denne sommeren har jeg talt over tekster som forkynner så herlig at Jesus er «tollere og synderes venn». Det er Bibelens herlige evangelium, at Jesus forbarmer seg over syndere. «Jesus kalles synd`res venn, derfor kom nå til ham hen! Ta imot hans nådebud, Han vil ingen støte ut.» Det er min frelsesgrunn, at Han elsker meg slik at Han gav sitt liv for meg. Derfor ble fariseerne og de skriftlærde Jesu motstandere, mens «tollere og syndere» holdt seg nær til han.
De aller fleste kristne har noen i nær familie som ikke er frelst. De er like glade i dem, uavhengig av tro. De feste har arbeidskamerater, studiekamerater og naboer som ikke er frelst. Det vil vær naturlig med et vennskap, også ut over det formelle. Guds ord sier tydelig at vi ikke skal gå ut av verden, men være lys og salt i verden.
Dette blir noe annet enn å oppfordre tenåringer til å få ikke-kristne bestevenner. Noen tenåringer er nok så beviste i sin tro, at det vil gå bra, uten å bli dradd bort fra Jesus. Men de fleste tenåringer, iallfall de yngste, er usikre og famlende, og helst i opprør mot foreldrene. Da trenger de mer enn alt. jevnaldrende som kan bli til gjensidig hjelp til å bli bevart fra ei barnetro til ei bevisst personlig tro. Derfor mener jeg en slik ubeskyttet oppfordring til tenåringer om å finne seg en bestevenn som ikke er kristen, er et dårlig råd.
Legg inn en kommentar