Mer lokal myndighet

NLM Sørvest sitt regionskontor i Stavanger

Misjonssambandet har alltid vært en sentralstyrt organisasjon. Likevel har kretsene historisk sett hatt stor innflytelse og myndighet over driften av misjonsarbeidet i de enkelte kretser. Dette lokale selvstyret har blitt betydelig svekket de siste tiårene.

Før de nye medienes tid, var det en stor respekt for de sentrale lederne i misjonen ute blant grasrota. Uttalelsene fra ei eldre misjonskvinne på Helgeland som omsider fikk sitte under Tormod Vågens talerstol, er talende. Etter Vågens tale var hun framme og hilste på generalsekretæren og sa følgende, med et glimt i øyet: «Nå kan du la din tjenerinne fare herfra i fred, for mine øyne har sett Vågen.»

Samtidig med denne sentralstyringen hadde kretsene stor selvstendighet. De ulike kretsene hadde sin egne profil på en del områder og fikk drive arbeidet slik de hadde tro for, uten mye innblanding fra sentrale ledere. Da var det nok også større enhet i organisasjonen i grunnsyn og synet på arbeidsmåter.

Markert sentralstyring

De siste 25 årene har det blitt en markert endring i forholdet mellom kretser og hovedledelse. Mens den ærbødige respekt for hovedledelsen har avtatt, har sentralstyringen blitt betydelig sterkere. Denne endring ble forsterket etter at kretsene ble slått sammen til større regioner. Enheten i grunnsyn og arbeidsmåter har nok også blitt svekket.

Jeg kan nevne noen trekk i denne økte sentralstyringen. Før var kretsene mye mer selvstendig ved kall av ledere og forkynnere. Forkynnerne ble kalt på prøve og reiste et par år som forkynner, før HS, etter innstilling fra kretsen, skulle godkjenne den faste ansettelsen. I praksis fungerte dette som sandpåstrøing.

I den nevnte perioden er dette blitt strammet inn betydelig. Nå vil HS være mer inne i prosessen ved ansettelser allerede fra før noen blir kalt. Dette gjelder ikke minst ved kall av regionleder og BU-leder.

Sentral budsjettstyring

Misjonens regnskap er nå et konsernregnskap. Det betyr at alle regionregnskap og institusjonsregnskap skal inn i samme konsernregnskap. Regionenes regnskap ble avdelingsregnskap under HS for å forenkle og spare penger. Det ble klart presisert at dette kun var en teknisk sak, og at det ikke skulle få konsekvenser for regionenes selvstendighet.

Konsekvensen av dette vedtaket ble imidlertid annerledes. Det legges ikke lenger fram balanse for regionmøtene. Regionmøtene skal ikke lenger godkjenne regnskapet for regionen, bare ta det til orientering. Ansvaret er dermed skjøvet fra lokale regioner og misjonsvennene der, til sentrale myndigheter og GF.

Dette har også ført til en helt annen budsjettstyring enn før. Regionenes forbruk blir i sterkere grad detaljstyrt fra sentralt hold, i den forstand at regionene får ei stram kostnadsramme og forholde seg til. Regionene har små muligheter til selv å styre sine budsjett. Fram til 2009 hadde kretsene egne organisasjonsnummer i Brønnøysundregisteret. Disse ble slettet og organisasjonen har nå et felles organisasjonsnummer.

Skoler og barnehager fra region til HS

En annen dramatisk endring, er eierforholdet til skolene. Skolene vokste fram av en glød og nød i det lokale misjonsfolket. Kretsene var eier av sine skoler. Der det var mindre forhold lokalt, gikk flere kretser sammen om en skole.

Av ulike årsaker ble det bestemt at skolene skulle organiseres som aksjeselskap. Det offentlige lovverket tilsier imidlertid at i en konsernmodell skal hovedleddet i organisasjonen eie aksjene. Det ble derfor bestemt at skolenes aksjer skulle eies av HS og at HS skulle delegere GF-myndighet til de tidligere eierregionene. Dermed ble nok et «teknisk» vedtak i praksis en sterk sentralisering. Plutselig var det ikke lenger regionene som eier skolene, men HS.

Det samme skjedde også med kretsenes barnehager. Eiermyndigheten ble overført fra kretsene til et sentralt AS. Dermed er det lokale ansvar og myndighet kraftig svekket.

Korona

Denne sentralstyring ble veldig tydelig under koronaepidemien. På grunn av at myndighetene innførte møteforbud som et smitteverntiltak, ble forkynnere og andre ansatte permittert. Det ville da vært naturlig at regionens daglige leder skrev under permitteringsbrevet. Slik var det ikke. Det var generalsekretæren som satte sin underskrift under regionarbeidernes permitteringsbrev.

Det var hovedkontoret som også hadde hånden på rattet i prioriteringsprosessen, men med samråd med regionene. Alt dette var helt sikkert i overensstemmelse med gjeldende lovverk for konsern i Norge. Samtidig viser det tydelig at måten vi nå organiserer oss på, fører til en kraftig forsterket sentralstyring.

Tid for kursendring?

Noen av disse nevnte endringene er begrunnet i pålegg fra offentlige myndigheter. Samtidig har vi ikke vært våkne nok og sett konsekvensene av det vi har gjort. Jeg har ikke noe å klandre andre medarbeidere for. Jeg har selv vært kretsleder deler av den perioden endringene skjedde, og så ikke konsekvensene fullt ut av det jeg har vært med å anbefale.

Kanskje er det tid for å foreta en evaluering av om det er slik vi ønsker at organisasjonen skal ledes. Personlig ønsker jeg en reversering tilbake til mer myndighet til den enkelte region. Men det er kanskje ønsketenkning?