Ukjent predikant fra Hjelmeland

Gammelt postkort fra Hjelmeland

Det var mange som ble kalt til lønna forkynnere i Stavanger krets av NLM fra oppstarten i år 1900. Bare noen få av dem er enda kjent i brede lag av folket.

I denne artikkelen vil jeg presenter en av dem som kanskje ikke så mange av oss som lever i dag har hørt om. Guds rike går først og fremst fram ved at Den Hellige Ånd virker gjennom sitt Ord og de mange nådegaver Han har gitt til sin forsamling. De fleste av disse nådegavene blir gjerne ikke blir tatt fram når historien skal fortelles.

Da Stavanger krets ble stiftet, hadde det allerede vært foreninger som arbeidet for Kinamisjonen, siden før organisasjonen ble stiftet i 1891. De ti første årene av Stavanger krets sin historie, ble det ansatt 22 forkynnere i deltidsstillinger av ulik størrelse. Først ut var Andreas Nebdal i 1900, deretter Svend Foldøen, Gustav Nielssen, Andreas Kvinlaug, Antoni Skarås og Johannes Norheim i 1903, Ludvig Gramstad og Johan Slettebø i 1904, Johannes Kjelsvik og Johannes Daasvand i 1905, Bjørn Rønnevik, Bernhard Foldøen, Johannes Øystese, Bjørn Aasbø, Sigurd Håland og Elling Kjølvik i 1906, Torkel Knudsen og Ole Sørskog i 1907, Adolf Bjerkreim, Johannes N. Emberland og Eldor Pettersen i 1908 og til slutt Jørgen Ness i 1909. I tillegg til disse, var det også noen som tok noen møter uten lønn og noen forkynnere ansatt av hovedkontoret, som besøkte Rogaland.

Gammelt postkort fra Randaberg sentrum

Torkild Knudsen fra Randaberg

En av de mer ukjente forkynnerne fra det første tiåret av kretsens historie, ble døpt i Randaberg kirke 5. oktober 1873. I kirkeboka er navnet hans skrevet Torkild Knudsen. Senere er navnet skrevet Torkel Knutsen, men oftest Torkel Knudsen. Foreldrene hans var gardbruker Knud Knudsen Vistvig og hustru Karen Torkildsdatter.

Torkel sin far kom fra Sørskår (bruk 2) i nåværende Strand kommune. Han ble født i 1821 og fikk en heller tung attest av presten da han ble konfirmert. Presten noterte at Knud var tungnem, forsømt og uten kunnskap. Men han kom seg etter hvert ut i verden, og ble som 43 år gammel mann, gift i 1864 med odelsjenta Marta Kristine Endresdatter på Vistvik i Randaberg. Marta Kristine hadde en eldre bror som overtok garden i 1849, men han døde i 1862. Han hadde hatt to barn, men begge døde som små. Marta Kristine og Knud overtok derfor garden på Vistvik da de giftet seg. Knud var 13 år eldre enn kona.

Det kom etter hvert åtte barn på Vistvik bruk 2. Marta Kristine døde i 1868 og etterlot seg mann og ett barn. Knud giftet seg på nytt i 1873 med Karen Torkelsdatter Harestad, og de fikk sju barn. Torkel var den første i kull nummer to. Karen og Knud fikk mange tunge dager, med mye slit for å få endene til å møtes. I 1894 gikk det ikke lenger rundt økonomisk, så de måtte selge garden og flytte til fattighuset i Ryggjastraen på Grødem i Randaberg.

Torkel Knudsen

Baker på Hjelmeland

På grunn av de fattige kår i heimen, måtte Torkel ut av heimen så snart det var praktisk mulig. Som ofte på den tiden, var konfirmasjonen en overgang til voksenlivet. Og ofte havnet guttene på en gard i nærheten av heimen, som gjeter eller tjenestegutt. Hvor Torkel hadde sitt arbeid de første ungdomsårene, vites ikke. Men et stykke ut på 1890-tallet, dukker han opp på Hjelmeland.

Handelsmann Theodor O. Kaada i Hjelmelandsvågen annonserte etter ny baker til butikken sin, og Torkel ble ansatt, først i lære og senere som bakersvenn. Etter en tid skiftet han arbeidsgiver, og fikk jobb hos Kaada sin konkurrent, Lorentz Østensen. Hos L. Østensen trengtes mye kull til bakerovnene. Kull trengte også ei ung jente fra Nedstrand, som hadde startet ny syforretning i Hjelmelandsvågen. Strykejerna ble på den tid varmet opp av glødende kull.

Denne jenta het Dorthea Mathea Solheim, og vokste opp i den lille og avsides bygda Solheim, nord på Nedstrand-halvøya. Far hennes var skipper Knud Svensen Solheim. Dorthea reiste som 17-åring i 1894 til Stavanger. Her fikk hun arbeid som sydame, før hun noe få år sener endte opp i Hjelmelandsvågen. De to innflytterne fikk etter hvert godt øye til hverandre, og 12. april 1899 ble de viet i Hjelmeland kirke. Bruden var 22 år og brudgommen 26.

Som vanlig var på den tiden, skulle kona være heim for å stelle huset og barna, som kom på rekke og rad. Det var ikke noe enkelt liv, med ei ukelønn på kr.15,-. Ukelønna steg lite, men barneflokken økte raskt. Først kom Knut som en julepresent til jul 1899. Senere kom ni barn til, på rekke og rad: Kristian Marselius (f.1901), Klara (f.1902), Trygve Imanuel (f.1904), Sverre (f.1906), Daniel (f.1907), Karen Petro (f.1912), Ester (f.1916), Thora Berthea (f.1918 døde januar 1919 kun fem uker gammel) og Torkel (f.1920).

Dorthea og Torkel fikk bygget seg sitt eget hus, med hage, naust og sjørett like vest for Hjelmelandsvågen. Tomta lå på garden Sande og fikk navnet Solheim. De ti første årene etter at de ble gift, bodde de i leid hus i Hjelmelandsvågen. Da de flyttet til Solheim, fikk de feste ei tomt på Prestegarden, som de brukte til å dyrke poteter. Det ble et travelt liv, ikke minst for Dorthea, som var mye heime alene. Men begge to var flittige, og de fikk også noe hjelp av venner i bedehusflokken.

Gammelt postkort fra Hjelmeland

Omvendt i vekkelse i 1897

På den åndelige fronten i Hjelmeland, sto haugianerne sterkt. Ikke minst gjaldt dette i Vormedal. Ett av de første bedehusene i landet, ble bygget i Hjelmelandsvågen i 1840. Men da det begynte å komme vekkelser med mer roseniansk preg, var de gamle haugianerne helst skeptiske.

I 1897 kom Emma Nielssen Øgreid til Hjelmeland og hadde noen møter. Hun reiste fritt, og talte helst til følelsene. «Kom til Jesus», var gjenganger i hennes taler. Men Den Hellige Ånd brukte hennes vitnesbyrd, og det ble vekkelser flere steder. Da Torkel hørte at det skulle være vekkelsesmøter, satt han heime og lurte på hvem «hun skulle hogge kleppen i først». Torkel gikk på møte om kvelden, og ble selv den første som ble «kleppet inn». Han ble frelst den kvelden. Om også Dorthea ble frelst i denne vekkelsen, vet jeg ikke, men også hun ble frelst i ung alder. Torkel sitt løsningsord var 1 Joh 1,9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»

Etter dette var Torkel opptatt av å få forkynnere til Hjelmeland. Sørlendingen Andreas Nebdal var den første forkynneren i NLM Stavanger krets. Han sto i vekkelse i Kjølvik, hvor han hadde et søskenbarn. Ryktene om disse møtene nådde også Hjelmelandsvågen, og Torkel var av dem som ivret for å få Nebdal til si heimbygd. Nebdal kom høsten 1901, men først til Årdal, Randøy og Askvik. Det ble det vekkelse på alle disse stedene.

På Hjelmeland sto som nevnt haugianerne sterkt, så Nebdal tenkte å reise forbi den bygda i frykt for strid. Etter sterke oppfordringer valgte han likevel å reise dit i desember 1901. På Hjelmeland var det en ung prest, Mikael Hertzberg, som var sterk motstander av Kinamisjonen. Han møtte opp på møtet og etter at møtet var avsluttet, tok han ordet. Det ble en krass ordstrid mellom presten og Nebdal. Presten beskyldte Kinamisjonen for å være uluthersk i lære og kirkesyn. Midt i ordskiftet reiste flere av tilhørerne seg og gikk fra samlingen.

Etter møtet skrev Hertzberg til NLMS generalsekretær Brandtzæg: «Jeg henstiller til Dem, som formand for Kinamissionsforbundet, at Nebdal eller andre emissærer i Forbundet ikke atter kommer til Hjelmeland (hovedsogn og Årdal anneks, Fister derimot undtaget). Dersom denne min henvændelse ingen frugt bringer, er jeg bange for at jeg kommer til at påklage forholdet offentlig i dagsavisene, hvilket jeg herved vil søge undgået». Presten hadde nok ikke hele fotfolket med seg, for ikke lenge etter ble det startet flere foreninger for Kinamisjonen i Hjelmeland kommune. Stiftelsesdatoen for foreningen i Hjelmelandsvågen var januar 1902, og den første formannen ble Torkel Knudsen.

Torkel var ikke til stede da bildet av kollegaene og kretsstyret ble tatt i 1909

Emissær i Kinamisjonen

Torkel begynte etter hvert å delta med vitnesbyrd og enkle taler. I 1907 fikk han ikke mindre enn to kall til å begynne å reise som emissær. Den ene organisasjonen tilbød han kr. 80,- per måned og fast stilling, mens Kinamisjonen lå på kun kr.50,- per måned. Her måtte han også reise ett år på prøve, før det kunne bli tale om noen fast stilling. Det ble en kamp for han og Dorthea å bestemme seg, men de valgte Kinamisjonen. De ble enige om å legge bekymringen for økonomien i Guds hånd, og ble ikke gjort til skamme. Ofte sang de «Hit inntil Herren har hjulpet så vel.»

Aftenbladet 17. september 1909

Torkel skulle få 20 år som predikant. Han reiste ikke i full stilling, så han må nok ha hatt noe annet arbeid ved siden av. I 1916 hadde han 160 møtedager, i 1917 økte det til 187. I 1923 var han lønnet for 126 dager, men så falt antall dager de følgende år. Kanskje var det helsa som begynte å svikte, eller var det heller misjonsøkonomien som var blitt stram? Historien forteller ikke mye om Torkels møtevirksomhet, men vi vet at han sto i en stor vekkelse på Hinna i 1910, sammen med Thorvald Ladstein, Olaus Østebø og Elisabeth Hovda. Det året sto han også i vekkelse på Lura sammen med Ladstein og Østebø.

Det var ikke de store utforma talene som særmerkte Torkel Knudsens forkynnelse. Men «det var den fine ånd – det liv som var av Gud, det myke hjertelag under all hans forkynnelse som grep folket», heter det i et minneord. Et annet minneord sier at Torkel var avholdt i hele kretsen, og at hans tillitsvekkende vesen skaffet ham venner hvor han kom.

Dagen 23. februar 1929

Tidlig død

I 1928 var Torkel kandidat til kommunevalget i Hjelmeland for ei upolitisk liste. Men han skulle ikke få leve lenge etter det. Etter et kort sykeleie, døde han 22. februar 1929. Han ble 55 år gammel.

Dorthea satt igjen med ni barn i spredt alder. I 1932 døde datteren Karen, kun 19 år gammel. Halvannet år senere rammet sorgen på nytt. Denne gang var det minstebarnet Torkel på 11 år som omkom i ei drukningsulykke. Han gikk gjennom isen på Steinslandsvatnet, og druknet. De to eldste barna emigrerte til Amerika. Dorthea levde som enke i 30 år. Hun døde i november 1959, 82 år gammel.

Aftenbladet 25.02.1929 og 23.11.1959

Aftenbladet 18.11.1932

Aftenbladet 20. juni 1947

Kilder

Birger Lindanger: Randaberg

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jan Alsvik: Folk i Strand

Josef Tungland: Ryfylkebispen

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Njål Tjeltveit: Hjelmelandsvågen

Trygve Brandal: Hjelmeland

Aftebladet.no

Dagen.no

Digitalarkivet.no

Lokalhistorie Rogaland (FB)

Nasjonalbiblioteket (nb.no)

Årsmeldinger NLM Stavanger krins