Forsamling og misjon

Fra Shakiso, Etiopia. (foto Kenneth Syvertsen)

Fra tid til annen hører vi utsagn som hevder at i det kristne arbeidet, er den lokale forsamling det viktigste (nummer 1), så kan enhver finne en misjonsorganisasjon for å støtte misjonsarbeidet. For meg er et slikt utsagn i strid med mitt kall.

Da jeg ble en kristen, fikk jeg et kall til å dele evangeliet med de som aldri har hørt. Det er et kall som alle kristne får. En av stifterne av Indremisjonen i Danmark, sa en gang at den kristen finnes ikke, som ikke har et ansvar for misjonen. Da NLM ble stiftet, var det mange kristne som hadde hørt om alle kinesere som døde og gikk fortapt, uten å ha hørt evangeliet. Derfor kunne de ikke annet enn å reise til Kina, eller stå bak de som reiste.

Jeg tror ikke det var noen av disse som tenkte eller vurderte om det var forsvarlig å sende ut misjonærer, fordi forsamlingen min jo er nummer en. Det er så viktig å ta vare på forsamlingen, at misjonskallet får vente. For misjonen er prioritet nummer to. Nei, en slik gradering er meningsløs. Som kristen har jeg ett av to valg, enten å reise ut til de unådde med evangeliet, eller å være med å sende ut andre, og stå bak utsendingene i bønn og offer.

Misjonsorganisasjonene ble stiftet med to hovedmål. Det ene var for å kunne ha mulighet til å sende ut misjonærer. Det er et stort risikoprosjekt om hver forsamling skal ha sin egen misjonær og at misjonæren skal være avhengig av gløden og varmen i den ene forsamling. Samtidig har misjonsorganisasjonene også et kall til å forkynne Guds ord i vårt eget land. En stor forsamling kan kanskje få inn nok midler til å lønne sin egen forkynner, men det makter ikke de fleste små forsamlinger og foreninger. Går vi sammen i en organisasjon, får vi mer ordnede forhold for utsendingene, og sammen kan vi makta å både sende ut både misjonærer til de unådde, og også forkynnere til bedehusflokkene i Norge.

Det er fortvilet at det etter 2000 år, enda er mange folkeslag som ikke har hørt evangeliet. Åndelig søvn og manglende misjonsbrann følges ad. Derfor trenger vi som er Guds barn å be om vekkelse, både for de unådde i Norge og for kristenflokkene i bygd og by. Vi må be om at våre store og små venneflokker, ikke må bli så selvopptatt at kallet til å nå de unådde, slokner på våre bedehus. Vi trenger åndelig sunne og våkne forsamlinger og foreninger, for å bli tro i kallet Gud har gitt oss. Da må vi ikke sette misjonsorganisasjonene opp mot forsamlingene.

Det er Gud som gir vekst, ved sin Ånd og forkynnelsen av evangeliet. Han kaller sine redskap og nådegaver gjennom forsamlingen. Men når han ikke fram der, vil han åpne andre dører. Lars Skrefsrud fikk kall til å bli misjonær, mens han satt i fengsel. Ingen norske misjonsselskap ville sende ut en fenglselsfugl. Dermed åpnet Gud en vei for Lars gjennom et tysk misjonsselskap. Fengselsfuglen ble stifteren av Santalmisjonen. Mange ungdommer søkte misjonsskolen i Stavanger i 1887. Noen av dem fikk ikke plass, for skolens kapasitet var sprengt. Da minnet Gud flere av disse og mange kristne i landet vårt om Kina. Når andre ikke ville sende ungdommene til Kina, dannet de en egen misjonsorganisasjon, Kinamisjonen (NLM).

Herrens ærende har hast! Må han finne meg og oss som hører Jesus til, tro i kallet han gav til alle kristne, før han for opp til himmelen.