Judas og det 8. bud

Judas Iskariot ble kalt til å være Jesu apostel. Han var sammen med Jesus i alle de tre årene av Jesu offentlige virke. Men det gikk galt med Judas!

Judas hadde hørt Jesus forkynne det 8. budet: Du skal ikke stjele. Han visste at å stjele var synd, men han bekjente ikke sin synd for Jesus, han skjulte den. Rosenius sier: «Gir du det minste etter for synden og hykleriet, vil du snart bli både beruset og forblindet. Og da vil du ikke være i stand til å se den minste fare, og så vil du etter hvert gå skritt for skritt ut i den ytterste fordervelse.»

Det 8. budet sier at det er synd å stjele. Å stjele vil si å ta noe fra andre som ikke er ditt. Vi forstår hva det konkret vil si. Jeg skal ikke naske i butikker. Jeg skal ikke gå på nøst i naboens frukthage. Det er også tyveri å stjele arbeidstid av din arbeidsgiver. Eller å oppgi for mange kilometer på reiseregningen. Eller å unnlate å gi opp all inntekt på selvangivelsen. Slik kunne vi fortsette. Da Jesus hadde en utlegging av det 5. og 6. budet i Bergprekenen, så vi at budene stikker mye dypere enn kun de ytre handlinger. Synden gjennomsyrer hele den gamle naturen. Den preger derfor både våre gjerninger, våre ord og vår tanke.

Jeg husker fra ungdomstiden min at jeg var på en butikk i Stavanger. Jeg skulle kjøpe en vare som lå på en palle. Den varen jeg tok var ikke priset (lenge før strekkodenes tid). På gulvet så jeg en løs prislapp som var noen kroner lavere enn det varen min kostet. Da slo en tanke ned i meg. Du kan jo klistre den lappen på varen min. Det er ikke mitt ansvar å sjekke om prisen er riktig. Heldigvis ble det med tanken. Vel ute av butikken der jeg hadde betalt rett pris for varen, slo det ned i meg: Nå stjal du! Ikke i konkret forstand, men lysten til å stjele avslører at jeg er en synder.

Men er det så farlig med synden? Ja, for vi har med en hellig Gud å gjøre. En Gud som ikke tåler synd. En Gud som sier at den som synder skal dø. Synden er ikke bare en gammeltestamentlig sak som vi er ferdig med. Nei, Gud er den samme i dag som da. Han tåler like lite synd i dag, som han gjorde da. Han er fullkommen ren og hellig i sin kjærlighet til oss mennesker. Synd kan ikke eksistere i nærheten av hans hellighet. Derfor sier Guds ord at det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

Guds ord også sier at om du har holdt hele loven, men syndet mot kun ett bud, da er du skyldig mot alle bud. Synden er altgjennomtrengende. Når DHÅ får vise synderen dette, blir erkjennelsen som hos profeten Jesaja: Ve meg, jeg er fortapt! Jeg har ingen mulighet til å bli stående innfor den hellige Gud, for jeg har syndet i tanker ord og gjerninger.  Da er det bare en vei å gå. Kirkefader Augustin sa det på denne måten: «Vil du fly fra Guds vrede, da fly inn i Guds armer.»

Det er dette som er det fantastiske evangelium. «Dommeren selv for den dødsdømte døde». Det var derfor Jesus ble menneske. Han skulle leve et liv fullkomment etter Guds vilje. Han syndet aldri mot ett eneste bud, hverken i tanker, ord eller gjerninger. Han var alltid lydig mot sin Far i himmelen. Derfor kunne Gud rope ut over sin Sønn: «Dette er min Sønn den elskede i hvem jeg har velbehag.» Men det var ikke nok til frelse. For syndene måtte sones. Derfor tok Gud dine og mine synder og la på den syndfrie. På korset fikk Jesus erfare hvor forferdelig det er å falle i den levende Guds hender. Han gjorde det for din skyld. For at du skulle få gå fri. Jeg tror det var Luther som kalte dette for den store byttehandel. Jesus tok din synd, du får hans fullkomne rettferdighet.

Judas gikk ikke denne veien etter sitt store fall. Et sitat til fra Rosenius: «Hva gjorde at Judas gikk fortapt? At han ikke hørte Hyrdens røst. Når djevelen fristet ham til det som var ondt, aktet han ikke på Herrens advarsler. Og når samvittigheten våknet, lot han ikke nådens ord trøste seg.» Rosenius sier videre: «Den første, alminneligste og farligste misbruk av Guds ord, er at en bare hører det og tar imot det med forstanden, mens en aldri vil leve etter det. På den måten ble Judas forherdet.»