Kanskje
du synes dette er et merkelig spørsmål. De som går på bedehuset, går der jo
fordi de vil være kristne?
En
av de innledningene på en tale som har rystet meg aller mest, skjedde foran en
forsamling på mange hundre ungdommer. Om taleren mente det han sa, vet jeg
ikke. Foran en slik stor forsamling kan noen og enhver komme til å stokke ordene
feil. Men det som ble sagt og som rystet meg langt inn i sjelen, var følgende:
«Jeg forventer at alle som er her er kristne».
Er
dette en forventning som holder på å få innpass hos oss bedehusfolk? Alle jeg
treffer på bedehuset er frelst. Vi kjenner jo de som kommer, og vet at alle
disse vil høre Jesus til. Tenker jeg som predikant slik? En slik tanke vitner
om åndelig søvn. Noen faller i ei annen grøft, og vil selv sette stempel på
hvem som har sin sak i orden med Gud, og hvem som ikke har det. En slik
holdning er åndelig hovmod.
Det
er heldigvis ikke opp til noe menneske å avgjøre hvem som er frelst og hvem som
ikke er det. Kun Jesus kjenner hjertene! Som vennesamfunn skal vi ha stor
respekt for den enkeltes bekjennelse. Så sant ikke livet slår i hjel
bekjennelsen, skal vi respektere hverandre og anerkjenne hverandre som brødre
og søstre i Herren. Ved valg av tillitsverv, vil både livets vitnesbyrd og
munnens vitnesbyrd, være avgjørende.
Når
dette er sagt, opplevde jeg likevel den nevnte talers forutsetning som
rystende. Hvorfor? Jo, fordi det går an å være aktiv i kristent miljø, kor,
misjonsforening, kirke, bedehus, prest, predikant uten å være frelst. Det går
an å leve et så kristent liv at alle tror du er frelst, men Jesus vet noe
annet.
Mange
religiøst aktive skal en gang våkne i fortvilelse. Det står så alvorlig i Luk
13,25-27: «Når husbonden først har reist seg og stengt døren, begynner dere å
stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare
og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og
drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre. Men han skal svare: Jeg sier
dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde
urett.» Tenk å ha vært stamgjest ved nattverdbordet og likevel møte ei stengt
himmeldør!
Har du olje i lampen din? er du frelst?
I
Mat 7, 21-23 står det om mulig enda mer alvorlig: «Ikke enhver som sier til
meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min
himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi
ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn og gjort mange
kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har
aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde mot loven!» Tenk så
forferdelig å møte ei stengt dør på dommens dag, og ha trodd at alt var i
orden. Tenk å ha levd som kristen, profetert i Jesu navn, drevet ut onde ånder
og gjort kraftige gjerninger i Jesu navn, men så viser dommen at det hele var
et bedrag. Det går faktisk an å stole på sin kristendom, sine gjerninger, sine
rette meninger, mens Jesus står utenfor.
Derfor
skal en predikant alltid regne med at det er ufrelste i forsamlingen. Vi må
ikke fra talerstolen gi en attest på hjerteforholdet til tilhøreren. Den saken
er det Den Hellige Ånd som skal ta seg av. Og derfor må vekkelsestonen lyde
også i forsamlinger der alle tilhørerne har gått på bedehuset i årevis. Guds
folk trenger vekkelsestonen og han eller hun som «har navn av å være en
kristen, men Ånden og ilden har sluknet hos ham», trenger den.
Og
samtidig vil jeg legge til. Mange Guds barn sliter med frelsesvisshet. De er
Guds barn, og vil det være. Samtidig er de urolige for om saken deres med Jesus
er i orden. Det disse trenger, og det vi alle trenger, er et blikk bort for seg
selv og på «Guds lam, som bærer bort verdens synd.» (Joh 1,29) I påskens
evangelium hører vi om Barabas som gikk fri. Han var dømt for opprør og drap.
Skyldig til døden for syndene mange. Men så var det en annen som tok Barabas
sin plass. Jesus som var uskyldig, ble dømt til døden. Barabas som var skyldig,
gikk fri. «Alt som var meg imot, ble utslettet med blod. Det ble naglet til
korset ved ham». Det er frelsen. Det er oljen på lampen.
I
endetidsmenigheten omtalt i Mat 25,1-13 var alle bekjennende kristne. Alle var
på vei for å møte brudgommen Jesus. Men halvparten var ikke frelst. De manglet
olje på lampen, og derfor møtte de ei stengt himmeldør. Men i dag er nådens
tid. Frelsens pris er betalt med Jesu blod på korset. Du får frelsen som en
Guds gave, ufortjent av nåde.
Ei
trofast misjonskvinne på Jørpeland, Karoline Kvalvåg, ble spurt av Tore
Tungland på en jubileumsfest for kvinneforeningen: «Har du bruk for Jesus,
Karoline?» Jeg glemmer ikke svaret. Det kom kontant, var kort og enkelt, men
kom rett fra hjertet: «Ja, voldsomt!» Jeg vil gjerne få slutte meg til det
vitnesbyrdet. «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.»
Frelsen er ingen selvfølge, nei, den er nåde hele livet!
3 kommentarer:
Sanne, alvorlige og gode ord! Takk!
Takk for takk, Julis
De som forkynner slik har vel aldri vært igjenom en vekkelse med sitt liv og gått fortapt med SIN kristendom (relegesiøsitet). De har fått klappet på skulderen at alt er i orden med dem. De er jo med i flokken. Trist! Men dette er starten på endetiden!
Legg inn en kommentar