I en middels stor by (muligens Stavanger) var det ti skoler. Skolene var drevet etter gjeldende lover og regler. Mange av foreldrene var fornøyd med skolen, mens noen hadde ting de kunne tenke seg annerledes.
De ti skolene lå for det meste spredd rundt om i byen, men enkelte lå ganske nær hverandre. To skoler lå bare med ett par hundre meters avstand. Barna i den ene gata gikk på den ene skolen, mens barna i nabogata gikk på den andre. Det var det visst ingen som så på som noe problem, for barna fra de to skolene lekte jo med hverandre på fritiden likevel.
På en av skolene var det ekstra mange elever fra kristne heimer, på en annen var det mange fra hedningeheimer. En tredje lå i et strøk med mange innvandrere, så på den skolen var det ekstra mange barn fra muslimske og hinduistiske heimer. Slike er nå bosetningsmønsteret i byen vår, tenkte lederne i byen. Så det er ikke noe vi trenger bry oss med.
Plutselig en dag ble det åpnet en skole nummer 11. Det var en skole drevet av kristne foreldre. De drev etter statens skoleplan og fulgte alle gjeldene lover og forskrifter. Skolen hadde elever som kom fra kristne, muslimske, hedninge, og hinduistiske heimer. Foreldrene som sendte barna til skole nr.11, betalte minst like mye skatt til stat og kommune som foreldrene på de ti offentlige skolene. I tillegg måtte de betale noen tusen i skolepenger, fordi staten ikke ville økonomisk likestille skole nr.11 med de ti andre. Foreldrene på skole nr.11 tok også sitt ansvar i kommunalt styre og stell, på samme måte som foreldre på de ti skolene.
Men nå våknet «den røde politiske menighet» og til og med noen i den «Venstre politiske menigheten». Dette ville de ikke ha noe av. Elevene må jo oppdras likt, det vil si slik «de røde og venstre» mener at barn skal oppdras. Skole nummer 11 fører til at barna blir inndelt etter religion. Det går ikke an. Slik sier de, selv om det er en nesten like stor oppdeling i enkelte av de ti skolene. Da var ikke det noe problem, for skole ble drevet av det offentlige. «Den røde menighet» og «Venstre menigheten» i kommunestyret ble så provosert, at de vil ta den økonomiske støtten fra skole 11. For det går jo ikke an, at noen andre en stat og kommune skal drive skole. Dette sier de selv om Norsk lov og FNs menneskerettigheter sier noe annet. De sier nemlig at det er foreldrenes ansvar å gi barna undervisning.
En gammel mann inne på Jørpeland, hadde i sin tid lest ei bok av lekmannshøvdingen Ludvig Hope. For 100 år siden var det ti kirker i en by, skrev Hope. Alle disse kirkene hadde gudstjeneste på søndag kl.11.00. I alle de ti kirkene var det nattverd samtidig. Alle syntes det var helt på sin plass. Selv om de kristne i ei gate hørte til den ene menigheten og gikk i den kirken, mens folk i nabogata hørte til i ei annen kirke, var det ingen som i det hele tatt kom på at dette kunne være en splittelse av menigheten. Så en dag ble det annonsert møte søndag formiddag i kirkehus nr. 11 i byen, de skulle til og med ha nattverd. Hus nr.11 var et bedehus.
Da dette ble kjent, ble det opprør i statens religionsvesen. Tenk at hus nr.11 vil ha møte samtidig med statens offisielle møter i kirken, og til og med ha nattverd. Dette er jo en splittelse av menigheten. Når kristenfolket samlet seg rundt 10 nattverdbord, var alt ok. Men når de nå skulle samles rundt 11 nattverdbord, da var splittelsen et faktum. Ja, slik skrev gamle Hope. Nå er den tid forbi. Det er ikke mange igjen i dag som tenker at det er splittelse av menigheten om de kristne samles på bedehuset kl.11.00.
Den gamle på Jørpeland tenker, at det er lite nytt under solen. På Hope sin tid var det kirkehus nr.11 som var problemet, nå er det skole nummer 11. Det nye er at de politisk fargede menighetene, har maktmidler til å ramme skole nr.11, slik at den ikke får sin rettmessige del av skattepengene. I politikkens verden synes den gamle Jørpelending å merke totalitære trekk hos de som kanskje taler høyest om solidaritet, toleranse og liberalisme. Slike trekk har vi også sett før, og det er lite lystelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar