Johannes Brandtzæg var den sentrale lederen i
Misjonssambandets første år. Han var generalen som ledet organisasjonen fra den
spede begynnelse og nesten førti år framover.
Det er viktig og nyttig å kjenne til sine røtter. Det
gjelder slekta, så vel som den åndelige sammenheng en tilhører. Det gjelder i
høyeste grad også for oss som har vår åndelige heim i NLM. Organisasjonen har
et spesielt kall og en egen plass i norsk kirkebilde.
Den som satte sitt sterkeste preg på NLMs profil,
sammen med Ludvig Hope, var Johannes Brandtzæg. Vi skal i det følgende gi et
lite riss av Brandtzægs liv og virke.
Abelvær (foto Nærøy kommune)
Oppvekst
Johannes Brandtzæg ble født på Abelvær i Nærøy kommune.
Abelvær ligger ut mot Follafjorden, om lag ei mil sørvest for Val
landbruksskole. Etternavnet kommer fra garden Brandsegg i Ogndalen i Steinkjer.
Det var Johannes sin bestefar som kjøpte garden Abelvær i 1802.
Foreldrene til Johannes het Anthon og Julie Brandtzæg.
De drev garden på Abelvær, i tillegg til butikk, fiskebåter og fiskemottak.
Johannes ble født 30. desember 1861 som nummer to i en søskenflokk på åtte. Da
han var ti år gammel, døde faren av tyfus, kun 41 år gammel.
Johannes hadde egen huslærer de første skoleårene. I
1873 ble han sendt til Trondheim hvor han tok Katedralskolen. I 1880 tok han
eksamen artium i Kristiania. Han startet deretter på medisinstudier, men hoppet
nokså snart over på jussen. Det var egentlig teologien han hadde lyst å ta, men
han var klar over at hans sak med Gud ikke var i orden, så da var ikke det
studiet aktuelt.
Etter en gudstjeneste i heimekirken i Lundring, ble
Johannes vakt og bestemte seg for å lese Bibelen, men han fikk ikke fred med
Gud. Tilbake i Oslo var han på en gudstjeneste hvor biskop J. C. Heuch talte
over teksten i Luk 18,18, «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Under denne
talen rant lyset for Brandtzæg og han fikk tro seg frelst. Og dermed skiftet
han studier nok en gang, og begynte å lese teologi. Dette skjedde høsten 1882.
Thina, Fredrik, Halvor Schaug og Johannes Brandtzæg
Sykdom som Guds
svar
Senere den høsten hørte Johannes misjonæren Lars
Skrefsrud forkynne. Denne talen vekket misjonskallet hos Brandtzæg. Han
samtalte med Skrefsrud om utreise til India, og ba Gud om visshet om dette var
Guds plan med hans liv.
Svaret ble ikke som han hadde tenkt. Brandtzæg ble
syk. Han fikk store plager med magen. Dette var så alvorlig at han måtte
avbryte studiene og reiste heim til Abelvær for rekonvalesent. Her fikk han god
kontakt med «leserne», bedehusfolket i bygda. Disse ba også Johannes om å tale
Guds ord. Etter kort tid ble det spørsmål etter Johannes som taler fra flere
steder i Namdalen.
Men helsa hans ble ikke bedre. Han tok derfor en kur
ved Grefsen bad i 1884. Derfra reiste han til Sveits for å prøve å få hjelp
der. Heller ikke der ble han frisk. Han fortsatte da til Amerika. Her fikk han
en kapellanstilling. Men på reisa hadde han pådradd seg dysenteri, noe som
førte til at han måtte bryte opp fra Amerika og reise heim til Norge igjen.
Vel heime i Norge fikk han høre om en svenske som
hadde helbredelsens nådegave. Svensken het Fredrik August Boltzius. Brandtzæg
reiste til Boltzius og var hos ham i tre måneder. Han ble mye bedre i helsa og
reiste til Østlandet og begynte som predikant. Senere samme året tok han opp
igjen teologistudiene, og denne gang ble studiene fullført.
Til Bergen
Etter fullførte studier fikk Brandtzæg kall fra
Vestlandske Indremisjonsforbund om å bli rektor på deres nye bibelkurs. Denne
skolen ble ofte kalt emissærskolen, fordi mange av elevene etter hvert ble
kjente predikanter. I tillegg til å være rektor, var også Brandtzæg predikant i
Bergensområdet.
I Bergen begynte det på denne tiden å vokse fram en
spesiell interesse for misjon i Kina. Ole Næstegård fra Hallingdal og Sivert
Gjerde var to redskap som Gud fikk bruke til å tenne dette misjonskallet.
Olivia Halvorsen var ei kvinne som ble omvendt og tent for Kina-misjon. Hun
dannet en forening med 40 kvinner som ville arbeide for at kineserne skulle nås
med evangeliet. Hun ville ha menn til å styre med misjonen, og henvendte seg
til ledere i Indremisjonsforbundet. Svaret der ble negativt.
Men hun gav seg ikke, og fikk tilslutt noen til å
stille opp. En av disse var Johannes Brandtzæg, som ble valgt til formann. To
andre i styret, Thormod Rettedal og Ole Mikkelsen Sama, reiste til Agder,
Rogaland, Møre og Trøndelag for å prøve å samle Kina-venner til en landsdekkende
Kinamisjonsorganisasjon på luthersk grunn. Det ble flere samrådingsmøter, før
Det Norske Lutherske Kinasmisjonsforbund ble stiftet 3. pinsedag i 1891.
Til Kina
Allerede samme året var åtte misjonærer klar til
utreise til Kina. Lederen for disse var Johannes Brandtzæg. Han så dette som et
svar på misjonskallet som ble vekket under Lars Skrefsruds talerstol. I Norge
skulle Nils Arnetvedt være organisasjonens leder. 29. september 1891 forlot de
Bergen og ankom Kina i slutten av november.
Den første tiden i Kina ble brukt til språkstudier i
byen Hankow. Nyttårsaften ble Brandtzæg syk igjen. Han hadde fått tyfus. Han
var syk i to måneder og svevde mellom liv og død. Men sykdommen snudde og
kreftene kom tilbake. Brandtzæg og de andre misjonærene fortsatte språkstudier,
samtidig som de undersøkte hvor Kinamisjonen skulle starte sitt misjonsarbeid.
Det ble bestemt at byen Laohokow skulle være senter for misjonens arbeid, og
her ble det kjøpt ei tomt.
Styrerheimen på Framnes
Men før denne handelen var i boks, var Johannes
Brandtzæg på vei tilbake til Norge. Helsa var blitt dårligere igjen. I tillegg
hadde han fått et brev fra ei jente han ble kjent med i studietiden i
Kristiania. «Tippen» ble hun kalt, og hun skrev at ting i heimen hennes hadde
endret seg slik at det var nødvendig at Brandtzæg kom til Norge og fikk orden i
sakene.
«Tippen» het egentlig Thina Heuch. Biskop J. C. Heuch
var hennes onkel. Hun ble gift med John Schou, som blant annet eide Schou
bryggeri. John ble tidlig syk, og under sykeleiet ble både han og Thina frelst.
De hadde en sønn, Halvor. Thina og Johannes ble kjent i hans studietid. De fikk
et nært forhold, men Johannes fikk ikke klarhet i om han ville gifte seg med
henne, før han lå syk i Kina. Vel heime i Norge, ble Thina og Johannes gift.
Mange reagerte på at Brandtzæg kom tilbake til Norge
etter kun ett år i Kina. Årsaken til dette gikk han ikke offentlig ut med på
det tidspunktet, det ble først kjent senere. Den ene grunnen var at han følte
seg løst fra arbeidet i Kina på grunn av sin svake helse. Den andre årsaken var
at Thinas slekt ikke var begeistret for at hun ville gifte seg med Johannes.
Situasjonen var slik at hans personlige nærvær var nødvendig.
Generalsekretær
Da Brandtzæg kom tilbake til Norge, var det nødvendig
å sende ut en ny leder for misjonærene i Kina. Thormod Rettedal kom med det
forløsende forslaget: «Me kan sende vår kjære formann Nils Arnetvedt. Han er
ikkje så gamal som han er grå.» Og slik ble det. Arnetvedt reiste til Kina og
ble leder for misjonærene, mens Brandtzæg ble formann og generalsekretær i
Norge.
Dette lederskiftet fikk avgjørende betydning for
Kinamisjonens kurs. Arnetvdt var langt mere kirkelig, og tenkte nok på en
sammenslåing med Misjonsselskapet. Brandtzæg kjente seg heime blant det
radikale lekfolket, selv om han var utdannet teolog. Han ble en «moderat førar
for ein radikal fylking». (Straume) Han skulle bli ved roret i 38 år, helt til
sin død i 1931.
Hovedkontoret for Kinamisjonen var i Bergen, og
familien Brandtzæg slo seg ned ved Paradis på Fjøsanger. Her kjøpte de et hus
for kr.23.000,-. Det var dyrt, men Thina hadde ei stor formue som var arv etter
sin første mann. I denne heimen fikk også den unge Ludvig Hope bo, og
vennskapet mellom han og Brandtzæg fikk bety mye for utviklingen i
Kinamisjonen.
Framnes i moderne tid
Framnes i
Hardanger
Johannes Brandtzæg var en skolemann. Flere utfordret
han på oppstart av ulike slag skoler. Ved årsskiftet 1895-1896 talte Brandtzæg
i Gjesdal kirke om oppdragelse av barn og ungdom. På vei ut av kirken slår en
tanke ned i han: «Reis til Vikøy og bygg en ungdomsskole!»
Høsten 1896 kjøpte Thina og Johannes Brandtzæg
Prestholmen ved Norheimsund for kr.3000,-. De satte straks i gang med å bygge
skole, lærerbolig, våningshus, fjøs, låve, naust og brygge. Våren 1897 flyttet
familien Brandtzæg til Norheimsund og 1. oktober 1897 ble første skoleår på
Framnes, som skolen ble kalt, åpnet med 51 elever.
Året etter, 22. august 1899, ble også Kinamisjonens
misjonsskole åpnet på Framnes, med 10 elever godkjent av Kinamisjonens
hovedstyre. Dermed var det to skoler på Framnes, og misjonskallet ble
forsterket blant ungdommene som gikk på Ungdomsskolen (folkehøyskole).
Brandtzæg var en god pedagog og høyt respektert både
av elevene, personalet og bygdefolket. Utenom skolen deltok han også mye i
forkynnervirksomhet i nærområdet. I tillegg fortsatte han som formann og
generalsekretær i Kinamisjonen. Han var også redaktør av Kinamisjonens blad
«Kineseren».
Familien
Kona Thina delte Johannes sin visjon om et skolesenter
på Framnes og hun brukte mye av sin store formue for å få dette realisert. De
brukte kr.93.000,- av egen formue til dette prosjektet. Likevel hadde de enda
mer enn kr.150.000 i formue når alt var betalt.
Familien økte med to ny barn i tiden før de flyttet
til Hardanger. Først kom Fredrik. Han ble bare vel tre år og døde 27. mars
1897. Året etter Fredrik døde, fikk de sønnen Anton. Men senere samme år, 1898,
døde Thina. Johannes giftet seg på ny i 1907 med Betzy Volckmar fra
Kristiansund.
Vinteren 1903/1904 opplevde Brandtzæg et økonomisk
krakk. Formuen hans forsvant. Den ble redusert fra kr.150.000 til kr.16.000.
Han hadde inntil da ikke tatt lønn for arbeide ved skolen eller i misjonen, men
nå måtte også han motta lønn for det arbeidet han utførte.
Johannes Brandtzæg skrev flere bøker
Til Oslo og
Fjellhaug
Brandtzæg og misjonens ledelse fant snart ut at det
var tungvint å ha misjonsskolen og misjonens hovedkontor i Norheimsund. Ulike
løsninger ble drøftet, men det endte med at Brandtzæg solgte Framnes til
Indremisjonsforbundet for kr.47.000 og både Ungdomsskolen, Misjonsskolen og
Kinamisjonens hovedkontor flyttet til Aker, som da lå like utenfor Oslo. Og der
er både Misjonsskolen, hovedkontoret og bibelskolen fremdeles.
Misjonslederen
Brandtzæg fikk være misjonsleder i ei stor vokstertid.
Men det kom også stormer. Den første kom allerede få år etter at organisasjonen
ble startet. Brandtzæg selv ønsket å bli ordinært som prest da han reiste til
Kina, men ingen biskop ville ordinere han. Da etterfølgeren hans, Nils
Arnetvedt reiste til Kina, la han veien om Amerika. Her ble han ordinert, uten
at hovedstyret var orientert. Dette skapte sterke reaksjoner blant det radikale
lekfolket heime i Norge.
Dermed startet en strid i organisasjonen om ordinasjon
og kirkelige ritualer. På generalforsamlingen i 1899 var saken oppe til
behandling. Brandtzæg hadde tvilt seg fram til at Kinamisjonen ikke skulle la
sine utsendinger blir ordinert, men at styret skulle innvie utsendingene selv.
Dette forslaget fikk stort flertall, 86 stemmer mot 26. To år sener kom saken
opp på ny under GF i Drammen, men flertallet mot kirkelig ordinasjon ble bare
enda større denne gang.
Dette førte til at flere av hovedstyrets medlemmer
trakk seg, og en stor del av misjonærene gikk over i andre
misjonsorganisasjoner. Dette gjaldt også lederen i Kina, Nils Arnetvedt. Men
organisasjonen kom gjennom denne stormen, ikke minst på grunn av Brandtzægs
sindige ledelse.
Helt fra starten la Kinamisjonen vekt på at de ønsket
å være både en indremisjon og en ytremisjon. Dette ble ikke bare positivt
mottatt av indremisjonene, men Brandtzæg og hans folk stod på sitt og vant
etter hvert respekt for dette.
Johannes Brandtzæg
Forkynnelsen
Kinamisjonen ansatte mange forkynnere rundt om i hele
landet, og mange av disse opplevde store vekkelser. En av dem som fikk være
redskap til mange vekkelser i Rogaland, var Sven Foldøen. Straume skriver:
«Foldøen hadde mange skavankar. Ofte gråt han over syndene sine. Meir enn ein
gong blei skavankane hans drøfta av andre. I et slikt orsdkifte sa Brandtzæg:
«Skal vi høvle han så lenge at alle kanter kommer bort, så blir han
ubrukelig.»» Dette sier noe om Brandtzægs åndelige og menneskelige visdom.
Brandtzæg var en fredens mann, men han stod likevel
med i kampen for Bibelens troskap. I 1919-1920 var det en stor strid mellom
konservativ og liberal teologi. I den forbindelse skrev han bl.a. dette i Kineseren:
«Den norske statskirkes institusjoner, universitetets teologiske fakultet, en
hel del av vor kirkes prekestole, en stor del av den religionsundervisning som
gives i skolene og ved konfirmantundervisningen er blitt slik, at den norske
statskirke er på god vei til å bli en åndelig forgiftnings anstalt.»
Brandtzæg fikk besøke Kina igjen to ganger i løpet av
sin tid som generalsekretær. I tillegg var han en flittig skribent, og gav ut
flere bøker. Men utenom skolen, var det nok som forkynner han nådde lengst. Som
forkynner hadde han alltid målet for budskapet klart for seg, at folk måtte bli
frelst.
Straume siterer Brandtzæg: «Kva er den viktigaste
luten i den kristne forkynninga? Det er dei ledd som kan løyse sjelene så dei
kjem over det vakte stadium og blir frigjorte, og får vissa om at dei står i
nåde hjå Gud. Den predikant som ikkje har sett seg dette mål, og ikkje arbeider
for det i klårt medvit så langt hans evne og nådegåve rekk, han har ikkje
forstått oppgåva si.»
Og videre: «Satan har ikkje noko imot at folk blir
vakt, når dei berre ikkje vert frigjorte. Når predikanten så lett glir bort frå
den fulltonande evangelieforkynninga, og blir hengande i vekkingstalen eller
formaninga til dei kristne, så kjem det ikkje berre av at predikanten er
ufullkomen. Det kjem også av list og bedrag frå sjelefienden.»
«La sjelene få sjå blodbrudgomen. La dei tvilande få
sjå naglegapa i hendene hans, og stikka handa si i sida. La dei som kjenner den
bitraste sorga, få sjå korleis han kviddest i sjeleangst, skalv og seig saman
under den redselsfulle vekt av forbanning og straff som blei lagt på han, så
dei må forstå at misgjerningane er sona, og skulda betalt.»
Siste reise
Tirsdag morgen 17. mars 1931 hadde Brandtzæg time på
Fjellhaug, men da han kom inn i klassen klarte han ikke å undervise. Han gikk
inn på et naborom og la seg for å hvile. Han ble deretter hjulpet heim, og der
fikk han kraftig hjertekrampe. Det ble sendt bud etter lege, som la han inn på
Diakonheimen sykehus. Klokken 15.00 fikk han et hjerteslag som han døde av.
Han hadde året før bedt hovedstyret om avløsning som
formann og generalsekretær, men saken ble utsatt. Han døde derfor på post, 70
år gammel. Det ble hans gamle elev og medarbeider, Ludvig Hope, som overtok
ledelsen i Kinamisjonen i noen år, før Tormod Vågen overtok roret på permanent
basis i 1936.
Kilder:
Jakob Straume:
Johannes Brandtzæg Sigervinnaren
P. S. Eikrem:
Johannes Brandtzæg Hans liv og virke
1 kommentar:
Interessant
Legg inn en kommentar