Marie Skordal – et dramatisk liv

Forlovelsesbilde av Marie Skordal og Ole Johannes Helland

Marie Olavia Skordal var ei yngre søster av Johan Albert Skordal. Hun ble født i Sokndal og døde som firebarnsmor etter seks år i Kina.

Marie er nok den av Sokndals pioner-misjonærer som er minst kjent. Jeg har heller ikke klart å finne mye stoff om henne, men noe vet vi. Jeg starter med en tenkt situasjon ved frokostbordet hos Maries foreldre i Øvre Strandgate 37 i Stavanger 1. februar 1909.

En tenkt frokostsamtale i 1909

Anne og Julius Olsen hadde nettopp avsluttet frokosten og Julius tok som vanlig fram Rosenius si husandaktsbok og leste andakten for dagen. Teksten var fra Rom 12,1: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste.» Etter andakten og ei bønnestund på kne, fortsatte de gamle å samtale om det de hadde lest. De kjente seg litt igjen i det som Rosenius skriver: «Mange kristne har bokstavelig talt gitt sine legemer til offer.»

Samtalen gikk tilbake til Rekefjord hvor de stiftet familie for om lag 50 år siden. Gud var god mot dem og gav dem først en, så to sønner. Men sønn nummer to ble tatt fra dem og han døde bare ett år gammel. Senere fikk de en sønn til, deretter to døtre og til slutt enda en sønn. I 1879 rammet tragedien dem nok en gang. Deres eldste sønn ble syk og døde.

Huset i Øvre Strandgate 37 som Anne og Julius Skordal bodde i.

Foreldrene gledet seg over de fire barna som var igjen og som alle ble bevart i troen på Jesus. Dette betydde så mye for dem. Gleden var derfor større enn sorgen da sønn nummer tre, Johan Albert tok farvel med dem og reiste til Kina for å forkynne evangeliet for de som aldri hadde hørt om Jesus. Men når samtalen var kommet så langt, kom tårene på de gamle. Johan Albert ble gift i Kina og fikk to gutter, men etter kort tid ble han syk og døde. Det var et hardt slag for mor og far da dødsbudskapet nådde Norge. Ikke lenge etter kom svigerdatteren heim sammen med de to guttene, og de fikk noen gode år sammen med barnebarna, før de emigrerte til Amerika.

Marie Skordal Helland

Etter hvert ble det klart at den yngste datteren deres Marie, også hadde fått kall fra Gud om å reise til Kina. Hun reiste i 1903 og ble gift med en sunnmøring ved navn Ole Johannes Helland. De fikk ofte brev fra Marie, og i det siste sto det at hun nettopp hadde født barn nummer fire på fire år. De var også innom den eldste datteren som var gift med en bonde på Klepp og hadde tre barn, mens yngste sønnen hadde gått i fars fotspor og var skipper på de store hav. Så selv om de hadde opplevd mye tungt, synes de likevel at Gud hadde velsignet dem rikt.

Marie Skordal Helland

I det Anne og Julius er i ferd med å avslutte frokostsamtalen, som ble ekstra lang denne dagen, så Julius gjennom vinduet at en mann stanset ved døra deres. Han kjente igjen denne mannen, det var presten. Presten banket på og kom alvorstynget inn på kjøkkenet. Marie og Julius forsto at noe var galt. Presten fortalte stille at det hadde kommet dødsbudskap fra Kina. Datteren deres, Marie, ble syk og døde i midtene av januar. Så hadde de gamle to barn gravlagt i Kina. Rosenius sine ord i andakten de nettopp hadde lest, kom til dem igjen: «Mange kristne har bokstavelig talt gitt sine legemer til offer.»

Kanskje var det omtrent slik de fikk beskjeden om Maries død. Vi vet ikke, men vi vet at denne familien opplevde mange tunge stunder. Vi starter fra begynnelsen igjen.

Ole Johannes Helland

Oppvekst i Sokndal

Maries far Julius Olsen ble født på Immerstein ved Rekefjord i Sokndal. Han ble gift med Anne Bertine Olsdatter fra Rekedal. De slo seg ned i Rekefjord, hvor Julius først var handelsmann, men snart gikk over til sjøfart og ble skipper på ei frakteskute som gikk i utenriksfart. Marie ble født 18. mai i 1874 og hun hadde fem søsken, Ola Martin (1863-1879), Oskar Reinert (1865-1866), Johan Albert (f.1868), Othilde Regine Emilie (f.1870) og Marselius Reinert (f.1880). I 1885 hadde familien flyttet til Strandgaten 48 i Sokndal. Antakelig ble de her fram til 1897. Da bygde Anne Bertine og Julius nytt hus i Øvre Strandgate 37 i Stavanger, og familien flyttet dit.

Under folketellingen i 1900 bodde Marie heime hos foreldrene sammen med søsknene Othilde Regine og Marselius Reinhart. Svigerinnen Brita Skordal og hennes to sønner bodde også i samme huset.

Ole Johannes Helland nr. 2 fra venstre. Ellers f.v. Marie Monsen

Henrik Seyfart og Even Staurset. (foto NLM-arkivet)

Til Kina i 1903

Marie og broren Marselius studerte en periode i England like etter århundreskiftet. Marie ble antatt som misjonær i Kinamisjonsforbundet, og ankom Kina i 1903. Året etter ankomst Kina, giftet hun seg med Ole Johannes Andreas Helland fra Skodje på Sunnmøre. Han var like gammel som Marie og hadde reist til Kina ett år før henne.

Marie Skordal Helland

Etter språkstudier bosatte de seg i byen Sichwan, og etablerte en ny misjonsstasjon der. Det var mye motstand og motvilje mot de utenlandske misjonærene fra den lokale lederen, kalt mandarin, og noen katolske misjonærer som var i byen. Men de fikk uventet hjelp av en muslim. Muslimen var slakter og øynet nok muligheten for økt salg hvis utlendingene slo seg til i byen. Han fikk ordnet med en leiekontrakt til det første huset som misjonærene bodde i.

Ole Johannes Helland

Etter hvert fikk misjonærene inngang blant folket og første kineser ble døpt i mars 1906. I tillegg til evangelisering, underviste også Ole Johannes ved en offentlig skole i byen. I 1907 flyttet Marie og Ole Johannes fra Sichwan til Puninggai misjonsstasjon, i bydelen Puninggai i Laohokow. Her gikk mesteparten av Ole Johannes sin tid med til å åpne og lede evangelist- og lærerskolen som misjonen startet her i januar 1908.

Forlovelsesbilde av Marie Skordal og Ole Johannes Helland.

Tidlig død

Marie og Ole Johannes Andreas fikk fire barn på fire år, Arnold i 1905, Agnes Bertine i 1906, Klara Beate i 1907 og Marie Julie i 1908. Ved nyttår 1909 rammet tragedien familien i Laohokow. Marie ble rammet av sykdom og døde allerede 11 januar. Ole Johannes reiste heim til Norge etter Maries død. Han reiste alene ut igjen til Kina i 1910 og var da knyttet til skolearbeidet i Laohokow. Han opplevde da på nært hold at konas sambygding, Tønnes Frøyland, ble skutt og drept av røvere i 1914.  Da Ole Johannes kom heim til Norge i 1919, var han først ei kort tid forkynner, før han overtok som rektor ved Fjellhaug skoler. Han døde brått i 1924, 50 år gammel.

Anne Bertine Skordal med Marie og Ole Johannes Helland sine fire barn

Hvordan gikk det så med barna? Kirsten Rafoss Heggdal er gift med Maries barnebarn. Hun er kilde til følgende. Etter hjemkomst bodde alle fire hos besteforeldrene i Øvre Strandgaten 37. Etter ei tid ble det huset solgt, og alle flyttet til Maries søster Otilde Regine Emilie på Laland på Klepp. Etter en tid ble det bestemt at de to yngste jentene, Klara og Marie, skulle flytte til en slektning av Ole Johannes i Ålesund, mens de to eldste ble boende hos moster på Laland.

Tegning av gullsmed Kristian Bernhard Hagen (Sunnmøre museum)

Gullsmed Hagen var en kjent personlighet i Ålesund by og blant kristenfolket i særdeleshet. Han ble født i Molde, men slo seg ned i Ålesund. Her bygget han opp en solid gullsmedforretning. Han var gift med Jacobine Mordal og de fikk fem barn og ett adoptivbarn. Han ble frelst som ungdom, og da han kom til Ålesund startet han straks med kristent arbeid. Først i søndagsskolen, senere i Samemisjonen, Indremisjonen og Kinamisjonen. Hovedengasjementet hadde han i Kinamisjonen, hvor han var ulønnet kretssekretær ved siden av arbeidet i gullsmedbutikken i perioden 1904-1937. Til denne heimen var det Klara og Marie flyttet.

Klara Beate og Marie Julie Helland som vokste opp på Sunnmøre

Marie ble værende i Ålesund hele livet. Hun arbeidet som kontordame og forble ugift. Heller ikke Klara ble gift. Hun flyttet ei stund før krigen til sin søster Agnes i Rogaland. Agnes var helsemessig svak og trengte hjelp. Klara flyttet senere til Stavanger hvor hun arbeidet som samaritt. 

Stavanger Aftenblad 26.6 1976

Stavanger Aftenblad 6. mai 1961

Agnes ble gift med Torvald Georgsen fra Rekefjord. Han tok senere etternavnet Heggdal. Agnes og Torvald fikk to sønner og de drev gard på Skjæveland ved Ganddal. På sine eldre dager solgte de garden og kjøpte hus på Ganddal.  Torvald reiste lenge som forkynner i Kinamisjonen. Arnold ble gift med Tordis, og de kjøpte gard i Forsand. Etter mange år som gårdbrukere, solgte de garden og flyttet til nabohuset til Agnes og Torvald på Ganddal.

Jeg tar med noen flere avisklipp fra Marie Hellands slekt:

Mor. Aftenbladet 31. januar 1925

Far. Aftenbladet 14. oktober 1925

Søster Othilde 75 år.

Aftenbladet 24.08.1945

Bror Marselius 90 år

Aftenbladet 11.03.1970

Les om andre pioner misjonærer fra Sokndal:

Sigvald Netland - Sokndals første misjonær

Gjertine Årrestad Johnsen - NLMs første kvinnelige misjonær

Johan Albert Skordal - Tidlig død i Kina

Tønnes Frøyland - Skutt av røvere i Kina

Fredrik Knudsen - Et langt liv som misjonær

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Jakob Straume: Kristenliv på Sunnmøre og Romsdal

Opplysninger fra Kirsten Rafoss Heggdal
Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942

Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com

Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6

Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Aftenbladet.no arkiv

wisted.net

Digitalarkivet.no

Carl Olof Rosenius - Mens vi venter

Det er i år 200 år siden den svenske forkynner og bibellærer Carl Olof Rosenius ble født. I den forbindelse tar jeg fram noen smakebiter fra hans forkynnelse.

Artikkelen for desember er hentet fra andaktsboka «En ny dag II» Lunde forlag 1981.

Mens vi venter

For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. (1Tess 4:16-17)

Håpet om at Herren skulle åpenbares og fullkommengjøre og herliggjøre sine troende på jord, var friskt og levende i menigheten i Tessalonika. Derfor var de urolige når noen av de troende døde. Det er lærerikt å se hvordan Paulus gjør det når han prøver å trøste dem. Han nøyer seg ikke med å minne om den fred og hvile de avdøde nå har. Og enda mindre taler han om den herlighet som den bortgangne allerede har oppnådd.

Nei, han forklarer dem at det håpet vi lever i her, det tilhører også dem som er døde i troen. Sammen med oss venter de på Herrens åpenbaring, og da skal deres frelse bli fullkommen. «For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ordene.» (1Tess 4:15-18)

Hvor ofte hender det, når døden har tatt fra oss noen, at vi trøster hverandre med ordet om Herrens gjenkomst? Det må være en grunn til at det tales så lite om oppstandelsen blant de kristne, og enda mindre om den forvandling som skal skje med dem som lever når Herren kommer igjen. Derimot tales det mye om de dødes herlighet, og om hvor viktig det er å være ferdig til å dø.

Enten må de første kristne ha en feil oppfatning av dette, eller så er de vi som har det. Det er verd å legge merke til hva apostelen skriver i 1 Tess 5,2: «Dere vet jo selv godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten,» sier han der. Nettopp av den grunn skal vi være ferdige til å ta imot han når som helst, slik at dagen ikke kommer uventet på oss. Det er jo spesielt i prøvingstider, når det er uro og nød, det kristne livet øver sin himmelske og verdensovervinnende makt. Derfor er det nettopp i slike tider håpet om Frelserens gjenkomst bør gjøre seg spesielt gjeldende.

Johan Albert Skordal – tidlig død i Kina

NLMs første 8 utsendinger. Johan Albert i midten bak. 

Brita i midten til venstre

Det var to ungdommer fra Sokndal som var blant de åtte første misjonærene til Misjonssambandet. Gjertine Årrestad fra Årrestad og Johan Albert Skordal, som vokste opp i Rekefjord.

Johan Albert vokste opp i en kristen heim. Han ble født 1. mars 1868. Faren het Julius Olsen og var skipsfører. Han fraktet fisk til Vest-Europa. Mor hans het Anne Berthine. Det var mye bønn og bibellesning i heimen, og Johan Albert deltok i andaktslivet.

Johan Albert Skordal

To avgjørende møter med Gud

Som 15 åring begynte han på middelskolen i Egersund. En dag mens han gikk andre året på middelskolen, var han ute på byen. En eldre mann kom bort til han, tok han i trøya og sa: «Du, Gud har bruk for deg». Like snart som han kom, forsvant den gamle mannen igjen. Det var lekpredikant Daniel Bore fra Jæren.

Johan Albert Skordal

Denne hendelsen ble så alvorlig for Johan Albert at han gikk rett heim og ba til Gud. Han kjente seg som en stor synder, men opplevde å bli satt i frihet. Denne dagen kom Johan Albert gjennom til bevisst liv i Gud.

Noen dager sener kom Madagaskar misjonær Lars Jakobsen Røstvig til Egersund og hadde et møte for Det Norske Misjonsselsskap (NMS). Johan Albert møtte opp, og på dette møtet fikk han misjonærkallet. Etter møte gikk han heim til seg selv, bøyde kne og gav sitt liv i Guds hånd.

Rekefjord. (Foto:http://trip-suggest.com)

Da han var ferdig på middelskolen, søkte han i 1887 på misjonsskolen i Stavanger med tanke på utreise som misjonær for NMS. Han kom ikke inn på Misjonsskolen, noe som var et voldsomt slag for han. Han ba Gud om å bli løst fra misjonskallet, men uroen var der fremdeles. Istedenfor misjonsskole, gikk han gymnas og tok eksamen artium. På gymnaset lærte han bl.a. engelsk og fransk. På fritiden var han søndagsskolelærer. 

Red Wing Seminar i Minnesota. 

Her gikk Johan Albert Skordal på skole vinteren 1891-92

Til Kina via Amerika

Mens han tok disse studiene, fikk han kontakt med misjonsvenner som arbeidet for å få i gang misjonsarbeid i Kina. På stiftelsesdagen til Kinamisjonsforbundet i mai 1891 var han en av dem som ble antatt som misjonær. Han reiste først til Amerika og tok studier ved Red Wing-seminaret i Minnesota. Her leste han mye om Kina, og fikk også nyheter om misjonærer som led martyrdøden på grusomt vis. Likevel skrev han heim: «Jeg lengter virkelig etter å komme ut». I feriene reiste Skordal som forkynner i områder av Amerika med mange norske innvandrere.

Mens han gikk på seminaret i Minnesota, forlovet han seg våren 1892 med diakonisse Brita Nilsdatter Vestervig fra Vestervik i Varaldsøy kommune i Hardanger. Brita var også blant Kinamisjonens første utsendinger.

Brita Vestervik Skordal

6. september 1892 gikk Johan Albert og resten av følget om bord i båten «Gaelic» i San Fransisco. Båten tok dem over Stillehavet til Japan og videre til Shanghai. Mens de var i Japan skrev Johan Albert i dagboka si: «Jeg må og tenke på hvor stor gleden vil bli når vi engang skuer de himmelske strender etter den lange og farefulle livets reis. Å, herlige dag! Når vi etter endt vandring skuer toppene av Sion, da skal vi «hvile oss i rosendale og uavlatelig med Jesus tale».  4. oktober var de framme og satte sine føtter for første gang på Kinesisk jord. Etter et kort opphold i Shanghai, gikk ferden videre til Hankow hvor Gjertine Årrestad Johnsen tok imot dem.

Tsin-shan-kiang misjonsstasjon

Like over nyttår i 1893 giftet Johan Albert og Brita seg. De fikk to barn, Julius Ambrosius f.16.12.1893 og Birger Justin f.24.09.1896. Det første året i Kina brukte Johan Albert til å lese kinesisk. Under språkstudiet ble Johan Albert og to andre misjonærer angrepet av «klimafeber». Det ble en troskrise for dem. Johan Albert sa til legen som behandlet ham: «Vi er ikke kommet herut for å være syke, men for å arbeide for Kristus». Legen svarte rolig: «Dere er kommet hit ut for å gjøre Guds vilje». Det ble til hjelp for de syke.

Notis i Romsdals Amtstidende 22.06.1896

Da Johan Albert ankom Kina var det allerede bestemt at Laohokow var byen som Kinamisjonen skulle etablere sitt hovedkvarter. Rundt 1. april 1894 kom Johan Albert og kollega Nils Arnetvedt til Laohokow. Planen var å reise videre til byen Kunchow, ni mil lenger oppover Hanelven fra Laohokow, for å starte et nytt misjonsarbeid som Johan Albert skulle lede. De fikk imidlertid ikke inngang i denne byen, og  familien Skordal slo seg derfor ned i byen Tsin-shan-kiang som ligger midt mellom Laohokow og Kunchow. De ankom stasjonen 15. desember 1894.

Tsin-shan-kiang

Tsin-shan-kiang ble misjonsstasjonen hvor Johan Albert fikk sitt virke den korte tiden han fikk i Kina. I byen fikk de kontakt med en kristen mann, som ble deres medarbeider. Denne kinesiske medarbeider hadde tre små barn som ikke var døpt. Johan Albert fikk æren av å forrette dåp på disse tre barna i mai 1895. Dette var de tre første kinesere som ble døpt ved Kinamisjonens arbeid. Og allerede i mars 1896 kunne han døpe den første voksne kineser vunnet ved Kinamisjonens arbeide. Han fikk derfor oppleve rik velsignelse over starten av sitt misjonsarbeid i Kina.

Livshendelser for Johan Albert Skordal

Sykdom og død

Men arbeidsøkten til Johan Albert skulle bli kun på halvannet år. Han ble plaget av feber sommeren 1896. Feberen svingte opp og ned. En periode ble han mye bedre og kunne reise til misjonens årskonferanse i Laohokow. Der ble han imidlertid syk igjen og fikk også dysenteri. Han ble sengeliggende ut over høsten 1896 og ble stadig svakere. En dag sa han til sin kristne misjonslege: «Jeg da ikke kommet til Kina for å bli syk, men for å misjonere». Legen smilte til han og sa: «Du er kommet til Kina for å gjøre Guds vilje, er det ikke så?» Etter hvert fikk han forsone seg med at det var dette som var Guds vilje. Da han forsto at det gikk mot slutten, sa han: «Hvilket sted skulle jeg heller ønske å dø på enn misjonsmarken.» 3. november sovnet han inn, kun 28 år gammel.

Kinesisk bibel. (foto: NLM arkivet)

Da han lå på det siste, ba han kona om å ta med barna og reise heim, etter at han selv var død. Hun gjorde det, og kom heim til Stavanger i februar 1897. Her bodde hun hos Johan Albert sine foreldre som på det tidspunkt var i ferd med å flytte inn i et nytt hus i Øvre Strandgate i Stavanger.

Johan Albert Skordal

I august 1899 hadde hun kontakt med hovedledelsen i Kinamisjonen med tanke på ny utreise til Kina, men hennes helsetilstand tilsa at ny utreise var uaktuelt. I 1900 reiste hun derfor til Amerika, mens guttene ble igjen hos besteforeldrene i Stavanger. Hun kom tilbake til Stavanger i 1905 og tok guttene med tilbake til Amerika i 1907. Hun giftet seg på ny i 1914 med Lewis Nelson i Iowa. Begge guttene ble gift, og en av dem fikk barn. Brita døde i 1953, 85 år gammel.

Brita Skordal i 1940-årene

Her kan du lese den første artikkelen i denne serien - Gjertine Årrestad Johnsen

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942

Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com

Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6
Henrik Seyffart: Høsten er stor

Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind

Nils Dybdal-Holte: Utan grenser

Laurits Nilsen: Skrifter i samling

Aftenbladet.no arkiv

nb.no

Digitalarkivet.no

Dagen og kvinnelige prester

I Dagen 24.11 er det et to siders oppslag med overskriften «Pastor er glad for å bli testet», med et stort bilde av en kvinnelig pastor.

I andre spalter, som f.eks. andakter, møter vi med jevne mellomrom innlegg og intervju med kvinnelige pastorer/prester og en kvinnelig biskop er fast spaltist i avisa.

Dagen var lenge den konservative del av kristenfolket si avis. Motstanden mot kvinnelige prester ble klart og tydelig markert. Ikke bare på lederplass, men også med et bevisst forhold til hvem som ble intervjuet, slapp til som forkynner og fikk fast spalteplass. Dette synes jeg å merke en tydelig endring på de siste årene.

Kvinnelige prester, pastorer og eldste er i strid med Guds ord. Gud har gitt oss sin klare anvisning om dette spørsmålet. (f.eks. 1 Tim 2,11-12) Vi har sett en tydelig dominoeffekt med kvinneprest spørsmålet, fornekting av det 6.bud og nå fornekting av livets to utganger.

Avisens standpunkt kommer fram i lederartikkelen. Jeg har ikke sett noen åpning for kvinnelige prester på lederplass, men jeg savner et klart og positivt ja til tjenestedeling, og at dette er en kampsak for avisen slik det var før. Når så avisen i langt sterkere grad slipper til kvinnelige prester, og gir slike positive oppslag, er mitt inntrykk at avisens kvinneprest-standpunkt er halvhjertet.

Hvis dette stemmer, beklager jeg det dypt. Hvis det ikke stemmer, vil jeg oppfordre redaktøren til et langt mer offensivt forsvar av Guds gode ordning for kvinner og menn.

(Lagt ut på dagensdebatt.no 24.11.16) 

 

Oppfølgingsinnlegg sendt Dagen 16.01.17:

Hva mener Dagen?

I november hadde jeg et innlegg i Dagen om avisens syn på kvinnelige prester og pastorer. Innlegget utløste en omfattende og interessant debatt som enda pågår. Mitt utgangspunkt var en undring over en mulig redaksjonell kursendring i Dagen i spørsmålet om kvinnelige prester/pastorer. Jeg kan ikke se at Dagen har gitt noe svar, og prøver meg på ny. Hva er Dagens redaksjonelle standpunkt i kvinneprestsaken?

Ove Sandvik, Moi

Gjertine Årrestad – NLMs første kvinnelige misjonær

Seks av Kinamisjonens første utsendinger.

Gjertine Årrestad foran til høyre.

En av de tre første misjonærene som reiste ut for Misjonssambandet het Gjertine Årrestad og var fra Årrestad i Sokndal. Hun ble gift med en av de andre i reisefølget, Ludvig Johnsen. Den tredje var han som skulle bli generalsekretær i organisasjonen i flere tiår, Johannes Brandtzæg.

Det var flere av misjonærene for Kinamisjonen, senere Misjonssambandet(NLM), som kom fra Sokndal. Jeg vil gi en presentasjon av de som reiste ut før 1920 her på bloggen min. Jeg starter med Gjertine Årrestad Johnsen.

Besteforeldre fra Årrestad og Myssa

Årrestad (også nevnt som Orrestad) er en gard mellom Hauge i Dalane og Moi, ikke langt fra Myssa. Like etter århundreskiftet 1700/1800 kom Lund-buene Brynild Svensen Skåland og kona Kristin Olsdatter Kjellesvik flyttende til Årrestad. Etter at de ble gift, bodde de først på Løining, før de flyttet til Årrestad. De fikk sju barn og nummer fem kalte de Ole.

Ole overtok garden etter foreldrene. Han ble gift med Anne Berte Olsdatter Mål. De fikk ti barn. Seks av barna døde som små. Tre flyttet til Stavanger. Eldste sønnen som vokste opp het Kristian. Samme år som Ole døde, i 1845, giftet sønnen Kristian seg med Grethe Malena Torkildsdatter Nedre Mysse. Grethe og Kristian fikk kjøpe et annet bruk på Årrestad, bruk nr. 3, og ble bønder der. De var foreldrene til Gjertine Årrestad.

Gjertine Årrestad. Bildet tatt i Bergen på 1880-tallet. (NLM-arkivet)

Kristian sin kone Grethe, var altså fra Nedre Mysse. Foreldrene var Torkild Torgiussen Nedre Mysse av gammel Myssa-slekt, og Ingeborg Marie Jensdatter Frøiland. De fikk fem barn, hvorav Grethe var nummer tre. Fem år etter at Grethe ble født, døde faren. Mora giftet seg på ny med Skule Jacobsen Litlehei fra Lund. Skule og Ingeborg Marie fikk åtte barn. Ingeborg Marie døde i 1842, to år etter at hun hadde født barn nummer 14. Skule giftet seg for andre gang seks år etter.

Kristendommen sto sterkt både på mors og farssiden til Gjertine. Både Gjertines farfar Ole Årrestad og ste-morfar Skule Mysse var med på å stifte den første misjonsforening for NMS i Sokndal i 1843. Ole Årrestad var også med i styret for foreningen. Foreningen hadde da eksistert siden 1838, men ble formalisert og innmeldt i NMS i 1843. I 1852 ble Bø kvinneforening startet. Her var Gjertines farmor Anne Berte fast medlem. Det fortelles at hun ofte tok rokken på ryggen og bar den til sentrum for å være med i foreningen, en strekning på ei mil hver vei.

Myssa bedehus 2015

Kristen heim

Grethe og Kristian på Årrestad bruk tre fikk åtte barn, hvorav tre døde som små. Gjertine var nest yngst i søskenflokken. Hun ble født 9. april 1859. Gjertine vokste opp i en kristen heim. Mora ble kalt for «hellige Grethe». Hun ble sterkt preget av foreldrenes kristentro, men delte ikke deres personlige og alvorlige tro. Flere ganger opplevde hun å bli kalt for «datter av hellige Grethe», noe som hun skammet seg over. I 1872 var det en stor vekkelse ved Lars Oftedal i «Blåfjell» gruvene like ved kommunesentret. Vekkelsen var muligens med å sette sine spor hos Gjertine. Hun kalte seg kristen i hele ungdommen, men ønsket som nevnt ikke å ta kristendommen så alvorlig som sin mor.

Aarrestad ca.1920. Fotograf: Lilli Johnsen, Gjertines datter.

Da Gjertine var 16 år, flyttet hun til Stavanger hvor to av søstrene hennes tidligere hadde flyttet til. I Stavanger var hun i 6 år. Etter fire år i Stavanger, kom hun gjennom til bevisst liv med Gud. Veien gikk videre til Oslo, hvor hun tok utdannelse som sykepleier ved Lovisenberg Diakonissehuset. Etter studiene hadde hun arbeid som sykepleier. På Lovisenberg ble misjonærkallet vakt, da en spurte henne om hun ikke ville bli misjonær. Tanken slapp ikke taket, og ble et kall fra Gud. Den første tiden tenkte hun mest på India som tjenesteland. Etter studiene hadde hun arbeid som sykepleier i Oslo. På grunn av misjonærkallet sluttet hun som sykepleier, for å studere engelsk i London. Hun kom dit i august 1890 og kom tilbake til Norge våren 1891. 

Seks av Kinamisjonsens første utsendinger

Til Kina

Vennene hennes fra Stavanger var blitt tent for Kina-misjon, og da de hørte at Gjertine gikk med kall til å reise ut som misjonær, ba de henne om reise til Kina som utsending for dem. Da det nystartede Kinamisjonsforbundet sendte ut sine første åtte misjonærer i 1891, var Gjertine en av dem. Fem av gruppa ble igjen i Amerika for noen måneders studier, mens Gjertine, Ludvig Johnsen og Johannes Brandtzæg reiste videre til Kina og ankom 13. november 1891.

Gjertine Årrestad Johnsen (NLM-arkivet)

Etter hvert ble Gjertine og Ludvig Johnsen enige om å inngå giftermål, og de ble viet sommeren 1892. Ludvig Johnsen var fra Mandal og var åtte år yngre enn Gjertine. 15 år gammel tok han middelskoleeksamen. Han vokste opp i en kristen heim, men kom først gjennom til bevisst tro som 17-åring. Etter det vokste misjonskallet fram. Ludvig hadde en venn som også hadde kall til å reise til Kina. Han het Henrik Seyffarth. Våren 1891reiste de to vennene på en talerferd østover i Agder for å forkynne Guds ord og vekke interesse og kall til Kinamisjon. Under folketellingen våren 1891 var Henrik og Ludvig hos Elisabeth og Hjalmar Torkildsen på Havstad i Landvik kommune i Nedenes fogd. Laudvig rakk også en tur til Oslo for å ta et kurs i sykepleie.

Mens han var i Oslo, skrev han brev til sin venn og veileder i Mandal, Laurits Nilsen. Han skrev bl.a.: Jeg er komet til at jeg vil tilby misjonsvennene min tjeneste. Skulle Gud ikke kunne bruke meg, elle rikke finne det tjenlig, har jeg bedt ham om å holde meg hjemme eller i alle fall borte fra misjonsmarken. Misjonsvennenes forbønn trenger jeg.» Vel hjemme i Mandal, meldt både Ludvig og Henrik seg til tjeneste i den nye Kinamisjonen. 

Gjertine og følget ankom Shanghai i Kina 13. november 1891. På kaien sto blant andre Sokndølen Sigvald Netland og tok imot dem, og forloveden hans som var i samme reisefølge. Netland var reist til Kina uten noe misjonsselskap i ryggen, men gikk etter hvert over i et Amerikansk misjonsselskap. Han hadde ankommet Kina i 1890. Seks dager etter at forloveden ankom Kina, ble han gift. Kona døde i 1893 og han giftet seg på ny året etter. 9. august 1896 døde Sigvald Netland av kolera og etterlot seg kone og to barn, ett barn fra hvert av ekteskapene.

Sigvald Netland

Til Hankow

Gjertine og hennes følge ble i Shanghai fram til 4. desember 1891. Ferden gikk videre med båt på Yangtse elva og ankom Hankow 8. desember etter en tur på 100 mil. Dagen etter flyttet de over elva til nabobyen Wuchang, hvor de ble boende fram til sommeren 1892 da de flyttet tilbake til Hankow. Her gikk de i gang med å lære språket. 12. juli var det bryllupsfest. Da ble Gjertine og Ludvig viet. Den følgende vinteren gikk med til språklesning og husbygging.

4. oktober 1892 kom den andre puljen med misjonærer fra Norge. Ludvig Johnsen reiste til Shanghai for å ta imot dem, og følge dem til Hankow. Dermed var misjonærflokken øket fra tre til åtte. Lederen deres, Johannes Brandtzæg, reiste heim sommeren 1892, og ble erstattet av Nils Arnetvet. Mens Ludvig var i Shanghai for å hente de nye misjonærene, opplevde Gjertine dramatikk heime i Hankow. Noen kineser satt fyr på huset, men brannen ble heldigvis oppdaget såpass tidlig at den ikke fikk gjøre særlig skade.

Brudebilde fra 1892: Gjertine og Ludvig Johnsen

5. april 1893 reiste Ludvig og vennen og kollegaen Henrik Seyffarth til byen Laohokow for å leie et hus til misjonen. Det var da bestemt at Laohokow skulle være hovedsete for Kinamisjonens arbeid. De lyktes med å få leie hus, og gleden var stor. De falt på kne og takket Gud for at Han hadde hjulpet dem, slik at de fikk leie et av de beste husene i byen. Det viste seg at kineserne trodde det spøkte i huset, og at det derfor var til pass for utlendingene å få bli plaget av «de onde åndene». Johnsen og Seyffarth returnerte til Hankow 31. mai. Ludvig var på dette tidspunkt blitt så god i kinesisk at det ble bestemt at han og Gjertine skulle flytte til Laohokow og starte med misjonsarbeidet der høsten 1893.

Ludvig Johnsen

17. juli ble en lykkens dag for Gjertine og Ludvig. Da ble datteren Lilli født. Men lykken skulle ikke vare lenge. Sommeren 1893 var veldig varm i Hankow. Mot slutten av juli begynte Ludvig å skrante med helsa. Han hadde fått dysenteri. 3. august tok sykdommen en alvorlig vending, og han døde om morgenen søndag 6. august. Det korte sykeleiet var tungt for Ludvig. Ikke minst var han svært plaget av tørst. Han innså at det gikk mot slutten, og sa til en av sine kollegaer: «Når jeg kommer til himmelen, vil jeg styrte meg på hode i livet elv og drikke.» Ludvig Johnsen ble begravet i Hankow samme dagen som han døde.

Avskjedsfest for misjonærene Caroline og Ole Mikkelsen Sama på

Liangiggai misjonsstasjon i 1909. (foto NLM-arkivet)

Fortsatt Kina

Gjertine valgte å fortsette som misjonær i Kina etter at mannen døde. Den kommende høsten ble hun og Lilli værende i Hankow, men rett før jul flyttet de til en ny misjonsstasjon i byen Liangigai. Her ble Gjertine og Lilli værende til hele misjonærflokken måtte evakuere og reise heim i år 1900, på grunn av det såkalte «bokseropprøret».Gjertine ble heime i Norge fram til 1903. Da reiste hun tilbake til Kina og Liangigai misjonsstasjon.

Lister og Mandals Amtstidende og Adresseavis 30.09.1902 

Gjertine og Lilli på Frøyland.

 I døråpnngen står nevøen Tønnes Frøyland

Datteren Lilli ble imidlertid igjen i Norge. Ifølge folketellingen i 1900 var hun i fosterheim hos Johanne og Rolf Amundius Mikalsen i Elvegaten 219 i Egersund. Johanne var fra Aarrestad i Sokndal og var ett år yngre enn Gjertine. De var derfor barndomsvenner. Rolf var skipper og de hadde to egne barn. I 1910 var Lilli blitt 17 år og hadde flyttet til Stavanger for å gå på Storms skole. Hun tok middelskoleeksamen i 1911. Lilli bodde i Asylgaten 14 og ble «forsørget av enke med pension» ifølge folketellingen i 1910. Bosted var oppgitt å være Mandal. Lilli flyttet senere til Oslo, hvor hun arbeidet som kontordame på et sakførerkontor. I 1929 utvandret hun til Montreal i Canada. Her var hun aktivt med i Sjømannskirken helt fram til hun døde i 1971.

Stavanger Aftenblad 19. mai 1911

Heim til Sokndal

Gjertine sto i misjonsarbeidet ved Liangigai misjonsstasjon fram til våren 1911. De to siste årene arbeidet hun tett med nevøen Tønnes Frøyland. Det var ofte hun som den første tiden skaffet legen Tønnes pasienter. Som diakonisse hadde hun selv behandlet mange pasienter, og delt ut medisin til trengende. Nå kunne hun sende de vanskeligste tilfellene videre til Tønnes.

I mai dette året var det en avskjedsfest for misjonærene Caroline og Ole Mikkelsen Sama. Ekteparet Sama hadde vært kollegaer av Gjertine på Liangigai misjonsstasjon. Avskjedsfesten var på Kinamisjonshuset i Stavanger og i møteannonsen sto det at Gjertine skulle delta og at hun nettopp var kommet tilbake fra Kina.

Stavanger Aftenblad 25. november 1946

Gjertine fikk til sammen 17 år som misjonær i Kina. Vel tilbake i Norge flyttet hun heim til Sokndal og bodde der til hun døde 23. november 1946. Her ble hun noe brukt som taler. Det heter om henne at «hun hadde usedvanlige talegaver og var en benådet forkynner.»

Gjertine Johnsens gravstein i Sokndal

Kilder:

Jakob Straume: Kristenliv i Rogaland

Arne Tiltnes: Norsk Luthersk Misjonssamband 50 år Bind II

Emil Birkeli: Liv i vekst. NMS Stavanger Krets 1842-1942

Nils Dybdal-Holte: Blogg: gudsfolket.blogspot.com

Steinar Skaraas m.fl.: Sokndal gard og ætt bind 6

Misjonæralbumet NLM, Gry forlag 1962

Lars Gaute Jøssang: Aks i vind
Henrik Seyffarth: Høsten er stor
Erik Kjebekk: Han falt på slagmarken
Olav Uglem: O. M. Sama
Lilli Johnsen: Fra Sogndal i Dalane
Inger Katrine Barstad: Ærbødigst, Alb. L. Barstad
Laurits Nilsen: Skrifter i samling 15

Jakob Straume: I hvite klær

Reidar Brandsberg: Sokndal og Egersund i eldre og nyere tid

Aftenbladet.no arkiv

Digitalarkivet.no