Carl Olof Rosenius - Mens vi venter

Det er i år 200 år siden den svenske forkynner og bibellærer Carl Olof Rosenius ble født. I den forbindelse tar jeg fram noen smakebiter fra hans forkynnelse.

Artikkelen for desember er hentet fra andaktsboka «En ny dag II» Lunde forlag 1981.

Mens vi venter

For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. (1Tess 4:16-17)

Håpet om at Herren skulle åpenbares og fullkommengjøre og herliggjøre sine troende på jord, var friskt og levende i menigheten i Tessalonika. Derfor var de urolige når noen av de troende døde. Det er lærerikt å se hvordan Paulus gjør det når han prøver å trøste dem. Han nøyer seg ikke med å minne om den fred og hvile de avdøde nå har. Og enda mindre taler han om den herlighet som den bortgangne allerede har oppnådd.

Nei, han forklarer dem at det håpet vi lever i her, det tilhører også dem som er døde i troen. Sammen med oss venter de på Herrens åpenbaring, og da skal deres frelse bli fullkommen. «For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ordene.» (1Tess 4:15-18)

Hvor ofte hender det, når døden har tatt fra oss noen, at vi trøster hverandre med ordet om Herrens gjenkomst? Det må være en grunn til at det tales så lite om oppstandelsen blant de kristne, og enda mindre om den forvandling som skal skje med dem som lever når Herren kommer igjen. Derimot tales det mye om de dødes herlighet, og om hvor viktig det er å være ferdig til å dø.

Enten må de første kristne ha en feil oppfatning av dette, eller så er de vi som har det. Det er verd å legge merke til hva apostelen skriver i 1 Tess 5,2: «Dere vet jo selv godt at Herrens dag kommer som en tyv om natten,» sier han der. Nettopp av den grunn skal vi være ferdige til å ta imot han når som helst, slik at dagen ikke kommer uventet på oss. Det er jo spesielt i prøvingstider, når det er uro og nød, det kristne livet øver sin himmelske og verdensovervinnende makt. Derfor er det nettopp i slike tider håpet om Frelserens gjenkomst bør gjøre seg spesielt gjeldende.