Gud har oppreist mange ulike forkynnernådegaver i Norge. En av disse var telemarkingen Thorleif Odden. Han virket først i Telemark før han og familien bosatte seg for godt i Rogaland.
Det var samling om Guds ord på et av de mange bedehusene i Rogaland. Etter en åpning og noen fellessanger var det tid for å slippe til predikanten. Siden det var søndag var både slips og trøye vel på plass. Predikanten hadde med seg gitar og sang to kjente og kjære sanger før han entret talerstolen.
Temperaturen både ute og inne på bedehuset var passe for dem som skulle sitte i ro og lytte. Det tok imidlertid ikke lang tid før predikanten bak talerstolen ble både engasjert og varm. Ett par minutt ut i talen fòr slipset over hodet og ned bak talerstolen. Noen minutter senere var det tid for å kaste trøya, bokstavelig talt.
Predikanten sto heller ikke rett opp og ned når han talte. Det ble litt fekting med armene. Misjonsvennene kjente godt til forkynnerens fakter. Blomster og levende lys var derfor plassert i trygg avstand fra både slips, trøye og viftende armer. Thorleif Odden var engasjert på talerstolen.
Ekte telemarking
Thorleif Odden ble født i Porsgrunn 3. april 1938. Navnet hans er skrevet både Thorleif og Torleif. I denne artikkelen bruker jeg formen Thorleif. Mor til Thorleif het Anlaug Steinmoen (1911-1974) og var 27 år gammel da Thorleif ble født. Anlaug sine foreldre var fabrikkarbeider Hans Olsen Steinmoen og Gunhild Kristensdatter Odden og familien bodde på Strand i Heddal. Gunnhild og Hans var aktive i Indremisjonen i Heddal og Hans var også søndagsskolelærer i Strand krets.
Mor Anlaug hadde arbeid utenom heimen som ungdom. Om sommeren var hun imidlertid heime på småbruket for å hjelpe til i slåtta. Dette skjedde også i 1931 da Anlaug var blitt 20 år gammel. Midt under slåtta ble hun dårlig. Det viste seg at det ikke var noen sykdom, men en fødsel som var på gang. At Anlaug var gravid var ukjent for omgivelsene og kom nok som et sjokk på foreldrene hennes. Anlaug var blitt gravid med den seks år eldre nabogutten Halvor T. Odden (1905-1978). Halvor var eldst i en søskenflokk på fem og foreldrene var Torgrim Odden og Sigrid Halvorsdatter fra Rauland. Far Torgrim døde da Halvor var 15 år gammel, så han måtte da ta ansvar for småbruket sammen med mora.
At Anlaug ble gravid og fødte datteren Astrid i 1931 var nok et tungt slag for Gunnhild og Hans. Det ble ikke noe ekteskap mellom Anlaug og Halvor, og Anlaugs foreldre valgt å ta ansvaret for lille Astrid. Astrid vokste dermed opp som «lillesøster» til sin egen mor, og ble ikke klar over at Anlaug var mor hennes før i voksen alder. Anlaug fikk antakelig arbeid utenfor bygda etter fødselen, og sju år senere fødte hun barn nummer to. Denne gang foregikk fødselen i Porsgrunn og gutten fikk altså navnet Thorleif. Det var samme barnefar som til Astrid.
Heller ikke denne gang ble det noe giftermål mellom Anlaug og Halvor. I stedet giftet hun seg med Trygve Olsen Haugen (1900-1949) høsten 1941. Trygve hadde vokst opp i en heim der foreldrene var Metodister. Han hadde vært gift to ganger tidligere, så ekteskapet med Anlaug var hans tredje. Samme året som de giftet seg, fikk de en datter som de gav navnet Åse Gerd. Både Anlaug og de to barna tok etternavnet Haugen. Familien slo seg ned i Yli i Heddal. Etter få år ble imidlertid Trygve syk av tuberkulose, og han døde i 1949 kun 49 år gammel. I takkeannonsen ble menigheten Eben-Ezer takket spesielt. Denne forsamlingen tilhørte Misjonsforbundet og kanskje var familien Haugen blitt en del av denne etter at de kom til Heddal?
Halvor Odden var på dette tidspunkt blitt 44 år gammel, mens Anlaug Haugen var 38 år. Halvor var fremdeles ikke gift og da Anlaug ble enke, gjenopptok de to kontakten. De giftet seg i 1951 og da fikk også 13-åringen Thorleif vite, at det ikke var Trygve som var hans biologiske far, men mors nye mann Halvor. Det resulterte i at Thorleif valgte sammen med mora å endre etternavn til Odden.
Anlaug og Halvor sendte barna på bygdas søndagsskole som ble drevet av Misjonssambandet (NLM). Det ble også startet en juniorforening for tenåringer på bedehuset Eben-Ezer som tilhørte Misjonsforbundet. Både Thorleif og søster Åse gikk her. Anlaug og Halvor var medlemmer i Eben-Ezer, i alle fall i senere år. Av naboer fikk de den beste attest. «De var snille og greie, ja, gode mennesker», heter det i en omtale. De var også kjent for å være veldig glade i barn. Halvor bar kallenavnet Habben, og var kjent som en stor skøyer og spilloppmaker.
Barne- og ungdomsarbeider
i Skien
Etter å ha blitt vel konfirmert tok Thorleif framhaldsskole før han skoleåret 1957-58 gikk på Drottningborg handelsskole (NLM) i Grimstad. Thorleif hadde nok arvet mange av farens spillopp-gener. Det fortelles fra Drottningborg at han hadde fått laget seg et spyd. Dette likte han å jage andre elever med. En gang sprang han etter noen venner med spydet rettet foran seg. Dette var i gangen i underetasjen i bygget som kalles Nyheim. Her var det svingdører og de som ble jaget sprang gjennom ei slik dør og slengte den igjen etter seg rett foran Thorleif. Han rakk ikke å trekke ned spydet, så det gikk rett gjennom døra. Han som fortalte dette, gikk selv på Drottningborg noen få år senere. Da var det enda ei finerplate i døra etter reparasjonen.
Men det var andre ting som satte dypere spor i ungdommen fra Heddal. Thorleif hadde kjent på et kall fra Gud til å bli en kristen helt fra han var konfirmant, men kjempet lenge før han fant fred med Gud. På Drottningborg tok han et personlig standpunkt om å bli en kristen. Selv sa han i et intervju at han først ble løst under Øivind Andersen sin forkynnelse på Fjellhaug: «Jeg minnes så godt hvordan jeg ble «avkledd» egenrettferdigheten min i timene hans – praktisk talt plagg for plagg. Når jeg satt og hørte, følte jeg at jeg aldri kunne bli frelst. Jeg syntes jeg var helt fortapt og så ingen redning. Samtidig kom djevelen til meg og ville få meg til å tro at jeg var jo omvendt. Men så var det en kveld under et møte på Fjellhaug. Jeg syntes alt var håpløst. Men plutselig fikk jeg se at det Jesus gjorde for å frelse oss fra fortapelsen, det gjorde han også for meg. Jeg fikk fred med Gud i samme stund.» (Utsyn nr.25 1983)
Dette hendte altså skoleåret 1959-60 da Thorleif gikk på Fjellhaug bibelskole eide av Misjonssambandet (NLM). Etter at han ble åndelig løst på Fjellhaug kjente han på et kall til å forkynne Guds ord. Høsten 1960 reiste han som forkynner i Skien krets av NLM. Noen av de eldre forkynnerne han reiste sammen med var usikre på om han hadde noen forkynnernådegave. Dette resulterte i at han avsluttet engasjementet som forkynner og ble fra januar 1961 ansatt i en stilling på Kvitsund Gymnas (NLM) i stedet.
Thorleif kjente nok fremdeles på en indre uro om å få dele Guds ord med andre. Han svarte derfor ja da Søndagsskoleforbundet kalt han til reisesekretær fra 15. april 1961. Han ble i denne stillingen ut året og fikk da reise i søndagsskolearbeidet, mest i Telemark, men også flere andre steder i Sør-Norge. Fra 1. januar 1962 ble han ansatt som Ungdomssekretær i Skien krets av NLM og ble i denne stillingen fram til november 1967. Skoleåret 1963-64 hadde han permisjon for å gå forkynnerkurset på Fjellhaug.
I denne perioden reiste han mye rundt i Telemark og forkynte Guds ord for barn og ungdom. Høsten 1962 var han med på en guttelagsaksjon sammen med John Glendrange og Arne Moslått. I 1964 ble Norsjø leirsted innviet. Her deltok Thorleif med skriftlesing. Han var bosatt i Skien og i 1965 ble han innvalgt i styret for Skien misjonslag. 20. juni 1964 ble en merkedag for Thorleif. Da ble han viet til Erna Borgny Berntsen fra Sokndal i Rogaland. Dette var nok en viktig årsak til at han før jul 1967 flyttet til Stavanger og begynte som forkynner i Stavanger krets av NLM. Da var familien blitt til tre, for i 1967 ble datteren Tone Berit født.
Forkynner i Stavanger
krets NLM
Thorleif Odden var 29 år gammel da han og familien flyttet til Stavanger. Han skulle bli værende i dette kallet livet ut, men med litt ulike ansvarsoppgaver. Fram til 1973 var han omreisende forkynner i kretsen og reiste Rogaland rundt med Guds ord. Han var også som forkynner på noen turer til andre kretser. I 1970 ble hadde han noen andakter for Norea Radio, og det skulle etter hvert bli mange slike andaktsserier. Han fikk også oppleve vekkelser i denne perioden, blant annet i Dirdal i 1973.
Fra høsten 1973 fikk Thorleif et spesielt ansvar som områdearbeider for Stor-Stavanger. Denne stillingen hadde han til 1977. En periode mens han hadde denne stillingen, hadde han også ansvar for leirarbeidet i kretsen. Sammen med Otto Aase og Johannes Haug fikk han i gang noen evangeliseringshelger på Tonstadli og fikk også satt sammen noen evangeliseringsteam. Han var også den første redaktøren av kretsens meldingsblad «Nytt» og startet med kretsens første eldretreff på Fjelltun bibelskole. Senere fulgte Hinna etter og deretter ble slike treff for eldre vanlig i mange bygder.
Thorleif Odden hadde en god sangstemme som han brukte trofast på møtene han deltok på som forkynner. Han spilte selv gitar til sangen. Thorleif hadde en nød og en brann for at folk måtte bli frelst. Han fikk også oppleve en stor vekkelse i perioden han var områdearbeider i Stavanger. På Solheim bedehus i Kvernevik planla de en toukers møteaksjon høsten 1975. Thorleif var selv taler og fikk med seg evangelisten Gunnar Hamnøy fra Sunnmøre. Fredag i andre uka var det ikke kommet noe gjennombrudd. De ba og ropte til Gud hele natt til lørdag. På natten ringte ei dame og hilste med et bibelavsnitt fra Åpenbaringsboka. En setning her stanset de som var i bønn: «Fra nå av tilhører seieren Gud». Lørdag kveld brøt vekkelsen ut og varte ut over hele høsten.
Magne Sunde forteller fra vekkelsen
En av dem som ble frelst i denne vekkelsen var Magne Sunde. På familiesiden elidakornelius.com har han fortalt om hva som skjedde da han ble frelst. Magne Sunde forteller: «En dag sa far stille: «Benna (Magne sin bror) omvendte seg i går». Jeg husker ikke hva jeg svarte, og far sa ikke noe mer. Jeg torde ikke spørre.
Jeg tror det var ca. en uke etter det at far fortalte at nå hadde Oddvar (bror) og omvendt seg. Men han sa ingenting om at nå måtte vi og omvende oss. Det ble ikke sagt noe mer. Men da opplevde jeg at en tanke slo ned i meg - tror det var Den Hellige Ånd som sa at hvis du ikke vender om nå når du kan få hjelp og lag med dine brødre, kommer du aldri til å få en bedre anledning. Du kommer til å gå evig fortapt! Jeg ble virkelig redd og kunne ikke få tankene bort fra spørsmålet om hva som nå kunne komme til å skje.
Sånn tenkte jeg de neste dagene. Den 30. november hadde vi bedt Else og Sverre (søster og svoger) og far til middag og kaffe. Også da tenkte jeg at det måtte skje noe. Vi hadde kaffe og pratet om forskjellige ting, men jeg kan ikke huske at vi snakket om det som skjedde på Solheim. Da tiden var kommet til at jeg skulle i fjøset og ta kveldsstellet, spurte far om vi ville gå på møte på Solheim. Jeg kvakk til for jeg visste at svaret jeg ga ville være avgjørende for evigheten. Jeg svarte at jeg skulle tenke på det mens jeg var i fjøset.
Da jeg kom inn igjen spurte jeg Anne Lise (kona) om hun ville være med. Hun sa ja og jeg sa ja. Far skulle være barnevakt for Oddgeir 4 år og Marianne 2 år. Da vi hadde kjørt et stykke på veien, sa jeg til Anne Lise at «det kommer til å skje noe med meg i kveld». Hun svarte kontant «Ikke med meg». Jeg var så opptatt av min egen sjel at jeg tenkte ikke mer på det svaret hun ga. Min sjelstilstand der og da vil jeg beskrive med ei sangstrofe fra Sangboken: «Da jeg var i sjelenød var den hele verden død. Ingen kunne, ingen ville hjertets dype lengsel stille.».(SB nr 477).
Da vi hadde parkert bilen på Solheim og skulle gå inn, så jeg ryggen til min bror Oddvar og tenkte at vi kunne sitte med han. Men han forsvant så fort at vi ble sittende på nest siste stolrekke. Tante Judit og onkel Karsten satte seg bak oss. De var heller ikke omvendt da. Det var Gunnar Hamnøy som talte den kvelden. Teksten var fra Luk 17,20-37. Torleif Odden leda møte. Jeg må innrømme at jeg har ikke noe minne av hva det ble talt om. Jeg satt bare og tenkte på hva som skulle skje. Men Anne Lise hadde hørt talen. Da talen var over ble det sagt at det skulle være bønnemøte på kne. Vi skulle synge en sang og de som ikke kunne delta på bønnemøte kunne gå. Jeg husker tante Judit og onkel Karsten reiste seg og gikk, de sto litt i døråpningen og ventet på at vi skulle komme etter dem. Men vi ble sittende.
Da sangen var ferdig husker jeg Odden spurte om noen hadde bønnebegjær før bønnestunden. Det var flere som reiste seg. Men da Oddvar reiste seg og sa de måtte be for Kirsten som ikke var frelst, føltes det som jeg ble dratt opp av stolen i samme stund og jeg sa de måtte be for meg og. Det samme skjedde med Anne Lise og hun sa: meg og /eller be for meg og! I ettertid har Anne Lise fortalt hva som gjorde at hun reiste seg. Som sagt hadde hun hørt talen der det ble sagt at to skal være i en seng. Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To skal være ute på marken - den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Da så hun at jeg blir tatt med til himmelen og hun ble værende tilbake.
Vi ble sittende mens forsamlingen bøyde kne og ba. Jeg husker Torleif Odden kom og snakket med oss og viste oss bibelord. Det eneste jeg husker av det var spørsmålet jeg fikk om jeg ville bli frelst. Jeg svarte ja, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få det til. Da møtet var slutt, ble vi sittende mens forsamlingen gikk ut. Jeg ser for meg flere som tørket tårer sammen med oss. Jeg kan ennå kjenne onkel Jonas sin hånd på skulderen min i det han gikk forbi og sa: «Hold fast på Ordet Magne» - et kjærkomment minne for meg. Etter møte ble vi bedt med hjem til Benna og Kari-Ann sammen med forkynnerne. Det var bare fasttelefon på den tiden og en hadde ringt hjem til far og fortalt hva som hadde skjedd. Da vi kom hjem ser jeg enda far for meg som kommer imot meg med utstrakte armer og vi omfavnet hverandre. Jeg husker jeg spurte: «Er jeg frelst nå far?» «Ja», svarte han.»
Til Sokndal
Sommeren 1977 flyttet familien Odden fra Stavanger til Hauge i Dalane i Sokndal kommune. Dette var som nevnt heimplassen til kona Erna. Familien var nå blitt til fire, siden sønnen Harald Arne ble født i 1969. Thorleif ble nå forkynner i hele kretsen, men med et spesielt ansvar for nærområdet. I 1980 var han pådriver for å starte bibelcamping på Skåland ved Moi. Bibelcampingen var på Skåland i omtrent ti år og ble deretter flyttet til Tonstadli i Sirdal.
I 1981 startet han en bokhandel i Sokndal. Denne ble en underavdeling av Orient AS som var NLM sin bedrift i Stavanger. Han var en periode medlem av kommunestyret i Sokndal for KrF. Dette var rundt 1990. Thorleif var også en ivrig selger av misjonen sine blader, ofte med et glimt i øyet. På en forkynnersamling, jeg tror det var i 1990, hadde det vært mange «tunge» tema på timeplanen. Mot slutten av kurset var vi ansatte helst trette, og Thorleif var satt opp til å ha tema om hvordan vi kunne få flere abonnenter til misjonsbladene. Flere av oss tenkte at vi kom til å sovne med et slikt «kjedelig» tema helt på tampen. Men jeg kan ikke huske noen time på noen personalsamling hvor vi har ledd så mye som den timen til Thorleif. Han tok i bruk hele sitt spekter av humor og skuespillertalent, og vi tilhørere lå flate på pultene og lo.
Men Thorleif kunne også være alvorlig og skarp. Han ble etter hvert bekymret for utviklingen i misjonen. Da spørsmålet om tjenestedeling var på sitt mest intense i 1991, var han en av forslagsstillerne (204) som ønsket en innstramming i praksisen med tjenestedeling på bakgrunn av den såkalte Fjellhaugsaken. Han hadde også omsorg for predikantstanden. I et intervju i Utsyn nr.32 1992 skrev han blant annet:
«Det er avgjørende at en forkynner lever i ransakelse innfor Gud. Er det noen som går fortapt under min talerstol, fordi jeg forkynner uklart om frelse og fortapelse? Et slikt spørsmål bør følge enhver forkynner som en skygge. Forkynnelse er det viktigste vi driver med, for den former våre tilhørere på godt og vondt. Derfor vil vi være på banen med et klart og sentralt budskap om synd og nåde. Det er bare dette som kan frelse mennesker også i vår tid… En stor fare for den som preker Guds ord, er at han kan alt så godt i teorien. Men det må bli avgjørende for predikanten at budskapet han bringer fram, har vært innom hans eget hjerte før det flyr ut gjennom munnen.»
Jeg var kollega med Thorleif i fem år. I 1991 flyttet jeg til Drammen krets, men fulgte godt med på det som skjedde heime i Rogaland. Kontakten med gamle kollegaer ble opprettholdt blant annet på ulike forkynnersamlinger. Vel tilbake i Drammen etter en god ferie i Rogaland sommeren 1994, tikket en uvirkelig melding inn. Thorleif Odden døde 5. august, kun 56 år gammel. Han satt i en stol heime i stua og med ett var livet her på jord over. Men han visste hvor han skulle. Himmelmålet var klart.
Det ligger flere taler av Thorleif Odden på internett, blant annet under denne linken:
www.bibtroarkiv.podbean.com/category/torleif-odden/
Kilder
Egil Sjaastad: I fykende
fart. I samtale med Gunnar Hamnøy (1993)
Johannes Kleppa: Reise i
bedehusland. Rogaland. (2003)
Lars Gaute Jøssang: Aks i
vind (2001)
Sverre Seim: Norsk
Søndagsskoleforbund 1989-1964 (1964)
Utsyn - ulike årganger
Bibelsk Tros talearkiv
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Opplysninger fra Kjell
Dahlene
Opplysninger fra og via Notodden
historielag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar