Boka kom ut på Lunde forlag i 1979, men er like aktuell i dag. Læren om det alminnelige prestedømmet og nådegavene, var sentral i de radikale lekmannskretser. I dag høres feilaktige røster som sier at lekmannsbevegelsen ikke har noe å lære bort når det gjelder kirkesyn og kirkeetablering. Lekmanns-kirkesynet er like bibelsk og like aktuelt i dag.
Jeg har nettopp lest Hoaas sin bok på nytt, og notert meg noen sitat fra boka, til ettertanke:
*Sann kirkelighet vil alltid
være kristosentrisk. Den vil være opptatt av den korsfestede og oppstandne
Kristus, menighetens Herre.
*Kirkesynet er ikke et
spørsmål av perifer betydning. For det henger nøye sammen med
Kristus-forkynnelsen, frelseslæren og det kristne håpet.
*Den kristne menighet er
ikke «de verdiges menighet», men forsamlingen av fortapte syndere som Frelseren
Jesus har tatt seg av.
*Noen bestemt og detaljert
ordning for hele menighetens liv blir aldri beskrevet i Paulus sine brev og
Apostlenes Gjerninger, men det finnes bestemte ordninger på enkelte punkt.
*Forkynnelsen av Guds ord
hadde en dominerende plass i menigheten i apostolisk tid.
*Det brukes mange
forskjellige ord om forkynnelsen i Guds ord. Dette gjenspeiler nok de mange
funksjoner og former forkynnelsen hadde. Foruten det enkle «tale», finner vi
forkynne, evangelisere, lære, bevitne, overbevise, rettlede, tilrettevise,
formane, tilskynde, trøste. Til denne varierte tjeneste svarer de ulike
nådegaver som har med Ordets tjeneste å gjøre.
*Fordi menigheten hørte
Guds ord, talte de også med Gud og pleiet bønnen som en viktig del av deres
gudstjeneste.
*Nattverden var utvilsomt
i urmenigheten et samvær bare for menighetens egne. Det var derfor en
adskillelse mellom den offentlige misjonerende menighetsforsamling og en
sluttet sammenkomst av menigheten alene til feiring av Herrens nattverd.
*Misjon har vært et
vesentlig trekk ved menighetens og de troendes liv helt fra starten av.
*I kraft av det almene
prestedømme og det at alle Guds barn har fått Ånden, er alle prinsipielt
kvalifisert for tjeneste. På dette plan er alle like.
*Mens det alminnelige
prestedømme står for det som er felles for alle kristne, representerer
nådegavene det differensierende prinsipp. Gud kaller til ulike tjenester.
*Det ligger i nådegavenes
evangeliske egenart at de må være tjenende.
*Menigheten er det folk
Gud selv har samlet og holder sammen gjennom sin frelsende gjerning.
*Å bygge menigheten er
det Gud og Guds Sønn som gjør, og ikke mennesker.
*Enhver tale om kirke og
menighet løst fra Kristi stedfortredende soning og forlikelse har frigjort seg
fra NT.
*Det er mange som arbeider
på bygget. Enhver arbeider med det Gud har betrodd ham. Men likevel er det Gud
selv som bygger sin menighet.
*Menigheten er samfunnet
av syndere som av nåde er rettferdiggjort i kraft av Kristi verk ved troen
alene.
*Den sanne kirke vil
alltid holde seg til og stå på det profetiske og apostoliske åpenbaringsord.
(Bibelen)
*Menigheten er både et
fellesskap av mennesker og det er Kristus-samfunn. Som Kristi lemmer og bærere
av de nådegaver Gud har satt i menigheten, vil de troende alltid måtte betrakte
seg som hverandres lemmer, det vil si tjenere for hverandre, så Kristi menighet
bygges opp.
*Å være prest i bibelsk
mening, det er rett og slett det å være en kristen.
*Hele Guds utvalgte folk
er et hellig folk, et kongerike som består av personer med prestelig verdighet
og tjeneste.
*Så vel folket som helhet
som dets enkelte lemmer hadde prestelig karakter og oppgave.
*Som prester for Gud forretter
en kristen sin åndelige gudstjeneste midt i verden i hverdagens enkle liv.
*Gjennom Kristi offerdød
ble den levittiske mellommannstjeneste (i GT) satt ut av kraft fordi den var
blitt oppfylt. Ved siden av Kristus er det ikke plass for andre mellommenn.
*Den enkelte kristnes åpne
og direkte adgang til Gud, som i Kristus Jesus er deres kjære Far, er begrunnet
i selve evangeliet sentrum. Et hvert kirkesyn som binder gudsforholdet til en
kirkelig instans eller embete, som midler (mellommann) mellom Gud og menneske,
er i strid med dette hovedpunkt i Skriftens lære om det alminnelige
prestedømme.
*Vitnesbyrd om og
kunngjøring av Guds store gjerninger hører med til Guds folks (prestenes)
offertjeneste, det vil si en funksjon som hører med til de troendes alminnelige
prestedømme.
*Det ligger i troens
vesen at den taler om og forkynner frelsen i Kristus og lovpriser Gud.
Bekjennelsen og vitnesbyrdet er en funksjon av troen. For troen kan ikke tie.
*Ut fra Det nye
testamentet er det ikke mulig å avgrense den forkynnelse som springer ut av det
alminnelige prestedømme til bekjennelse av Kristus i gitte situasjoner og det
enkle vitnesbyrd, men menighets- og misjonsforkynnelse knyttes til faste tjenester.
*I vid betydning av
ordet, er enhver kristen en Guds ords forkynner med den nådegave han har fått.
*At det alminnelige
prestedømmet er altomfattende, betyr ikke at alle skal være og gjøre alt. Det
betyr at det alminnelige prestedømmet er grunnlaget for alle nådegaver og
tjenester.
*Det alminnelige
prestedømmet gjør ikke nådegavene overflødige. Det er grunnlaget for dem og
forutsetter dem. Og nådegavene opphever ikke de oppgaver og plikter som ligger
i det alminnelige prestedømmet. Det alminnelige prestedømmet og nådegavene er
komplementerende (utfyllende) prinsipper i menighetens liv og tjeneste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar