Norges forhold til det jødiske folk, er historisk ingen solskinnshistorie. Det er nok å nevne stikkord som jødeparagrafen, holocaust og NRK sin dekning av Midt-Østen konflikten.
Jeg har nettopp lest Marte Michelets omstridte bok «Hva visste hjemmefronten?» Det var rystende lesning om behandlingen av norske jøder under krigen.
Jødeparagrafen
Da Norge fikk sin grunnlov i 1814, var det med en paragraf som var en skamplett på en ellers flott historie. I en av paragrafene sto nemlig at «jøder er fremdeles utelukket fra adgang til riket». Dette var en skjerping av den dansk-norske loven fra 1687, som sa at jøder ikke hadde adgang til riket, uten kongelig brev. Etter 1814 hadde ingen jøder adgang, uansett.
Denne paragrafen skapte reaksjoner. Det ble gjort flere forsøk på å få den opphevet. Her gjorde ikke minst dikteren Henrik Wergeland en stor innsats. Han fikk imidlertid ikke oppleve at paragrafen ble opphevet mens han levde. Wergeland døde i 1845, mens jødeparagrafen først ble opphevet i 1851.
Året etter kom den første jøden til Norge. Han het Abraham Vollman. Det ble imidlertid ikke noe stor tilflytning. I 1880 var det kun 25 jøder bosatt i Norge, mens tallet var økt til 214 i 1890, i hovedsak grunnet pogromer (voldelige angrep) mot jødene i Øst-Europa. Hele denne perioden var det antisemittiske strømninger i deler av det norske folk, og det økte i omfang i mellomkrigstiden.
Holocaust
Marte Michelet skildrer i sin bok, jødenes historie i Norge like før og under 2. verdenskrig og deres plass under krigsoppgjøret og i krigshistorien. Boka vakte sterk debatt, og hun ble imøtegått av mange historikere på grunn av noen direkte feil, og for uheldig kildebruk. Tre historikere skrev til og med ei «mot-bok», der de pekte på disse feilene. Michelet beklaget feilene, og rettet opp disse i andre utgave av boka. Hun står imidlertid ved hovedkonklusjonene i sin bok.
Da Hitler kom til makten i Tyskland, begynte forfølgelsen av jødene. Mange prøvde å flykte til andre land, også til Norge. Men Norge hadde ikke rom for dem. Norske myndigheter mente at jødene ikke var forfulgte nok, og slapp derfor inn kun 400 jødiske flyktninger. Da krigen kom til Norge i 1940, flyktet regjering og konge til England. Herfra sendte de stadig ut nyheter fra krigen. Men jødenes situasjon ble knapt nevnt. Noen av motstandsfolkene uttrykte til og med antisemittiske holdninger i sine dagbøker.
Hitler begynte etter hvert med sin «endelige løsning» på jødespørsmålet, nemlig utryddes av et helt folk. Det begynte etter hvert å bli kjent at jødene systematisk ble samlet og sendt til Øst-Europa, og at de der ble drept. Turen kom også til norske jøder. Like etter okkupasjonen måtte alle jøder levere inn sine radioapparat, og legitimasjonskortene ble stemplet med en stor J. Tre måneder før deportasjonen av de norske jødene, ble det kjent av flere i motstandsbevegelsen at dette var på gang. Likevel ble ingen aksjoner satt i gang for å berge dem over til Sverige. Slike aksjoner kom først i gang da arrestasjonene av jødene begynte. Omtrent halvparten av jødene i Norge klarte selv å rømme eller fikk hjelp av andre nordmenn til å komme seg til Sverige. 773 jøder ble sendt til Auschwitz, hvorav kun 35 overlevde.
Ifølge Michelet var holdningene generelt i Norge, lunkent til det som skjedde. Lite ble rapportert fra London, og det kom få offentlige protester. De eneste som protesterte skriftlig, var Den midlertidige kirkeledelse ved Ole Hallesby og Ludvig Hope. Men heller ikke fra kirkelig hold ble noe aktivt gjort for å prøve å berge jødene, mens deportasjonen pågikk. Også under krigsoppgjøret, ble forbrytelser mot jødene tonet ned, ifølge Michelet. Det var en smerte å lese hennes bok.
NRK
Etter krigen, da grusomhetene begått mot jødene ble avslørt i all sin gru, fikk jødene mye sympati. Kun tre år etter krigens slutt, fikk de også tilbake landet sitt, Israel. Norske Arbeiderpartiledere, med Haakon Lie i spissen, var bestevenner med ledere i Arbeiderpartiet i Israel som David Ben Gurion og Golda Meir. Det skulle imidlertid ikke gå lenge før den positive holdning endret seg.
Her har ikke minst NRK vært en plogspiss. Stadig sendes reportasjer som er sterkt anti Israelske og pro arabisk. Mitt første leserinnlegg skrev jeg i 1983. Det handlet om NRKs skjeve dekning av Midt-Østen konflikten, og den er ikke blitt bedre de neste 40 årene. Denne propagandaen fra NRK og andre medier, har vært med å forme en ny negativ holdning til Israel og jøder i Norge.
Senest i uka som gikk fikk vi et grelt eksempel på dette. Israel så seg nødt til å aksjonere mot terrorister i Jenin, som stadig utførte terroraksjoner mot jøder. NRK var på plass og rapporterte hvor forferdelig Israel oppførte seg. De drepte til og med en 14 år gammel gutt, ble det hevdet. Foreningen Med Israel for fred påviste at 14-åringen var 16 år, og selv presenterte seg som fullt bevæpnet terrorist. Dette måtte derfor NRK beklage. Like etter sammenligner NRK de palestinske terroristene, med «gutta på skauen» i Norge under krigen. Av alle ting. En kunne forventet en helt annen ydmykhet fra statskanalen overfor folkemordet mot 6 millioner jøder under krigen.
Israelske myndigheter er
langt fra ufeilbarlige, og må tåle saklig kritikk og å bli gått etter i sømmene
som alle andre land og regjeringer. Men det vi er vitne til nå, er noe helt
annet. Det er ikke saklig kritikk, men noe av det gamle anti-jødiske grums som
jødenes historie i Norge har vært alt for mye preget av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar