Paulus, Luther, Rosenius eller Læstadius?

Martin Luther

Bibelen oppfordrer Guds barn til å huske på våre veiledere, de som talte Guds ord til oss. Gjelder det alt de har sagt og skrevet?

Det er mange enkeltpersoner som har betydd mye for min tro og mitt kristenliv. Øverst på den lista står kanskje mine foreldre. I oppveksten var det flere venner og kristne på bedehuset, som fikk bety mye for meg. Ikke minst har de mange forkynnerne som besøkte bedehuset på Jørpeland, vært til stor hjelp.

Etter hvert som jeg ble eldre og begynte å lese oppbyggelig litteratur, fant jeg snart noen favoritter også der. Mange kunne vært nevnt, blant andre Gudmund Vinskei, Carl Fr. Wisløff, Ludvig Hope, Olav Valen-Sendstad og Fredrik Wisløff. I senere år har skrifter av blant andre Hans Erik Nissen, Sverre Bøe, Arne Helge Teigen, Egil Sjaastad og Asbjørn Nordgård vært til oppmuntring. Mange flere kunne vært nevnt.

Men min store favoritt er den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius. Rosenius levde fra 1816 til 1868, og ble altså kun 52 år gammel. Han var vekkelsespredikant i Betlehemskyrkan i Stockholm og redaktør av bladet Pietisten. Han skrev ikke bøker selv, men mye av stoffet fra Pietisten, er samlet til utallige bøker. De to bøkene som antakelig har betydd mest, er «Veiledning til fred» og «Husandaktsboken». Spesielt den siste har vært til stor hjelp og frigjøring for mitt sjelsliv.

Andre kristne søsken har fått god åndelig hjelp fra andre forkynnere og forfattere. Navn som Martin Luther, D. L. Moody, Spurgeon, Læstadius, Hans Nielsen Hauge, Øivind Andersen og Ole Hallesby, er navn mange tenker på i takknemlighet.

Alle disse navn som jeg her har nevnt, og langt flere unevnte, har vært til stor hjelp for meg og mange andre kristne. Likevel er vi ikke forpliktet på alt det de har sagt og skrevet. Alle disse var og er syndere, som ser og så stykkevis. Alt de har sagt og skrevet, må derfor prøves på Guds ord. Vi skal legge «merke til den utgang deres livsferd fikk, og følge etter dem i deres tro.» (Heb 13,7)

Helt annerledes er det med Paulus sine skrifter i Bibelen, og også de andre skriftene vi finner i Guds ord. Jeg kan opponere mot og være rykende uenig med ting Luther, Rosenius eller Hope har sagt og skrevet, men jeg forholder meg helt annerledes til Paulus og resten av Guds ord. Mens Paulus levde, sa han og skrev han ting som vi godt kunne være uenig i. Han var også en synder. Men brevene han skrev som en del av Bibelen, bøyer vi oss for. De er ufeilbarlige, fordi de er gitt oss fra Gud selv. Paulus og de andre bibelske forfattere, var redskap som Gud ved Den Hellige Ånd fikk bruke til å gi oss sitt levende og ufeilbarlige ord.

Når Paulus i sine bibelske skrifter, taler om livets to utganger, om det 6. bud, skapelsen, om tjenestedeling mellom mann og kvinne, om forsoning, rettferdiggjørelse og helliggjørelse med mere, da taler han på vegne av Gud. Guds tanker er uendelig mye høyere enn mine tanker. Derfor diskuterer jeg ikke med Paulus, jeg bøyer meg i ydmykhet og takknemlighet for det Guds ord han formidler.

Bibelen vitner om seg selv: «For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.» (Matt 5:18) «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Heb 4:12) «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet,» (2Tim 3:16)