En lærer fra Mandal og ei dame fra Bergen som tidligere hadde drevet hattebutikk, treftes i forbindelse med oppstarten av Kinamisjonen. Det ble til en misjonsheim i Bergen og senere på Minde.
Mot slutten av 1880-tallet blåste det en kinamisjonsvind over Norge. Den var kanskje kraftigst på strekingen fra Kristiansand til Bergen, men var også betydelig i Oslo og i Trondheim. Mange unge ble tent i brann for å nå kineserne med evangeliet. Olivia Halvorsen og Nicolai Nilssen var to av disse.
Olivia Halvorsen har fått et ettermæle som den som dro Kinamisjonen i gang, noe som nok ikke er helt i overenstemmelse med historien. Men hun var helt sentral i oppstarten av Kinamisjonen i Bergen og var en pådriver for å samle ulike kinamisjonsforeninger til en landsdekkende organisasjon. Nicolai Nilssen kom til Bergen i 1890, da Sivert Gjerde tente Olivia og hennes venninner i brann for kinesernes frelse. Han hadde allerede da, to kompiser som var på vei til å bli misjonærer i Kina.
Butikkdamen Olivia Halvorsen
Hvem var denne Olivia Halvorsen? Hun ble født 20. september 1854 i Bergen, og døpt 5. november samme år i Bergen domkirke. Hennes fulle navn var Olivia Hedevig Cathrine. Faren hennes var gullsmedmester og auksjonsvitne og tilhørte de mer velstående i byen. Han het Christian Gottlib Barthold Halvorsen. Det var Christian sin far som hadde startet gullsmedforretningen i Bergen sentrum. Mor til Olivia var fra Kragerø og het Marie Severine Storm. Hun var Christian sin andre kone. Hans først kone het Petrikke Georgine Asmundsen, og døde etter kort tids ekteskap.
Olivia hadde en halvbror fra farens første ekteskap. Han het Peter Gabriel, og ble en kjent skipsreder i Bergen – P. G. Halvorsen. P.G. hadde flere båter i sin flåte, og i 1890 fikk han sjøsatt Norges største passasjerbåt som skulle gå mellom Norge og England. Den het S.S. Britannia. Utenom halvbroren, hadde hun også minst åtte søsken: Jens Braage (f.1845), Margreta Maria (f.1847), Just Johan Storm (f.1849), Georgine Cecelia (f.1850), Gottlibe Maria (f.1853), Petra (f.1856), Petra Hauch (f.1858), Christian Martin Bartholdt (f.1861).
4. oktober 1877 sto det en melding i avisen Bergen Adressecontoirs Efterretninger. Der kunne en lese at Olivia Halvorsen, som da var 23 år gammel, og Lucie Meyer hadde startet en «Modevareforretning» under navnet Halvorsen og Meyer den 2. oktober 1877. En viktig vare i den nye forretningen var altså hatter. Olivia sin søster Margreta arbeidet også i butikken en periode. Butikken var i drift i vel ti år. Da gikk den konkurs. Folk i Bergen var ikke i tvil om hvorfor forretningen gikk over ende, Olivia var alt for gavmild etter at hun ble frelst. Hun gav bort alt for mye, sa ryktene. Etter konkursen fikk Olivia arbeid hos sin skipsreder halvbror P. G. Halvorsen. Her hadde hun blant annet ansvar for rengjøring av lugarer. Under folketellingen i 1891 har hun oppgitt at hun arbeidet som linsømsyerske.
På 1870 og 80-tallet, gikk det flere vekkelser i Bergen. Jacob Traasdahl var den store lederen i Bergen Indremisjon, og med han fulgte det vekkelser på roseniansk grunn. Jeg har ikke funnet ut når Olivia ble frelst, men det var antakelig en gang på 1880-tallet. I 1889 startet Olivia en kvinneforening for kontor- og butikkdamer. Det ble snart 30-40 damer som kom sammen i denne foreningen. Ledelsen i Indremisjonen var ikke begeistret for at Olivia startet en egen forening. Hun burde heller gå inn i den eksisterende foreningen i Indremisjonen, mente de. Denne foreningen hadde imidlertid sine møter om formiddagen, og da var Olivia og hennes venninner på arbeid.
I februar 1890 kom det en ung gutt fra Tysvær til Bergen. Han het Sivert Gjerde, og kom til Bergen for å prøve og tenne folk i brann for misjon i Kina. Sivert hadde søkt misjonsskolen i Stavanger i 1887, men kom ikke inn fordi det var for få plasser til alle søkerne. Han fikk kontakt med China Innland Mission, og var en periode i England. Nå ønsket han at de få Kinaforeningene som var i Norge skulle samles til en landsdekkende misjonsorganisasjon. Det var ikke mange som kom på samlingene han hadde i Sandvikens bedehus og på Misjonshuset i Bergen, men Olivia og noen av hennes venninner var der. De fikk et kall til å nå kineserne med evangeliet.
De samtalte om dette i kvinneforeningen, og ble enige om at den foreningen skulle arbeide for Kinamisjon. De var også helt klare på at skulle dette bli mer enn en liten kvinneforening for Kinamisjonen, måtte de få med seg mennene til å lede arbeidet. De måtte nesten true mennene i Indremisjonen, for å få dem med, men det lyktes til slutt. Olivia må ha vær en handlingens dame, for allerede søndag 4. mars hadde hun fått samlet en flokk kinamisjonsvenner i Betlehem bedehus i Bergen. Her ble det valgt en komite for kinamisjon, tilsvarende dem som allerede var i Stavanger og i Oslo. De var enige om at denne komiteen måtte bestå av menn og følgende ble valgt: Thormod Rettedal, Johannes Brandtzæg, emissær Rasmussen, emissær Østensen, pedell Ole Johnsen, snekker Olsen, rørlegger Nilsen, emissær Ole Mikkelsen Sama (1.v.), tilsynslærer Nils Arnetvedt (2.v.) og emissær Svebak (3.v.)
To dager etter dette møtet, tirsdag 6. mars, samlet Olivia kvinneforeningen sin og gjorde den om til en misjonsforening som fikk navnet Kinas venn. Det ble etter hvert så mange som kom på foreningsmøtene, at de måtte flyttes til Misjonshuset i Bergen. Komiteen som ble valgt 4. mars, fikk i oppdrag å samtale med kinamisjonsvennene i Stavanger og Agder, med tanke på å starte en landsdekkende misjonsorganisasjon. Sivert Gjerde var klar til å reise til Kina, det samme var flere andre unge misjonsvenner.
Helga 27.-28. oktober 1890 hadde så komiteen i Bergen lyktes i å samle representanter fra Sør og Vestlandet til et samrådingsmøte, og Olivia og hennes venner var vertskap. Til tross for sterk motstand fra NMS general Lars Dahle og andre, ble det besluttet å kalle inn til stiftelsesmøte (generalforsamling) i pinsen 1891, for å stifte en ny Kinamisjon. Et interimsstyre ble valgt, med Johannes Brandtzæg som formann og Nils Arnetvedt, Ingvald Heldal, Thormod Rettedal og R. Rasmussen som komitemedlemmer. Det ble bestemt at den nye organisasjonen skulle være luthersk, noe som førte til at Kinavennene i Oslo og Trondheim ikke ville være med.
På samlingen i Bergen i oktober 1890, møtte det utsendinger også fra Mandal. Her var lærer Laurits Nilsen en lederskikkelse. Laurits var morbror til en annen lærer fra Mandal, som nettopp hadde begynt som lærer på Krohnengen skole i Bergen. Denne nylig tilflyttede læreren het Nicolai Nilssen, og deltok aktivt i arbeidet med å få startet en norsk Kinamisjon.
Lærer Nicolai Nilssen fra Mandal
Om det var forelskelse ved første blikk mellom den 36 år gamle Olivia Halvorsen og den nyinnflyttede læreren Nicolai Nilssen på 29 år, sier historien ingen ting om. Det som er klart er, at nøyaktig to år etter møtet i Bergen hvor det ble bestemt å starte en landsdekkende Kinamisjon, ble Olivia og Nicolai viet i Nykirken i Bergen. Vielsesdatoen var 18. oktober 1892.
Nicolai Nilssen ble født på husmannsplassen Hogganvik på Halse ved Mandal 30. mai 1861. Han var sønn av husmann Niels Halvorsen og kona Gurina Lovise Nilsdatter. Nicolai hadde minst fire søsken, Henrik (f.1854), Thomine (f.1857), Marthin (f.1863), Henrik (f.1871). Nicolai ble tidlig en kristen, og ble med i vekkelsesmiljøet rund morbroren Laurits Nilsen i Mandal. Laurits var en markert lekmannsleder på Sørlandet, og preget kristenlivet i hele landsdelen, men først og fremst i heimbyen Mandal. Han var lærer, lekpredikant og redaktør av bladet Den lille samler. I dette bladet tok han blant annet inn artikler av hallingdølen Ole Næstegard, som fortalte om misjon i Kina. Bladet hadde abonnenter fra store deler av Sør-Norge, og var et viktig organ for den Kina-vekkelsene som startet i 1887.
I Mandal tilhørte Henrik Seyffarth (f.1868) og Laurits Johnsen (f.1867) kretsen rundt Laurits Nilsen. De var antakelig også gode venner av Nicolai, selv om de var 6-7 år yngre. Henrik Seyffarth og Laurits Johnsen var blant de 8 første misjonærene som reiste ut som misjonærer for det nye Kinamissionsforbundet i 1891. Laurits Johnsen døde i Kina etter kun to år som misjonær.
Nicolai Nilssen sitt livskall skulle bli bak kateteret og som åndelig leder i flere bedehus-organisasjoner. Da han var blitt 17 år gammel, fikk han plass på Søgne lærerskole. Han var høy og spinkel, og hadde et godt hode. Etter lærerskolen, fikk han arbeid som lærer på Sinnes skole i Øvre Sirdal. Her ble han værende helt fram til 1889, med unntak av to år på Stord lærerseminar i 1886-88. I 1889 fikk han ny lærerstilling på Skåtøy, i skjærgården utenfor Kragerø. Her ble han kun et skoleår, for i 1890 var han som nevnt på plass som lærer og misjonsmann i Bergen. Da han gikk på lærerskolen på Stord, begynte han å forkynne Guds ord. Han holdt også taler i avholdsforeninger.
I Bergen ble han umiddelbart engasjert av Indremisjonen som timelærer på en emissærskole som Indremisjonen drev. Her var Johannes Brandtzæg rektor og Ludvig Hope en av elvene. Det var derfor naturlig at han også ble med i arbeidet for å starte den nye Kinamisjonen, og da det konstituerende møtet ble avholdt i Berge i pinsen 1891, ble Nicolai Nilssen valgt inn som en av sju faste medlemmer i Fellesstyret (nå hovedstyret). Nils Arnetvedt ble valgt til generalsekretær og styreformann. Da Johannes Brandtzæg kom tilbake til Norge etter ett år i Kina, overtok han som leder, mens Nicolai Nilssen ble valgt til nestleder i Fellesstyret. Dette tillitsvervet hadde han til Kinamisjonens hovedkontor ble flyttet til Oslo i 1912.
Etter at Kinamisjonen ble stiftet, ble det stille rundt Olivia Halvorsen (etter bryllupet Olivia Nilssen), mens Nicolai Nilssen ble et kjent navn i kristen Norge. Han skrev seg helst for lærer N. Nilssen. Fram til Kinamisjonens hovedkontor flyttet til Oslo i 1912, var det denne organisasjonen som fikk mest av Nicolai sin tid og overskudd. Men han var også i høyeste grad aktiv både i Indremisjonen, NMS og Israelsmisjonen.
Kinamisjonen
Etter få år flyttet Kinamisjonens hovedkontor fra Bergen til Framnes ved Norheimsund. Da var det praktisk å ha et kontor også i Bergen, som misjonsfolket kunne besøke. Dette kontoret betjente lærer N. Nilssen, som heimekontor fra sitt hjem. I 1897 bodde familien Nilssen i Ny Sandvigsvei 62 og kontoret var åpent tirsdag og torsdag kl.11.00-12.00 og lørdag kl.16.00-17.00. Han hadde også telefon, med nummer 1454. Ut fra referat fra Fellesstyrets møter og fra storsamlinger, forstår vi at Nicolai var en av de mest profilerte lederne i Kinamisjonen når det gjaldt prinsipielle saker.
I påsken 1892 var det ledermøte for Kinamisjonen. Både her og på generalforsamlingen året etter, var forkynnervirksomheten i fokus. Nicolai var innleder på begge samlingene. Han mente at Kinamisjonen måtte satse på forkynnere i Norge og at deler av inntektene måtte gå til heimearbeidet. Han oppsummerte fellesstyrets mening: «Vi har tenkt oss at det er rettest at emissæren stanser en stund på det sted han kommer til, gir seg god tid, holder flere møter og da vesentlig taler Guds ord og derigjennom søker å vekke og nære liv i Gud… Å reise fortest mulig fra sted til sted, tale en gang, framholde misjonens krav, tigge om penger og oppta kollekt tiltaler ikke oss i fellesstyret.» Ingen talte mot Nilssen, så denne linjen ble stående i over 100 år.
Da striden om ordinasjon og liturgi kom opp, var Nicolai Nilssen den som talte klarest og mest prinsipielt imot at misjonærene skulle ordineres. Han ønsket også at liturgien på misjonsmarken skulle være enklest mulig. Saken ble betent da generalsekretær Brandtzæg søkte om ordinasjon for misjonær Edvard Masoni, bak fellesstyrets rygg. Da Nilssen fikk vite dette, fikk han fellesstyrets flertall med seg i å forhindre at Masoni ble ordinert. Etter dette toppet striden seg, med at Nilssens linje ble vedtatt av et ledermøte i januar 1901, noe generalforsamlingen sommeren 1901 gav sin tilslutning til. I et minneord om N. Nilssen i Kineseren, heter det blant annet at «i de store brytninger omkring ordinasjonsstriden var han den som leverte det grundigste og beste forsvar for den radikale linje, den som Forbundet kom til å følge og har fulgt til i dag».
Lærer N. Nilssen var også blant dem som var med å prege Kinamisjonens bibelsyn. Saken om kvinners stemmerett i GF var oppe til debatt på flere generalforsamlinger. Han var blant dem som talte sterkt imot at kvinner skulle ha stemmerett i generalforsamlingen, som han anså som misjonens øverste organ i lærespørsmål. Ellers var han ofte ordstyrer på generalforsamlinger og andre stormøter. Han hadde også ansvaret for bladet Kineseren i flere år, selv om Brandtzæg formelt sto som redaktør. Nicolai var også sentral i stiftelsen av Bergen krets av Kinamisjonen. Sammen med blant andre Brandtzæg, gav han ut både ei andaktsbok og en prekensamling. Han oversatte også noen bøker til norsk, som ble utgitt på Kinamisjonens forlag, Lunde. Fra 1921 til sin død var han både styreformann og litterær konsulent i Lunde forlag. Han var også en pådriver for Kinamisjonens pensjonskasse, og var styremedlem i denne fra 1922 til sin død.
I 1912 ble det bestemt at hovedkontoret til Kinamisjonen skulle flyttes fra Bergen til Fjellhaug i Oslo. Dette var Nilssen sterkt imot, men tapte avstemmingen under generalforsamlingen. Etter det fikk han et mer tilbaketrukkent engasjement i Kinamisjonen, men han kom tilbake for fullt i 1918. Han ble valgt til medlem av kretsstyret for Bergen krets i 1919, og var medlem til sin død i 1936.
Indremisjonen og Israelsmisjonen
Med så mye engasjement i Kinamisjonen, skulle en tro at Nicolai Nilssen hadde mer enn nok å fylle sin fritid med. Men han må ha hatt en stor arbeidskapasitet. Han var aktiv i Indremisjonen i Bergen. I prosessen med å starte en egen Indremisjon på Vestlandet, var Nilssen en av pådriverne. Da Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble stiftet i 1898, var Nicolai aktivt med, og ble valgt inn i hovedstyret som varamann for Jacob Traasdahl som på den tid flyttet fra Bergen. Nicolai var også i perioder timelærer ved Indremisjonens bibelskole.
Nicolai hadde også syn for Israelsmisjonen. Han ble valgt inn i styret for Israelsmisjonsforeningen i Bergen 1906 og var medlem i dette styret fram til 1933. Denne foreningen hadde fram til 1919 ansvar for mye av Israelsmisjonens arbeid på Vestlandet. Etter at kretsen var dannet, hadde foreningen konsentrert seg om arbeidet i Bergen by. Da Bergen krets av Den Norske Israelsmisjon ble stiftet i 1919, var lærer N. Nilssen helt sentral. Han var leder av kretsen fra oppstart og til 1933.
På 1890-tallet arbeidet kristenfolket i Sunnfjord med å få starte en kristen Ungdomsskole (folkehøgskole). I den forbindelse ble det startet et blad som het Ungdomsvennen, og her ble Nicolai Nilssen engasjert som redaktør sammen med Th. Horten. Skolen startet opp i 1902 under navnet Søndfjord ungdomsskule i Naustdal. I tillegg til dette var også N. Nilssen med i styret for NMS i Bergen i en periode.
I en omtale av lærer N. Nilssen i Norsk Skoletidende i 1926, heter det blant annet at «det ble sagt om han at han var Bergens beste legpredikant. Som leilighetstaler gir han sitt vidd og sin humor fritt avløp. I daglig samvær er han nærmest fåmelt, men hyggelig og småløien.» I Kineserens minneord heter det at «det var alltid innhold i det han bar fram, i tale og i skrift. Men hans kvasse og stundom noe kritiske sans og hans flegmatiske natur gjorde at han rakk ikke så langt som taler, ialfall ikke blant de lyriske bergensere. Men i et ordskifte kom hans evner til sin rett, og ofte også i personlig samtale.» I Kinamisjonens 50-års skrift skrev Oscar Handeland om Nilssens siste år, at han «hevdet sin mening med samme klarhet og styrke som i yngre dager. Men årene hadde gjort han mildere og hjertelaget kom mer fram.»
Siste år
Familien Olivia og Nicolai Nilssen flyttet etter hvert til Minde, sør for Bergen. Her ble Frikirken deres lokale menighet og begge engasjerte seg i Frikirkens arbeid lokalt. Olivia ble syk, og de siste årene var det vanskelig for henne å gå ut. Hun sovnet stille inn 9. august 1923, 68 år gammel. Hun etterlot seg mann og fire voksne barn. Barna var Gudrun (f.1893), Agnes (f.1895), Marie (f.1897) og Arne (f.1899). Arne ble riksantikvar i 1946 og hadde denne stillingen til sin død i 1958.
Nicolai Nilssen fikk ha god helse og var aktivt med i misjonsarbeidet helt til sin død. Den siste gang jeg har funnet annonsert at han talte Guds ord, var halvannen måned før han fikk heimlov. Han døde etter et kort sykeleie 1. januar 1936 og ble 74 år gammel.
Kilder
A.M. Erdal: Søndfjords
ungdomsskole (1912)
Arne Askildsen m.fl.:
Pensjonskassen for Norsk Luthersk Misjonssamband gjennom 50 år (1963)
Bernhard Eide m.fl.: Det
vestlandske indremisjonsforbund gjennom 50 år (1948)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus NLM 1891-1991 (1991)
Hovedstyret NLM: Veien
Fram (1977)
Jakob Straume: Kristenliv
i Bjørgvin (1952)
Jakob Straume: Johannes
Brandtzæg (1967)
Liv Randi Bjørlykke: Til
alle folkeslag (1978)
Oscar Handeland: Det
Norske lutherske kinamisjonsforbund (1941)
P. S. Eikrem: Johannes
Brandtzæg hans liv og virke (1934)
S. Michelet: Vær med.
(1906)
Sigurd Haugen: For Israel
gjennom 75 år (1950)
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Dagen.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar