Den katolske kirke ledes av paven i Roma. I senere tid har noen med bakgrunn både i bedehusmiljø og karismatiske miljø meldt seg inn i denne kirken under offentlig oppmerksomhet.
På 1500-tallet fikk munken Martin Luther åpenbart evangeliets frigjøring. Da innså han også, at kirken som han tilhørte, Den romersk katolske kirke, trengte store justeringer av læren. Han vant ikke gehør og ble utstøtt av kirken. Det var på ett vis starten på den lutherske kirke, selv om Luther selv mente at han hadde reformert den gamle kirken og ikke startet noen ny. Luthers oppgjør med DKK gjaldt først og fremst den bibelske læren om «Troen alene», «Nåden alene» og «Skriften alene».
I vår tid merkes en økt søkning mot liturgi og også en søken tilbake til gamle kirkefedre, gjerne før reformasjonens tid. Da kan det være nyttig å friske opp hvilke lærepunkt Luther opponerte mot, og som førte til reformasjonen. Få norske lutherske teologer kjente den katolske kirkes lære så godt som teologiprofessor Carl Fr. Wisløff. I 1974 ga han ut boka «Kristne kirkesamfunn» der han gir en kort oversikt over hva de ulike kirkesamfunn lærer.
Videre i denne artikkelen vil jeg gjengi noen lærepunkt ut fra denne boka. Det finnes ulike katolske kirkesamfunn. Når jeg her taler om Den katolske kirke (DKK), er det rette navnet Den romersk-katolske kirke. Hvilke lærepunkt er det så som skiller denne kirken fra Den lutherske kirke? Her er et utdrag av det Wisløff nevner:
Paven. Paven i Rom er DKK sin øverste leder. Kirken har en streng hierarkisk struktur med paven som den øverste leder innsatt av Kristus. Paven er Peters etterfølger og uten paven ville kirkens enhet ligge i ruiner, hevder DKK. Paven er ufeilbarlig når han taler «ex cathedra», det vil si på embetets vegne. Paven er kirkens overhode, mens biskoper, prester og diakoner er ledere i kirken med klart definerte fullmakter.
Skriften og tradisjonen. DKK har som norm og rettesnor for sin tro Bibelen sammen med Tradisjonen. Luther derimot understreket sterkt at normen er Skriften alene. DKK lærer at Skriften og Tradisjonen springer fram av samme guddommelige kilde. Begge skal mottas og æres med «like stor pietet og ærbødighet». Dermed er flere av DKK sine læresetninger grunnet på tradisjon og ikke på Bibelen.
Nattverden. Mens luthersk lære om nattverden er at vi i måltidet får Jesu legeme og blod under brødet og vinen, lære DKK at dette måltidet (kalt eukaristien) i tillegg inneholder et messens offer. Nattverden er både et måltid og et offer. Offeret innebærer at «det samme offer som en gang Kristus bragte på Golgata, er nærværende i messen. Offeret på Golgata og offeret i messen er i en forstand det samme offer. Forskjellen er at Kristi offer var blodig, mens messeofferet er ublodig. Bare ordinerte prester kan forrette nattverden. Når presten leser innstiftelses ordene, regner DKK med at elementene forvandles til Kristi legeme og blod. De elementene som ikke brukes kan derfor ikke kastes, men må oppbevares til senere bruk. Nattverdgjestene får kun brødet.
Fortjeneste. «Fortjeneste oppnås ved en gjerning som gir krav på lønn. En kristen som står i nådens stand kan vinne fortjeneste ved gjerninger som er sedelig gode, og som gjøres med viljens frie forsett, oppvakt og ledsaget av Guds nåde. Helgenene har flere slike fortjenester enn de selv trenger.» Disse helgenenes overskudds-gjerninger kan en kristen få del i ved avlat. Avlat kan oppnås ved «å be bestemte skrevne bønner, ved pilgrimsferder osv.»
Skjærsilden. Den kristne som ikke har fått sonet alle sine timelige syndestraffer, kommer til skjærsilden. Her blir de renset før de kommer til himmelen. De bøter for sine timelige syndestraffer. Kristne som enda lever kan komme disse til hjelp på ulike vis, blant annet ved å la presten lese messe for dem eller «erverve avlat».
Maria. Jesu mor har en sentral plass i DKK. Kirken lærer at hun er «alltid jomfru». Med det mener de at hun ble unnfanget med Jesus uten med mann og at hun også var jomfru etter at Jesus var født. De lærer at hun ikke fødte flere barn enn Jesus. De som i Bibelen omtales som Jesu søsken var egentlig hans søskenbarn. DKK lærer også at Maria ikke hadde arvesynd og at hun ble tatt direkte til himmelen med legeme og sjel uten å dø. Hun bidro/bidrar både til sin egen og menneskenes frelse. Hun er derfor «de kristnes talsmann, deres hjelp, støtte og formidler.»
Dette var et lite utdrag av det Wisløff skriver i sin bok. I en annen sammenheng hevdet Wisløff følgende (sitert etter hukommelsen): «Finnes det kristne katolikker? Ja, det finnes nok noen. Men disse er i tilfelle ikke frelst på grunnlag av DKK sin lære, men på tross av den».
Jeg runder av med et
sitat hentet fra en annen professor i teologi, Aksel Valen-Sendstad: «På dette
avgjørende punktet (Den rettferdiggjørende tro) synes det ikke å være noen bro
mellom katolsk og evangelisk forståelse av troen. Grunnskaden innenfor katolsk
teologi er og blir at den ikke følger den bibelske sondring mellom loven og
evangeliet og ikke setter loven og evangeliet i det forhold til hverandre som
Gud har gjort i sitt frelsesråd i åpenbaringen. Det fører til at troskravet
(loven og alle dens krav om ytelser) og trosgaven (evangeliet og dets
budskap om forsoningen) blandes slik at mennesket medvirker til sin
frelse i troen.» (Kristen dogmatikk s.356-7)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar