Korset har tapt terreng

Forkynnelsen av ordet om korset, er avgjørende for at folk skal bli frelst, og for at kristne skal bli bevart. Derfor arbeider djevelen intenst for å dempe ned dette budskapet.

I en tale på internett over Galaterbrevet kapittel 3, kom Johannes Kleppa med denne smertefulle observasjonen. Korset har tapt terreng, ikke bare i Norge generelt, men også på bedehuset. Tenk at det viktigste budskapet som finnes, blir fortrengt også på bedehuset. Jeg er redd det har tapt terreng også i mitt liv. Jeg trenger å be, «å vis meg på nytt, Du har kjøpt meg»!

Det er ikke vanskelig å se at korset har tapt terreng i landet vårt. Før sang vi «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.» Nå har vi fått lover som er i opprør mot Gud, som for eksempel fosterdrapsloven og kjønnsnøytral ekteskapslov. Og kristendomsundervisningen er ute av den offentlige skole. Mens landet inntil for få tiår tilbake, var bygget ut fra et kristent grunnsyn, er vi nå i ferd med å slå inn på ugudelighets vei, ja, vi er som land og folk kommet langt på den veien.

Også i kirken, ser vi at korset er på vikende front. Korsets budskap dysses ned. Synden velsignes fra høyeste hold. Forkynnelsen har liten plass, og det som forkynnes er helst mellommenneskelige tanker som kunne vært sagt av hvem som helst. Kirkens øverste ledere forsvarer de nevnte ugudelig lover. De åpner for kvinnelige prester, stikk i strid med Guds ord. Jo, korset er på vikende front også i kirken, selv om det heldigvis enda er en liten rest også der som forkynner som Guds ord.

Men bedehuset da? Bedehusene kom til ut fra vekkelser. Folk ble avslørt som syndere, og ropte til Gud om frelse. De ble løst fra sine synder, ved å høre om han som «ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Dette var ikke noe de ble ferdige med da de ble frelst. Nei, de er fortsatt syndere og trenger derfor å høre det samme budskap på nytt og på nytt. «Troen kommer «av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) Derfor var budskapet om forsoning og rettferdiggjørelse, det helt sentrale i forkynnelsen på bedehuset. Mange emner ble belyst, ja, hele Guds råd ble forkynt, men sentrum i forkynnelsen var alltid ordet om korset.

Stemmer det at korset er på vikende front på bedehuset? Jeg frykter for Kleppa har rett. Han setter ord på en uro jeg deler. Jeg er selv forkynner og tar meg selv med. Det er mange fine og gode ord som blir tatt fram fra talerstolene på bedehusene, om viktige ting som Bibelen taler om. Mye godt til trøst, og også til formaning i kristenlivet. Men jeg synes å merke at det blir sjeldnere at «Kristus blir malt som korsfestet» fra talerstolene våre. Heldigvis skjer det ofte også nå, men jeg er redd for at det klare vekkende budskap om synd og nåde, ikke lenger er så sentralt som det var. Det er en nød for meg, og min forkynnelse. Ofte får predikantene spørsmål fra de lokale styrene om å tale over ulike tema. Er korset sentralt hos oss lokalt, når vi skal sette opp emner for taleren? Eller er det så mye annet spennende vi heller vil høre om? Paulus sier det veldig radikalt: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» (1Kor 2:2) Fra brevene hans, ser vi at han var innom et bredt spekter av tema, men uansett emne, var ordet om korset grunnvollen. Taper ordet om korset terreng på våre bedehus?

Men hva så med meg? Har korset tapt terreng i mitt liv? Det er et alvorlig og ransakende spørsmål, som jeg først og fremst må inn for den tre ganger hellige Gud, i Kristus Jesus, for å svare på, eller viktigere – få svar på. Det er mange kristelige ting jeg er opptatt av og som lett fenger min oppmerksomhet. Det er ingenting galt med det. Men jeg må dessverre erkjenne at når jeg leser om og hører forkynt om korset, har tankene lett for å fly andre steder. Det er en kamp med min gamle natur og med Satan. De har ikke noe større ønske enn at korset skal tape terreng i mitt liv. 

Så er det godt, likevel å merke en hunger etter evangeliet. Når jeg midt i min sløvhet og syndighet, kan få si fra hjertet. «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.» Jeg trenger å be: «Å, la aldri noensinne Korsets tre meg gå av minne, Som deg frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte Tale, rope i mitt hjerte Hva min frelse kostet har!» (SB 671 Benjamin Sporon)

Tenk for et fantastisk budskap det er, dette ordet om korset. Jeg er fortapt i meg selv. Jeg er en synder i tanker, ord og gjerninger, uten en eneste liten mulighet til å bidra med noe som helst til min frelse. Så kommer det et budskap inn i mitt øre og ned i hjertet: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» (2Kor 5:21). «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1)

 

Ja, blodet som rant, det har runnet for deg.

Gud godtok det offer han brakte.

Det gjelder for alle, for deg som for meg.

For oss var det døden han smakte.

Rettferdige er vi i Jesus.

 

Så søk da alene hos Kristus din ro,

For der er du trygg i all fare!

Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro,

Bli en, blant de synderes skare

Som kun vet å takke og love!

 

(Sb 420 C. O. Rosenius)