Mot slutten av det første tiåret i Kinamisjonens historie, ble det ansatt noen nye misjonærer som ble involvert i dyptpløyende konflikter.
Jeg har i tidligere artikler på bloggen min, presentert flere av de første misjonærene som reiste ut for Kinamisjonen. I denne artikkelen vil jeg ta med en kort presentasjon av de siste av misjonærene som ble ansatt i perioden 1891-1900. Dette tiåret ble avsluttet både med ytre og indre konflikter.
Den ytre konflikten var det såkalte bokseropprøret, der kinesere gjorde opprør mot hvite som hadde slått seg ned i landet. Mange ble drept og de fleste utlendinger måtte rømme landet. Det gjaldt også misjonærene. Ingen av Kinamisjonens misjonærer ble drept i bokseropprøret, men alle måtte evakuere. Det var kun et unntak, nemlig Edvard Masoni, som ble igjen i Kina også under opprøret. Han er omtalt i en egen artikkel.
Før jeg presenterer kort de siste ni misjonærene, tre ektepar og tre enslige misjonærer, vil jeg gi en liten skisse over en dramatisk konflikt som førte til at mange misjonærer forlot Kinamisjonen. Den andre interne konflikten var av mer personlig art, og som førte til at et ektepar måtte slutte i organisasjonen. Denne konflikten omtales under det aktuelle ekteparet helt til slutt i artikkelen.
Ordnasjonsstriden
Spørsmålet om mannlige misjonærer i Kinamisjonen skulle ordineres eller ikke, fulgte Kinamisjonen som en mare, de første 10 årene. Da de første misjonærene skulle reise til Kina i 1891, søkte lederen, Johannes Brandtzæg, om å få bli ordinert av en av biskopene i Den norske kirke. Biskopene var skeptiske til den nye organisasjonen, og avslo søknaden. Brandtzæg reiste til Kina uten å bli biskoppelig ordinert, men forbundsstyret (nå kalt hovedstyret) hadde en innvielseshandling for alle misjonærene før utreise. Brandtzæg kom heim igjen fra Kina etter ett år, og det ble vedtatt at Nils Arnetvedt skulle reise til Kina som ny leder for misjonærene.
Arnetvedt var sentral i stiftelsen av Kinamisjonen og ble dens første leder og formann. Brandtzæg overtok disse vervene da han kom tilbake til Norge i 1892. Arnetvedt reiste til Kina via USA, og i USA fikk han lederen for en norsk synode i USA til å ordinere seg. Dette hadde ikke hovedstyret gitt sin godkjenning til. Hovedstyret var klar over at Arnetvedt var forholdsvis høykirkelig, noe som resulterte i at hovedstyremedlem Gustav Gundersen stemte imot å sende han til Kina. Han var redd for at Arnetvedt skulle prege misjonærene med sitt syn, og at det dermed ville bli et skille mellom kirkelige misjonærer og vekkelsesfolket i Norge. Men Gundersen nådde ikke fram med sitt syn i 1892.
Da Arnetvedt reiste til USA, hadde han med seg en ungdom, Johan Gotteberg, som skulle studere teologi ved Den Norske Synodes presteskole, Luther Seminar. Dette med tanke på misjonærtjeneste i Kina. Brandtzæg hadde brevkontakt med Gotteberg, og ble så urolig for hans kirkesyn, at han kalte han heim til Norge for at ledelsen skulle bli bedre kjent med han. Saken ble behandlet på et lukket møte under generalforsamlingen i 1895, og der fikk Brandtzæg og Thormod Rettedal et knapt flertall for å ansette Gotteberg. Mindretallet var redd for at Gotteberg skulle la seg ordinere i USA, slik Arneberg hadde gjort – uten hovedstyrets godkjenning. Det var klart flertall i generalforsamlingen for at Gotteberg ikke skulle ordineres i USA.
Brandtzæg valgte å ikke fortelle Gotteberg om ordinasjonsnekten, fordi han trodde, eller håpet, at stemningen i hovedstyret og misjonsfolket ville snu. Brandtzæg var også blitt glad i Gotteberg, og var redd for å miste han som misjonær. Gotteberg ble ferdig med studiene i 1896, og skrev til Brandtzæg at han ville ordineres. Da måtte Brandtzæg erkjenne at han hadde holdt tilbake opplysningene om ordinasjonsnekten, og si nei til Gottebergs søknad. Han antydet også at det kanskje kunne bli en mulighet med ordinasjon i Kina, fordi generalforsamlingen kun hadde nektet ordinasjon i USA.
En skuffet Gotteberg reiste til Kina uten ordinasjon. Samtidig var det en ny ungdom som søkte utreise til Kina, nemlig Edvard Masoni. Han hadde gått på NMS sin misjonsskole i Stavanger, men ønsket seg til Kina. Under sterk tvil ble han tatt opp som misjonær, og Brandtzæg søkte biskopen om ordinasjon for Masoni, uten hovedstyrets behandling. Det drøyde før svar fra biskopen kom, men hovedstyret fikk etter hvert vite hva Brandtzæg hadde gjort. Da satte de foten ned, og nektet en slik ordinasjon. Biskopen innvilget denne gang søknaden, men da måtte Brandtzæg slukøret skrive til biskopen at han hadde handlet bak hovedstyrets rygg, og at styret sa nei.
I 1898 ble det arbeidet med å utarbeide en liturgi for den nye kirken som ville bli stiftet som følge av Kinamisjonens arbeid. Alle misjonærene som var på feltet høsten 1898 gikk inn for at liturgien i Den norsk kirke skulle brukes. I tillegg presset de på for at misjonærer i hyrdetjeneste skulle ordineres. Gotteberg skrev til Brandtzæg at han ikke kunne fortsette som misjonær hvis han ikke fikk bli ordinert. Forslaget fra misjonærene ble sendt hovedstyret, som vedtok å legge det fram for generalforsamlingen i 1899. Hovedstyret støttet misjonærenes forslag, mot to stemmer, Thormod Rettedal og N. Nilsen. Saken var imidlertid såpass betent, at hovedstyret nedsatte en komite med ledere fra alle kretser, for å forberede saken for GF.
I den såkalte «kirkekomiteen» støttet seks av ni medlemmer mindretallet i HS, som ikke ville ha ordinasjon. De ville at HS skulle innvie misjonærene som før. Flertallet ville heller ikke at kirken i Kina skulle ha en liturgi tilsvarende Den norske kirkes. Nei, de ville ha «minst mulig faste former». Under forberedelsene til GF, skiftet Brandtzæg syn, og gav sin støtte til flertallet i kirkekomiteen. Dermed ble det også et overveldende flertall i GF for dette. 86 stemte mot ordinasjon og misjonærenes forslag til liturgi, mens 26 stemte for. Da vedtaket ble kjent i Kina, skapte det opprør blant misjonærene. Alle misjonærene, med unntak av Henrik Seyffart, Gjertine Johnsen og søstrene Bjørgum, sendte et krast brev til HS, der de sa at de ikke kunne akseptere vedtaket.
Alle misjonærene unntatt Masoni, reiste heim i 1900 på grunn av bokseropprøret. Misjonærene forlagte å få legge fram sitt syn for misjonens ledelse. Det ble innkalt til et rådsmøte i Bergen 3. januar 1901. Rådsmøtet sto fast ved vedtaket som var fattet i generalforsamlingen. Det førte til at Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg sa opp sine stillinger umiddelbart. Hertzberg var ansatt som misjonær i 1899. Masoni som var i Kina, sa også opp sin stilling i forlengelsen av dette vedtaket. Ole M. Sama og Anna Haaland hadde skrevet under på brevet fra misjonærene, men valgte å bøye seg for generalforsamlingens vedtak. Dermed sluttet sju av misjonærene og en misjonskandidat, på grunn av ordinasjonsstriden. Misjonærflokken ble halvert.
Denne konflikten berørte hele misjonærfellesskapet. Etter at endelig vedtak var fattet i januar 1901, og halvparten av misjonærene hadde sluttet, ble det ro om denne saken internt i organisasjonen.
Jeg har i tidligere artikler på bloggen, fortalt om mange av de første misjonærene. I fortsettelsen av denne artikkelen, vil jeg nå gi en kort skisse over livet til de resterende.
Nils Mikkelsen Arnetvedt
Lærer Nils Arnetvedt var en trofast indremisjonsmann i Bergen. Da det ble satt i gang arbeid for å stifte en ny Kinamisjon, var han en naturlig leder. Han deltok i forarbeidet, og da organisasjonen ble stiftet våren 1891, ble han valgt til den første daglige leder og styreformann.
Nils Mikkelsen Arnetvedt ble født 9. september 1846 i Vaksdal kommune øst for Bergen. Han vokste opp på Indre Boge som ligger ved Sørfjorden i Dale sokn. Foreldrene fikk ti barn, men kun fire vokste opp. Nils var den yngste i søskenflokken. Han startet på den toårige lærerskolen på Stord som 21 år gammel. Etter lærerskolen, var han lærer heime på Haus ett år, før han satte kursen mot Amerika. I perioden 1869-76 studerte han ved St. Clouds Normal School i Minnesota, hvor han avla lærereksamen i 1876.
Han ble imidlertid ikke værende i USA, men reiste heim etter endte studier, og fikk lærerjobb på Søre Bergenhus Amtsskole i 1877. Her var han i fem skoleår, før han i 1882 ble tilsynslærer ved Kronengen skole i Bergen. I Bergen ble han engasjert i Indremisjonen, og ble en av lederne der. Han fikk spesielt god kontakt med den landskjente forkynneren Thormod Rettedal, som var mye i Bergen rundt 1890. Rettedal bodde ofte hos Arnetvedt når han var på taleroppdrag i Bergen.
Som nevnt var han aktivt med i oppstarten av Kinamisjonen. Johannes Brandtzæg var leder av gruppen som forberedte oppstarten, men da det ble bestemt at han skulle lede arbeidet i Kina, ble Arnetvedt valgt til sekretær og formann. Da Brandtzæg uventet kom tilbake til Norge i 1892, hadde Thormod Rettedal og Arnetvedt snakket sammen. Det var naturlig at Brandtzæg overtok ledelsen i Norge, og Rettedal fremmet forslag om at Arnetvedt skulle ta Brandtzæg sin plass i Kina. Dette kom overraskende på hovedstyret, men de fleste var takknemlige for løsningen.
Arnetvedt reiste så til Amerika og videre til Kina. Her var han tilsynsmann (leder) for misjonsarbeidet helt fram til han sa opp sin stilling i januar 1901. I perioden 1893-1897 var ha stasjonert i Hankow, mens han overtok etter Johan Albert Skordal i Tsin-shan-kiang, da Skordal døde i 1896. Arnetvedt var på denne stasjonen til han måtte reise heim på grunn av bokseropprøret i 1900.
Misjonærene som meldte seg ut av Kinamisjonen, tok kontakt med Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det vedtok på sin generalforsamling i 1901 å starte misjonsarbeid i Kina. Både Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg ble ansatt i NMS. Arnetvedt var tilbake i Kina i 1902 og startet opp arbeid for NMS i provinsen Hunan. Han hadde sitt virke på Yiyang stasjon, fram til han reiste heim til Norge for godt i 1914. I perioden 1905-1914 var han tilsynsmann for misjonsarbeidet til NMS i Kina. I Yiyang sto han i spissen for byggingen av ei flott kirke, som var den første kirken bygget i regi av NMS i Kina. Arnetvet var passert 50 år da han kom til Kina for NMS, og han hadde grått hår og helt hvitt skjegg. Han ble derfor kalt «den gamle» av kineserne.
Han var blitt 68 år da han returnerte til Norge i 1914. Som pensjonist reiste han mye i traktene rundt Bergen og forkynte Guds ord og informerte om misjonsarbeidet. Han engasjerte seg også litt i den offentlig debatt. Her var han en varm forsvarer av Bibelens ufeilbarlighet. Nils Arnetvedt var enslig hele livet. 10. september 1935 sovnet han stille inn, 89 år gammel. Han ble begravet fra Haus kirke, ved siden av sine foreldre.
Johan Andreas Olsen Gotteberg ble født 30. desember 1872 i Sør-Vågsøy i Selje kommune i Nordfjord. Som ungdom dro han til England og studerte i to år ved Harley College og Cliff Cloege. Dette var studiesteder som var preget av reformert teologi, men Gotteberg ble en meget bevisst lutheraner i løpet av disse årene.
Han kom tilbake til Norge og Bergen våren 1893. Her fikk han kontakt med lærer Nils Arnetvedt. Da Arnetvedt skulle til Kina, ville Gotteberg bli med til Amerika. Han kjente også på et kall til å bli misjonær, og etter råd fra Arnetvedt, ble han student ved Den Norske Synodes presteskole, Luther Seminar. Etter en snartur til Norge i 1895, ble han under tvil ansatt som misjonær i Kinaforbundet. Ut fra sitt høykirkelige syn, ville han bli ordinert. Siden han ikke fikk lov til det, var det en noe misfornøyd og frustrert Gotteberg som ankom Kina i 1896. Det første året i Kina studerte han språk i Hankow, før han ble plassert sammen med Arneberg på Tsin-shan-kiang stasjon. Her ble han værende til han reiste heim til Norge på grunn av bokseropprøret.
Ragnhild Sørensen Botner ble født 12. mars 1868 i Kristiansund. Hun tok først guvernanteeksamen og deretter realskole. Etter hvert flyttet hun til Amerika, hvor hun studerte medisin på Worms Medical College i New York og hadde praksis på New York State Univercity. I 1898 avla hun medisinsk embetseksamen. Samme år reiste hun til Kina for et amerikansk misjonsselskap, og fungerte som lege i Hupeh. Ragnhild ble imidlertid kjent med Johan Gotteberg, og de ble gift 6. desember 1899. Ragnhild gikk fra da av, over i Kinamisjonens tjeneste. Gleden var stor blant Kinamisjonens misjonærer, for det var et stort behov for en lege på feltet. I 1895 var det bestemt å starte en klinikk i byen Künchow, med legen Sigrid Helgesen som leder. Hun reiste imidlertid fra Kina, før dette arbeidet var kommet i gang. Nå øynet misjonærene et nytt håp om å få i gang et hospital. Men slik skulle det heller ikke gå denne gang.
I stedet ble det heimreise for det nygifte ekteparet Gotteberg. Da de var kommet til Middelhavet, på båtturen på vei heim, fødte Ragnhild deres første barn, Anna Marie, den 2. oktober 1900. Vel tilbake i Norge var det rett i striden om ordinasjon, som også for deres del endte med at de sa opp sine stillinger i Kinamisjonen, og gikk inn i tjeneste for NMS.
Tilbake i Kina, ble Gottebergs plassert på Changsha misjonsstasjon. Her fikk Johan døpe den første kineser på NMS sitt misjonsfelt. De ble på denne stasjonen fram til de reiste tilbake til Norge for godt i 1928. Johan overtok som tilsynsmann etter Arnetvedt i 1918, og hadde dette vervet fram til 1928. Ragnhild fikk stiftet et hospital, som hun styrte i perioden de var i Kina.
Johan var 56 år da han og Ragnhild kom til Norge for godt. Da var han ett par år reisesekretær (forkynner) i NMS, før han ble ansatt som ungdomssekretær i organisasjonen. Den stillingen hadde han til han ble pensjonist i 1937. Ragnhild og Johan fikk heimlov med kun halvannen ukes mellomrom i 1955. Han døde 1. mars, mens hun døde 9. mars. Johan ble 82 år, mens Ragnhild ble 87. De etterlot seg barna Anna Marie og Sverre.
Fredrikke
Mariane Johanne og Arthur Johan Hertzberg
I januar 1899 var det en misjonærinnvielse i Bergen for Kinamisjonen. Da ble søstrene Sigrid og Aasta Bjørgum fra Hegra, like øst for Stjørdal i Trøndelag, og cand. real. Arthur Johan Hertzberg innviet til misjonstjeneste i Kina. Ordningen for denne misjonærinnvielsen skulle bli fast for alle slike handlinger de kommende årene. Det ble bestemt på generalforsamlingen senere samme året.
Arthur Hertzberg ble født på Hamar 12. desember 1870. Han var sønn av statsråd Nils Christian Egede Hertzberg og Martha Cathrine Marie Clausen. Han tok eksamen artium som 19-åring og fortsatte med studier i Oslo. I 1898 var han freidig utdannet cand. real, som var en høyere akademisk grad innen matematisk-naturvitenskapelige fag. Hele studieperioden var han aktivt med i studentbevegelsen.
Han må ha kjent på et kall til å bli misjonær i Kina, for han søkte om å bli antatt som misjonær i Kina for Kinamisjonen. Han ble antatt, og som nevnt innviet i Bergen i januar 1899. Etter innvielse reiste han direkte til Kina, og her fikk han sin tjeneste ved Liangigai stasjon.
Han hadde før utreise funnet jente som han var glad i. Hun het Fredrikke Mariane Øverland og var tre år yngre enn Arthur. Fredrikke var fra Kvikne i Gudbrandsdalen, hvor far hennes var prest. I 1896 var hun ferdig med artium, og tok lærerskolen i 1898. Våren 1900 reiste hun etter sin kjære til Kina, og de ble gift 18. juli samme år. Men det var omtrent det eneste hun fikk gjort i Kina, før de måtte reise fra landet på grunn av bokseropprøret. Tilbake i Norge gikk hun og Arthur sammen med Arnetvedt og Gotteberg ut av Kinamisjonen og inn i NMS.
Tilbake i Kina i 1901, ble de stasjonert i Yiyang, hvor de var plassert til 1907. I 1903 avsluttet han teologiske studier, og ble ordinert til prest i Kina. Det var likevel skolen som skulle bli hans hovedoppgave i Kina. I 1907-1913 var han styrer for Taohwalun stasjon, hvor han startet en middelskole. Han var rektor ved denne skolen i 1908-23, med unntak av årene de var på ferie i Norge. I tillegg var han med på å bygge et luthersk seminar i Taohwalun, i samarbeid med Svenska Kyrkans misjon. Her var han viserektor fram til 1923.
Fredrikke tok et initiativ for å bygge et barnehjem for kinesiske småjenter. Mange foreldre som fødte ei jente, ønsket ikke å beholde barnet. Mange la derfor fra seg det nyfødte barnet utenfor porten til misjonsstasjonen, om natten. Dette i håp om at misjonærene vill ta seg av barnet. Barnehjemmet Fredrikke fikk bygget, tok seg av slike hjelpeløse jentebarn. I tillegg til arbeidet på barnehjemmet, var hun også lærer ved den norske skolen og musikklærer ved et kinesisk college i nærheten.
Fredrikke og Arthur Hertzberg fikk barna Gerhard (f.1901), Jens (1909), Gustav (1912) og Nils Cato (1914). Fredrikke reiste til Norge i 1930, og her døde hun i Oslo 23. oktober samme år, kun 57 år gammel. Arthur var da i Kina, men han kom heim til Norge i 1931. Han fikk 10 år i Norge, og døde 26. mars 1941.
Søstrene
Sigrid og Aasta Bjørgum
Heller ikke de to søstrene Bjørgum fra Hegra skulle få noen lang tjeneste for Kinamisjonen i Kina. Den eldste av søstrene het Sigrid og ble født 6. oktober 1874. Foreldrene var lærer og kirkesanger i Hegra, Olav Bjørgum og kona Anna Forsnes. Anna og Olav fikk åtte barn, og søstrene Sigrid og Aasta var de to yngste. Aasta var to år yngre enn Sigrid, og ble født 23. mai 1876.
Begge to tok sykepleier utdannelse ved Lovisenberg sykehus i Oslo. Sigrid tok også musikkutdannelse. Begge søstrene var musikalsk. De sang sammen på møter, og begge spilte på ulike instrumenter. Etter endt utdannelse, arbeidet Sigrid en periode som sykepleier i Stjørdal. Aasta arbeidet et år som lærer og et år som menighetssykepleier, etter utdannelsen. Begge hadde kjent på et kall til å reise ut som misjonærer, og ble tatt opp til tjeneste i Kinamisjonen i 1898. Misjonærinnvielsen skjedde som nevnt, i Bergen 22. januar 1899.
Sambåndet hadde en reportasje fra denne samlingen, og merket seg spesielt søstrene Bjørgum sin sang: «Søstrene Bjørgum sang så noen nummer. O de kunne synge evangeliet. De vakre, melodiske stemmer fylte det store hus, ordene kom så klare og varme, ikke en stavelse gikk tapt, og dybde og inderlighet preget det hele.» Innvielsen var sammen med Arthur Hertzberg, og disse reiste også sammen til Kina kort tid etter festsamlingen i Bergen. Med på turen var også Henrik Seyffarth, som skulle ut til sin andre misjonærperiode. Han hadde giftet seg med Marie Sandborg på heimeoppholdet, så dermed var de fem misjonærer på turen østover.
Både Sigrid og Aasta Bjørgum fikk sin arbeidsplass på Puninggai stasjon i Laohowkow. Her var det Ole Mikkelsen Sama og Henrik Seyffarth som var stasjonsledere. Sommeren 1900 måtte de evakuere fra Kina på grunn av bokseropprøret, men de var tilbake igjen i Kina i 1901. Jeg har ikke noen opplysninger om deres misjonsarbeid i Kina, men i 1902 var de begge med på å sende et brev til hovedstyret der de ba om at enslige kvinnelige misjonærer måtte få stemmerett på misjonærkonferansen. Brevet var undertegnet sju kvinnelige misjonærer.
I 1905 sluttet Aasta i Kinamisjonen og gikk over i China Innland Misjon (CIM). Hun ble da gift med den italienske misjonæren Alfonso Argento, som var misjonær for CIM ved misjonsstasjonen Guangshan i Henan provinsen. Alfonso ble født på Sicilia i 1873 og ankom Kina i 1896. Han var nybrottsarbeider på Guangshan. Han valgte å bli i Kina da bokseropprøret startet. 8. juli 1900 ble stasjonen hans angrepet av en bande med boksere, det vil si kinesere som var fiender av utlendinger. Alfonso ble tatt, og bokserne helte brennbar væske over han og tente på. Deretter slo de han bevistløs og forlot han, fordi de trodde han var død. Men han kom seg på beina igjen. Kort tid etter, kom noen av kineserne tilbake, men da spilte han død, og kineserne forlot stasjonen. Senere kom det noen nye boksere til stasjonen, og disse utsatte Alfonso for en voldsom tortur. Blant annet fikk han brudd i hodeskallen. Etter noen grusomme runder med tortur, ble han sluppet fri. Han ble da sendt til Europa for medisinsk behandling. Etter et år med legehjelp, var han blitt så god, at han reiste tilbake til Guangshan og fortsatte sin tjeneste.
Det som hadde skjedd med han, hadde likevel satt sine dype spor. I 1908 meldte det seg flere senskader, og han reiste til Europa for å få behandling. Aasta og Alfonso hadde da fått to gutter, Alf Nicholas (f.1906) og Olav Setimio (f.1907). Aasta og guttene ble igjen i Kina, men da det ble klart at Alfonso ikke kunne bli god nok til å komme ut til Kina igjen, flyttet de alle fire til Trondheim i 1911. Alfonso slet med senvirkningene av torturen, og døde i Trondheim 3. juli 1917.
Da familien kom tilbake til Norge, fant de sin plass i Kinamisjonens forsamling Betania i Trondheim. Aasta var engasjert i arbeid blant barna og i kvinnearbeid i Kinamisjonen. I tillegg var hun en sentral aktør i Betania sitt orkester på 1920 og 30 tallet. Aasta døde 6. juli 1966, 90 år gammel.
Sigrid Bjørgum fikk en kraftig malariainfeksjon i Kina, og som følge av den måtte hun bryte av misjonærtjenesten. Hun kom tilbake til Norge i 1906 og slo seg ned på heimplassen Hegra. Her fikk hun arbeid som sykepleier, og tok også timer som pianolærer. Hun bodde i en knøtt liten leilighet på Hegra bedehus, men leiligheten var ikke mindre enn at hun fikk plass til et piano. Elevene fikk boller og kakao etter pianotimen, og de måtte betale kr.2,- per undervisningstime. Hun deltok også i barne- og kvinnearbeid i Trøndelag krets, og drev en periode et barnelag i Stjørdal. Hun døde i 1964 og ble som sin søster Aasta, 90 år gammel.
Inger
Anna og Lyder Kristensen
Det siste misjonærparet som ble ansatt i Kinamisjonen i denne perioden, skulle oppleve mange tunge tak, før det endte med at de ble oppsagt fra sin tjeneste. Sjalusi og Marie Monsen er to sentrale stikkord i denne vonde historien.
Lyder Johan Kristensen ble født ble født på Gjerdøya i Rødøy kommune i Nordland 13. oktober 1866. Da Kina-vekkelsen startet på midten av 1880-tallet, fikk også Lyder kall til å forkynne evangeliet for kineserne. Han fikk kontakt med Kristiania-komiteen for Kinamisjon i Oslo, som igjen hadde kontakt med China Innland Misjon (CIM). Lyder tok et språkkurs i London i 1889. Her traff han blant andre Inger Hoel, som han noen år senere skulle bli gift med. Men på dette tidspunkt var det ikke noe forhold mellom dem.
I 1892 reiste han til Kina for Kristiania-komiteen og fikk sin tjeneste innen CIM. Lyder ser ut til å ha vært en rastløs person, for ikke mange årene etter han kom til Kina, gikk han over til en ny arbeidsgiver, nemlig Simpsons Alliansemisjon. Heller ikke her slo han rot, og i 1899 fikk han begynne på Kinamisjonens felt. Han var plassert på Tsin-shan-kiang og Künchow stasjoner.
Inger Hoel var den eldste av 12 søsken oppvokst på Fræna i Romsdal. Inger ble født 20. desember 1866. Som jentunge leste hun ei misjonsbok, og det resulterte i at hun fikk misjonærkall. Hun utdannet seg til diakonisse i Oslo, og her fikk hun kontakt med CIM. Hun var som nevnt på språkskole i London samtidig med Lyder Kristensen, men det ble ikke noe kjæresteforhold da.
I 1890 reiste hun til Kina som utsending for Kristiania-komiteen i Oslo og virket i Szechuan provinsen som bibelkvinne innen CIM. Her opplevde hun mange tøffe episoder, med kineser som hatet utlendinger. Hun måtte flykte for livet flere ganger. I 1895 treftes Inger og Lyder igjen, og denne gang ble det mer enn vennskap. De ble gift på nyttårsaften 1895. Like etter at de ble antatt som misjonærer i Kinamisjonen, reiste de på et ferieopphold til Norge i 1899. På grunn av bokseropprøret, ble utreisen deres utsatt.
Det ble ny utreise i 1901, men før det skulle det være misjonærinnvielse. Den var sammen med bl.a. Marie Monsen. Under oppholdet i Norge, treftes ekteparet Kristensen og Marie Monsen ved flere anledninger. Etter hvert utviklet Inger Kristensen en sterk sjalusi overfor Marie Monsen. Hun anklaget henne for å ville ta mannen fra henne. Forholdet mellom dem ble meget vanskelig. De skulle reise på samme båt til Kina, noe Marie Monsen grudde veldig for. Hun skrev om dette til Brandtzæg og sa at det holdt på å ta knekken på henne. Konflikten bare økte etter at de kom til Kina.
Under en konfrontasjon sa Lyder Kristensen en gang til Marie Monsen, at «enten skal du eller jeg ut av misjonen, for jeg vil ikke arbeide i en misjon hvor du er.» Marie Monsen fortsatte å sende brev til Brandtzæg, og mer enn antydet at hun vurderte å si opp og reise heim til Norge. Konflikten gikk på helsa løs. I 1907 toppet det hele seg. Da ble konflikten en sak på misjonærkonferansen. Begge parter fikk legge fram sin sak, og det endte med at Marie Monsen ble erklært uskyldig. Marie selv sa at «jeg er ingen engel». Hun hadde et heftig temperament, og kunne nok være kvass når hun svarte på anklager. Men mye tyder på at i denne saken, var hun utsatt for sykelig sjalusi. I NLMs 50-års skrift, skriver forfatteren at «i det hele var forholdet til Kristensen i vår misjon uheldig helt fra begynnelsen av».
Vedtaket på misjonærkonferansen innebar at Inger og Lyder Kristensen ble bedt om å slutte i Kinamisjonen. De gikk da over i Den forenede norske lutherske kirke i Amerika sin misjon. Etter oppsigelsen reiste ekteparet Kristensen til USA for to års studier ved Den forenede norske lutherske kirkes seminar i St. Paul Minnesota. Lyder ble ordinert til prest i denne kirken i 1909. Samme år reiste de tilbake til Kina og fortsatte som misjonærer for denne norskamerikanske kirken.
Lyder døde i Kina i 1915, men Inger fortsatte i Kina, som enke, i to år til. I 1917 flyttet hun og barna til USA, for at barna skulle få ta en utdannelse. De bosatte seg i Northfield i Minnesota. Inger og Lyder fikk seks barn, men to døde som små. De fire andre, tre døtre og en sønn, slo seg alle ned i USA. I 1929 flyttet Inger fra Northfield og bodde vekselsvis hos to av døtrene. De bodde i Glasgow i Montana og i Duluth i Minnesota. I 1935 fikk Inger sitt første av sju slagtilfeller og hun døde hos sin sønn i Northwood i Nord-Dakota den 13. august 1936.
Kilder
Antonie
Hagen Torset Liv og spenning i Kina som var (1979)
Arthur
Skjeldrup Slægtshistoriske meddelelser om familierne… (1915)
Brita
Skre Vaksdal bygdebok (1981)
Erik
Kjebekk Verden for Kristus NLM 100 år (1991)
Erling
Danbolt Det norske misjonsselskaps misjonærer (1948)
Fridtjov
Birkeli Norsk Misjonsleksikon (1967)
Giuseppe
Strippoli La tragica storia di un missionario Siciliano valdese nella Cina dei
boxers
Ivar
Værnesbranden Indremisjonsbevegelsen i Stjørdalsbygdene (1929)
J.
A. O. Gotteberg Ti aar i Hunan (1912)
Jacob
Straume Kristenliv i Trøndelag (1953)
Jacob
Straume Marie Monsen En vekkerrøst (1969)
Maren
Hertzberg Erichsen Familien Hertzberg (1992)
Misjonæralbum
NLM (1962)
Olaf
Golf Marie Monsen (2000)
Ole
Teodor Hofstad Bygda og musikken (1999)
Olga
Hjelle Gamlemisjonen 100 år (1981)
Oscar
Handeland Det Norske lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1941)
Oscar
Handeland Misjonssambandet i Norge NLM 75 år (1966)
Per
Bjørgum Bjørgumslekten gjennom 100 år (1946)
Sten
Bugge m.fl. Det norske misjonsselskaps historie (1949)
Søren
Roer Slekten fra Nedre Opstad i Rygge gjennom 300 år (1971)
Torsten
Jørgensen m.fl. I tro og tjeneste Det Norske Misjonsselskap 1842-1992 (1992)
Folketelling
1900
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar