Frelst – men ikke glad?

Kan du være frelst, selv om du ikke er glad? Er det naturlig at du som er kristen kan ha tunge perioder, med tvil og manglende frelsesvisshet? Eller er det tegn på ei svak tro, at du ikke jubler av glede over å være på himmelveien?

Da jeg ble frelst, fikk jeg et nytt liv og en ny kurs i livet. Før jeg var frelst, var jeg en synder uten Gud og uten håp om evig frelse. Gud er hellig og kan ikke tåle synd. Jeg kan derfor ikke møte den hellige Gud slik jeg er i meg selv, uten å bli rammet av hans hellige vrede. Men så har jeg fått høre om Guds redningsaksjon. Jesus kom til jord for 2000 år siden og tok straffen for mine synder. Syndegjelden min er betalt. Jesus levde også et fullkomment liv, mens har var her på jord. Et liv uten ei eneste synd, i ord, tanker, motiver eller gjerninger. Han var alltid lydig mot sitt kall. Da jeg ble frelst, fikk jeg også et nytt liv. Jesus sitt liv ble mitt. Hans fullkomne rettferdighet for Gud, ble min rettferdighet.

Men jeg er ikke kvitt min syndige natur, så lenge jeg er her på jord. Det blir jeg først i himmelen. Derfor er jeg både synder og rettferdig. Paulus beskriver noe av denne kampen i Romerbrevet 7. Her sier han at han gjør det han ikke vil, og det han vil gjør han ikke. «Hvem skal fri meg» nærmest roper han ut. Denne kampen mellom de to naturene i livet til en kristen, skaper i perioder fortvilelse og uro og spørsmål om jeg virkelig er frelst. Jeg ville så gjerne lev et liv slik Guds ord sier jeg skal leve, men så merker jeg at jeg ikke makter det. En gammel predikant beskrev denne uroen, anfektelsen, slik: «Kan jeg vel nå det skjønne land som snubler gang på gang.»

Når du opplever denne nøden, er det kun en plass det er hjelp å få. Hos Jesus. Den gamle naturen har sin oppskrift. Den vil at du skal ta deg sammen. Jesus viser til den gave du fikk da du ble frelst. Alle syndene du kjemper med, også etter at du ble frelst, de var med på korset. Hver enste en av dem er renset i Jesu blod. Ditt mislykkede liv som kristen, er skjult i Jesu fullkomne liv. «Gud ser deg i Kristus fullkommen og ren». Den renheten ser du lite til selv, derfor kommer uroen og anfektelsen (angrep på troen/usikkerhet om jeg er frelst). Når denne anfektelsen kommer, er det hjelp å få ved å se i Guds ord hva du eier i Jesus. For det er Jesu verk som teller for Gud.

(foto Evangelisten)

Her på jord er vi kristne, mennesker under samme livslover som de som ikke er frelst. Vi blir syke, vi kan slite med slitte nerver, vi kan ha tung bagasje fra hendelser i oppveksten, vi kan oppleve tunge tak i familien, vi kan oppleve tragiske ulykker med våre kjære. Slike ting kan også få konsekvenser for frelsesvisshet og frelsesgleden. En deprimert kristen er sjelden jublende glad for at han er frelst, men han er like frelst for det. For frelsen måles ikke på en skala av følelser, men på noe som er ferdig. På syndenes tilgivelse og rettferdighet for Gud. Jeg er like mye frelst når jeg følelsesmessig er på bunn, og alt er mørkt og tungt rundt meg, som når jeg jubler av glede og lovsynger Jesus for frelsen og for livet.

Mange kristne sangere har skrevet om dette. «Hvordan det føles og hvordan det går, barn skal du end få være. Om du enn synder og anklaget står, slipper du selv for deg svare. Også i livets mørkeste stund gjelder der opp nådens forbund.» (Anders Nilsson) «Engstede hjerte, opp av din smerte! Glemmer du aldeles bort hva du har: Frelserens vennskap, nåde og kjennskap! Ennå han lever og er som han var.» (C. O. Rosenius) «Er jeg da veiet og funnet for lett? Ja, etter hjertedommen. Men er da hjertet høyesterett? Nei, for en frelser er kommen. Større enn hjertet, han sier så: Synder, å, kom og nåde få, skjul deg i mine vunder (sår).» (Henrik Andreas Dybdal)

Hjemme i himmelen er det ingen som er deprimert. Ingen som er plaget av tvil og må kjempe i troen. Hjemme i himmelen er det slutt på ensomhet, fortvilelse, sykdom, sorg og tårer. Hjemme i himmelen skal vi ha det evig godt. Men den som sier at kristne her på jord ikke blir deprimert, anfektet i troen, syke eller tungsindige, han lyver.

Midt igjennom nød og fare veien går til Paradis.

Å, du Lammets brudeskare, du må gjennom torneris.

Du må over fjell og dal hjem til Sions høytidssal.

Dog det vil bli lett å glemme første øyeblikk der hjemme.

(H. A. Brorson)

Hvorledes kan jeg vite at jeg er født av Gud,

At Jesus er min broder og synden slettet ut.

Spør ei ditt gamle hjerte, det er bedragelig.

Men se og les i Herrens ord, der svares skriftlig.

 

Min frelsesgrunn er ikke min tro, min kjærlighet,

omvendelser og bønner, ei livets hellighet.

Nei, grunnvollen er Kristus, Guds Sønn urokkelig.

Og andre grunner frelser ei, det har jeg skriftelig.

(Abraham Thompson)

 Alltid salig, om ei alltid glad.

Fer eg vegen heim til Sions stad.

Om min Frelsar syng eg glad mitt kvad:

Han har gjort meg salig.

 

Alltid salig, trass eg mang ein gong

Misser motet når min veg er trong.

Endå syng eg glad min nye song:

Han har gjort meg salig.

(Svening Johansson)

 

 

Friskole – til besvær?

Ill. foto: Kampen skole i Stavanger. (foto Wikipedia)

I en middels stor by (muligens Stavanger) var det ti skoler. Skolene var drevet etter gjeldende lover og regler. Mange av foreldrene var fornøyd med skolen, mens noen hadde ting de kunne tenke seg annerledes.

De ti skolene lå for det meste spredd rundt om i byen, men enkelte lå ganske nær hverandre. To skoler lå bare med ett par hundre meters avstand. Barna i den ene gata gikk på den ene skolen, mens barna i nabogata gikk på den andre. Det var det visst ingen som så på som noe problem, for barna fra de to skolene lekte jo med hverandre på fritiden likevel.

På en av skolene var det ekstra mange elever fra kristne heimer, på en annen var det mange fra hedningeheimer. En tredje lå i et strøk med mange innvandrere, så på den skolen var det ekstra mange barn fra muslimske og hinduistiske heimer. Slike er nå bosetningsmønsteret i byen vår, tenkte lederne i byen. Så det er ikke noe vi trenger bry oss med.

Plutselig en dag ble det åpnet en skole nummer 11. Det var en skole drevet av kristne foreldre. De drev etter statens skoleplan og fulgte alle gjeldene lover og forskrifter. Skolen hadde elever som kom fra kristne, muslimske, hedninge, og hinduistiske heimer. Foreldrene som sendte barna til skole nr.11, betalte minst like mye skatt til stat og kommune som foreldrene på de ti offentlige skolene. I tillegg måtte de betale noen tusen i skolepenger, fordi staten ikke ville økonomisk likestille skole nr.11 med de ti andre. Foreldrene på skole nr.11 tok også sitt ansvar i kommunalt styre og stell, på samme måte som foreldre på de ti skolene.

Men nå våknet «den røde politiske menighet» og til og med noen i den «Venstre politiske menigheten». Dette ville de ikke ha noe av. Elevene må jo oppdras likt, det vil si slik «de røde og venstre» mener at barn skal oppdras. Skole nummer 11 fører til at barna blir inndelt etter religion. Det går ikke an. Slik sier de, selv om det er en nesten like stor oppdeling i enkelte av de ti skolene. Da var ikke det noe problem, for skole ble drevet av det offentlige. «Den røde menighet» og «Venstre menigheten» i kommunestyret ble så provosert, at de vil ta den økonomiske støtten fra skole 11. For det går jo ikke an, at noen andre en stat og kommune skal drive skole. Dette sier de selv om Norsk lov og FNs menneskerettigheter sier noe annet. De sier nemlig at det er foreldrenes ansvar å gi barna undervisning.

En gammel mann inne på Jørpeland, hadde i sin tid lest ei bok av lekmannshøvdingen Ludvig Hope. For 100 år siden var det ti kirker i en by, skrev Hope. Alle disse kirkene hadde gudstjeneste på søndag kl.11.00. I alle de ti kirkene var det nattverd samtidig. Alle syntes det var helt på sin plass. Selv om de kristne i ei gate hørte til den ene menigheten og gikk i den kirken, mens folk i nabogata hørte til i ei annen kirke, var det ingen som i det hele tatt kom på at dette kunne være en splittelse av menigheten. Så en dag ble det annonsert møte søndag formiddag i kirkehus nr. 11 i byen, de skulle til og med ha nattverd. Hus nr.11 var et bedehus.

Da dette ble kjent, ble det opprør i statens religionsvesen. Tenk at hus nr.11 vil ha møte samtidig med statens offisielle møter i kirken, og til og med ha nattverd. Dette er jo en splittelse av menigheten. Når kristenfolket samlet seg rundt 10 nattverdbord, var alt ok. Men når de nå skulle samles rundt 11 nattverdbord, da var splittelsen et faktum. Ja, slik skrev gamle Hope. Nå er den tid forbi. Det er ikke mange igjen i dag som tenker at det er splittelse av menigheten om de kristne samles på bedehuset kl.11.00.

Den gamle på Jørpeland tenker, at det er lite nytt under solen. På Hope sin tid var det kirkehus nr.11 som var problemet, nå er det skole nummer 11. Det nye er at de politisk fargede menighetene, har maktmidler til å ramme skole nr.11, slik at den ikke får sin rettmessige del av skattepengene. I politikkens verden synes den gamle Jørpelending å merke totalitære trekk hos de som kanskje taler høyest om solidaritet, toleranse og liberalisme. Slike trekk har vi også sett før, og det er lite lystelig.

Nye utsendinger – indre strid

Asta Bjørgum, Alf Nicholas, Olav Setimio og Alfonso Argento

Mot slutten av det første tiåret i Kinamisjonens historie, ble det ansatt noen nye misjonærer som ble involvert i dyptpløyende konflikter.

Jeg har i tidligere artikler på bloggen min, presentert flere av de første misjonærene som reiste ut for Kinamisjonen. I denne artikkelen vil jeg ta med en kort presentasjon av de siste av misjonærene som ble ansatt i perioden 1891-1900. Dette tiåret ble avsluttet både med ytre og indre konflikter.

Den ytre konflikten var det såkalte bokseropprøret, der kinesere gjorde opprør mot hvite som hadde slått seg ned i landet. Mange ble drept og de fleste utlendinger måtte rømme landet. Det gjaldt også misjonærene. Ingen av Kinamisjonens misjonærer ble drept i bokseropprøret, men alle måtte evakuere. Det var kun et unntak, nemlig Edvard Masoni, som ble igjen i Kina også under opprøret. Han er omtalt i en egen artikkel.

Før jeg presenterer kort de siste ni misjonærene, tre ektepar og tre enslige misjonærer, vil jeg gi en liten skisse over en dramatisk konflikt som førte til at mange misjonærer forlot Kinamisjonen. Den andre interne konflikten var av mer personlig art, og som førte til at et ektepar måtte slutte i organisasjonen. Denne konflikten omtales under det aktuelle ekteparet helt til slutt i artikkelen.

Ordnasjonsstriden

Spørsmålet om mannlige misjonærer i Kinamisjonen skulle ordineres eller ikke, fulgte Kinamisjonen som en mare, de første 10 årene. Da de første misjonærene skulle reise til Kina i 1891, søkte lederen, Johannes Brandtzæg, om å få bli ordinert av en av biskopene i Den norske kirke. Biskopene var skeptiske til den nye organisasjonen, og avslo søknaden. Brandtzæg reiste til Kina uten å bli biskoppelig ordinert, men forbundsstyret (nå kalt hovedstyret) hadde en innvielseshandling for alle misjonærene før utreise. Brandtzæg kom heim igjen fra Kina etter ett år, og det ble vedtatt at Nils Arnetvedt skulle reise til Kina som ny leder for misjonærene.

Arnetvedt var sentral i stiftelsen av Kinamisjonen og ble dens første leder og formann. Brandtzæg overtok disse vervene da han kom tilbake til Norge i 1892. Arnetvedt reiste til Kina via USA, og i USA fikk han lederen for en norsk synode i USA til å ordinere seg. Dette hadde ikke hovedstyret gitt sin godkjenning til. Hovedstyret var klar over at Arnetvedt var forholdsvis høykirkelig, noe som resulterte i at hovedstyremedlem Gustav Gundersen stemte imot å sende han til Kina. Han var redd for at Arnetvedt skulle prege misjonærene med sitt syn, og at det dermed ville bli et skille mellom kirkelige misjonærer og vekkelsesfolket i Norge. Men Gundersen nådde ikke fram med sitt syn i 1892.

Da Arnetvedt reiste til USA, hadde han med seg en ungdom, Johan Gotteberg, som skulle studere teologi ved Den Norske Synodes presteskole, Luther Seminar. Dette med tanke på misjonærtjeneste i Kina. Brandtzæg hadde brevkontakt med Gotteberg, og ble så urolig for hans kirkesyn, at han kalte han heim til Norge for at ledelsen skulle bli bedre kjent med han. Saken ble behandlet på et lukket møte under generalforsamlingen i 1895, og der fikk Brandtzæg og Thormod Rettedal et knapt flertall for å ansette Gotteberg. Mindretallet var redd for at Gotteberg skulle la seg ordinere i USA, slik Arneberg hadde gjort – uten hovedstyrets godkjenning. Det var klart flertall i generalforsamlingen for at Gotteberg ikke skulle ordineres i USA.

Johannes Brandtzæg var lite heldig med behandlingen av ordinasjonsstriden

Brandtzæg valgte å ikke fortelle Gotteberg om ordinasjonsnekten, fordi han trodde, eller håpet, at stemningen i hovedstyret og misjonsfolket ville snu. Brandtzæg var også blitt glad i Gotteberg, og var redd for å miste han som misjonær. Gotteberg ble ferdig med studiene i 1896, og skrev til Brandtzæg at han ville ordineres. Da måtte Brandtzæg erkjenne at han hadde holdt tilbake opplysningene om ordinasjonsnekten, og si nei til Gottebergs søknad. Han antydet også at det kanskje kunne bli en mulighet med ordinasjon i Kina, fordi generalforsamlingen kun hadde nektet ordinasjon i USA.

En skuffet Gotteberg reiste til Kina uten ordinasjon. Samtidig var det en ny ungdom som søkte utreise til Kina, nemlig Edvard Masoni. Han hadde gått på NMS sin misjonsskole i Stavanger, men ønsket seg til Kina. Under sterk tvil ble han tatt opp som misjonær, og Brandtzæg søkte biskopen om ordinasjon for Masoni, uten hovedstyrets behandling. Det drøyde før svar fra biskopen kom, men hovedstyret fikk etter hvert vite hva Brandtzæg hadde gjort. Da satte de foten ned, og nektet en slik ordinasjon. Biskopen innvilget denne gang søknaden, men da måtte Brandtzæg slukøret skrive til biskopen at han hadde handlet bak hovedstyrets rygg, og at styret sa nei.

I 1898 ble det arbeidet med å utarbeide en liturgi for den nye kirken som ville bli stiftet som følge av Kinamisjonens arbeid. Alle misjonærene som var på feltet høsten 1898 gikk inn for at liturgien i Den norsk kirke skulle brukes. I tillegg presset de på for at misjonærer i hyrdetjeneste skulle ordineres. Gotteberg skrev til Brandtzæg at han ikke kunne fortsette som misjonær hvis han ikke fikk bli ordinert. Forslaget fra misjonærene ble sendt hovedstyret, som vedtok å legge det fram for generalforsamlingen i 1899. Hovedstyret støttet misjonærenes forslag, mot to stemmer, Thormod Rettedal og N. Nilsen. Saken var imidlertid såpass betent, at hovedstyret nedsatte en komite med ledere fra alle kretser, for å forberede saken for GF.

I den såkalte «kirkekomiteen» støttet seks av ni medlemmer mindretallet i HS, som ikke ville ha ordinasjon. De ville at HS skulle innvie misjonærene som før. Flertallet ville heller ikke at kirken i Kina skulle ha en liturgi tilsvarende Den norske kirkes. Nei, de ville ha «minst mulig faste former». Under forberedelsene til GF, skiftet Brandtzæg syn, og gav sin støtte til flertallet i kirkekomiteen. Dermed ble det også et overveldende flertall i GF for dette. 86 stemte mot ordinasjon og misjonærenes forslag til liturgi, mens 26 stemte for. Da vedtaket ble kjent i Kina, skapte det opprør blant misjonærene. Alle misjonærene, med unntak av Henrik Seyffart, Gjertine Johnsen og søstrene Bjørgum, sendte et krast brev til HS, der de sa at de ikke kunne akseptere vedtaket.

Alle misjonærene unntatt Masoni, reiste heim i 1900 på grunn av bokseropprøret. Misjonærene forlagte å få legge fram sitt syn for misjonens ledelse. Det ble innkalt til et rådsmøte i Bergen 3. januar 1901. Rådsmøtet sto fast ved vedtaket som var fattet i generalforsamlingen. Det førte til at Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg sa opp sine stillinger umiddelbart. Hertzberg var ansatt som misjonær i 1899. Masoni som var i Kina, sa også opp sin stilling i forlengelsen av dette vedtaket. Ole M. Sama og Anna Haaland hadde skrevet under på brevet fra misjonærene, men valgte å bøye seg for generalforsamlingens vedtak. Dermed sluttet sju av misjonærene og en misjonskandidat, på grunn av ordinasjonsstriden. Misjonærflokken ble halvert.

Denne konflikten berørte hele misjonærfellesskapet. Etter at endelig vedtak var fattet i januar 1901, og halvparten av misjonærene hadde sluttet, ble det ro om denne saken internt i organisasjonen. 

Jeg har i tidligere artikler på bloggen, fortalt om mange av de første misjonærene. I fortsettelsen av denne artikkelen, vil jeg nå gi en kort skisse over livet til de resterende.

Nils Arnetvedt

Nils Mikkelsen Arnetvedt

Lærer Nils Arnetvedt var en trofast indremisjonsmann i Bergen. Da det ble satt i gang arbeid for å stifte en ny Kinamisjon, var han en naturlig leder. Han deltok i forarbeidet, og da organisasjonen ble stiftet våren 1891, ble han valgt til den første daglige leder og styreformann.

Nils Mikkelsen Arnetvedt ble født 9. september 1846 i Vaksdal kommune øst for Bergen. Han vokste opp på Indre Boge som ligger ved Sørfjorden i Dale sokn. Foreldrene fikk ti barn, men kun fire vokste opp. Nils var den yngste i søskenflokken. Han startet på den toårige lærerskolen på Stord som 21 år gammel. Etter lærerskolen, var han lærer heime på Haus ett år, før han satte kursen mot Amerika. I perioden 1869-76 studerte han ved St. Clouds Normal School i Minnesota, hvor han avla lærereksamen i 1876.

Han ble imidlertid ikke værende i USA, men reiste heim etter endte studier, og fikk lærerjobb på Søre Bergenhus Amtsskole i 1877. Her var han i fem skoleår, før han i 1882 ble tilsynslærer ved Kronengen skole i Bergen. I Bergen ble han engasjert i Indremisjonen, og ble en av lederne der. Han fikk spesielt god kontakt med den landskjente forkynneren Thormod Rettedal, som var mye i Bergen rundt 1890. Rettedal bodde ofte hos Arnetvedt når han var på taleroppdrag i Bergen.

Som nevnt var han aktivt med i oppstarten av Kinamisjonen. Johannes Brandtzæg var leder av gruppen som forberedte oppstarten, men da det ble bestemt at han skulle lede arbeidet i Kina, ble Arnetvedt valgt til sekretær og formann. Da Brandtzæg uventet kom tilbake til Norge i 1892, hadde Thormod Rettedal og Arnetvedt snakket sammen. Det var naturlig at Brandtzæg overtok ledelsen i Norge, og Rettedal fremmet forslag om at Arnetvedt skulle ta Brandtzæg sin plass i Kina. Dette kom overraskende på hovedstyret, men de fleste var takknemlige for løsningen.

Arnetvedt reiste så til Amerika og videre til Kina. Her var han tilsynsmann (leder) for misjonsarbeidet helt fram til han sa opp sin stilling i januar 1901. I perioden 1893-1897 var ha stasjonert i Hankow, mens han overtok etter Johan Albert Skordal i Tsin-shan-kiang, da Skordal døde i 1896. Arnetvedt var på denne stasjonen til han måtte reise heim på grunn av bokseropprøret i 1900.

Misjonærene som meldte seg ut av Kinamisjonen, tok kontakt med Det Norske Misjonsselskap (NMS). Det vedtok på sin generalforsamling i 1901 å starte misjonsarbeid i Kina. Både Arnetvedt, Gotteberg og Hertzberg ble ansatt i NMS. Arnetvedt var tilbake i Kina i 1902 og startet opp arbeid for NMS i provinsen Hunan. Han hadde sitt virke på Yiyang stasjon, fram til han reiste heim til Norge for godt i 1914. I perioden 1905-1914 var han tilsynsmann for misjonsarbeidet til NMS i Kina. I Yiyang sto han i spissen for byggingen av ei flott kirke, som var den første kirken bygget i regi av NMS i Kina. Arnetvet var passert 50 år da han kom til Kina for NMS, og han hadde grått hår og helt hvitt skjegg. Han ble derfor kalt «den gamle» av kineserne.

Han var blitt 68 år da han returnerte til Norge i 1914. Som pensjonist reiste han mye i traktene rundt Bergen og forkynte Guds ord og informerte om misjonsarbeidet. Han engasjerte seg også litt i den offentlig debatt. Her var han en varm forsvarer av Bibelens ufeilbarlighet. Nils Arnetvedt var enslig hele livet. 10. september 1935 sovnet han stille inn, 89 år gammel. Han ble begravet fra Haus kirke, ved siden av sine foreldre.

Ragnhild og Johan Gotteberg

Ragnhild og Johan Andreas Olsen Gotteberg

Johan Andreas Olsen Gotteberg ble født 30. desember 1872 i Sør-Vågsøy i Selje kommune i Nordfjord. Som ungdom dro han til England og studerte i to år ved Harley College og Cliff Cloege. Dette var studiesteder som var preget av reformert teologi, men Gotteberg ble en meget bevisst lutheraner i løpet av disse årene.

Han kom tilbake til Norge og Bergen våren 1893. Her fikk han kontakt med lærer Nils Arnetvedt. Da Arnetvedt skulle til Kina, ville Gotteberg bli med til Amerika. Han kjente også på et kall til å bli misjonær, og etter råd fra Arnetvedt, ble han student ved Den Norske Synodes presteskole, Luther Seminar. Etter en snartur til Norge i 1895, ble han under tvil ansatt som misjonær i Kinaforbundet. Ut fra sitt høykirkelige syn, ville han bli ordinert. Siden han ikke fikk lov til det, var det en noe misfornøyd og frustrert Gotteberg som ankom Kina i 1896. Det første året i Kina studerte han språk i Hankow, før han ble plassert sammen med Arneberg på Tsin-shan-kiang stasjon. Her ble han værende til han reiste heim til Norge på grunn av bokseropprøret.

Johan Gotteberg

Ragnhild Sørensen Botner ble født 12. mars 1868 i Kristiansund. Hun tok først guvernanteeksamen og deretter realskole. Etter hvert flyttet hun til Amerika, hvor hun studerte medisin på Worms Medical College i New York og hadde praksis på New York State Univercity. I 1898 avla hun medisinsk embetseksamen. Samme år reiste hun til Kina for et amerikansk misjonsselskap, og fungerte som lege i Hupeh. Ragnhild ble imidlertid kjent med Johan Gotteberg, og de ble gift 6. desember 1899. Ragnhild gikk fra da av, over i Kinamisjonens tjeneste. Gleden var stor blant Kinamisjonens misjonærer, for det var et stort behov for en lege på feltet. I 1895 var det bestemt å starte en klinikk i byen Künchow, med legen Sigrid Helgesen som leder. Hun reiste imidlertid fra Kina, før dette arbeidet var kommet i gang. Nå øynet misjonærene et nytt håp om å få i gang et hospital. Men slik skulle det heller ikke gå denne gang.

I stedet ble det heimreise for det nygifte ekteparet Gotteberg. Da de var kommet til Middelhavet, på båtturen på vei heim, fødte Ragnhild deres første barn, Anna Marie, den 2. oktober 1900. Vel tilbake i Norge var det rett i striden om ordinasjon, som også for deres del endte med at de sa opp sine stillinger i Kinamisjonen, og gikk inn i tjeneste for NMS.

Tilbake i Kina, ble Gottebergs plassert på Changsha misjonsstasjon. Her fikk Johan døpe den første kineser på NMS sitt misjonsfelt. De ble på denne stasjonen fram til de reiste tilbake til Norge for godt i 1928. Johan overtok som tilsynsmann etter Arnetvedt i 1918, og hadde dette vervet fram til 1928. Ragnhild fikk stiftet et hospital, som hun styrte i perioden de var i Kina.

Johan var 56 år da han og Ragnhild kom til Norge for godt. Da var han ett par år reisesekretær (forkynner) i NMS, før han ble ansatt som ungdomssekretær i organisasjonen. Den stillingen hadde han til han ble pensjonist i 1937. Ragnhild og Johan fikk heimlov med kun halvannen ukes mellomrom i 1955. Han døde 1. mars, mens hun døde 9. mars. Johan ble 82 år, mens Ragnhild ble 87. De etterlot seg barna Anna Marie og Sverre. 

Fredrikke Mariane Johanne og Arthur Johan Hertzberg

I januar 1899 var det en misjonærinnvielse i Bergen for Kinamisjonen. Da ble søstrene Sigrid og Aasta Bjørgum fra Hegra, like øst for Stjørdal i Trøndelag, og cand. real. Arthur Johan Hertzberg innviet til misjonstjeneste i Kina. Ordningen for denne misjonærinnvielsen skulle bli fast for alle slike handlinger de kommende årene. Det ble bestemt på generalforsamlingen senere samme året.

Arthur Hertzberg ble født på Hamar 12. desember 1870. Han var sønn av statsråd Nils Christian Egede Hertzberg og Martha Cathrine Marie Clausen. Han tok eksamen artium som 19-åring og fortsatte med studier i Oslo. I 1898 var han freidig utdannet cand. real, som var en høyere akademisk grad innen matematisk-naturvitenskapelige fag. Hele studieperioden var han aktivt med i studentbevegelsen. 

Han må ha kjent på et kall til å bli misjonær i Kina, for han søkte om å bli antatt som misjonær i Kina for Kinamisjonen. Han ble antatt, og som nevnt innviet i Bergen i januar 1899. Etter innvielse reiste han direkte til Kina, og her fikk han sin tjeneste ved Liangigai stasjon.

Han hadde før utreise funnet jente som han var glad i. Hun het Fredrikke Mariane Øverland og var tre år yngre enn Arthur. Fredrikke var fra Kvikne i Gudbrandsdalen, hvor far hennes var prest. I 1896 var hun ferdig med artium, og tok lærerskolen i 1898. Våren 1900 reiste hun etter sin kjære til Kina, og de ble gift 18. juli samme år. Men det var omtrent det eneste hun fikk gjort i Kina, før de måtte reise fra landet på grunn av bokseropprøret. Tilbake i Norge gikk hun og Arthur sammen med Arnetvedt og Gotteberg ut av Kinamisjonen og inn i NMS.

De fleste misjonærenes som sluttet i NLM og gikk over i NMS i 1901

Tilbake i Kina i 1901, ble de stasjonert i Yiyang, hvor de var plassert til 1907. I 1903 avsluttet han teologiske studier, og ble ordinert til prest i Kina. Det var likevel skolen som skulle bli hans hovedoppgave i Kina. I 1907-1913 var han styrer for Taohwalun stasjon, hvor han startet en middelskole. Han var rektor ved denne skolen i 1908-23, med unntak av årene de var på ferie i Norge. I tillegg var han med på å bygge et luthersk seminar i Taohwalun, i samarbeid med Svenska Kyrkans misjon. Her var han viserektor fram til 1923.

Fredrikke tok et initiativ for å bygge et barnehjem for kinesiske småjenter. Mange foreldre som fødte ei jente, ønsket ikke å beholde barnet. Mange la derfor fra seg det nyfødte barnet utenfor porten til misjonsstasjonen, om natten. Dette i håp om at misjonærene vill ta seg av barnet. Barnehjemmet Fredrikke fikk bygget, tok seg av slike hjelpeløse jentebarn. I tillegg til arbeidet på barnehjemmet, var hun også lærer ved den norske skolen og musikklærer ved et kinesisk college i nærheten.

Fredrikke og Arthur Hertzberg fikk barna Gerhard (f.1901), Jens (1909), Gustav (1912) og Nils Cato (1914). Fredrikke reiste til Norge i 1930, og her døde hun i Oslo 23. oktober samme år, kun 57 år gammel. Arthur var da i Kina, men han kom heim til Norge i 1931. Han fikk 10 år i Norge, og døde 26. mars 1941.

Søstrene Sigrid og Aasta Bjørgum

Heller ikke de to søstrene Bjørgum fra Hegra skulle få noen lang tjeneste for Kinamisjonen i Kina. Den eldste av søstrene het Sigrid og ble født 6. oktober 1874. Foreldrene var lærer og kirkesanger i Hegra, Olav Bjørgum og kona Anna Forsnes. Anna og Olav fikk åtte barn, og søstrene Sigrid og Aasta var de to yngste. Aasta var to år yngre enn Sigrid, og ble født 23. mai 1876.

Begge to tok sykepleier utdannelse ved Lovisenberg sykehus i Oslo. Sigrid tok også musikkutdannelse. Begge søstrene var musikalsk. De sang sammen på møter, og begge spilte på ulike instrumenter. Etter endt utdannelse, arbeidet Sigrid en periode som sykepleier i Stjørdal. Aasta arbeidet et år som lærer og et år som menighetssykepleier, etter utdannelsen. Begge hadde kjent på et kall til å reise ut som misjonærer, og ble tatt opp til tjeneste i Kinamisjonen i 1898. Misjonærinnvielsen skjedde som nevnt, i Bergen 22. januar 1899.

Sambåndet hadde en reportasje fra denne samlingen, og merket seg spesielt søstrene Bjørgum sin sang: «Søstrene Bjørgum sang så noen nummer. O de kunne synge evangeliet. De vakre, melodiske stemmer fylte det store hus, ordene kom så klare og varme, ikke en stavelse gikk tapt, og dybde og inderlighet preget det hele.» Innvielsen var sammen med Arthur Hertzberg, og disse reiste også sammen til Kina kort tid etter festsamlingen i Bergen. Med på turen var også Henrik Seyffarth, som skulle ut til sin andre misjonærperiode. Han hadde giftet seg med Marie Sandborg på heimeoppholdet, så dermed var de fem misjonærer på turen østover.

Både Sigrid og Aasta Bjørgum fikk sin arbeidsplass på Puninggai stasjon i Laohowkow. Her var det Ole Mikkelsen Sama og Henrik Seyffarth som var stasjonsledere. Sommeren 1900 måtte de evakuere fra Kina på grunn av bokseropprøret, men de var tilbake igjen i Kina i 1901. Jeg har ikke noen opplysninger om deres misjonsarbeid i Kina, men i 1902 var de begge med på å sende et brev til hovedstyret der de ba om at enslige kvinnelige misjonærer måtte få stemmerett på misjonærkonferansen. Brevet var undertegnet sju kvinnelige misjonærer.

I 1905 sluttet Aasta i Kinamisjonen og gikk over i China Innland Misjon (CIM). Hun ble da gift med den italienske misjonæren Alfonso Argento, som var misjonær for CIM ved misjonsstasjonen Guangshan i Henan provinsen. Alfonso ble født på Sicilia i 1873 og ankom Kina i 1896. Han var nybrottsarbeider på Guangshan. Han valgte å bli i Kina da bokseropprøret startet. 8. juli 1900 ble stasjonen hans angrepet av en bande med boksere, det vil si kinesere som var fiender av utlendinger. Alfonso ble tatt, og bokserne helte brennbar væske over han og tente på. Deretter slo de han bevistløs og forlot han, fordi de trodde han var død. Men han kom seg på beina igjen. Kort tid etter, kom noen av kineserne tilbake, men da spilte han død, og kineserne forlot stasjonen. Senere kom det noen nye boksere til stasjonen, og disse utsatte Alfonso for en voldsom tortur. Blant annet fikk han brudd i hodeskallen. Etter noen grusomme runder med tortur, ble han sluppet fri. Han ble da sendt til Europa for medisinsk behandling. Etter et år med legehjelp, var han blitt så god, at han reiste tilbake til Guangshan og fortsatte sin tjeneste.

Tegning av overfallet av Alfonso Argento

Det som hadde skjedd med han, hadde likevel satt sine dype spor. I 1908 meldte det seg flere senskader, og han reiste til Europa for å få behandling. Aasta og Alfonso hadde da fått to gutter, Alf Nicholas (f.1906) og Olav Setimio (f.1907). Aasta og guttene ble igjen i Kina, men da det ble klart at Alfonso ikke kunne bli god nok til å komme ut til Kina igjen, flyttet de alle fire til Trondheim i 1911. Alfonso slet med senvirkningene av torturen, og døde i Trondheim 3. juli 1917.

Da familien kom tilbake til Norge, fant de sin plass i Kinamisjonens forsamling Betania i Trondheim. Aasta var engasjert i arbeid blant barna og i kvinnearbeid i Kinamisjonen. I tillegg var hun en sentral aktør i Betania sitt orkester på 1920 og 30 tallet. Aasta døde 6. juli 1966, 90 år gammel.

Sigrid Bjørgum fikk en kraftig malariainfeksjon i Kina, og som følge av den måtte hun bryte av misjonærtjenesten. Hun kom tilbake til Norge i 1906 og slo seg ned på heimplassen Hegra. Her fikk hun arbeid som sykepleier, og tok også timer som pianolærer. Hun bodde i en knøtt liten leilighet på Hegra bedehus, men leiligheten var ikke mindre enn at hun fikk plass til et piano. Elevene fikk boller og kakao etter pianotimen, og de måtte betale kr.2,- per undervisningstime. Hun deltok også i barne- og kvinnearbeid i Trøndelag krets, og drev en periode et barnelag i Stjørdal. Hun døde i 1964 og ble som sin søster Aasta, 90 år gammel.

Lyder Kristensen

Inger Anna og Lyder Kristensen

Det siste misjonærparet som ble ansatt i Kinamisjonen i denne perioden, skulle oppleve mange tunge tak, før det endte med at de ble oppsagt fra sin tjeneste. Sjalusi og Marie Monsen er to sentrale stikkord i denne vonde historien.

Lyder Johan Kristensen ble født ble født på Gjerdøya i Rødøy kommune i Nordland 13. oktober 1866. Da Kina-vekkelsen startet på midten av 1880-tallet, fikk også Lyder kall til å forkynne evangeliet for kineserne. Han fikk kontakt med Kristiania-komiteen for Kinamisjon i Oslo, som igjen hadde kontakt med China Innland Misjon (CIM). Lyder tok et språkkurs i London i 1889. Her traff han blant andre Inger Hoel, som han noen år senere skulle bli gift med. Men på dette tidspunkt var det ikke noe forhold mellom dem.

I 1892 reiste han til Kina for Kristiania-komiteen og fikk sin tjeneste innen CIM. Lyder ser ut til å ha vært en rastløs person, for ikke mange årene etter han kom til Kina, gikk han over til en ny arbeidsgiver, nemlig Simpsons Alliansemisjon. Heller ikke her slo han rot, og i 1899 fikk han begynne på Kinamisjonens felt. Han var plassert på Tsin-shan-kiang og Künchow stasjoner.

Inger Hoel var den eldste av 12 søsken oppvokst på Fræna i Romsdal. Inger ble født 20. desember 1866. Som jentunge leste hun ei misjonsbok, og det resulterte i at hun fikk misjonærkall. Hun utdannet seg til diakonisse i Oslo, og her fikk hun kontakt med CIM. Hun var som nevnt på språkskole i London samtidig med Lyder Kristensen, men det ble ikke noe kjæresteforhold da.

I 1890 reiste hun til Kina som utsending for Kristiania-komiteen i Oslo og virket i Szechuan provinsen som bibelkvinne innen CIM. Her opplevde hun mange tøffe episoder, med kineser som hatet utlendinger. Hun måtte flykte for livet flere ganger. I 1895 treftes Inger og Lyder igjen, og denne gang ble det mer enn vennskap. De ble gift på nyttårsaften 1895. Like etter at de ble antatt som misjonærer i Kinamisjonen, reiste de på et ferieopphold til Norge i 1899.  På grunn av bokseropprøret, ble utreisen deres utsatt.

Det ble ny utreise i 1901, men før det skulle det være misjonærinnvielse. Den var sammen med bl.a. Marie Monsen. Under oppholdet i Norge, treftes ekteparet Kristensen og Marie Monsen ved flere anledninger. Etter hvert utviklet Inger Kristensen en sterk sjalusi overfor Marie Monsen. Hun anklaget henne for å ville ta mannen fra henne. Forholdet mellom dem ble meget vanskelig. De skulle reise på samme båt til Kina, noe Marie Monsen grudde veldig for. Hun skrev om dette til Brandtzæg og sa at det holdt på å ta knekken på henne. Konflikten bare økte etter at de kom til Kina.

Inger Kristensen

Under en konfrontasjon sa Lyder Kristensen en gang til Marie Monsen, at «enten skal du eller jeg ut av misjonen, for jeg vil ikke arbeide i en misjon hvor du er.» Marie Monsen fortsatte å sende brev til Brandtzæg, og mer enn antydet at hun vurderte å si opp og reise heim til Norge. Konflikten gikk på helsa løs. I 1907 toppet det hele seg. Da ble konflikten en sak på misjonærkonferansen. Begge parter fikk legge fram sin sak, og det endte med at Marie Monsen ble erklært uskyldig. Marie selv sa at «jeg er ingen engel». Hun hadde et heftig temperament, og kunne nok være kvass når hun svarte på anklager. Men mye tyder på at i denne saken, var hun utsatt for sykelig sjalusi. I NLMs 50-års skrift, skriver forfatteren at «i det hele var forholdet til Kristensen i vår misjon uheldig helt fra begynnelsen av».

Vedtaket på misjonærkonferansen innebar at Inger og Lyder Kristensen ble bedt om å slutte i Kinamisjonen. De gikk da over i Den forenede norske lutherske kirke i Amerika sin misjon. Etter oppsigelsen reiste ekteparet Kristensen til USA for to års studier ved Den forenede norske lutherske kirkes seminar i St. Paul Minnesota. Lyder ble ordinert til prest i denne kirken i 1909. Samme år reiste de tilbake til Kina og fortsatte som misjonærer for denne norskamerikanske kirken.

Lyder døde i Kina i 1915, men Inger fortsatte i Kina, som enke, i to år til. I 1917 flyttet hun og barna til USA, for at barna skulle få ta en utdannelse. De bosatte seg i Northfield i Minnesota. Inger og Lyder fikk seks barn, men to døde som små. De fire andre, tre døtre og en sønn, slo seg alle ned i USA. I 1929 flyttet Inger fra Northfield og bodde vekselsvis hos to av døtrene. De bodde i Glasgow i Montana og i Duluth i Minnesota. I 1935 fikk Inger sitt første av sju slagtilfeller og hun døde hos sin sønn i Northwood i Nord-Dakota den 13. august 1936.

 

Kilder

Antonie Hagen Torset Liv og spenning i Kina som var (1979)

Arthur Skjeldrup Slægtshistoriske meddelelser om familierne… (1915)

Brita Skre Vaksdal bygdebok (1981)

Erik Kjebekk Verden for Kristus NLM 100 år (1991)

Erling Danbolt Det norske misjonsselskaps misjonærer (1948)

Fridtjov Birkeli Norsk Misjonsleksikon (1967)

Giuseppe Strippoli La tragica storia di un missionario Siciliano valdese nella Cina dei boxers

Ivar Værnesbranden Indremisjonsbevegelsen i Stjørdalsbygdene (1929)

J. A. O. Gotteberg Ti aar i Hunan (1912)

Jacob Straume Kristenliv i Trøndelag (1953)

Jacob Straume Marie Monsen En vekkerrøst (1969)

Maren Hertzberg Erichsen Familien Hertzberg (1992)

Misjonæralbum NLM (1962)

Olaf Golf Marie Monsen (2000)

Ole Teodor Hofstad Bygda og musikken (1999)

Olga Hjelle Gamlemisjonen 100 år (1981)

Oscar Handeland Det Norske lutherske kinamisjonsforbund 50 år (1941)

Oscar Handeland Misjonssambandet i Norge NLM 75 år (1966)

Per Bjørgum Bjørgumslekten gjennom 100 år (1946)

Sten Bugge m.fl. Det norske misjonsselskaps historie (1949)

Søren Roer Slekten fra Nedre Opstad i Rygge gjennom 300 år (1971)

Torsten Jørgensen m.fl. I tro og tjeneste Det Norske Misjonsselskap 1842-1992 (1992)

Folketelling 1900

Minneord etter Inger Anna Kristensen Nordisk Tidende 01. og 08.10.1936

Korset har tapt terreng

Forkynnelsen av ordet om korset, er avgjørende for at folk skal bli frelst, og for at kristne skal bli bevart. Derfor arbeider djevelen intenst for å dempe ned dette budskapet.

I en tale på internett over Galaterbrevet kapittel 3, kom Johannes Kleppa med denne smertefulle observasjonen. Korset har tapt terreng, ikke bare i Norge generelt, men også på bedehuset. Tenk at det viktigste budskapet som finnes, blir fortrengt også på bedehuset. Jeg er redd det har tapt terreng også i mitt liv. Jeg trenger å be, «å vis meg på nytt, Du har kjøpt meg»!

Det er ikke vanskelig å se at korset har tapt terreng i landet vårt. Før sang vi «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja.» Nå har vi fått lover som er i opprør mot Gud, som for eksempel fosterdrapsloven og kjønnsnøytral ekteskapslov. Og kristendomsundervisningen er ute av den offentlige skole. Mens landet inntil for få tiår tilbake, var bygget ut fra et kristent grunnsyn, er vi nå i ferd med å slå inn på ugudelighets vei, ja, vi er som land og folk kommet langt på den veien.

Også i kirken, ser vi at korset er på vikende front. Korsets budskap dysses ned. Synden velsignes fra høyeste hold. Forkynnelsen har liten plass, og det som forkynnes er helst mellommenneskelige tanker som kunne vært sagt av hvem som helst. Kirkens øverste ledere forsvarer de nevnte ugudelig lover. De åpner for kvinnelige prester, stikk i strid med Guds ord. Jo, korset er på vikende front også i kirken, selv om det heldigvis enda er en liten rest også der som forkynner som Guds ord.

Men bedehuset da? Bedehusene kom til ut fra vekkelser. Folk ble avslørt som syndere, og ropte til Gud om frelse. De ble løst fra sine synder, ved å høre om han som «ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes 53:5) Dette var ikke noe de ble ferdige med da de ble frelst. Nei, de er fortsatt syndere og trenger derfor å høre det samme budskap på nytt og på nytt. «Troen kommer «av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10:17) Derfor var budskapet om forsoning og rettferdiggjørelse, det helt sentrale i forkynnelsen på bedehuset. Mange emner ble belyst, ja, hele Guds råd ble forkynt, men sentrum i forkynnelsen var alltid ordet om korset.

Stemmer det at korset er på vikende front på bedehuset? Jeg frykter for Kleppa har rett. Han setter ord på en uro jeg deler. Jeg er selv forkynner og tar meg selv med. Det er mange fine og gode ord som blir tatt fram fra talerstolene på bedehusene, om viktige ting som Bibelen taler om. Mye godt til trøst, og også til formaning i kristenlivet. Men jeg synes å merke at det blir sjeldnere at «Kristus blir malt som korsfestet» fra talerstolene våre. Heldigvis skjer det ofte også nå, men jeg er redd for at det klare vekkende budskap om synd og nåde, ikke lenger er så sentralt som det var. Det er en nød for meg, og min forkynnelse. Ofte får predikantene spørsmål fra de lokale styrene om å tale over ulike tema. Er korset sentralt hos oss lokalt, når vi skal sette opp emner for taleren? Eller er det så mye annet spennende vi heller vil høre om? Paulus sier det veldig radikalt: «For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» (1Kor 2:2) Fra brevene hans, ser vi at han var innom et bredt spekter av tema, men uansett emne, var ordet om korset grunnvollen. Taper ordet om korset terreng på våre bedehus?

Men hva så med meg? Har korset tapt terreng i mitt liv? Det er et alvorlig og ransakende spørsmål, som jeg først og fremst må inn for den tre ganger hellige Gud, i Kristus Jesus, for å svare på, eller viktigere – få svar på. Det er mange kristelige ting jeg er opptatt av og som lett fenger min oppmerksomhet. Det er ingenting galt med det. Men jeg må dessverre erkjenne at når jeg leser om og hører forkynt om korset, har tankene lett for å fly andre steder. Det er en kamp med min gamle natur og med Satan. De har ikke noe større ønske enn at korset skal tape terreng i mitt liv. 

Så er det godt, likevel å merke en hunger etter evangeliet. Når jeg midt i min sløvhet og syndighet, kan få si fra hjertet. «Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste.» Jeg trenger å be: «Å, la aldri noensinne Korsets tre meg gå av minne, Som deg frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte Tale, rope i mitt hjerte Hva min frelse kostet har!» (SB 671 Benjamin Sporon)

Tenk for et fantastisk budskap det er, dette ordet om korset. Jeg er fortapt i meg selv. Jeg er en synder i tanker, ord og gjerninger, uten en eneste liten mulighet til å bidra med noe som helst til min frelse. Så kommer det et budskap inn i mitt øre og ned i hjertet: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.» (2Kor 5:21). «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1)

 

Ja, blodet som rant, det har runnet for deg.

Gud godtok det offer han brakte.

Det gjelder for alle, for deg som for meg.

For oss var det døden han smakte.

Rettferdige er vi i Jesus.

 

Så søk da alene hos Kristus din ro,

For der er du trygg i all fare!

Bli liten, bli barn, bli enfoldig og tro,

Bli en, blant de synderes skare

Som kun vet å takke og love!

 

(Sb 420 C. O. Rosenius)