Hvorfor, Herre?

De fleste kristne har fra tid til annen tenkt og bedt slik. Livet gikk ikke som jeg hadde tenkt, og spørsmålene er mange. Hvorfor skulle det gå slik?

Den 23 år gamle Johan Albert Skordal fra Sokndal, satt på Red Wing seminaret i Minnesota og leste nyheter fra Kina. Han var av de første utsendingene for Kinamisjonen i 1891, og hadde stanset ett år i Amerika for studier. Nå leste han om misjonærer som hadde lidd martyrdøden i Kina, men mistet ikke motet for det. Han skrev heim til sine i Rogaland: «Jeg lengter virkelig etter å komme ut».

Fire år senere finner vi Johan Albert i ei seng i Laohkow i Kina. Han var i mellomtiden blitt gift og hadde fått to barn. Nå, sommeren 1896, var han alvorlig syk av ulike tropesykdommer. Det dukket opp mange «hvorfor», der han lå og tenkte. Han delte sin frustrasjon med misjonslegen som behandlet ham: «Jeg har da ikke kommet til Kina for å bli syk, men for å misjonere». Legen hadde nok møtt slike anfektelser før. Han smilte til Johan Albert og sa: «Du er kommet til Kina for å gjøre Guds vilje, er det ikke så?» Johan Albert ble bedre, men i slutten av oktober blusset sykdommer opp igjen, og denne gang sto ikke livet til å berge. Legens påminning fra sommeren hadde hjulpet han. Like før han døde 3.november, 28 år gammel, sa han til sine rundt seg: «Hvilket sted skulle jeg heller ønske å dø på enn misjonsmarken.»

Johan Albert Skordal er langt fra den eneste kristne som har kjempet med tunge spørsmål. Noen misjonærer måtte reise heim fra misjonsmarken fordi ektefelle eller barn ikke klarte oppholdet langt borte fra heimlandet. Noen med ei klar forkynnernådegave, måtte slutt å reise på grunn av sykdom eller et fall i fristelse som gjorde at misjonsfolket mistet tillit. Noen sto i en rik tjeneste på bedehus og forening, men sykdom eller andre ytre forhold opplevdes som hinder for tjenesten, og Guds så ut til ikke å svare på bønnen om å få slipp disse hinder.

Elleve av Jesu disipler, fikk etter oppstandelsen, kallet fra Jesus om å gå ut i all verden med evangeliet. Apostelen Jakob var kanskje 30 år, da han like etter den første pinsen ble tatt til fange og drept for sin tro. Hans med-apostel, Johannes, fikk antakelig leve og forkynne til han var 90 år. Det er ikke underlig om Jakob i fengselet tenkte i tunge stunder: Hva med kallet, Jesus?

I tempelet på kong Davids tid, var det mye sang og musikk. Asaf var den som hadde fått det store ansvaret med å lede denne delen av tempeltjenesten. Etter noen år tok mange «hvorfor» overhånd i Asafs liv. Hvorfor går det så godt med de som ikke tror på Gud, mens vi som gjør det, har så mange tunge tak. Det var nære på at alle «hvorfor» tok knekken på hans Gudsliv.

Få, om noen, har fått stå i en så rik tjeneste som Paulus. Hans liv må vel ha vært en «dans på roser»? Leser vi i 2. Korintierbrev, ser vi noe helt annet. Han opplevde ulykker, forfølgelse, fangenskap og tortur. Men mest av alt var det en «torn i kjødet, en Satans engel» som slo han. Paulus opplevde dette som et hinder i tjenesten, og hadde tre bønneperioder der han ba Gud om å fjerne tornen. Men han fikk nei.

I møte med disse mange «hvorfor», må jeg erkjenne bibelens ord: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.» (Jes 55:8-9).

Predikanten og sjelesørgeren Gunnar Elstad skriver om disse ting i ei av sine bøker. Her minner han om et vesentlig anliggende: «Guds prioriteringer er ofte helt forskjellig fra våre. Vi ønsker først og fremst å ha det godt her og nå. Gud er mer interessert i at vi får det godt i evigheten.» Det er ufattelig stort og trygt å få legge livet i Jesu hender. Han ser og vet alt så mye, mye bedre enn hva jeg gjør. Han er en Gud som elsker meg med en evig kjærlighet. Han gav sitt liv til soning for mine synder, og det er han som sier at «for vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» (Rom 8:28)

Den erfaringen løste også Asafs floker. Ikke slik at han fikk svar på alle sine «hvorfor». Nei, men han fikk løfte blikket høyere opp og se livet i evighetsperspektiv. «Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden.» (Sal 73:23-25). Det er trygt å bli ledet av Jesus gjennom livet. Han leder meg ved sitt gode råd, og når det tjener meg og Guds rike best, tar han meg opp i herligheten.

Paulus fikk ikke bare et nei på sin bønn. Han fikk et mye større ja: «Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» (2 Kor 12:9). Hans Adolph Brorson synger så tillitsfullt:

Jeg går med Jesus hvor jeg går; Han har meg ved sin side,

Han leger meg med sine sår Og hjelper meg å stride.

Hvor han sitt fotspor lot, Der setter jeg min fot,

Om enn meg all ting ille spår – Jeg går med Jesus hvor jeg går.

Jeg går til himlen hvor jeg går; Frimodig da, mitt hjerte!

Kun dit hvor du en ende får På all din synd og smerte!

Bort verdens lyst og prakt, Til himlen står min akt!

All verdens eie jeg forsmår – jeg går til himlen hvor jeg går.