Et umyndig lekfolk?

Fra GF i Vestfold 2018

Mye forandres på 30 år. Mens misjonsfolket for noen tiår tilbake sa tydelig fra hvor skapet burde stå, virker det nå som om det er kommet en umyndighet over lekfolket. Stemmer det?

For 30 år siden var det en lærestrid i NLM, som førte til avskallinger på begge sider. Det var like før det ble en dyptgripende splittelse. Saken gjaldt bibelsynet, konkretisert ved tjenestedeling mellom mann og kvinne ut fra Guds ord. I 1991 gjorde generalforsamlingen (GF) et prinsippvedtak om at NLM forstår Guds ord slik at det er en tjenestedeling mellom menn og kvinner og at dette er et viktig lærespørsmål.

Kvinners stemmerett i GF var kanskje det mest brennbare spørsmålet. I 1997 landet GF på et kompromiss, der GF frasa seg den øverste myndighet i læresaker, og overlot disse sakene til rådsmøtet inklusiv hovedstyret (HS). Det resulterte i at GF ble åpnet for kvinner, mens rådsmøtet og HS består av menn, fordi de har det øverste læreansvar i organisasjonen.

På dette tidspunkt var misjonsfolket blitt så slitne av spenninger og splittelse, at det kan virke som noe av luften gikk ut av ballongen. Jeg synes å ane en viss resignasjon og frykt for å stå opp for saker en brenner for. Jeg merker dette også hos meg selv.

Taushet

Med unntak av spørsmålet om opprettelsen av et kirkesamfunnsregister, er mitt inntrykk at det helst har vært fredelig under GF-er og regionårsmøter de siste 20 årene. Under debatten om kirkesamfunn var det et forholdsvis stort engasjement, men i fredelige former.

Ellers er det helst taust. Da Region Sørvest ble opprettet, brøt en med et over hundreårig prinsipp om at kretsstyret er et hyrdeorgan som skal bestå av menn. Mange var uenig, men få røster hevet seg. Når kirkesynet i NLM nå holder på å endres fra et radikalt lekmannssyn, til mer frikirke/kirkeveksttenkning, er mange uenig, men det er taust i besluttende organ.

Når den rike sangskatten fra Sangboken, nesten blir borte på enkelte stormøter, blir det en stille sorgreaksjon hos mange. Når medlemmer skulle velges til HS eller kretsstyrer, var det ofte stort engasjement fra ulike «fløyer» for å få inn de rette folk i disse viktige verv. Nå er det helst stille også ved slike valg. Og slik kunne en fortsette.

Hva har skjedd?

Det er godt når det er fredelig i en organisasjon, men er alltid fred det beste? Hva har skjedd med oss misjonsfolk? Tok den alt for harde debatten på 1990-tallet, knekken på det myndige lekfolket? Er vi gått trette av all strid og har resignert? Lider vi i stillhet når ting skjer som vi ikke er fortrolige med? Eller er organisasjonskulturen blitt slik at vi er redde for å ta opp ting, i frykt for å bli oppfattet som illojale?

Jeg møter et fantastisk misjonsfolk når jeg reiser rundt på bedehus i hele landet. Et misjonsfolk som brenner for misjonens store sak. Et misjonsfolk som har nød for sin nabo og sin familie som ikke er frelst. Et misjonsfolk som gir rikelig av både tid og penger til misjonens store sak. Men kanskje har vi ikke lenger så mange myndige markerte åndelige ledere i våre forsamlinger? Ledere som er hyrder og veivisere. Kanskje er vi mange steder i ferd med å organisere forsamlingene så detaljert, at det ikke er rom for slike nådegaver gitt fra Gud?

Får tausheten konsekvenser?

Strid er ikke godt, men av og til nødvendig. Paulus skriver på Guds vegne at «det må være partier blant dere, for at det kan vise seg hvem som er ekte blant dere.» (1Kor 11:19) Samtidig advarer han mot «trette.. splittelse, partier.» (Gal 5.20). Kjødelig strid og splittelse er av det onde. Mens en sunn strid for den rette lære, blir vi av Guds ord oppfordret til å kjempe. Sannheten tro i kjærlighet.

Hvis vi legger ned den sunne strid for den den rette lære, vil vi utsette hverandre for fare for å komme bort fra bibelens lære, noe som kan ende i både forfall og frafall. Hvis enkelte temaer i Guds ord blir tiet i hjel både i forkynnelse og i den åndelige samtale, vil det ikke gå lang tid før vi kommer på avvei i synet på det som blir fortiet.

Derfor er det ikke noe sunnhetstegn at det er så stille hos oss nå? Det er tid for ransakelse og vekkelse for meg personlig og for oss som misjonsfolk. Paulus var redd for Korintierne: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne.» (2Kor 11:3-4)

Hebreerbrevet med hele troens vitneskare fra GT, peker på veien for Guds folk: «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.» (Heb 12:1-3)