Erik J. Sandvik var odelsgutt på garden Sandvik i Tysvær. Han var utdannet snekker, men hans livsgjerning ble som prest i ulike norskamerikanske menigheter i USA.
I denne artikkelen skal vi bli bedre kjent med Erik J. Sandvik, hans slekt og det haugianske miljøet i Tysvær på 1800-tallet. Noe av dette er tidligere publisert i ulike artikler på dennne bloggen og på slektsbloggen min. (Google translate english text at the bottom)
Vekkelsen i Tysvær 1870-71
Deler av Tysvær kommune hadde første halvdel av 1800-tallet, vært preget av et sterkt haugiansk kristenmiljø. Erik J. Sandvik hadde selv vokst opp i en heim, der foreldrene var personlig kristne. Erik var i 1870 blitt 18 år og arbeidet som snekker på gardene i nabolaget sør i Tysvær. I tidlig ungdomstid falt han bort fra sin barnetro, og valgte en annen livkurs enn foreldrene ønsket.
I 1870 blåste en åndelig vekkelsesvind over området. Vekkelsen startet i Skjold, men bredte seg snart sørover til nabosoknet Tysvær. Hvem som var Guds redskap til denne vekkelsen, sier ikke historien noe om, men det var Den Hellige Ånd som virket. Mange tok imot Jesus som sin frelser, og uroen nådde også hjertet til ungdommen fra Sandvik. Erik ble overbevist om at han var på feil vei, og gav sitt liv til Jesus. Årvik er en gard øst for Sandvik. Mellom disse to gardene ligger Falkeid. På Årvik bodde den 20 år gamle Lisabeth Marie Årvik. Også hun ble frelst i denne vekkelsen, og Erik fikk snart et godt øye til den to år eldre nabojenta.
Lars Oftedal var en ung teologistudent, som ble frelst under studiene i 1861. Etter endt presteutdannelse, var han en kort periode forkynner i Arendal og sjømannsprest i England. I 1868 kom han tilbake til Norge og ble forkynner for Indremisjonen. Det brøt ut sen stor vekkelse i Arendal. Etter tiden i Arendal, opplevde han at vekkelsen fulgte hans forkynnelse fra sted til sted hvor han reiste med Guds ord. I 1870 ble han ansatt som stiftskapellan i Vest Agder og Rogaland, og hans første kall som vikarprest var i Avaldsnes. Her startet han 11. mars, og det brøt umiddelbart ut en åndelig vekkelse og fornyelse på Nord-Karmøy.
I mars 1871 ble prestekallet på Avaldsnes besatt av en annen prest, og Lars Oftedal ble flyttet til Skjold, hvor også Tysvær soknet til på den tid. Vekkelsen ble enda mer oppfattende i Skjold enn på Avaldsnes. Gudstjenestene samlet så mye folk, at det måtte bygges en provisorisk talerstol ved ett av vinduene, slik at de som måtte stå ute også skulle få høre. Folk kom reisende fra opptil 15 forskjellige kirkesogn, fra Stord til Erfjord, for å høre Oftedal tale. Ofte kom folk på lørdagen, for å være sikker på å nå fram i tide til gudstjenesten søndag formiddag. Vekkelsen ved Oftedal ble en forlengelse av vekkelsen som hadde gått over Skjold og Tysvær året før, så Tysvær ble dypt preget av vekkelseskristendom i Erik Sandvik sin ungdomstid. Mens Oftedal var i Skjold fram til september 1871, gav han ut første opplag av si sangbok «Basunrøst og Harpetoner». Sangboka skulle komme i mange opplag de neste tiårene.
Slektsgard på Sandvik
Erik Johnsen Sandvik ble født på bruk 1 på Sandvik den 7. november 1852. Det hadde bodd slekt av Erik på Sandvik, minst tilbake til 1500-tallet. Hans tippoldeforeldre, Kari og Jon Torbjørnsen Sandvik, fikk kun tre døtre. Disse giftet seg til andre garder i Tysvær. Datteren Torunn var eldst av de tre søstrene, og hadde odelsretten på Sandvik-garden. Hun bodde selv på nabogarden Susort i vest. Da Erik var blitt en gammel mann, delte han garden mellom to av Torunn sine sønner. Barnebarnet Erik Endresen fikk bruk 1, mens broren John Endresen sin halvdel, fikk bruksnummer 4. Denne overdragelsen skjedde i 1814. Foruten disse to brukene, var det ett par husmannsplasser på Sandvik. Disse ble etter hvert selveide bruk.
I 1802 var Hans Nielsen Hauge innom Skjold. Han hadde da samlinger, hvor også folk fra Tysvær møtte fram. Etter denne samlingen, ble det en flokk haugianere i den sørlige delen av Tysvær. Det var særlig i området rund Tysvær kirke og i Falkeidbygda (Årvik, Falkeid og Sandvik) i sør, at det var mange haugianere. Da brødrene Erik og John Endresen Sandvik ble voksne, var de og deres familier med i haugianerflokken.
I 1840 var misjonskandidat H. C. Knudsen på rundreise i Ryfylke for å starte foreninger for misjonen, med tanke på oppstart av et landsdekkende misjonsselskap i Norge. Han var også innom Tysvær, og blant haugianerne vant han tilslutning for sitt ærende. En misjonsforening ble stiftet, og Erik E. Sandvik var en av stifterne. To år senere var det stiftelsesmøte for Det Norske Misjonsselskap i Stavanger. De to som representerte foreningen i Tysvær, var Jon Jonsen Haukås og Erik E. Sandvik. Etter hvert som flokken av misjonsvenner økte, meldte behovet seg for å bygge eget bedehus. Dette sto ferdig i 1849. Da var både Erik og hans sønn John Eriksen Sandvik, med på å skrive under vedtektene for huset. Erik hadde da vært i Stavanger, sammen med Jon Pedersen Årvik, for å få hjelp av John Haugvaldstad til å skrive lover for det nye bedehuset.
I 1821 fikk Erik E. og kona Johanna Sandvik sin første sønn, som fikk navnet John. Nummer to kom i 1823. Han fikk navnet Endre, og han var døvstum. Endre bodde i folge på garden til han døde i 1892, 69 år gammel. Senere fikk Johanna og Erik sju barn til, hvorav tre døde som små. John arbeidet på heimegarden og nabogarden til onkel John, fram til han overtok heimegarden da faren Erik døde i 1862. Da han var 30 år gammel i 1851, ble han den 7. april gift med Tøri Sjursdatter Susort. Faddere var Johns far Erik og søskenbarnet John Johnsen Sandvik.
2. desember fødte Tøri sitt første barn. Det var ei jente, som ikke overlevde fødselen. Gleden var derfor stor, da Erik J. kom den 7. november året etter. Han ble døpt i Tysvær kirke 28. november, med besteforeldre, onkler og tanter som faddere. Etter dette kom tre jenter på rad, Torborg i 1855, Oline (f.1857) og Johanne (f.1860). På nyåret 1862 ventet Tøri og John enda et barn, men også denne gang skulle det gå galt. Gutten som kom 26. januar, var dødfødt. Dette skulle bli starten på et tungt år for familien på Sandvik. 9. mai ble gamle Erik E. Sandvik forfremmet til herligheten. 22. desember rammet sorgen for tredje gang dette året. Da sovnet mor Tøri inn, på grunn av komplikasjoner etter fødselen i januar.
Vekkelse og giftermål
Erik var dermed morløs, 10 år gammel. Sammen med faren, de tre søstrene, bestemor Johanna og onkel Endre, måtte livet likevel gå videre. Den 13. oktober 1867 sto han fremst på lista over konfirmanter i Tysvær kirke. Presten skrev fint om konfirmanten, at han i alle grunnsannheter var meget god. Etter konfirmasjonen, begynte han i lære som snekker. Dette fortsatte han med, samtidig som han hjalp til heime på garden. Far John hadde lenge bedt for Erik og resten av familien. Han hadde en stein på garden, som han jevnlig oppsøkte. Bak denne hadde han sine bønnestunder, og det kom etter hvert groper i bakken etter knærne hans. Gleden i farshjertet var derfor stor, da Erik ble frelst i den store vekkelsen i 1870-71.
Samme året som Lars Oftedal sto i den store vekkelsen, fant far John seg ny kone. Det var den 22 år yngre Inger Johanne Jakobsdatter Venja fra Sjernarøy. Vielsen var det Lars Oftedal som sørget for. Dette ekteskapet skaffet Erik fem nye halvsøsken, Tyri (Tøri) i 1872, Jakob (1875), Jørgine (1877), John (1880) og Oline (1884). Det var mange ungdommer som ble frelst i vekkelsen i 1870-71, men det var som tidligere nevnt ei jente fra Årvik som Erik ble glad i. 29. september 1874 kunne endelig bryllupet stå. Erik J. Sandvik og Lisabeth Marie Årvik ble da viet, med Sverre Baardsen Søndenaa og Sjur Elleflådt som forlovere. Sjur Elleflådt var lærer, klokker, bonde og predikant og en markert leder blant haugianerne i Tysvær.
Livet på de små bruka i Tysvær var ikke bare enkelt. De fleste gardene var for små til å brødfø familiene, og slik var det også på Sandvik. En viktig binæring for mange, var derfor fiske. Sandvik lå gunstig til, med gode fiskefelt i nærheten. Likevel var det ikke alltid regnskapet gikk i pluss. På Sandvik økte gjelda, samtidig som det ble stadig flere munner å mette. Lisabeth Marie, som helst ble kalt for Elisabeth, og Erik, fikk ikke egne barn. Dette var nok tungt for dem, samtidig som de så at Eriks far, stadig fikk nye barn med sin unge kone.
Til Amerika
Om disse ting var med å vende tankene deres mot Amerika, sier ikke historien noe om. Erik var odelsgutt og var den som skulle overta garden. Men med stor gjeld og mange små halvsøsken, en døvstum onkel og ei ung stemor å forsørge, kan vi lett tenke at Elisabeth og Erik så Amerika som en god utvei. Etter at Erik ble frelst, hadde han kjent på en trang til å vitne for andre om sin Frelser. Kanskje var det også en medvirkende årsak til oppbruddet. De var ikke de eneste ungdommene i kristenflokken som gikk med slike tanker. Det ble mye snakk om fordeler og ulemper ved å følge i sambygdingen Cleng Peersons kjølvann over Atlanteren. Til slutt var det sju ungdommer som tok en viktig avgjørelse – det var tid for oppbrudd.
På det tidspunkt hadde Eriks to eldste søstre blitt gift til Kopervik. Torborg ble gift med Hans Jakob Skaar Svendsen i 1877, mens Oline ble gift i 1881 med Andreas Villumsen Stølen. Den tredje og yngste av søstrene, Johanne, var blitt kjærest med Jørgen Søvik. Det har nok vært et alvorlig familieråd da det ble kjent at Erik ville emigrere. Far John kjent at kreftene minket, og var nok bekymret for både garden og sin nye familie. Det ble derfor bestemt at Johanne og Jørgen skulle overta garden på Sandvik. De drev garden sammen, fram til Jørgen døde av lungebetennelse i 1911. Johanne solgte garden ut av slekta i 1915 og flyttet til Jørpeland. Her skulle på kort tid alle barna deres samles, også min farfar Lars J. Sandvik.
Elisabeth og Erik bestilt billett på Amerikabåten, med avreise fra Stavanger 17. mai 1883. Med på turen var selvsagt kona Elisabeth, men også Eriks søskenbarn Jakob Eriksen Sandvik. Jakob kom tilbake til Norge i 1889. Mens han var i Amerika, ble han gift med Elisabeth sin fem år yngre søster Anne Helene Årvik. Den økonomiske situasjonen på Sandvikgarden var blitt dramatisk forverret i 1884, og da det ble kjent at Anne Helene og Jakob Sandvik var på vei tilbake til Norge, fikk de tilbud fra Johanne og Jørgen Sandvik om å kjøpe en del av deres bruk for kr.2000,-. Det nye bruket fikk bruksnummer 3. Skøytet på garden ble klart året før de kom tilbake til Norge.
Nestemann på lista over ungdommer fra Tysvær som dro til Amerika 17. mai 1883, var Lars Sjursen Gjerde. Han var odelsgutt på Gjerde, og sønn av haugianerleder og predikant Sjur Gjerde. Lars skulle antakelig til Amerika for å tjene penger, før han overtok heimegarden. De fleste av Lars sine søsken dro til Amerika, og flere av dem ble prester i det norskamerikanske miljøet. En annen bror, Sivert, skulle få stor betydning for oppstarten av Kinamisjonen i Norge. Han hadde kall til å reise ut som misjonær, og hadde kommet i kontakt med China Innland Mission og Hudson Taylor under et studieopphold i England. Tilbake i Norge la han kallet til Kina inn over kristenfolket, og mange fikk kall til å nå «det mektige riket i øst» med evangeliet. Sivert Gjerde reiste til Kina, og ankom Shanghai i desember 1890. Kort tid etter ble han alvorlig syk, og døde 21. mai 1891. To dager før Sivert døde, 18.-19. mai, var det stiftelsesmøte for Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund i Bergen. Her ble Sivert Gjerde opptatt som misjonær, men han døde altså to dager etter at han ble ansatt.
De siste Tysvær-ungdommene som var med på overfarten i mai 1883 var Hans Andreas Abrahamsen og Lisa og Nils Olai Kvindesland med datteren Gjertrud Gunnilda. Eldst i reisefølget var 34 år, yngst av de voksne var 21, mens Gjertrud Gunnilda ikke var fylt ett år. Elisabeth og Erik Sandvik endte opp i det sørlige Minnesota, hvor han fikk arbeid som lærer i religion for norskamerikanske barn. Denne stillingen hadde han til 1887. På denne tiden ble Sandvik skrevet med g, Sandvig, og det er denne formen av navnet som fremdeles brukes i Amerika.
Heime i Norge ble det et stort tomrom etter Elisabeth og Erik. Gamlefar John kjente på minkende krefter, men skulle oppleve et nytt tungt år før han ble hentet til himmelen. Den 29. mars 1884 fikk John beskjed fra Kopervik om at datteren Oline i Kopervik døde i barsel, kun 27 år gammel. Inger Johanne var da gravid med John sitt ellevte barn. Det ble ei jente som ble født 13. mai, og som ble oppkalt etter si avdøde halvsøster. Navnet ble Oline. Sommeren gikk, fram til 11. august. Da rammet ulykken nok en gang. Fire år gamle John hadde fått tak i noen fyrstikker og tente på noe høy som lå i et skjul inntil løa. Flammene tok overhånd, og hele bygning med all redskap og høyet for kommende vinter forsvant opp i røyk. Bygget var ikke forsikret. Siden John fra før hadde et stort lån i banken, og like før hadde mistet hesten, var dette til sammen en veldig tøff situasjon for familien.
Kanskje var det alt dette som tok knekken på helsa til John. Ut over våren 1885 ble han stadig svakere. Det var bestemt bryllup mellom Johanne og Jørgen Søvik den 21. mai. Brudeparet håpet at John ville leve til over bryllupet, og ble bønnhørt med to dager. 23. mai 1885 sovnet John E. Sandvik stille inn, 65 år gammel. Han etterlot seg si andre kone Inger Johanne, og barna Erik (33), Torborg (30), Johanne (25), Tyri (13), Jakob (10), Jørgine (8), John (5) og Oline (1). Med nedbrent løe og mye lån, var det ingen enkel sak for Johanne og Jørgen å overta garden. Det var derfor nødvendig å selg unna deler av bruket, og gleden var nok stor da Johannes søskenbarn Jakob, var villig til å kjøpe for en god pris.
Prest for norskamerikanere
I Amerika trivdes Erik så godt med å undervise i kristendom, at han bestemte seg for å søke på presteutdannelse. Han kom inn på St. Olav College i Northfield Minnesota høsten 1887 og ble ferdig uteksaminert i 1890, 38 år gammel. Hans første prestekall var i Blue Earth i Minnesota. Ti norske familier i Blue Earth ønsket å starte en egen menighet. Erik var med i oppstarten av denne menigheten, og ble deres prest fra menigheten ble dannet i 1891. Blue Earth ligger mellom Minneapolis og Siux Falls. I denne menigheten ble han værende til 1899.
I 1896 fikk Erik permisjon, for å reise til Norge for å besøke slekta. Det var 13 år siden han og Elisabeth forlot gamlelandet. Begge foreldrene til Elisabeth levde, og hun hadde ei søster og en bror i Norge. Erik hadde ei stemor og flere hel- og halvsøsken. Situasjonen på Sandvik var nok ikke enkel i 1896. De tre eldste halvsøsknene var blitt så store at de hadde flyttet ut for å tjene egne penger. Johanne og Jørgen hadde fem små og ventet nummer seks. Det var vanskelig å få endene til å møtes. Det var nok et grundig familieråd, når storebror Erik kom heim. Dette endte med at Eriks halvsøsken Jørgine og John skulle bli med Elisabeth og Erik tilbake til Minnesota. Tyri kom også til Amerika, men jeg har ikke funnet ut når hun reiste. I 1903 kom også den yngste i søskenflokken, Oline, over Atlanterhavet. Broren Jakob, ble gift til en gard på Nedre Kvinnesland i 1898.
Returen til Amerika for Elisabeth, Erik og hans to søsken, gikk over Southampton i England, med avgang mot New York med S.S. St. Louis 31. juli 1897. Med på overfarten var også Tysværbuene Janne Elleflåt og Ole J. Falkeid. Vel tilbake i Blue Earth fortsatte Erik som prest for den Norske Lutherske kirken fram til 1899. Hva han gjorde i 1899.1903 vites ikke. Erik slet med å takle de kalde vintrene i Minnesota, og takket derfor ja til et kall i Poulsbo i nærheten av Seattle i staten Washington i 1903. Søstrene hans, Tyri og Jørgine ble ikke med til Østkysten. De ble værende i Minnesota. Tyri, som i Amerika kalte seg Tori, ble gift med norskamerikaneren Ivar Peterson. De var farmere i Frost. Jørgine, i USA kalt Jorgine, ble gift med presten Thomas Rørstad (Rorstad) fra Hjørundfjord på Sunnmøre. Thomas var prest i ulike menigheter i Dakota og Minnesota. Deres datter Bertha Rorstad var misjonær på Madagaskar i mange år.
Etter seks år i menigheten i Poulsbo, flyttet Erik til menigheten St Peter's Lutheran Church i Clinton, Washington i 1909. Her ble han i kun to år, på grunn av at helsa sviktet. Elisabeth og Erik flyttet i 1911 til Everett, hvor han deltok som prest så langt helsa strakk til. I 1925 flyttet de for siste gang, denne gang tilbake til Poulsbo, med utsikt over det prektige Puget Sound, som minnet ham om Norge. Erik døde 8. juli 1928, 76 år gammel. I et minneord over Erik skrevet av pastor A. M. Lunde, heter det: «I de siste årene, gikk pastor Sandvig sin legemskraft stadig nedover, og på det siste ble han ganske hjelpeløs. Hans hustru fikk, tross sin høye alder, men i tillit til Gud, kraft til å pleie sin mann til det siste.»
Begravelsen skjedde 13. juli, der stedets pastor A. M. Lunde ledet samlingen. Dagen startet med en andakt i heimen, ved pastor J. P. Bugge, mens Erik selv hadde bedt om at pastor J. T. Nordby skulle holde talen i kirken over bibelverset i Ef 2,8: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» Nordby skildret Erik Sandvigs liv «som predikant av et helt Guds ord i lov og evangelium». Hele 12 prester var til stede i begravelsen, og seks av disse bar kisten.
Elisabeth og Erik Sandvig hadde ikke egne barn. I 1891 adopterte de ei jente som het Elillian M. Ottawig. I ett av minneordene er det nevnt at Erik etterlot seg ei fosterdatter som het «mrs. B. Smith» i Clinton. Dette er sannsynligvis den samme som de adopterte i 1891. Jeg har funnet en gravstein over Elillian M. Smith i Clinton. Hun ble født i 1890 og døde i 1962. Jeg har ikke funnet ut når kona Elisabeth døde.
To søsken i Seattle og ei søster på Jørpeland
Som tidligere nevnt, ble Eriks halvbror John med til Amerika i 1897. Han returnerte til Norge i 1905 og giftet seg i 1906 med Rakel Alida Sandvig. Alida var datter til John J. Sandvik på bruk 2, og hun var tremenning til sin mann John. Alida og John dro tilbake til Seattle like etter bryllupet. Her bodde de først i Poulsbo, senere i Sedro-Wolly, i Arlington og til slutt i Seattle by. John var mekaniker i Pacific Coast Auto Co. De fikk fem barn. John fikk slag og døde, mens han var jobb i november 1926. Alida og John sin sønn Edwin Erik (Ed) ble prest som sin onkel. Han hadde sin tjeneste i ulike menigheter i statene Washington og Orlando. Edwins sønn Timothy (Tim) var misjonær i Chile i 40 år, før han ble pensjonist i 2021.
Yngste søster til Erik, Oline, kom til Seattle i 1903. I desember 1912 ble hun gift med Thorwald Tallagson, som hadde foreldre som var født på Tromøya ved Arendal. Thorwald var fisker, og familien var bosatt i Poulsbo.
Erik si søster Johanne, flyttet
som nevnt til Jørpeland i 1915. Her døde hun av slag i 1924. Johanne sitt
barnebarn, Alf Sandvik, var misjonær på Taiwan i mange år. Alf sine to sønner,
Arnulf og Anders Sandvik var misjonærer i korte perioder på henholdsvis Taiwan
og i Hong Kong. Et annet oldebarn av Johanne, Jan Sandvik, var i mange år
misjonær i Japan. Jan sin bror, Geir, hadde ulike stillinger i misjonen, mens
Johanne sine oldebarn, Stein og Ove Sandvik, var forkynnere. Alle disse fra
Jørpeland var ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband.
Kilder
Nils Dybdahl-Holte:
Tysvær gard og ætt (1990)
Torbjørn Greipsland: Helt
til jordens ende. 1000 norskamerikanske misjonærer (2019)
Erik Bakkevig: Erik
Eriksen Hesthammer og Eli Jacobsdatter Askelands forfedre og slekt (hefte og
tavle) (1945)
Jørgen Johannes Landa:
Misjonen for bygdene Etne, Tysvær, Forsand og Strand (2002)
Ragnar Standal: Mot nye
heimland. Utvandringa frå Hjørundfjord, Vardal og Ørstad (1985)
Ragnar Standal:
Hjørundfjord kyrkje 1880-1980 (1980)
Svein Ivar Langhelle:
Tysvær Slik levde de ifrå 1820-1920 (1997)
Gunvald Bøe: Lars Oftedal
som stiftskapellan i Karmsund. Årbok for Karmsund 1951-1955 (1956)
Opplysninger fra
Hildegunn Aske
Olaf Morgan Norlie:
School Calendar 1824-1924
Digitalarkivet.no
Nb.no
ELCA Archivesflickr.com
Findagrave.com
Diverse amerikanske
nettsider
Erik Sandvik - Haugian priest in America
Erik J. Sandvik was a nobleman on the farm Sandvik in Tysvær. He was educated as a carpenter, but his life's work was as a priest in various Norwegian-American congregations in the United States.
In this article we will get to know Erik J. Sandvik, his family and the Haugian community in Tysvær in the 19th century better. Some of this has been previously published in various articles on this blog and on my family blog.
The revival in Tysvær 1870-71
Parts of Tysvær municipality had in the first half of the 19th century been characterized by a strong Haugian Christian environment. Erik J. Sandvik himself had grown up in a home where his parents were Christians. Erik had turned 18 in 1870 and worked as a carpenter on the farms in the neighborhood south of Tysvær. In his early teens, he fell away from his childhood beliefs, and chose a different life course than his parents wanted.
In 1870, a spiritual revival wind blew over the area. The revival started in Skjold, but soon spread south to the neighboring parish of Tysvær. Who was God's instrument for this revival, the story does not say anything about, but it was the Holy Spirit who worked. Many accepted Jesus as their Savior, and the unrest also reached the hearts of the youth from Sandvik. Erik was convinced that he was on the wrong path, and gave his life to Jesus. Årvik is a farm east of Sandvik. Between these two farms lies Falkeid. The 20-year-old Lisabeth Marie Årvik lived in Årvik. She too came a christian in this revival, and Erik soon got a good eye for the neighbor girl who was 20 yoea old
Lars Oftedal was a young theology student, who was saved during his studies in 1861. After graduating as a priest, he was for a short time a preacher in Arendal and a seafaring priest in England. In 1868 he returned to Norway and became a preacher for the Inner Mission. A great revival broke out in Arendal. After the time in Arendal, he experienced that the revival followed his preaching from place to place where he traveled with the word of God. In 1870 he was employed as the diocesan chaplain in Vest Agder and Rogaland, and his first calling as a substitute priest was in Avaldsnes. Here he started on March 11, and a spiritual revival and renewal immediately broke out on Nord-Karmøy
In March 1871, the vocation to the priesthood at Avaldsnes was occupied by another priest, and Lars Oftedal was moved to Skjold, where Tysvær also attended at that time. The revival was even more perceptive in Skjold than in Avaldsnes. The services gathered so many people that a temporary lectern had to be built by one of the windows, so that those who had to stand outside could also hear. People came traveling from up to 15 different parishes, from Stord to Erfjord, to hear Oftedal speak. People often came on Saturday, to be sure to arrive in time for the service on Sunday morning. The revival with Oftedal was an extension of the revival that had taken place in Skjold and Tysvær the year before, so Tysvær was deeply marked by revival Christianity in Erik Sandvik's youth. While Oftedal was in Skjold until September 1871, he published the first edition of his songbook "Trumpet Voice and Harp Tones". The songbook was to come in many editions in the next decades
Family farm in Sandvi
Erik Johnsen Sandvik was born on farm 1 in Sandvik on November 7, 1852. A family of Erik had lived in Sandvik, at least back to the 16th century. His great-great-grandparents, Kari and Jon Torbjørnsen Sandvik, had only three daughters. These married other farmers in Tysvær. The daughter Torunn was the eldest of the three sisters, and had the right of inheritance on Sandvik-garden. She herself lived on the neighboring farm Susort in the west. When Erik had become an old man, he divided the farm between two of Torunn's sons. The grandson Erik Endresen got farm 1, while his brother John Endresen's half, got farm number 4. This transfer took place in 1814. In addition to these two farms, there were a couple of homesteads on Sandvik. These eventually became self-owned use.
In 1802, Hans Nielsen Hauge visited Skjold. He had gatherings, where people from Tysvær also showed up. After this gathering, there was a flock of Haugians in the southern part of Tysvær. It was especially in the area around Tysvær church and in Falkeidbygda (Årvik, Falkeid and Sandvik) in the south that there were many Haugians. When the brothers Erik and John Endresen Sandvik grew up, they and their families joined the Haugian herd.
In 1840, mission candidate H. C. Knudsen was on a tour of Ryfylke to start associations for the mission, with a view to starting a nationwide mission company in Norway. He also visited Tysvær, and among the Haugians he won support for his errand. A missionary association was founded, and Erik E. Sandvik was one of the founders. Two years later, there was a founding meeting for the Norwegian Mission Society in Stavanger. The two who represented the association in Tysvær were Jon Jonsen Haukås and Erik E. Sandvik. As the number of missionary friends increased, so did the need to build their own house of prayer. This was completed in 1849. At that time, both Erik and his son John Eriksen Sandvik were involved in signing the articles of association for the house. Erik had then been in Stavanger, together with Jon Pedersen Årvik, to get help from John Haugvaldstad to write laws for the new house of prayer.
In 1821, Erik E. and his wife Johanna Sandvik had their first son, who was named John. Number two came in 1823. He was named Endre, and he was deaf-mute. Endre lived on the farm until he died in 1892, aged 69 years. Later Johanna and Erik had seven more children, three of whom died young. John worked on the farm and the farm to his Uncle John, until he took over the home farm when his father Erik died in 1862. When he was 30 years old in 1851, he married Tøri Sjursdatter Susort on 7 April. Sponsors were John's father Erik and cousin John Johnsen Sandvik.
On December 2, Tøri gave birth to her first child. It was a girl who did not survive the birth. The joy was therefore great, when Erik J. arrived on November 7 the following year. He was baptized in Tysvær church on November 28, with grandparents, uncles and aunts as sponsors. After this came three girls in a row, Torborg in 1855, Oline (b. 1857) and Johanne (b. 1860). In the new year 1862, Tøri and John were expecting another child, but this time too things were going to go wrong. The boy who arrived on January 26 was stillborn. This was to be the start of a difficult year for the family at Sandvik. On May 9, old Erik E. Sandvik died. December 22 hit grief for the third time this year. Then died mother Tøri, due to complications after the birth in January.
Revival and marriage
Erik was thus motherless, 10 years old. Together with his father, the three sisters, grandmother Johanna and uncle Endre, life still had to go on. On October 13, 1867, he was at the top of the list of confirmants in Tysvær church. The priest wrote well about the confirmant, that in all basic truths he was very good. After graduation, he began apprenticeship as a carpenter. This he continued with, at the same time as he helped at home on the farm. Father John had long prayed for Erik and the rest of the family. He had a rock on the farm, which he regularly sought out. With the stone he had his prayers, and there were gradually pits in the ground after his knees. The joy in the father's heart was therefore great, when Erik was saved in the great revival in 1870-71.
The same year that Lars Oftedal was in the great revival, father John found himself a new wife. It was the 22 year younger Inger Johanne Jakobsdatter Venja from Sjernarøy. The wedding was arranged by Lars Oftedal. This marriage provided Erik with five new half-siblings, Tyri (Tøri) in 1872, Jakob (1875), Jørgine (1877), John (1880) and Oline (1884). There were many young people who became christian in the revival in 1870-71, but it was as previously mentioned a girl from Årvik that Erik fell in love with. On September 29, 1874, the wedding could finally take place. Erik J. Sandvik and Lisabeth Marie Årvik were then married, with Sverre Baardsen Søndenaa and Sjur Elleflådt as fiancés. Sjur Elleflådt was a teacher, bell ringer, farmer and preacher and a marked leader among the Haugians in Tysvær.
Life on the small farms in Tysvær was not just easy. Most of the farms were too small to feed the families, and this was also the case at Sandvik. An important binary industry for many, therefore, was fishing. Sandvik was conveniently located, with good fishing grounds nearby. Nevertheless, the accounts did not always go in plus. At Sandvik, the debt increased, at the same time as there were more and more mouths to feed. Lisabeth Marie, who was preferably called Elisabeth, and Erik, did not have children of their own. This was probably difficult for them, at the same time as they saw that Erik's father was constantly having new children with his young wife.
To America
Whether these things helped turn their minds to America, history says nothing. Erik was a noble boy and was the one who shoud take over the farm. But with large debts and many small half-siblings, a deaf-mute uncle and a young stepmother to support, we can easily think that Elisabeth and Erik saw America as a good way out. After Erik was saved, he had felt the urge to testify to others about his Savior. Perhaps it was also a contributing factor to the break-up. They were not the only young people in the Christian flock who went with such thoughts. There was a lot of talk about the advantages and disadvantages of following Cleng Peerson's wake across the Atlantic. In the end, there were seven young people who made an important decision - it was time for a breakup to America.
At that time, Erik's two eldest sisters had been married in Kopervik. Torborg married Hans Jakob Skaar Svendsen in 1877, while Oline married in 1881 Andreas Villumsen Stølen. The third and youngest of the sisters, Johanne, had fallen in love with Jørgen Søvik. It has probably been a serious family council when it became known that Erik wanted to emigrate. Father John felt that his strength was diminishing, and was probably worried about both the farm and his new family. It was therefore decided that Johanne and Jørgen would take over the farm at Sandvik. They ran the farm together, until Jørgen died of pneumonia in 1911. Johanne sold the farm out of the family in 1915 and moved to Jørpeland. All their children were to gather here in a short time, including my grandfather Lars J. Sandvik.
Elisabeth and Erik booked a ticket on the American boat, departing from Stavanger on 17 May 1883. Of course, his wife Elisabeth was on the trip, but also Erik's cousins Jakob Eriksen Sandvik. Jakob returned to Norway in 1889. While in America, he married Elisabeth's five year younger sister Anne Helene Årvik. The financial situation at Sandvikgarden had deteriorated dramatically in 1884, and when it became known that Anne Helene and Jakob Sandvik were on their way back to Norway, they received an offer from Johanne and Jørgen Sandvik to buy part of their farm for NOK 2,000, -. The new mill was given utility number 3.
Next on the list of young people from Tysvær who went to America on 17 May 1883 was Lars Sjursen Gjerde. He was son of Haugian leader and preacher Sjur Gjerde. Lars was probably going to America to make money, before he took over the home farm. Most of Lars' siblings went to America, and several of them became priests in the Norwegian-American community. Another brother, Sivert, was to have great significance for the start-up of the China Mission in Norway. He was called to serve as a missionary, and had come in contact with China Innland Mission and Hudson Taylor during a study stay in England. Back in Norway, he laid the call to China over the Christian people, and many were called to reach "the mighty kingdom in the east" with the gospel. Sivert Gjerde traveled to China, and arrived in Shanghai in December 1890. Shortly afterwards he became seriously ill, and died on 21 May 1891. Two days before Sivert died, 18-19. May, was the founding meeting of the Norwegian Lutheran Chinese Missionary Association in Bergen. Here Sivert Gjerde was admitted as a missionary, but he died two days after he was hired.
The last Tysvær young people to take part in the crossing in May 1883 were Hans Andreas Abrahamsen and Lisa and Nils Olai Kvindesland with their daughter Gjertrud Gunnilda. The oldest in the travel party was 34 years old, the youngest of the adults was 21, while Gjertrud Gunnilda was not one year old. Elisabeth and Erik Sandvik ended up in southern Minnesota, where he got a job as a teacher of religion for Norwegian-American children. He held this position until 1887. At this time, Sandvik was written with g, Sandvig, and it is this form of the name that is still used in America.
Back home in Norway, there was a big void after Elisabeth and Erik. Grandfather John felt diminishing power, but had to experience another difficult year before he was taken to heaven. On March 29, 1884, John was informed by Kopervik that his daughter Oline in Kopervik had died in childbirth, only 27 years old. Inger Johanne was then pregnant with John's eleventh child. There was a girl who was born on May 13, and who was named after her late half-sister. The name was Oline. The summer passed, until 11 August. Then the accident hit again. Four-year-old John had gotten hold of some matches and lit some hay that lay in a shed next to the barn. The flames took over, and the whole building with all the tools and hay for the coming winter disappeared into smoke. The building was not insured. Since John already had a large loan in the bank, and just before had lost the horse, this was a very tough situation for the family.
Maybe it was all this that damaged John's health. Over the spring of 1885 he became increasingly weaker. There was disaided a wedding between Johanne and Jørgen Søvik on 21 May. The bride and groom hoped that John would live on over the wedding, and the prayer was answered with two days. May 23, 1885, John E. Sandvik fell asleep quietly, 65 years old. He left behind his second wife Inger Johanne, and the children Erik (33), Torborg (30), Johanne (25), Tyri (13), Jakob (10), Jørgine (8), John (5) and Oline (1). With a burned barn and a lot of loans, it was no easy matter for Johanne and Jørgen to take over the farm. It was therefore necessary to sell away parts of the mill, and the joy was probably great when Johanne' cousin, Jakob, was willing to buy for a good price.
Priest for Norwegian Americans
In America, Erik enjoyed teaching Christianity so much that he decided to apply for the priest school. He entered St. Olav College in Northfield Minnesota in the fall of 1887 and graduated in 1890, aged 38 years. His first priestly calling was in Blue Earth, Minnesota. This city is located between Minneapolis and Siux Falls. In this congregation he remained until 1903, for 13 years.
In 1896, Erik was given leave to travel to Norway to visit relatives. It was 13 years since he and Elisabeth left the old country. Both Elisabeth's parents were alive, and she had a sister and a brother in Norway. Erik had a stepmother and several full and half siblings. The situation at Sandvik was probably not easy in 1896. The three oldest half-siblings had become so large that they had moved out to earn their own money. Johanne and Jørgen had five little ones and were expecting number six. It was difficult to make ends meet. It was probably a thorough family council when big brother Erik came home. This ended with Erik's half - siblings Jørgine and John joining Elisabeth and Erik back to Minnesota. Tyri also came to America, but I have not found out when she traveled. In 1903, the youngest of the siblings, Oline, also crossed the Atlantic. His brother Jakob, was married to a women on a farm on Nedre Kvinnesland in 1898.
The return to America for Elisabeth, Erik and his two siblings, went over Southampton in England, departing for New York with S.S. St. Louis 31 July 1897. Also on the crossing were Tysværbuene Janne Elleflåt and Ole J. Falkeid. Back in Blue Earth, Erik continued as pastor of the Norwegian Lutheran Church until 1903. Erik struggled to cope with the cold winters in Minnesota, and therefore accepted a call in Poulsbo near Seattle in Washington state. His sisters, Tyri and Jørgine did not join to the East Coast. They stayed in Minnesota. Tyri, who in America called himself Tori, married the Norwegian-American Ivar Peterson. They were farmers in Frost. Jørgine, in the USA called Jorgine, married the priest Thomas Rørstad (Rorstad) from Hjørundfjord in Sunnmøre. Thomas was a pastor in various congregations in Dakota and Minnesota. Their daughter Bertha Rorstad was a missionary in Madagascar for many years.
After six years in the Poulsbo congregation, Erik moved to St Peter's Lutheran Church in Clinton, Washington in 1909. He stayed here for only two years, due to poor health. Elisabeth and Erik moved in 1911 to Everett, where he participated as a priest as far as his health was good for it. In 1925, they moved for the last time, this time back to Poulsbo, with a view of the magnificent Puget Sound, which reminded him of Norway. Erik died July 8, 1928, aged 76 years. In a memoir about Erik written by Pastor A. M. Lunde, it is stated: «In recent years, Pastor Sandvig's physical strength has steadily declined, and lately he has become quite helpless. His wife, despite her advanced age but in trust in God, was empowered to care for her husband to the last.»
The funeral took place on July 13, with the site's pastor A. M. Lunde leading the gathering. The day began with a devotion at home, by Pastor J. P. Bugge, while Erik himself had asked Pastor J. T. Nordby to give the speech in the church over the Bible verse in Ephesians 2: 8: "For by grace are ye saved through faith; And this is not of yourselves, it is the gift of God. ” Nordby portrayed Erik Sandvig's life "as a preacher of a whole word of God in law and gospel". As many as 12 priests were present at the funeral, and six of these carried the coffin.
Elisabeth and Erik Sandvig did not have children of their own. In 1891, they adopted a girl named Elillian M. Ottawig. In one of the words of remembrance it is mentioned that Erik left behind a foster daughter named «mrs. B. Smith» in Clinton. This is probably the same one they adopted in 1891. I've found a tombstone over Elillian M. Smith in Clinton. She was born in 1890 and died in 1962. I have not found out when his wife, Elisabeth, died.
Two siblings in Seattle and a sister in Jørpeland
As previously mentioned, Erik's half-brother John joined to America in 1897. He returned to Norway in 1905 and married in 1906 to Rakel Alida Sandvig. Alida was the daughter of John J. Sandvik on farm 2, and she was the third cousin of her husband John. Alida and John returned to Seattle shortly after the wedding. Here they lived first in Poulsbo, later in Sedro-Wolly, in Arlington and finally in Seattle city. John was a mechanic at Pacific Coast Auto Co. They had five children. John suffered a stroke and died while at work in November 1926. Alida and John's son Edwin Erik (Ed) became a priest as his uncle. He served in various congregations in the states of Washington and Orlando. Edwin's son Timothy (Tim) was a missionary in Chile for 40 years, before retiring in 2021.
Erik's youngest sister, Oline, came to Seattle in 1903. In December 1912, she married Thorwald Tallagson, who had parents who were born on Tromøya near Arendal. Thorwald was a fisherman, and the family lived in Poulsbo.
Erik's sister Johanne,
moved to Jørpeland in 1915. Here she died of a stroke in 1924. Johanne's
granddaughter, Alf Sandvik, was a missionary in Taiwan for many years. Alf's
two sons, Arnulf and Anders Sandvik, were missionaries for short periods in
Taiwan and Hong Kong, respectively. Another great-granddaughter of Johanne, Jan
Sandvik, was a missionary in Japan for many years. Jan's brother, Geir, held
various positions in the mission, while Johanne's great-grandchildren, Stein
and Ove Sandvik, were preachers. All of these from Jørpeland were employed by
the Norwegian Lutheran Mission Association.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar