Forkynn med ord

Er forkynnelsen av Guds ord en nødløsning? Gamle Frans av Assisi har gitt næring til en slik tankegang.

Frans av Assisi skrev en gang følgende: «Forkynn evangeliet – om nødvendig med ord.» Dette er blitt et slagord som vi må legge veldig mye godvilje til, for at det kan bli bibelsk riktig. Slagord som dette, kan være farlige.

Forkynnelsen er ut fra Guds ord ingen nødløsning, men selve løsningen på hvordan en synder kan bli frelst.  «Bibelen gjer det utvetydig klart at trua kjem ved forkynninga av Kristi ord. Det er bodskapen om den korsfesta og oppstandne Jesus Kristus som skaper levende tru.» (Dagen på lederplass høsten 2003)

Frans tenkte nok på den bibelske sannhet at den kristnes liv er et brev til verden, når han skrev det han skrev. At en kristens liv kan slå i hjel alle gode ord. Dette er en veldig viktig sannhet å legge seg på minne.

Men ingen kan bli frelst kun ved å se på en kristens liv! «Så kommer da troen av forkynnelsen en hører!» (Rom 10,17) Livet vitner positivet eller negativt. Det kan være med å dra søkende mot Jesus og det kan støte folk bort. Men det kristne livet er ikke noe nådemiddel. Det er derimot forkynnelsen av evangeliet.

Det er mang slags forkynnelse i dag. Langt fra alt som blir forkynt har kraft i seg til frelse. Guds ord sier at det er Ordet om korset, som er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. (1 Kor 1,18)

Slagord blir ofte sitert som en udiskutable sannhet. Derfor er de farlige. Frans sitt slagord gjør et viktig anliggende til noe større enn det er, og det viktigste til noe en griper til «om nødvendig».

Guds Ord er levende og virksomt, og har evnen til å trenge gjennom helt til det kløver sjel og ånd. Ordet, ved Den Hellige Ånd, kan skape syndenød og gjenføde mennesker til evig liv. Det spørres ikke etter mesterskap i tale, men etter et enkelt vitnesbyrd om Han som har frelst mi sjel.

Det er ikke mennesker som har kommet på denne veien til formidling av frelsen. Nei det var Gud selv som fant det «for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap.» Det kallet er det stor nåde å få del i:

«Tenk jeg som er ringest blant ringe. Den minste han kjenner på jord. Tenk jeg skal hans hilsen frambære. Å kunne jeg synge det ut! Mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud!»