Predikantvekkelse

En forkynner må få noe selv, for å kunne gi det videre til andre. Forkynneren trenger derfor å leve i vekkelse.

I bladet «Budskap» nr.6 2005, skrev den nå avdøde danske bibelskolerektoren, Hans Erik Nissen, denne artikkelen om predikantens Gudsliv.

«En predikant som har noe å gi, vil ikke fortsatt ha noe å gi, hvis han slår til ro med det faktum at hans forkynnelse er som den burde være. Men alt skal ikke være ransakelse. Det må også være hvile i tjenesten. Hver av oss må tjene med det som Herren har gitt oss.  Hvis en predikant forvalter et pund som han ikke har mottatt, kommer noe anstrengt inn i kallet, og gleden i kallet går tapt.

Det skjer så lite

Er det riktig? Ved avslutningen av en møteuke sa formannen blant annet: «Nå har vi igjen hatt ei møteuke uten å ha nådd de vi så gjerne ville nådd». Da han var ferdig, reiste en i menigheten seg og sa: «Jeg vil gjerne si, at jeg denne uken har kommet til å tro». Og slik er det: Igjen og igjen er det noen som kommer til troen. Den dagen det ikke skjer, er det bare et spørsmål om tid, før det ikke er noen å forkynne for.

Vi må også spørre: Er det smått, det at troen får næring gjennom forkynnelsen, slik at et Guds barn blir bevart på reisen til himmelen? Hvordan det går når en kristen ikke kommer og hører Ordet forkynt, er det dessverre mange ulykkelige eksempler på. Det store flertallet av Guds barn blir bevart gjennom vår forkynnelse, så det skjer store ting blant oss! Det er grunn til å omslutte våre predikanter med takknemlighet, kjærlighet og forbønn.

Godt, men tørt

Skulle denne verden stå enda en god stund, og vår forkynnelse skal inngå og vurderes i en større sammenheng, hva vil man da si om den? På den positive siden vil man fremheve dens binding til Ordet. Der er mye god bibelutleggende og forklarende forkynnelse. Til det negative hører forkynnelsens manglende jord-forbindelse.  Forkynnelsen har mistet mye av sin menneskelighet. Den har blitt for teologisk i teoretisk forstand. Som jeg hørte en uttrykte det om en predikant som definitivt er verdt å lytte til: «Det er godt, men akk så tørt!»

Vitnesbyrdet mangler

Det er utrolig hvor nøyaktig bilde vi kan tegne av Paulus. Hvis noen er en bibelutleggende teolog, så er det han. Hvis vi ikke hadde hatt Apostlenes gjerninger, ville vi likevel fått en inngående kjennskap til ham som person, gjennom de nesten hundre sidene hans brev fyller.

Han talte og skrev som et vitne.

Noen av de predikanter jeg husker best fra min ungdom, var vitner når de sto på prekestolen.

Det var de på mange forskjellige måter. De opplevde noe med Gud i livets hverdag og i møtet med Guds ord. Og det klang med i deres forkynnelse, slik at vi tilhørere følte Gud som en virkelighet, som griper konkret inn i hverdagen eller levendegjør og rekker et ord som bringer lys inn i alt vanskelige. Gjennom deres forkynnelse fødte de en lengsel i våre hjerter etter å leve samme liv med Gud som vi følte de levde.

Man må ikke føle noe

Misbruk opphever ikke riktig bruk. Noen kristne kommer inn under følelsenes tyranni, og det er forferdelig. Men det er også en fare på motsatt side. Det gjelder både i menneskelivet og i det åndelig liv. Jeg vil aldri si til et brudepar at de ikke må føle noe overfor hverandre. Tvert imot vil jeg ønske dem sterke og rike følelser! De kan man godt ha, uten å bygge ekteskapet på dem.

Dette er også tilfelle i det åndelige liv. Den guddommelige verdens nedslag i et menneskehjerte, setter sitt preg på hele mennesket. Hverken tanke, følelse eller vilje forblir uberørt. Det er en av forkynnelsens oppgaver, å føre dette inn i et sunt spor. Det skjer gjennom den personlig preken, hvor predikanten blir en modell for sine lyttere. De skal ikke være en kopi av ham og gå i hans sko, men de skal følge med ham på veien. Det er derfor Paulus sier til filipperne: «Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbildet dere har i oss.» (Fil 3,17)

For noen år siden var den nå avdøde norske bibelskolelærer Øivind Andersen i USA, Her forkynte han i en av de norsktalende menighetene, og det brøt ut vekkelse. Nå var det gode prester som var hyrder for menigheten, og Øivind Andersen undret seg over at vekkelsen kom i forbindelse med hans preken. Han mente at det ikke var noen forskjell mellom hans forkynnelse og prestenes. Men en av tilhørerne sa til ham: «Det er en forskjell. Din forkynnelse er mer menneskelig.» Han tok denne uttalelsen med seg i sin fremtidige tjeneste.

Forkynnelse med åndsmakt

Det er bare den Hellige Ånd som gir forkynnelsen gjennomslagskraft. Derfor må en predikant leve i konstant bønn om, og stadig mottakelse av, Den Hellige Ånd. Uten ham vil det ikke være hverken noen overbevisning om synd eller av nåde. Det blir heller ingen glede, for sann glede er Åndens frukt. Men det er vanskelig for en predikant å leve i Åndens kraftfelt, hvor det ikke er plass for ham selv. Et liv i Åndens fattigdom oppleves ydmykende for kjød og blod.

En eldre predikant fortalte på en forkynnersamling, at hans aller første prekenreise hadde vært den mest velsignede. Som grunn for det sa han at han den gang var så liten og hjelpeløs og totalt avhengig av Den Hellige Ånd. Et tankevekkende vitnesbyrd. Guds kraft fullendes i vår skrøpelighet. Hva skjer da med Guds kraft når vi kan mer eller mindre alt selv?

En predikant må alltid be om åndskraft over sin forkynnelse. Det er en sammenheng mellom å få åndskraft og Helligåndens virke og gjerning i forkynnerens liv som helhet. Hvis han ikke blir drevet av Ånden i hverdagen, kan han ikke forvente å være det på prekestolen. Ånden må føre ham inn i oppgjør med synden i sitt eget liv og inn i kampen for renhet og hellighet, slik at han i både ord og gjerning er et levende vitne om sin Frelser. Kampen vil gi ham erfaringer som beriker hans forkynnelse og gjør det mulig for ham å hjelpe andre som står i samme kamp.

Må Herren gi oss predikanter som kan føre oss fra en teoretisk kristendom til et levende kristenliv. Det er i dag hunger og tørst etter selv å gjøre erfaringer i livet med Gud. Mye avhenger av at vi predikanter er i stand til å imøtekomme den. Veien til det er også for oss forkynnere, personlig vekkelse og fornyelse. Vi må åpne oss for Den Hellige Ånd, som vil lede oss inn i et liv tettere sammen med Gud.»

Hans Erik Nissen har skrevet denne artikkelen