Å flytte brikker

Kanskje er du blant dem som ofte taper i sjakk. Det ergrer deg, og du spør deg selv: Når lærer jeg å flytte brikkene riktig?

(Hans Erik Nissen skrev disse linjer om åndssituasjonen ved årsskiftet 1998-1999, i bladet Båndet nr.7 i 1998. Stykket er oversatt av Terje Altin for bladet Bibelsk Tro.)

Mange tenker på tilsvarende måte i åndelige spørsmål. De er ikke i tvil om at Gud vil velsigne. Det er ikke Guds skyld at vi ikke har vekkelse. Det er oss det er galt med. Hva skal vi gjøre? Hvilke metoder skal vi anvende? Hvordan skal vi preke for at budskapet kan få gjennomslagskraft?

Hvordan skal vi flytte brikkene?

Vi blir i bildet: Jesus var en dårlig sjakkspiller. Det med brikker forsto han sig ikke på. I første del av sin offentlige fremtreden vant han mange. Store skarer flokket seg om ham og fulgte ham, men han mistet de aller fleste. Hvorfor? Etter menneskelig tankegang var det fordi han ikke flyttet brikkene riktig. Han var dyktig til å åpne spillet, men litt etter litt overtok motstanderen spillet. Kan det ikke læres? Jesus gjorde det ikke. Lydighet lærte han, men ikke å holde på folk.

I dag er mange blitt klokere. De går inn i omfattende analyser. Preken og sjelesorg tenkes mer og mer inn i rammer som kan analyseres og beskrives. Det er i høy grad blitt et spørsmål om å forstå tilhørerne og den tid vi lever i. Ellers når vi ikke frem med budskapet. Andre går en annen vei: De lærer fremgangsmåter og metoder av dem som vitterlig har oppnådd store resultater.

Hva gjorde Jesus?

Han ropte til Gud.

Bønn kan også gjøres til metode, men det var den ikke for Jesus. Et druknende menneske roper. Du hører skrik, og du er ikke i tvil. Det kommer fra et menneske i ytterste nød og livsfare. Du iler til hjelp. Noen ganger lykkes det. Andre ganger er det håpløst. Noen ganger gjorde du det gale.

Slik er det ikke for Gud. Han gir den rette hjelp til rette tid. Men er tiden ikke alltid den rette? Det synes vi, men for Gud er det annerledes. Gud er hellig. Han ønsker ikke å rykke inn som en brikke i vårt spill. Selv om vi tildeler ham rollen som den betydeligste, sier han nei til tilbudet. Han vil ikke presses inn i våre rammer. Han har to boliger: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden.

Så lenge vi er opptatt av våre metoder, ideer og nye veier, overlater han oss til oss selv. Han lar oss gå fra metode til metode, inntil vi etterhvert kjører oss fast og blir hjelpeløse. Den dag vi erkjenner at alle våre forsøk ender i en blindvei, er det tid for ham å gripe inn. Da trer Gud frem som det han er: Vårt eneste håp.

 

Jesus var så velsignet fri for metoder.

Han møtte den enkelte uten å skulle tenke vedkommende inn i en ramme. Hver eneste disippel han vant, betraktet han som en gave fra himmelen. Hver eneste disippel han bevarte, så han som en som var bevart av Guds ord. Alltid førte han sine troende til Gud. De var en gave fra himmelen, ja, fra Gud selv. Slik er det også i dag. Uten fødselen ovenfra blir alt hva vi kan utrette, til ingenting. Vi kan føye sjeler til, men de forlater oss igjen. Skal de bli, må Gud gjøre det.

Underets tid er ikke forbi. Også blant oss gjør Gud sin gjerning. I det år som går mot slutten, er mennesker blitt frelst. Gud har født noen på ny ved Den Hellige Ånd. Noen har sett Lyset, ja, er blitt lys - himmellys! Ordet forsikrer oss om det. Det vender ikke tomt tilbake. Heller ikke det ord som er forkynt dette året. Jeg har også sett det. Sett det i en gammel nedbrudt kvinne. Hun kunne ikke reise seg fra stolen sin. Men Herren rørte ved hennes sjel og ga henne liv. Øynene lyste av klarhet, renhet og hellighet, mens hun vitnet om Guds store gjerninger.

Den fortapte sønn kommer hjem til Far. (Maleri James Tissot. Wikipedia)

Er det ubetydelig? Kanskje i verdens øyne, men vårt indre menneske jubler: Du opplever det som betyr alt! La oss vende oss bort fra alle brikkene. Bruk ikke tid og krefter på nye trekk. Tiden er inne til å søke Herren og rope til ham.

Vi er i stor nød.

Herren må rekke sin hånd ut. Ellers er det ingen som blir frelst. Og han vil gjøre det, for Herrens arm er ikke for kort til å frelse, hans ører ikke for døve til å høre. Derfor kan vi ikke miste frimodigheten. Med troens realisme vil vi gå inn i et nytt år.