Etter at presten Ditlef Ephraim Jæger flyttet fra Strand i 1862, sto prestekallet ledig i ett år. I 1863-64 vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub, men i 1864 var ny fast prest på plass på prestegården.
Tidlig på høsten 1864 startet en prestefamilie i Hammerfest på en tur sørover. Presten hadde hatt tjenestetid i Hammerfest i åtte år, og var nå på vei til et nytt kall i Strand prestegjeld i Rogaland. Med på flyttelasset var prestekona og deres to barn. Ett barn hadde fått sin grav i Finnmark. Det var tidlig september og været var bra. Turen med dampbåten gikk derfor fint uten for mye sjøsyke.
Presten hadde vokst opp på Nordfjordeid så familien la inn en stopp her på turen mot Rogaland. På en av nabogårdene fikk presten rekruttert en ung mann til å bli med sørover. Presten hadde fått beskjed om at prestegården på Strand trengte full opprustning, så han tenkte at det var nødvendig med god arbeidshjelp. Da det var tid for avreise, viste det seg at denne arbeidskaren var havnet på fylla og ikke var i stand til å bli med til Rogaland. Gode råd var dyre. Presten visste at på gården Bjørlo var det en sprek 24-åring som kunne være aktuell som erstatter. Han oppsøkte denne Christen Bjørlo og han svart ja til å bli med på et eventyr. Torsdag 29. september 1864 var reisefølget endelig vel framme i Strand og kunne installere seg i den nedslitte prestegården.
Sogning med kall til
Finnmark
Samuel Leganger ble født på gården Myrahaug i Eid prestegjeld i Nordfjord. Far hans het Hans Thiis Leganger og hadde valgt en militær karriere. Hans var sønn av sognepresten i Eid som også het Samuel Leganger. Hans ble gift med ei prestedatter fra Vanylven på søre Sunnmøre som het Barbara Cecilie Schreuder. Hans Leganger var offiser i forsvaret i 39 år. Han måtte slutte av helsemessige årsaker før han ble pensjonist. I en notis i Morgenbladet 12. mars 1842 sto det at han hadde søkt om og fått innvilget førtidspensjon. Den 65 år gamle kapteinen i Bergenske Infanteriebrigade led av kronisk gikt og var derfor uskikket til militærtjeneste. Han hadde en ikke ubetydelig gjeld grunnet barnas skolegang, ble det opplyst.
13 år gammel begynte Samuel på Molde latinskole og var ferdig der i 1840 etter fem års skolegang. Det neste skoleåret leste han som privatist, før han høsten 1841 begynte på teologistudiet ved universitetet i Christiania (Oslo). Han var ferdig utdannet teolog i 1845, men søkte ikke da noen prestestilling. Kanskje ønsket han litt erfaring som lærer før han startet sin prestegjerning. I alle fall var han de neste seks årene huslærer i to familier på Vestre Toten.
Høsten 1851 flyttet han tilbake til Oslo for å studere samisk med tanke på prestetjeneste i Nord Norge. Samtidig som han leste språk tok han også oppdrag som privatlærer. Han avla eksamen i samisk våren 1853 og 30. juli samme året ble han gift. Den utkårede het Otilie Martine Johanne Farup. Hun var fra gården Tronstad på Hurum og var datter av proprietær Ole Farup og kona Marthe Kristine Thrane. Otilie var 11 år yngre enn sin mann og 20 år gammel da hun ble gift. De nygifte flyttet til Ålesund etter bryllupet, hvor Samuel først var lærer og senere bestyrer ved Ålesund borgerskole. De var ved denne skolen i fire år.
Høsten 1857 var Samuel Leganger endelig klar for å starte som prest. Han var da blitt 35 år og hadde blitt utnevnt til sogneprest i Hammerfest prestegjeld i Finnmark. I Hammerfest involverte Leganger seg både i det kristne og det kommunale arbeidet. Han hadde tre hjertesaker, nemlig misjon, avhold og skole. I 1862 fikk han innvie et nytt bedehus i Hammerfest. Han var medlem av Hammerfest avholdsforening og i Hammerfest Sparekasses direksjon.
På den tiden Leganger var prest i Hammerfest, var det en emissær fra Jørpeland som reiste på kryss og tvers i Troms og Finnmark som forkynner og avholdstaler. Han het Ole Haagensen Kallem. Det er stor sannsynlighet for at Kallem og Leganger treftes flere ganger disse årene og kanskje var det Kallem som hadde gjort Leganger oppmerksom på misjonsmiljøet i Strand prestegjeld? Det blir bare antakelser.
Noe som preget Samuel Leganger sin prestetjeneste i nord var de mange drukningsulykkene i forbindelse med fiskenæringen. Leganger hadde sin klare mening om hva som var årsaken til de mange ulykkene. Han hadde nemlig lagt merke til at folket i nord brukt mindre båter enn fiskere i sør. Og været og sjøgangen i nord var tøffere en i sør. I en anmerkning om dette skrev han blant annet: «Jeg har nå sett adskillig av Norges kyst, men ingen steder brukes så små båter på det åpne havet som i Finnmark.» (Språklig revidert)
Siden Samuel Leganger brukte to år på å lære seg samisk, er det naturlig å tro at han hadde planer om et langt liv som prest i nord. Men slik skulle det ikke gå. Som nevnt i innledningen avsluttet han tjenesten i Hammerfest sommeren 1864 for å overta som sogneprest i Strand. Samtidig med at han begynte i tjenesten i Strand, ble dette prestegjeldet delt. Høle og Forsand hadde inntil 1864 vært anneks under Strand, men ble dette året et eget Høgsfjord prestegjeld.
Som nevnt over, vikarierte den norskamerikanske pastoren Hans A. Stub som prest i Strand i 1863-64. Stub emigrerte til USA i 1848 og var heime i Norge i 1861-65. Han døde i Minnesota i 1907. Kirken i Strand var på denne tiden eid av private, men disse tok ikke godt vare på kirken. Stub fikk derfor med seg kommunestyret på et vedtak om at kirkeeierne måtte se til at kirkegulvet «blev skuret idemindste til hver Høitid og lade det feies og støves ordentlig til hver Gudstjeneste.»
Åtte år som prest i
Strand
Kort tid etter at Samuel Leganger kom til Strand satte han i gang arbeidet med å bygge nye bygg på prestegården. Han fikk nødvendig hjelp av Christen Bjørlo fra Nordfjordeid og en yngre ungdom fra Strand. Husa som da ble bygget ble stående på prestegården fram til vår tid. Christen Bjørlo ble boende i Strand. Han ble gift med Serine P. Amdal og de fikk 10 barn. Fire av disse døde som små eller unge og fire emigrerte til Amerika. Ei datter ble gift til Madla, mens sønnen Peder ble boende på Tau. Han ble stamfar til ei stor Bjørlo-slekt i Strand.
Samuel Leganger holdt sin første tale i Strand 4. november 1864, det var en 50-års markering for unionen med Sverige i 1814. To dager senere, 6. november 1864 var det tid for innsettelses gudstjeneste med pomp og prakt. Det var vanlig at presten ble involvert i kommunalt styre og stell. Slik gikk det med Leganger også i Strand. Han var innvalgt i herredsstyret i perioden 1866-73. Han ivret for forbedring av skolevesenet og for at kommunen skulle få en boksamling som strandbuen kunne låne bøker fra. Han var også engasjert i avholdssaken og misjonens sak. Han hadde derfor et godt forhold til kristenfolket i kommunen. Mange av foreningene i nordre Strand leverte sine misjonsoffer til presten, som så sørget for å få dem videre til NMS i Stavanger.
Vi hørte at pastor Stub var lite fornøyd med hvordan eierne av Strand kirke rengjorde og vedlikeholdt bygget. Dette aktualiserte spørsmålet om behovet for ny kirke i prestegjeldet. Dette skulle bli en sak som var under behandling i hele Legangers tid i Strand. I 1866 fikk ordfører Ola T. Barkved utarbeidet et forslag til oppussing av gamlekirken. I 1868 kom det opp et nytt forslag om i stedet å bygge to nye kirker, ei i Sørbygda og ei i Nordbygda. Heller ikke dette ble det noe av. Først i oktober 1871 ble det endelige vedtaket fattet. Det skulle bygges ny kirke i Strand på den gamle kirketomta. Dette vedtaket ble fattet bare et halvår før Leganger forlot Strand, så det ble hans etterfølger som fikk æren av å ta nykirken i bruk.
Da Samuel Leganger kom til Strand var det flere husmenn som var knyttet til prestegården. Dette ønsket Leganger å avvikle og sa opp alle med husmannskontrakt. Men det var en av disse som satte seg på bakbeina. Han ble kalt Prestelausen fordi han aldri gikk i kirken. Da Prestelausen nektet å flytte, tok Leganger med seg et skriv fra departementet som han viste fram. Prestelausen svarte med å si at presten kunne ta jorda, men ikke huset for han hadde ikke noe sted å flytte til. Derfor ville han bli værende. Da Leganger viste han brevet fra departementet, svarte Presteløsen: «Kan så være det, men jeg vil si presten det, at å sette Presteløsen på bare bakken er nå ikke som å løse ei ku av båsen, heller. Så mye lov vett også jeg, og du kan hilse de embetskarene inne i Kristiania, at Presteløsen vil bli sittende han, med kongelig beskyttelse og godtfolks hjelp fra bygda.» (Språklig revidert) Presteløsen ble værende i stua si fram til han ble gammel. Da betalte barna hans billett til Iowa hvor han ble boende til han døde.
En annen morsom historie fra Leganger sin prestetid i Strand hendte under folketellingen i 1865. Leganger likte ikke hunder. Under denne folketellingen ba han tellerne også å få med seg hvor mange hunder det var i husholdningene. Dette var utenom det offisielle telleskjemaet. Tellingen viste at det var 171 «tærende Bæster» i Strand. Det vil si en hund per 12 mennesker. Han regnet ut at hundene spiste mat for 500 spesidaler, noe som var større enn fattigbudsjettet i Strand. Han mente at hundene gjorde lite nytte for maten, «ligesom og at den, naar den er bleven gammel og ubrukelig, ogsaa er bleven i saare kostbart Verktøi..» (Alsvik i Strandbuen 02.09.1988).
Da Otilie og Samuel Leganger kom til Strand hadde de med seg to barn. Mens de var i Strand, fødte Otilie seks barn til og senere kom ytterligere tre barn. Navnet på barna er: Martha Kristine, Barbara Cecilie (1857-58), Ole, Hansine, Laura, Ivar, Barbara Cecilie, Otto Emil, Samuel, Ansgar, Hans Thiis og Otilie. Hans Thiis Leganger ble prest slik som faren. Han ble også svigerfar til den kjente forfatteren Arnulf Øverland som i 1933 skrev om kristendommen som «den tiende landeplage».
Til Sokndal og Hadeland
1. mai 1872 dro familien Leganger fra Strand for å overta som prestefamilie i Sokndal, litt lenger sør i Rogaland. Her ble han værende til 1881. Tre dager før, den 27. april 1872 holdt Lars Oftedal sin avskjedstale i Sokndal. Han hadde vikariert i sognet i noen måneder og det hadde gått store vekkelser over bygda, ikke minst i gruvelandsbyen Blåfjell. I forlengelsen av denne vekkelsen ble det bygget et nytt bedehus i Blåfjell. Dette fikk Leganger innvie sammen med Lars Oftedal. Han fikk også innvie det nye Ivesdal kapell i Bjerkreim kommune som vikar for biskopen som måtte melde forfall.
Leganger hadde god kontakt med kristenfolket også i tiden i Sokndal. I desember 1877 ville han arrangere basar til inntekt for Indremisjonen, men han fikk ikke lov til dette på grunn av fare for smitte av skarlagensfeber. Leganger var uenig i dette vedtaket og søkte på nytt ett par ganger, siste gang til Amtmannen. Han mente at smittefrykten var overdrevet. Det var like stor smittefare under gudstjenestene i kirken, argumenterte han. Men han nådde ikke fram og det ble ingen basar det året. Amtmannen mente at dette ikke var en sak for ham, men en sak for legen. (Alsvik Dalane Tidende 17.04.1989)
Tiden i Sokndal ble
avrundet i 1881. Da dro Otilie og Samuel Leganger til Hadeland hvor han ble
sogneprest i Gran prestegjeld og prost i Gran og Land prosti. Han ble i dette
kallet fram til sin død 16. mars 1897. Han var neste 75 år da ha fikk heimlov. Han
hadde da søkt om avskjed fra kallet fra 30. september 1897 på grunn av sykdom,
men døde altså på post. Kona Otilie overlevde mannen med 14 år. Hun døde 78 år
gammel i 1911.
Kilder
Anders Langangen: Elever
ved Kristiania katedralskole (2020)
Ernst Berge Drange:
Tysnes gards- og ættesoge (1989)
Haagen Krog Steffens:
Norske slekter 1915 (1915)
Holger Barkved: Soga um
Strand (1975)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Jens M. Alm: Moen (1995)
Jon Bergsåker: Høle
gjennom hundreåra (1964)
Jörg Ulric Kunzendorf:
Dverbergfolket og kirka (1993)
Karl Leewy: Kristiansands
bebyggelse og befolkning i eldre tider (1980)
Martin Nag: Steingjerde
(1990)
Martin Nag: Det indre
lys: Strand-kvekerne (1983)
Olaus Haneberg: Sokndal
kirke og dens klenodier (1953)
Oluf Løwold:
Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)
Ove Sandvik: Ole Kallem
(2020)
Melding frå
Nord-Trøndelag historielag 1922
N. F. Leganger: Norges
geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925
(1925)
Ragnvald Jacobsen:
Sørøysund lokalhistorie (1983)
Ragnvald Jacobsen:
Bankens virke byens vekst (1974)
Reidar Bolling: Oddernes
kirke gjennom 900 år (1948)
Reidar Brandsberg: Sogndal
ladested (1988)
Sigleif Engen:
Forsandboka (1989)
Torgny Birkeland:
Randesund gjennom 100 år (1964)
Trygve Brandal:
Fjordafolk (2002)
Øyvind Midbøe: Eilert
Sundt og samen (1973)
Egil-Henrik Bjørlo: «Ei
fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)
Årbok Hadeland 2014
Årbok Bergen museum 1912
Digitalarkivet.no
Facebook siden til FB ELS
Ottesen Museum
Lokalhistoriewiki.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ove Sandvik blogg: https://blogg-ove.blogspot.com/
Ove Sandvik blogg: https://oveslekt.blogspot.com/
Wikipedia.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar