Ingen har i nyere tid vært prest i Strand så lenge som trønderen Ole Schavland. Han styrte prestekallet i 48 år.
Strand prestegjeld besto i 1789 av Forsand og Høle (Høgsfjord) og Strand kommune. Forsand og Høle soknet til Høle kirke, mens hovedkirken lå på Strand i Strand kommune. Presten i Strand holdt da gudstjeneste annen hver søndag på Høle og på Strand. Presten i Strand var fram til 1834 (36?) direkte underlagt bispesetet, og presten ble derfor kalt visepastor. I 1834 ble Strand med Forsand og Høle et eget prestegjeld, og presten ble sokneprest. Forsand fikk sin kirke i 1854. Da ble Høle og Forsand regnet som anneks til Strand. Først i 1864 ble Forsand og Høle utskilt fra Strand til Høgsfjord prestegjeld.
I 1837 ble en ny formannskapslov vedtatt av Stortinget. Da ble Strand og Høle (inkludert Forsand) en egen kommune, med Osmund Olsen Fossand som ordfører og Tore Torsen Svines som varaordfører. Navnet var Strand kommune. I 1840 fremmet Ole Torsen Barkved forslag om at Strand skulle bli en egen kommune. I juni 1841 ble det holdt folkeavstemming, og Barkved sitt forslag fikk flertall. Dermed ble Strand egen kommune og Ole Torsen Barkved ble første ordfører i den nye Strand kommune.
En av de mest sentrale stortingsrepresentantene som sto bak utkast til ny formannskapslov, var soknepresten i Strand Ole Schavland. Han var medlem av justiskomiteen, og var den som førte i pennen forslaget som skulle ut på høring. Han rakk å oppleve at lovforslaget ble vedtatt, men satt da ikke selv på Stortinget.
En trønder blir prest i
Strand
Skavlan er en gård 6 km øst for Snåsa sentrum i den nordre enden av Snåsavatnet i gamle Nord-Trøndelag fylke. Fra denne garden stammer farsslekta til Ole Schavland. Faren var vaktmester i hæren og var bosatt i Sparbu i Steinkjer kommune. Han het Einar Schavland og døde i 1766 da Ole var 7 år gammel. Mor til Ole het Inger Larsdatter Schelven og levde til 1809. Ole hadde fem søsken. En av disse døde få dager etter far Einar og ble begravet i samme kiste som han. Mor Inger giftet seg på nytt etter Einars død og fikk tre barn i andre ekteskap.
Ole Schavland ble født 22. desember 1759 i Sparbu. I 1774 finner vi Ole i Åfjord på Fosen halvøya. Her var han fadder til et par barn og ble nevnt som «fullmektig». Men Ole ville bli prest og søkte opptak til teologistudiet i Kristiania (Oslo). Han startet studiet i 1782 og tok teologisk embetseksamen i 1785.
Hans første kall som prest ble som personalkappelan i Mandal. Her var onkelen Jakob Schavland prest. Jakob Schavland begynte å bli skrøpelig til helsa og trengte en yngre medhjelper. Onkel Jakob døde i 1788 og Ole ble da hjelpeprest i annekset Holum i Mandal. Han var i denne stillingen kun ett år, før biskopen ville ha ham i en større stilling i Ryfylke. Sommeren 1789 satte han kursen vestover og flyttet inn på prestegarden i Strand. Han fikk da ansvar for Strand, Høle og Forsand og stillingen var visepastor.
Myndig prest i 48 år
Ole Schavland var stor av vekst. Teologisk var han preget av sin samtid og var opptatt av folkeopplysning. Han fikk startet leselag i Strand og opprettet bibliotek. Han oppmuntret også ungdom til å ta utdanning, og fikk blant annet fire ungdommer til å ta lærerseminariet i Kristiansand som ble drevet av biskop Peder Hansen.
På denne tiden var det vanlig at embetsfolk giftet seg med døtre til andre av samme stand. Her brøt Ole Schavland med skikk og bruk. Han ble forelsket i Siri Torsteinsdatter som var bondedatter fra Høle. Siri var ti år yngre enn Ole og da de ble gift ca.1794, var Ole 35 år og Siri 25 år.
Siri og Ole fikk seks barn. Fire av disse var jenter og ble gift til ulike garder i Rogaland. Inger (f.1795) ble gift med Nils Ommundsen Varland, Karen (f.1797) ble gift med Torger Torgersen Rossavik fra Forsand, Elisabeth (f.1800) ble viet til Kristoffer Kristoffersen Østebø på Talgje og Elen (f.1811) ble gift med Enok Torgersen Meling fra Tananger. Sønnen Einar (f.1803) døde kun 16 år gammel. Han var da nevnt som sjømann og ble begravet på kirkegården i Strand. Den andre sønnen ble født i 1806 og fikk navnet Aage. Han ble prest som faren og var personalkapellan hos far i 1829-34. Deretter ble han prest i Stranda og Trondheim. Han var en periode ordfører i Trondheim og satt også flere perioder på Stortinget. Han ble gift med Gerhardine Pauline Berg.
Ekteskapet mellom Ole Schavland og Siri Høle endte i en tragedie. 20. juli 1829 tok Siri sitt eget liv ved å drukne seg i prestetjernet på Strand. I kirkeboken ble det ført inn at hun var sinnsforvirret. Flere andre uoffisielle kilder hevder at Ole hadde vært utro og fikk et barn med ei annen kvinne og at dette var årsaken til at hun valgte å ta livet sitt. Det heter også at Ole som straff for det som var skjedd måtte skjære av en flik av prestekjolen og sette på en lapp som tegn på utroskapen.
Ole var 70 år gammel da han ble enkemann. Han var en høyt respektert prest og var innvalgt på Stortinget som varamann i perioden 1821-26 og fast medlem i 1827-29. Stortinget hadde på denne tiden samlinger hvert tredje år. På 1820-tallet var det samlinger i 1821, 1824, 1827 og 1828. Det siste året var en ekstra samling. Mens Ole var på Stortinget var først prost Alexander Lange vikar, mens etter 1826 var det Finnøypresten Gabriel K. Kielland som vikarierte. Kielland var preget av Brødrevennene og ivret for ytremisjon. Hans påvirkning var nok en viktig grunn til at Norges tredje misjonsforening ble stiftet i Strand i desember 1834.
Trønderpresten var nok glad i sterk drikke. Det fortelles at han en gang var på en julefest på Brådland. Her var han sammen med en forsandbu som het Lars Mele. Både presten og Lars drakk mye under heftige diskusjoner om noen bibelske spørsmål. Etter hvert utviklet diskusjonen seg til en høylytt krangel mellom de to. Til slutt ble de så mye uvenner at Lars heiv presten ut vinduet.
Ole Schavland ble i 1834 utnevnt til sokneprest i Strand som en følge av at Strand ble eget prestegjeld. Han søkte avskjed i 1836, men fortsatte i tjenesten fram til 14. mai 1837. Da holdt han avskjedpreken i Strand kirke. Han var da blitt 77 år gammel. Som pensjonist flyttet han til Stavanger og her døde han 6. august 1839.
Omtale av prost og biskop
Etter bispevisitasen i 1817 omtalte biskopen Ole Schavland: «En mann av megen lærdom, sjelden skarpsindighet og en høyt aktverdig fast karakter.» Året etter gav biskopen Schavland denne attesten: «En i liv og lærdom utmerket mann.» Jeg tar også med en omtale i 1934: «Soknepresten, den 75-årige olding, hr. pastor Schavland, preket over dagens evangelium… Hans preken var i seg selv et mønster på en kristelig prediken og utførtes ved et liv, en sannhet og kraft, som heller ikke i den henseende lot noe tilbake å ønske.»
Mer fargerik var prosten Alexander Lange i sin omtale. I 1819 hadde Lange ledet begravelsen til Ole Schavlands sønn. I den forbindelse gav han Ole denne omtalen: «Den gamle prest var en merkelig mann, med et veldig stort legeme. Ansiktet hans var fint, mandig, strengt og ubøyelig bestemt. Han hadde også en kraftig ånd, hadde stor kunnskap og var uten tvil emnet til en mer fremtredende stilling i livet. Men han hadde giftet seg med en aldeles udannet pike og syntes fra den tid av, å ha bestemt seg for å gjemme seg for verden og leve som bonde. Han kom nesten aldri til byen, og ingen kom til ham. Døtrene sine lot han vokse opp som alminnelige bondepiker og giftet dem bort til bondegutter.» (Alle sitat språklig revidert)
Kilder
Anders Langangen: Elever
ved Kristiania katedralskole (2020)
Haagen Krog Steffens:
Norske slekter 1915 (1915)
Holger Barkved: Soga um
Strand (1975)
Jan Alsvik: Folk i Strand
(1995)
Jon Bergsåker: Høle
gjennom hundreåra (1964)
Martin Nag: Steingjerde
(1990)
Oluf Løwold:
Præstehistorier og sagn fra Ryfylke (1891)
Melding frå
Nord-Trøndelag historielag 1922
N. F. Leganger: Norges
geistelighet og andre norske teologiske kandidater i fast stilling i 1925
(1925)
Sigleif Engen:
Forsandboka (1989)
Trygve Brandal:
Fjordafolk (2002)
Egil-Henrik Bjørlo: «Ei
fydla – og resultatet av den» (Sydvesten nr.4 2010)
Årbok Hadeland 2014
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar