Barn i nød

I Bolivia finnes mange tusen barn som lever på gata eller på barneheimer. Livet på gata er tøft, selv om temperaturen ligger rundt 30 grader. Mange av disse barna bor i veggrøfter og kanaler. Andre har et enkelt tak over hode sammen med foreldrene, men blir sendt ut tidlig om morgenen for å tigge. Tiggingen foregår ofte i de mest trafikkerte gatekryss og kan i seg selv være livsfarlig. Julaften 2006 fikk jeg være med på utdeling av julegaver til noen av disse barna. NLMs samarbeids-menighet i byen Santa Cruz hadde hatt innsamling av leker. Disse var fint pakket inn med tanke på utdeling på julaften ettermiddag. Vi hadde med over 300 pakker. Første stopp var i en rundkjøring noen kilometer fra sentrum. Her var det kun 15-20 barn som kom for å få gaver. Gleden lyste fra øynene når de hadde fått sin pakke. Så bar det videre til en større rundkjøring like utenfor sentrum av Santa Cruz. Her strømmet det på med barn. Først klarte vi å organisere dem slik at de stod på rekke. Men etter hvert ble det så mange barn at bilen nesten ble «overlesset». Det var kamp om å komme fram til bilvinduet for å få pakke. Noen av de større barna som hadde fått gave, gjemte denne og presset seg fram for å få en til. Til slutt ble trengselen så stor at vi måtte lukke vinduene å kjøre bort. Flere barn hang seg på bilen slik at vi ikke kunne gi fart. Vi måtte til slutt gå ut å jage dem bort. Vi bestemte oss derfor for å kjøre til et barnehjem for å levere resten av gavene dit. Vi havnet på et katolsk barnehjem for 90 jenter mellom 0 og 6 år. Her var de veldig glade for gavene vi hadde med. Når vi kom, var bare nyfødt-avdelingen heime. Resten var på tur. Vi fikk være med inn på de to rommene hvor de nyfødte jentene lå i sine små «krybber». Tolv jenter på hvert rom. Nydelige babyer som ble godt tatt vare på av nonnene på barneheimen. Nonnene fortalte at de fleste av disse nyfødte jentene var forlatt av foreldrene på kirketrapper i byen. De regnet med at kirkens folk ville ta godt vare på dem. Andre var funnet i veggrøfter og kanaler hvor de var forlatt. Den sist ankomne hadde nettopp mora vært og levert på barneheimen. Jentene fikk være på barneheimen til de var seks år. Var de ikke da blitt adoptert eller plassert i fosterheim, ble de overflyttet til en annen barneheim for større barn. Tankene var mange etter en slik juleaftens ettermiddag. Som nordmann kan jeg ikke sette meg inn i den nøden som disse barna opplever. Lykkelige de som tross alt kommer på en barneheim, hvor de blir tatt godt vare på. Samtidig som takknemligheten steg opp i meg over å få bo i et så godt land som Norge, var det en ny tanke som slo inn. Hva gjør vi i vårt land med barna vi ikke vil ha eller ikke kan ta imot. Vi som lever i verdens rikeste land og burde ha mer enn nok ressurser til å ta oss av alle barn som blir født? Jo, vi tar livet av dem før de blir født. I vår hovedstad blir hvert år flere barn drept i mors liv enn det blir født. Det ble en dobbelt smerte denne julaften. Smerte over nøden i Amerikas fattigste land. Og smerte over mitt eget kjære verdens rikeste fedreland som rått og brutalt dreper 15000 ufødte barn hvert år. Herre forbarm deg over oss! Så fikk jeg også i 2006 feire det lille guttebarnet i Betlehem som fikk lov å bli født, selv om mottakelsen i folket var elendig. Men han var ventet og elsket av mor og far. Og han var sendt av himmelens Gud for å frelse en synder som meg. 3. juledag meldte lokal TV i Santa Cruz at politiet hadde hatt en storaksjon i byens rundkjøringer. Mange «billass» med barn var tatt hånd om og plassert på barneheimer. Der politiet klarte å finne foreldrene, ville disse bli tiltalt for barnemishandling. 4. juledag så vi nesten ingen barn i rundkjøringene, men lenger ut i romjula var mange på plass igjen. Det var nok bare noen få politiet hadde klart å få tatt.