Radikalt kirkesyn på vei ut?

I de senere år har det i Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet vært et stort fokus på kirkesamfunn, forsamling og andre spørsmål som har med vårt kirkesyn å gjøre. Ut fra situasjonen i Den norske kirke er dette helt naturlig og nødvendig.

Begge disse organisasjonene har i hovedsak vært radikale i sitt kirkesyn, selv om det innad i organisasjonene har vært ulike syn på hvem kirken er og hvordan den skal organiseres. Siden årtusenskiftet synes jeg å ha merket en dreining i kirkesynet i NLM (som jeg kjenner best), eller er det bare språket som er endret?

Før talte vi om vennesamfunnet og om forsamlingen på bedehuset, nå er det markerte røster som mener at de gamle benevnelser ikke «kommuniserer» med dagens befolkning. I stedet hentes det fram et minst like gammelt begrep, og kaller forsamlingene på bedehuset for kirker.

Vi ønsker å være en nådegavebevegelse. Møteformen på bedehusene er derfor i all hovedsak uten faste liturgiske innslag. Forkynnelsen er hovedsaken, og de ulike nådegaver må ha frihet til å utfoldes. Nå høres røster som etterlyser mer liturgi og faste bønner i forsamlingene.

Før snakket vi om bysekretær, siden ble det forsamlingsleder, men nå tas stadig oftere benevnelsen pastor og prest i bruk. Før kalte bedehusfolket seg for en vekkelsesbevegelse, nå er det oftere snakk om kirkevekst. Slik kunne vi fortsette. Er dette det samme kirkesyn som før, eller er det praktiske utslag av et nytt kirkesyn?

Ofte blir det sagt at vi i NLM har rom for ulike kirkesyn, noe historien viser er riktig. Jeg er vokst opp på Jørpeland, der flesteparten av NLM-folket i min foreldregenerasjon sjelden eller aldri gikk i gudstjenestene i kirken. På Østlandet møtte jeg mange små foreninger hvor medlemmene åpent sa at kirken (DnK) er hovedsaken for dem, mens de er med i en misjonsforening fordi de også har et ytremisjonskall.

Selv om det har vært nyanser i kirkesynet, er det ingen tvil om at det er det radikale kirkesynet, ofte karakterisert med uttrykk som «Kirken er Gud folk» og «i kirken, men ikke under kirken», som har vært det rådende. Historien vår viser tydelige eksempler på at våre ledere også våget å kjempe for dette synet. Jeg vil her nevne to slike eksempel.

Ludvig Hope var talsmann for 

det radikale kirkesynet i NLM

Ordinasjonsstriden

Da NLM ble stiftet, ønsket flere av lederne at misjonærene skulle bli ordinert av en biskop i DnK. NLM ble sett på som så kirkelig radikale, at ingen biskop ville ordinere dem. Det ble derfor bestemt at innvielsen skulle skje av hovedstyret for NLM. De fleste misjonærene ønsket imidlertid en kirkelig ordinasjon, og noen misjonærer reiste derfor til USA og ble ordinerte der. På begynnelsen av 1900-tallet ble saken avgjort i generalforsamlingen. Selv om mange misjonærer «stilte kabinettspørsmål», valgte misjonsfolket å innvie sine utsendinger selv. Resultatet ble at over halvparten av de mannlige misjonærene sluttet i NLM. Lekfolket var myndig.

En viktig årsak til at misjonsfolket avviste kirkelig ordinasjon, var synet på embete. De fant ikke grunnlag i Guds ord for en embetstenknig som den vi finner i DnK. Det er nådegave og åndelig tillit som teller, ikke at en innehar et embete. Misjonsfolket og flertallet av lederne i NLM var altså villig til å la over halvparten av de mannlige misjonærene forlate organisasjonen for å ta vare på det de var overbevist om var en bibelsk kirke- og nådegavetenkning.

Liturgi og presteklær i Tanzania

Etter at Kina ble stengt som misjonsmark, startet NLM misjonsarbeid i nye land, bl.a. i Tanzania. Her var deler av samarbeidskirken preget av høykirkelighet. Det ble forlangt at misjonærene som samarbeidet med kirken skulle bruke fast liturgi og presteklær.

Men da var hovedstyret i Norge klar i sin tenkning. Hvis ikke den nasjonale kirka i Tanzania ville akseptere at misjonærene ikke brukte presteklær og heller ikke brukte en omfattende liturgi, ville NLM trekke sine misjonærer ut fra samarbeidet med kirken og finne et nytt område å virke i.

Hvor går veien videre?

Begge disse eksempler viser tydelig hvilket kirkesyn som har vært rådende i organisasjonen. Vi ønsket og ønsker å være en radikal vekkelses- og nådegavebevegelse med sterkt fokus på ytremisjon. Derfor ønsker vi å være lite opptatt av ytre former, men mye opptatt av at folk må bli frelst. Og det skjer ved det nådemiddel Gud har gitt oss, forkynnelsen av Guds ord.

Benevnelser er ikke hellige. Noen benevnelser har mer kirkepolitiske røtter enn bibelske. Derfor er det viktigere å ivareta bibelens forsamlingstenkning, enn benevnelser på f.eks. forsamling og eldste. Men vi må ikke se bort fra at benevnelser også sier noe om forståelsen av saken som omtales.

Vi trenger å be Gud om å reise opp åndelige ledere i våre forsamlinger. Vi trenger å be om vekkelse og fornyelse på våre bedehus. Vi trenger å organisere oss på en så god måte som mulig, for å nå flest mulig. Derfor er det flott at stadig flere vil ha møter søndag formiddag. Det viser seg de fleste steder at det er lettere å samle hele familien på formiddagen eller kvelden. Det er også flott at noen får kall til å starte nye forsamlinger på steder hvor det er lite eller ingen forkynnelse fra før. (Nå sist i Groruddalen)

Vi trenger i mye sterkere grad å forvalte alle nådemidlene på bedehusene. Nådemidlene, forkynnelse, dåp og nattverd er gitt til Guds folk, og dåp og nattverden skal forvaltes av menn med nådegave og tillit i forsamlingen.

Vi trenger å styrke både opplæringen i Guds ord og den sammenhengende forkynnelse til oppbyggelse og vekkelse. Det gir imidlertid grunn til uro om møtet søndag formiddag skal være det eneste møte som familier kan gå på. Guds ord trenger ofte tid for å nå inn til hjertene. Vi må derfor fornye møteaksjonene rundt om i bygdene.

Om vi trenger noe kirkesamfunn, er jeg mer usikker på. Både NLM og ImF har opprettet kirkesamfunnsregister. Jeg stemte for dette av hensyn til de som «for sin samvittighet» vil tilhøre et kirkesamfunn. Men kirkesamfunnsordningen finner vi ikke i Guds ord. Kirken er en åndelig størrelse. Det er de personer som er født på ny som er kirken. Om vi skal stå i et register eller ikke, må være en sak for den enkelte. Personlig har jeg valgt å stå uten tilhørighet til noe kirkesamfunn. Jeg får av nåde tro at jeg står i det himmelske register. Det er det avgjørende. I tillegg er jeg med i NLM og har min åndelige heim blant dette folket og blant de andre troende på bedehuset.

Dåp på Taiwan

Husmannsånd?

Det som har kjennetegnet det myndige og radikale lekfolket, var at det var et vekkelsesfolk. De levde i vekkelsen med sitt liv, og ba om vekkelse for sine sambygdinger og for folket på misjonsmarkene. På Bibelens grunn var de både myndige og frimodige og var ikke redd for å tale prester og andre teologer midt imot om de så det nødvendig ut fra Guds ord.

Når vekkelsene nå har stilnet, synes jeg å merke en «husmannsånd» som holder på å snike seg inn blant bedehusfolket. Vi har visst ikke lenger så stor tro på det vi holder på med. Nå må vi heller etterligne andre, både i arbeidsmåter og benevnelser. Jeg håper jeg tar feil.

Guds ord er de frelstes autoritet. Ordet om korset, evangeliet, er Guds kraft til frelse og bevarelse i troen. På dette Ordets grunn, kan både unge og eldre ta til seg formaningen i 1 Tim 4,12-16:

«La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, til jeg kommer. Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det! For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.»