I de senere år har det i Misjonssambandet og
Indremisjonsforbundet vært et stort fokus på kirkesamfunn, forsamling og andre
spørsmål som har med vårt kirkesyn å gjøre. Ut fra situasjonen i Den norske
kirke er dette helt naturlig og nødvendig.
Begge disse organisasjonene har i hovedsak vært
radikale i sitt kirkesyn, selv om det innad i organisasjonene har vært ulike
syn på hvem kirken er og hvordan den skal organiseres. Siden årtusenskiftet synes
jeg å ha merket en dreining i kirkesynet i NLM (som jeg kjenner best), eller er
det bare språket som er endret?
Før talte vi om vennesamfunnet og om forsamlingen på
bedehuset, nå er det markerte røster som mener at de gamle benevnelser ikke
«kommuniserer» med dagens befolkning. I stedet hentes det fram et minst like
gammelt begrep, og kaller forsamlingene på bedehuset for kirker.
Vi ønsker å være en nådegavebevegelse. Møteformen på
bedehusene er derfor i all hovedsak uten faste liturgiske innslag. Forkynnelsen
er hovedsaken, og de ulike nådegaver må ha frihet til å utfoldes. Nå høres
røster som etterlyser mer liturgi og faste bønner i forsamlingene.
Før snakket vi om bysekretær, siden ble det
forsamlingsleder, men nå tas stadig oftere benevnelsen pastor og prest i bruk.
Før kalte bedehusfolket seg for en vekkelsesbevegelse, nå er det oftere snakk
om kirkevekst. Slik kunne vi fortsette. Er dette det samme kirkesyn som før,
eller er det praktiske utslag av et nytt kirkesyn?
Ofte blir det sagt at vi i NLM har rom for ulike kirkesyn,
noe historien viser er riktig. Jeg er vokst opp på Jørpeland, der flesteparten
av NLM-folket i min foreldregenerasjon sjelden eller aldri gikk i
gudstjenestene i kirken. På Østlandet møtte jeg mange små foreninger hvor
medlemmene åpent sa at kirken (DnK) er hovedsaken for dem, mens de er med i en
misjonsforening fordi de også har et ytremisjonskall.
Selv om det har vært nyanser i kirkesynet, er det
ingen tvil om at det er det radikale kirkesynet, ofte karakterisert med uttrykk
som «Kirken er Gud folk» og «i kirken, men ikke under kirken», som har vært det
rådende. Historien vår viser tydelige eksempler på at våre ledere også våget å
kjempe for dette synet. Jeg vil her nevne to slike eksempel.
Ludvig Hope var talsmann for
det radikale kirkesynet i NLM
Ordinasjonsstriden
Da NLM ble stiftet, ønsket flere av lederne at
misjonærene skulle bli ordinert av en biskop i DnK. NLM ble sett på som så
kirkelig radikale, at ingen biskop ville ordinere dem. Det ble derfor bestemt
at innvielsen skulle skje av hovedstyret for NLM. De fleste misjonærene ønsket imidlertid
en kirkelig ordinasjon, og noen misjonærer reiste derfor til USA og ble
ordinerte der. På begynnelsen av 1900-tallet ble saken avgjort i
generalforsamlingen. Selv om mange misjonærer «stilte kabinettspørsmål», valgte
misjonsfolket å innvie sine utsendinger selv. Resultatet ble at over halvparten
av de mannlige misjonærene sluttet i NLM. Lekfolket var myndig.
En viktig årsak til at misjonsfolket avviste kirkelig
ordinasjon, var synet på embete. De fant ikke grunnlag i Guds ord for en
embetstenknig som den vi finner i DnK. Det er nådegave og åndelig tillit som
teller, ikke at en innehar et embete. Misjonsfolket og flertallet av lederne i
NLM var altså villig til å la over halvparten av de mannlige misjonærene
forlate organisasjonen for å ta vare på det de var overbevist om var en bibelsk
kirke- og nådegavetenkning.
Liturgi og
presteklær i Tanzania
Etter at Kina ble stengt som misjonsmark, startet NLM
misjonsarbeid i nye land, bl.a. i Tanzania. Her var deler av samarbeidskirken
preget av høykirkelighet. Det ble forlangt at misjonærene som samarbeidet med
kirken skulle bruke fast liturgi og presteklær.
Men da var hovedstyret i Norge klar i sin tenkning.
Hvis ikke den nasjonale kirka i Tanzania ville akseptere at misjonærene ikke
brukte presteklær og heller ikke brukte en omfattende liturgi, ville NLM trekke
sine misjonærer ut fra samarbeidet med kirken og finne et nytt område å virke
i.
Hvor går veien
videre?
Begge disse eksempler viser tydelig hvilket kirkesyn
som har vært rådende i organisasjonen. Vi ønsket og ønsker å være en radikal
vekkelses- og nådegavebevegelse med sterkt fokus på ytremisjon. Derfor ønsker
vi å være lite opptatt av ytre former, men mye opptatt av at folk må bli
frelst. Og det skjer ved det nådemiddel Gud har gitt oss, forkynnelsen av Guds
ord.
Benevnelser er ikke hellige. Noen benevnelser har mer
kirkepolitiske røtter enn bibelske. Derfor er det viktigere å ivareta bibelens
forsamlingstenkning, enn benevnelser på f.eks. forsamling og eldste. Men vi må
ikke se bort fra at benevnelser også sier noe om forståelsen av saken som
omtales.
Vi trenger å be Gud om å reise opp åndelige ledere i
våre forsamlinger. Vi trenger å be om vekkelse og fornyelse på våre bedehus. Vi
trenger å organisere oss på en så god måte som mulig, for å nå flest mulig.
Derfor er det flott at stadig flere vil ha møter søndag formiddag. Det viser seg
de fleste steder at det er lettere å samle hele familien på formiddagen eller
kvelden. Det er også flott at noen får kall til å starte nye forsamlinger på
steder hvor det er lite eller ingen forkynnelse fra før. (Nå sist i
Groruddalen)
Vi trenger i mye sterkere grad å forvalte alle
nådemidlene på bedehusene. Nådemidlene, forkynnelse, dåp og nattverd er gitt
til Guds folk, og dåp og nattverden skal forvaltes av menn med nådegave og
tillit i forsamlingen.
Vi trenger å styrke både opplæringen i Guds ord og den
sammenhengende forkynnelse til oppbyggelse og vekkelse. Det gir imidlertid grunn
til uro om møtet søndag formiddag skal være det eneste møte som familier kan gå
på. Guds ord trenger ofte tid for å nå inn til hjertene. Vi må derfor fornye
møteaksjonene rundt om i bygdene.
Om vi trenger noe kirkesamfunn, er jeg mer usikker på.
Både NLM og ImF har opprettet kirkesamfunnsregister. Jeg stemte for dette av
hensyn til de som «for sin samvittighet» vil tilhøre et kirkesamfunn. Men
kirkesamfunnsordningen finner vi ikke i Guds ord. Kirken er en åndelig
størrelse. Det er de personer som er født på ny som er kirken. Om vi skal stå i
et register eller ikke, må være en sak for den enkelte. Personlig har jeg valgt
å stå uten tilhørighet til noe kirkesamfunn. Jeg får av nåde tro at jeg står i
det himmelske register. Det er det avgjørende. I tillegg er jeg med i NLM og
har min åndelige heim blant dette folket og blant de andre troende på
bedehuset.
Dåp på Taiwan
Husmannsånd?
Det som har kjennetegnet det myndige og radikale
lekfolket, var at det var et vekkelsesfolk. De levde i vekkelsen med sitt liv,
og ba om vekkelse for sine sambygdinger og for folket på misjonsmarkene. På
Bibelens grunn var de både myndige og frimodige og var ikke redd for å tale
prester og andre teologer midt imot om de så det nødvendig ut fra Guds ord.
Når vekkelsene nå har stilnet, synes jeg å merke en
«husmannsånd» som holder på å snike seg inn blant bedehusfolket. Vi har visst
ikke lenger så stor tro på det vi holder på med. Nå må vi heller etterligne
andre, både i arbeidsmåter og benevnelser. Jeg håper jeg tar feil.
Guds ord er de frelstes autoritet. Ordet om korset,
evangeliet, er Guds kraft til frelse og bevarelse i troen. På dette Ordets
grunn, kan både unge og eldre ta til seg formaningen i 1 Tim 4,12-16:
«La ingen forakte deg for din ungdoms skyld, men vær
et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet! Legg
vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren, til jeg kommer.
Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med
håndspåleggelse av de eldste. Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang
kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det!
For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.»
4 kommentarer:
Dette var interessant lesning! Du rører ved mange viktige og sentrale sannheter!
Noen spørsmål til ditt innlegg:
1. Du skriver om "et radikalt kirkesyn". Radikalt betyr "til røttene". Jeg vil gjerne at du reflekterer nærmere om i hvilken grad de tradisjonelle kirkesyn i organisasjonen er en logisk konsekvens av synet på kirke/menighet i Det nye testamentet og i vår lutherske bekjennelse, spesielt Den augsburgske konfesjon artikkel 7. Kan det tenkes at kirkesynet/kirkesynene som ble utviklet i organisasjonen også var en konsekvens av helt bestemte historiske og kulturelle forutsetninger og rammer på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet (les Statskirken og den statskirkelige ordning)?
2. Du skriver at det tradisjonelle begrepet "vennesamfunnet" blir erstattet med "kirke" på bedehuset. Historisk er "vennesamfunnet" et begrep fra Hans Nielsen Hauge som betegnet de troende som samlet seg i private hjem til oppbyggelse, mens han samtidig formante dem til å gjøre bruk av kirkens sakramenter. Mener du "vennesamfunn" er dekkende for en organisert forsamlingsvirksomhet i egne bedehus med full sakramentsforvaltning? Ifølge Den augsburgske bekjennelse artikkel 7 er "kirken (--) forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett". Hvis det er dette som skjer på bedehusene blir det vel mer riktig å definere dette som kirke enn som vennesamfunn?
3. Du nevner ordinasjonsstriden og fremholder at det ikke er et kirkelig embete men nådegaver og åndelig tillit som er avgjørende. Hvordan forstår du dette i relasjon til Den augsburgske bekjennelse artikkel 5 om det kirkelige embete? I forlengelsen av dette: På hvilken måte aktualiseres denne artikkelen i organisasjon og forsamling?
4. Du nevner striden om presteklærne og liturgi. Hvordan tenker du om denne striden i lys av Den augsburgske bekjennelse artikkel 15 om kirkeskikkene og artikkel 24 om messen? Er ikke hovedpoenget her at man ønsket å beholde så mye av de tradisjonelle kirkeskikkene som mulig, bare at man måtte ta bort det som var nødvendig? Det klassiske eksemplet på dette er Luthers tyske messe hvor de tradisjonelle messeleddene er beholdt.
5. Du nevner også endringene i terminologi fra "bysekretær" til "pastor" og "eldste". Jeg er noe usikker på hvordan du stiller deg til denne utviklingen, om det er positivt eller negativt. Jeg tenker i utgangspunktet at det er mer problematisk å bruke et helt sekulært uttrykk som "bysekretær" enn å bruke bibelske benevnelser som "pastor" (hyrde) og "prest" (av presbyter, eldste).
Hallo
Takk for innspill og spørsmål til artikkelen min. Her er noen korte svar:
1. Som det står i CA 7, er ikke ordningen av kirken et bekjennelsesspørsmål. Kirkesynet som er dominerende i NLM er helt klart preget av situasjonen i det Norske kirkelandskap på den tiden du nevner. Men kirkesynet står seg godt både ut fra bibelen og bekjennelsen. «Kirken er forsamlingen av de hellige» (CA).
2. Jeg mener vennesamfunnet er en god benevnelse på kirken. Det blir etter hvert vanlig med full sakramentsforvaltning på bedehuset. Jeg tenker nok at vennesamfunn og forsamling er mer tjenlige begrep på «Guds folk» i vår kirkelige setting i Norge, enn å ta i bruk ordet «Kirke».
3. CA sier at det er «innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene.» Denne tjenesten er ikke avhengig av «kirkelig» ordinasjon og en viss utdannelse. Gud gir sine nådegaver i forsamlingen og den som forvalter hyrdenådegaven etter Guds vilje, vil får åndelig tillit blant de troende. I bedehussammenheng har det ikke vært vanlig å velge/innsette eldste. Nådegavene er i forsamlingen, og kristenflokken «ser» dem og får åndelig tillit til den. Noen steder har de nå valgt å synliggjøre nådegavene ved å velge eldsteråd.
4. Du har sikkert rett i det du skriver om at Luther ønsket å fjerne fra den katolske gudstjenesteordning, kun det som var i strid med Guds ord. Samtidig understreket Luther at kirkeordninger ikke er bekjennelsesspørsmål. Så da står vi fritt til å finne ordninger som er mest tjenlige for å nå ut med Guds ord. Samtidig er spørsmålet om presteklær også et spørsmål om synet på embete. Jeg kan ikke finne holdepunkt i Bibelen for at forkynnere og eldste skal skille seg ut fra andre kristne med spesielle klær. Det er en GT-ordning vi ikke er bundet av. NT forkynner et allment prestedømme, der alle kristne er prester. At noen av disse prestene har fått en spesiell tjeneste, tilsier ikke at de skal «kles ut» med egen ytre drakt. Striden i Tanzania var, slik jeg har forstått den, bl.a en strid mellom et høykirkelig og lavkirkelig kirkesyn.
5. Jeg har ikke noe spesielt forhold til tittelen «bysekretær». Er enig i at den tittelen ikke er god. Pastor og prest er begreper fra mer høykirkelig tradisjon. Jeg synes forsamlingsleder som vi bruker nå, er mere dekkende. Selv om heller ikke den er spesielt god.
Takk for gode og klargjørende svar! Jeg er enig med deg at den kirkeordningen ikke er et bekjennelsesspørsmål, men hvor det er mulig å komme til ulike konklusjoner. Jeg merker meg imidlertid at når misjonen har etablert kirker på misjonsfeltene så har man IKKE valgt den norske modellen med vennesamfunn uavhengig av formelle kirkesamfunn, men heller valgt modeller som går i retning av Frikirkens presbyterial-synodale ordning. Dette er for meg en indikasjon på at den norske modellen er sterkt bundet til bestemte samfunnsmessige og historiske forutsetninger. Det spørsmål vi må stille hva angår kirkeordningen (herunder hva slags terminologi som brukes) er hva som er tjenlig i vår tid. Her vil det naturlig nok være ulike vurderinger. For egen del er jeg usikker på om begreper som "vennesamfunn" og "forsamling" er klargjørende nok. "vennesamfunn" betyr "et fellesskap av venner", uten at det trenger å ha noen religiøs betydning. Det samme gjelder "forsamling". Det kan være en hvilken som helst samling av mennesker om et eller annet formål eller om en eller annen hendelse. Er det da ikke mer klargjørende å bruke et bibelsk begrep som "menighet", eller bekjennelsenes begrep "kirke" (Den apostoliske trosbekjennelse, 3. artikkel, CA 7) jf også den språklige betydning av "kirke": "Det som hører Herren (Kyrios) til".
Legg inn en kommentar