Carl Olof Rosenius - Sang og musikk

I forbindelse med at det i år et 200 år siden den svenske forkynner og forfatter Carl Olof Rosenius ble født, presenterer jeg glimt fra hans forkynnelse og liv i noen artikler.

Artikkelen for september handler om sang og musikk. Stykket er hentet fra andaktsboka «Hvilestunder ved Guds Ord», oversatt fra svensk og utgitt i Kristiania i 1905 av Birger Hall. Jeg har foretatt en lett modernisering av språket.

«Forman hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.» Kol 3:16

«Påminn hverandre med salmer og lovsanger og åndelige viser, idet dere synger yndig i deres hjerte for Herren» Kol 3:16 – Oversettelse brukt i boka.

«Her formaner apostelen oss til å anvende også åndelige sanger til vår oppbyggelse. Og hvilket velsignelsesrikt middel er ikke sangen til å vekke, oppløfte og sette det adspredte sinn i stemning - til å berolige og glede hjerte under jammerdalens ulike viderverdigheter. Hvor mange ganger spres ikke de tykke skyer rundt sjelen, bare ved en oppbyggelig sang! Hvor mange kalde sjeler er ikke blitt oppvarmet og brakt til besinnelse ved en liflig sang!

Om de ord «i nåden» som apostelen tillegger, sier Luther: «Dette kan vel tolkes slik at det tales om Guds nåde. Det vil si at slike sanger må synges uten tvang og lov, men av frivillig lyst og kjærlighet. Men jeg tror at Paulus taler om sangens eller visenes nåde og liflighet. Det må være åndelige, liflige viser som alle gjerne hører. En del viser har de aller skjønneste ord, men er verdslige og kjødelige. På den andre siden har noen viser et godt innhold, men er i en så uheldig form at ingen av dem duger.»

Sangen har fulgt Guds folk gjennom alle tider.

Her ei sanggruppe fra Misjonssenteret i Drammen på 1990-tallet

Den viktigste regel som apostelen gir oss her er som følger: «Idet dere synger yndig i deres hjerter for Herren!» Med dette vil han naturligvis ikke si at vi ikke skal synge med munnen. Men han formaner oss til at det ikke bare skal bli sang med munnen og for mennesker. Som apostelen sier et annet sted: «Jeg vil synge med Ånden i hjertet for Herren, men jeg vil også synge med forstanden.»

Det er med slike ord at også andre kan høre og forstå det som synges (1 Kor 14,15). Kirkefader Augustin sier om dette: «Om jeg sang slik at jeg frydet meg mer over den liflige melodien enn over innholdet, da ville jeg synde ikke så lite. Jeg ville mye heller ikke synge, enn at der ingen andakt skulle være over det.»