Santa Cruz, Bolivia advent 2007.
Jesu frelsesverk gjelder ikke bare jødene, det gjelder for alle folkeslag. Disiplene fikk en befaling og et løfte. Gå ut til alle folkeslag, var befalingen. Løfte Jesus gav var at han vil gå med alle dager inntil verdens ende.
Dette kall og vitnesbyrd gjaldt disiplene, men det gjelder også alle frelste syndere helt til Jesus kommer igjen. Ingen kristen kan komme unna dette kallet, uten å miste Herrens velsignelse.
Misjonens store sak var en viktig del av livet mitt fra barndommen av. Jørpeland har lenge vært ei misjonsbygd. Mange misjonærer har vokst opp her. En av dem var min onkel, Alf Sandvik. Han og tante Marta reiste ut som misjonærer første gang i 1960.
Det at jeg hadde en onkel på Taiwan har vært med å prege meg og mitt misjonssyn. Med jevne mellomrom kom noen helt annerledes brev fra andre siden av kloden. Noen ganger også med bilder. Det vakte interesse og syn for misjonen. Mange har pirket bort i meg i barne- og ungdomsårene og spurt om ikke jeg skulle bli misjonær slik om onkel Alf? Alt dette har vært med å formidle kallet i mitt hjerte.
Fra høyre: Onkel Alf Sandvik, Tormod Vågen,
Asbjørn og Ragna Aavik og fru Liu Dao Seng
Jorunn Nordbø var noe yngre, og også hennes vitnesbyrd har satt spor. I revolusjonstiden i Etiopia husker jeg hun minnet om 1 Kor 16,9: ”For en dør er blitt åpnet for meg, stor og virksom, og det er mange motstandere.” Det vitnesbyrdet gjorde sterkt inntrykk. Husker også godt det sangverset som ble til hjelp for henne før hun skulle reise ut. Det har i ettertid også vært til hjelp for meg: ”Herre, gi hva du befaler, og befal så hva du vil!” (Sangbokn nr.725)
En gang i tidlig tenårene husker jeg at en kraftig dødsangst kom over meg. Jeg var veldig urolig å redd da jeg hadde lagt meg om kveden. Da husker jeg at jeg ba til Jesus, at hvis jeg ikke døde den natten skulle jeg bli misjonær.
Dette løfte har fulgt meg som en uro. Jeg har bedt om å få gå i de gjerninger som er lagt ferdig for meg. På misjonærinnvielser og de mange avskjedsfester for misjonærer jeg var på i oppveksten, ble uroen forsterket.
Jeg fikk tidlig ro for å ta lærerutdannelse. Den kunne brukes både i Norge og på misjonsmarken. Når utdannelsen var ferdig, søkte jeg lærerjobb i Norge, men allerede etter to måneder fikk jeg kall fra Stavanger krets om å bli barne- og ungdomsarbeider.
Jeg søkte råd bl.a. hos en eldre misjonsvenn og forklarte uroen med tanke på utreise eller ikke. Han anbefalte meg til å se på misjonsfolkets kall som en bekreftelse på hvor Gud ville ha meg. At det ytre kallet ble en anvisning og stadfestelse på det indre kallet. Jeg fikk ro for det, og har hatt den roen i ettertid.
Men kallet til å nå de unådde gjelder like mye selv om jeg ble plassert i Norge. Nøden for de unådde er langt fra like sterk alltid. Kjøde er totalt uinteressert. Likevel er jeg glad for at jeg kjenner på noe av den uroen Guds ord beskriver, ”at de må bli frelst.”
At folk skal gå evig fortapt fordi de aldri har fått høre om Jesus og hans frelsesverk, er fortvilet. Det er mitt ansvar som har fått del i frelsen. Derfor kan jeg ikke være likegyldig. Derfor er jeg så glad at noen vil være min munn og mi hånd på misjonsmarken. Så får jeg være misjonærenes munn og hånd i Norge. Da får vi sammen si at der ”nåde å få tena.”
Jeg har fått tre turer til misjonsmarken, en til Kenya og to til Bolivia. Disse turene har vært med å forsterke misjonskallet. Jeg har fått se at vi er med på noe stort, ja det største! Sjeler blir vunnet for himlen. Evangeliet går fram tiltross for at jeg som sender er en synder og de jeg sender er syndere. Det er Ordet om korset som er Guds kraft til frelse, ikke en perfekt sendemenighet eller fullkomne misjonærer.
Derfor er jeg i først og fremst takknemlig til Jesus som gav meg kallet. Jeg er også takknemlig til misjonsfolket i Misjonssambandet som viste meg den store tillit ved å gi meg et ytre kall. ”Velsigna band som bind Guds folk i saman her.”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar