onsdag 12. desember 2012

Forgjeves?

Ill. foto nlm.no

Livet går ikke alltid slik vi planlegger. Noen ganger blir avstanden stor mellom det en planla og slik realiteten ble.

Slik gikk det med misjonær Maria Vereide fra Gloppen i Sogn og Fjordane. P.A. Bredvei gir i boka ”Hun fulgte kallet tross sykdom og krigens redsler” noen glimt fra Maria Vereides korte liv. Det ble til ettertanke for meg.

Maria ble født i 1913 som nummer to i en søskenflokk på seks. Da hun var seks år, var hun utsatt for et uhell og skadet en ryggvirvel. Denne skaden plaget henne med jevne mellomrom i hele oppveksten.

En jul i ungdomstiden måtte hun tilbringe i senga pga ryggskaden. Da ble hun sterkt minnet om å bli misjonær i Kina og hun svarte: ”Har du bruk for meg Herre, så er jeg villig til å gå.”

Vinteren 1937-38 gikk hun på misjonsskolen for kvinner på Fjellhaug. Utreise var planlagt i november 1939, men ble utsatt til 21. januar 1940 på grunn av krigen i Europa. Sammen med flere andre misjonærer reiste hun med tog fra Oslo til Neapolis i Italia. Ferden gikk deretter med båt gjennom Suezkanalen og østover til Hong Kong. De levde hele tiden i spenning for krigens gru, med miner og ubåtangrep. Men de kom vel fram 20. februar.
 

Maria og noen av reisefølget reiste via Shanghai og til Peking, hvor hun gikk på et kort språkkurs. Deretter bar ferden med richshaw-karavane(håndkjerre) fram til målet som var byen Chen-ping. De startet reisen 26. april og var framme 24. mai. Veiene var dårlige, men verst var den stadige trusselen fra japanske bombefly. De måtte derfor kamuflere karavanen, og også i perioder dele den opp i små grupper for ikke å være et enkelt mål for bombeflyene.

Første året som misjonær gikk i hovedsak med til språkstudier. Helsa var god og hun hadde stor framgang med det vanskelige kinesiske språket. Hele tiden levde misjonærene under trussel av røvertokter og japansk bombing.

4. juni 1941 blir hun syk. Legen konstaterer pleuritt, lungehinnebetennelse. De neste tre årene er hun mye plaget av sykdom. I lange perioder er hun sengeliggende og trenger mye hjelp. Veien heim til Norge er stengt på grunn av krigen, så hun må bli værende i Kina. Det er også svært vanskelig å få brevkontakt med Norge av samme grunn.

Maria er omsluttet av forbønn. Hun blir salvet og bedt for ut fra Jakobs brev 5, men sykdommen blir bare verre. 30. april 1944 må misjonærene flykte for japanerne. Maria er helt avhengig av andre misjonærer på grunn av sykdommen. Sykdommen ble stadig alvorligere ut over sommeren og høsten. 5. oktober fikk hun flytte heim til Jesus og ble begravet i Haisan, Kina.

En medmisjonær skrev til henne og spurt om Maria egentlig ville bli frisk. Maria svarte: ”Til meg har dette spørsmålet kommet på en helt annen måte: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Jeg har aldri vært god til å be: ”Herre, gjør meg frisk.” Det har alltid vært dette: ”Herre, herliggjør ditt navn i mitt legeme enten det er ved helse eller ved sykdom, ved liv eller død.” Og hun føyde til: ”Jeg har en vidunderlig fred med å be slik. Men det som opptar sinnet mitt er bønn om vekkelse.”

De kristne kineserne gav Maria dette vitnesbyrdet: ”Hun hadde utrettet mye for Gud. Hun hadde med sitt liv vitnet om Jesus, selv om hun ikke hadde lært så mye av språket.”

Var Marias misjonærtjeneste forgjeves? Nei! Guds tanker er mye høyere enn våre tanker. Han sier at alle ting tjener dem til gode som elsker ham. Og: ”For meg er livet Kristus, og døden en vinning.”


Ingen kommentarer: