«Syndens natt er tittelen på en av frikirkeforkynner Johan Filip Løvgren sine romaner. Det er en roman til vekkelse og ettertanke.
J. F. Løvgren ble født i Larvik i 1883 av svenske foreldre. Moren døde da Løvgren var åtte år gammel og faren giftet seg på nytt kort tid etter at første kona døde. Familien tilhørte Frikirken i Brunlanes. Da Johan Filip var 18 år, tok han imot Jesus som sin frelser og hadde også etter det Frikirken som sin åndelige heim, fra 1918 også som forkynner. Han skrev 13 bøker, elleve av dem romaner.
To av romanene handler om tiden rundt Jesu gjenkomst. Den mest kjente heter «Våre lamper slukner». Den handler om livet i en menighet i tiden like før Jesus henter sine hjem til seg. Den avsluttes med en stor fest i menigheten, og at Jesus kommer igjen midt under festen. Nøden fra de som ble igjen, de dårlige jomfruer (Mat 25,1-13), er det aller siste han skildrer. Denne romanen skrev Løvgren i starten av andre verdenskrig og kom ut i 1942.
«Syndens natt» kom ut seks år senere, i 1948. Denne romanen skildrer den siste natten under Antikrist sitt rike før de kristne blir rykket bort. Vi møter en håndfull forfulgte kristne i en by og får høre både om deres trengsel og om det forferdelige syndelivet i byen. Det merkes at det er en evangelist som skriver. Hans siktemål er at folk må våkne opp av syndelivet og ta imot frelsen i Jesus og det evige livet i himmelen.
Hva mente så samtidens kristne om denne særegne og nesten brutale romanen? Jeg har funnet fire korte anmeldelser fra ulike kristne blader og gjengir dem her, med min egen varme anbefaling av begge disse endetidsromanene.
Sigurd Lunde i Misjonstidende (NMS)
Løvgen harr en egen evne til å gripe lesere med beretninger fra endetiden. Hans siste bok skildrer den siste natt før Jesus kommer igjen. Løvgren maler med bred pensel. Boken er vel ikke noe litterært storverk, langt ifra, men den vekker, den uroer, den tvinger til standpunkt, den forbereder til å møte tiden som kommer med avgjort kristendom uten forsøk på runde kompromisser. Løvgrens bøker har sin misjon. Gud hjelpe oss alle å være våkne.
Martin Ski i Korsets Seier (Pinsemenigheten)
Med særlig stor interesse
tar en fatt på Løvgrens bøker. Han klarer å ruske opp i sinnet til leseren.
Etter å ha lest denne siste, sitter en igjen med meget blandede kjensler, og en
leter etter uttryksmidler. Boka er fæl, får en lyst til å si. Det er en prøve
på en «natt uten stjerner eller blinkende lys. Natt uten håp og gryende dag.
Evig natt..» som det heter i begynnelsen av boka.
Men så tenker en på
utgangspunktet. Det er tida da Antikrist har makten. Menneskene har nådd det
absolutte høydepunkt av ondskap og syndsutfolding. Det er få kristne
bekjennere, og de har mer enn nok med å eksistere uten å ta Dyrets merke.
Storbyen velter seg i dyndet, under neonlysets glitrende farger. Menneskedyrene
synder med eleganse og rutine; alle har frihet, men en frihet som er betinget
av Dyrets vilje og merke.
Med dette klart for
tanken, er boka sannsynlig; den er fæl fordi den må være det. Syndelivet må
skildres slik – så det skremmer og gir kuldegysninger, og inngir redsel.
Syndens natt er mørk, et «mørke som er bortenfor himmelen, nedenfor jorda,
under jorda, inne i jorda, på jorda. Det er helvete». Og alt skjer en natt i
september under Dyrets regjeringstid.
Den teologiske siden ved boka er holdt lykkelig i bakgrunnen. Det behøver ikke bli noen lære-debatt omkring den. Det styrker dens innhold, som ikke bare er en stor og vidsynt dikters sterke framstilling, men et budskap om den profetiske redselsnatten som også Bibelen taler om.
Kjell Bondevik i avisen Dagen
Ingen må lata seg skræma
av dei fyrste sidene i denne boka. Dei er uklåre, fantastiske, mystiske og tett
på overspente. Etter kvart arbeidar forfattaren seg over på tryggare grunn. Med
utgangspunkt i tidstendensar tek Løvgren for seg eit vandt, men verdfullt emne:
dei siste tider. Heile oppbygginga av boka står på bibelsk grunn.
Framtidsperspektivet har utgangspunkt i politiske og religiøse tendensar i dag.
Difor vert boka brennaktuell og eit vekjarrop til den kristne verda, som held
på å sovna inn eller missa si kraft i lunkenskap og likesæle.
At forfattaren byrgjer «in
medias res», midt i handlinga, gjer fyrste luten tung og tåkut. Boka fell i to
tydelege bolkar, som nok kunne ha vore betre samarbeidde. Med sitt sverd kløyver
Løvgren samfunnslivet og den einskilde borgaren, så ein aldri vert i tvil om
føremålet….
Replikkane i boka er hoggsikre og råkande. Forfattaren legg aldri fingrane imellom. Han er klår i tanke og tale. Dette kan nok ha gått ut over kunsta i boka. Som vekkjarrop har «Syndens natt» ei stor oppgave. Men forfattaren irriterer for mykje til å nå eit større publikum. Boka når ikkje utanom dei kristne rekkjene. Der har ho sin misjon. Ikkje alle bolkane står på same høgda. Midtpartiet er best. Eit levande inntrykk sit att: Massemennesket og det store fråfallet.
Trygve Bjerkrheim i Utsyn (NLM)
«Syndens natt» er en
skildring av den siste natt på jorden. Løvgren har en frisk og frodig fantasi,
en skapende fantasi. Og det han ser, maler han for oss med såpass kraftige
farger at en skal slippe å være i tvil. Han pusler ikke med pensel og palett, -
en kunne fristes til å si at han bruker malerkost og pøs. Men kanskje en kommer
nærmere med å sammenligne med det moderne maleriet, - det med grelle farger i
overflod. Og kanskje det må til for det moderne mennesket. Derimot vil vel mer
kritiske og følsomme naturer reagere.
Det er en eksotisk
skildring av den antikristelige tid vi møter i Løvgrens bok. Vi synes nok at
han ikke har maktet å skildre en del av personene og hendingene slik at det
virker naturlig og overtydende. Og at Antikrist åpenlyst og bokstavelig bruker
det beryktede merket 666, er mer enn tvilsomt. Satan er nok lurere enn som så.
Og i det hele er nok endetidens åndelige farer mer listige og lumske enn i
denne boka. Den antikristelige tiden kan vel også ligge nærmere enn Løvgrens
bok forutsetter. Men den er et kraftig vekker-rop, og som sådan har den en
oppgave og en misjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar