Vekkelsen som stivnet til

Historien viser at etter livskraftige vekkelser, har bevegelsen som ble skapt en tendens til å stivne til. Vekkelsen stilnet, folket det fór og forsamlingen ble mer opptatt av ytre former enn av vekkelsesforkynnelsen.

Johan Filip Løvgren tilhørte Den norske frikirke. Her vokste han opp og her var han evangelist. Mest kjent er han for sine bøker. Jeg har ofte vært innom dem på denne bloggen. I romanen «Ferjestedet» fra 1950 gjengir han en samtale mellom frikirkepastor Stene og tilsynsmannen i frikirken, den gamle Morild. Tilsynsmannen hadde vært med på en fest i Stene sin menighet, og dagen etter hadde de to en tilsynssamtale. Morild hadde vært med i Frikirken fra oppstarten da kirken brøt med Statskirken, mens Stene tilhørte en yngre generasjon.

Jeg gjengir under en del av denne tilsynssamtalen. Ikke alt er like aktuelt i vår tid, men den sier noen om brytningen mellom vekkelsestiden da Frikirken ble stiftet og utviklingen etter at vekkelsen stivnet. Kanskje hadde samtalen ikke blitt helt ulik, om Morild hadde hatt en visitas i bedehusland i 2025? Det er tilsynsmann Morild som starter samtalen med et historisk tilbakeblikk:

Haugianerne (Maleri av Adolph Tidemand)

-----

-I samfunnets pionertid begynte barna å sprelle på moderkirkens fang. Vekkerrøsten tok til å lyde i landet. Noen frigjorte toner runget over fra Sverige (Rosenius - min tilføyelse). Evangeliet kom som en fremmed mann til kirkens dør. Låt upp, låt upp, var det på svensk. Lukk opp, lukk opp, sa det på mer robust norsk. Men kirken skjelte den fremmede mannen ut og klemte døra igjen. Byss, byss, sa den til barna sine. Men den fremmede mannen lokket barna ned av fanget og ut.

-Ut? Spurte Stene.

-Ja, nettopp ut. Ut av verdens og statens og kirkens formynderskap.

-Men slår du disse tre tingene sammen da, Morild?

-De går i hverandre som renningen og isletten i en vev. Hvis du trevler det opp, går kirken i stykker.

-Så gikk kanskje kirken i stykker i pionertiden som du snakker om?

-Å nei da. Det lyktes oss bare å dra ut noen tråder, så den ble litt – hva skal jeg si?

-Frynsete i kantene kanskje, hjalp Stene ham.

-Å jeg vet ikke. Litt fillete, er vel bedre. Den har iallfall holdt på å lappe hullene siden.

-Det må ha vært en beveget tid.

-Beveget? Som en real vårstorm, farr. En storm med milde sommergufser i. En storm som førte stimen mot land. Vi var med Mesteren på fiske. Og alltid var det fisk i garnene. År etter år var det vekkelse.

-Uhm, kom det fra Stene. Nå er det ingen vekkelse.

-Nei, nå har vi nok å gjøre med å vende tilbake til gravene.

-Hva mener du? fór Stene opp. Vi?

-Ja, vi. Vårt samfunn er ikke mer hva det var. Slagkraften er borte. Ekspansjonstrangen er ikke mer.

-Unnskyld, men nå må du gi deg. Tenk på utbyggingen av alle våre institusjoner.

-Samfunnet truer med å bli et juletre.

-Nei nå – juletre?

-Et så fint tre som et juletre finnes ikke i skogen. Det har stjerner høyt i toppen. Epler og kaker på alle greiner. Glitterstas og glitrende band – mens baret drysser av det og livet ebber ut. For det har ingen rot. Det er fjernet fra grunnen det sto på.

-Du mener da ikke at samfunnet vårt er fjernet fra grunnen det sto på?

-Jo, i kirkelig henseende.

-Så. Hvordan det?

-Vi begynner å logre for statskirken igjen.

-Som en hund?

-Som en snill bisk. Vi begynner å arbeide med halen istedenfor munnen.

-Vi biter ikke, mener du?

-Nei, vi biter ikke. Eller rettere: det biter ikke, det vi sier. Halen nøytraliserer tennene.

-Jeg forstår ikke riktig.

-Nei, det er just feilen med dere unge. Den gang vi dannet dette samfunnet, hadde vi sett oss lei på de tomme seremoniene i statskirken, og misbruken av sakramentene. Vi var trette av trelldommen under det verdslige statsstyret. Blandingen av ugudelige og troende i én menighet var motbydelig for oss, og at skolegang var nok til å gjøre en mann til sjelehyrde. En slik mann skulle lede sjelene til himmelen, enda han ikke visste veien dit, og selv var på vei til helvete, fordi han var uomvendt. Vi protesterte mot slikt ved å gå ut.

-Vi protesterer ennå.

-Jasså, gjør vi det? Vi logrer med halen, farr. Vi må ha tårn i kirkene våre. Vi må ha altertavle inne i dem. Ropet etter teologer på prekestolene våre blir sterkere etter hvert. Disse bøndene og fiskerne som har stått der før, duer ikke. Vi savner ritualet og prøver å etterlikne det etter fattig leilighet. Prestedrakten må vi ha innført igjen. Vi er nådd så langt som en bonjour (mannlig frakk eller trøye. Se foto).

En mann med bonjour (foto By og bygd nr.32 1987)

Stene begynte å le så høyt og hjertelig at fruen hans gløttet nysgjerrig på kjøkkendøra. Det så ut som om hun sendte mannen sin et advarende blikk før hun lukket den igjen.

-Så, du ler?

-Ja, du smører tykt på.

-En får smøre på så det smaker smør.

-Jo, jeg kjenner smørsmaken. For jeg er teolog, vet du. Bonjour har jeg også.

-Ja, sa Morild med beskt lune, - jeg så både teologen og bonjouren på festen i går.

Stene rødmet langsomt.

-Så du teologen?

-Eller rettere: hørte ham….

-Jeg hadde inntrykk av at du etterliknet presten på festen i går?

-Det også?

-Ja, du hadde mye av den upersonlige prekemåten. Det er sant og riktig alt du sa, men det hadde ingen adresse. Det var liksom det ikke angikk folket du talte til.