Per Arne Dahl, Egil Svartdahl og biskop Gylver

Egil Svartdahl (foto dagen.no)

23. februar 2025 ble Sunniva Gylver vigslet til biskop i Den norske kirke. Hendelsen fikk mye oppmerksomhet, ikke minst i den kristne dagspressen.

Gylver har lenge vært en svært profilert prest, som ofte figurerer i offentligheten med sine meninger og sine aktiviteter. Teologisk er hun som de fleste andre biskoper, veldig liberal. Som prest og biskop er hun selvsagt for kvinnelige prester. Hun omtaler Gud både som han, hen og hun. Gylver har også gitt sin aktive støtte til Pride-bevegelsen. Hun har også uttalt at hun tror at Gud har en plan B for evigheten, for dem som ikke tror på Jesus. Hun henter kraften for sin gjerning fra korset, uttaler hun. Samtidig fornekter hun synden som førte Jesus til korset. Da blir det «et annet kors», som hun henter kraft fra.

Samtidig sier hun at hun vil være en biskop som er lidenskapelig opptatt av å forkynne evangeliet, tro og teologi i møte med vanlige menneskers liv. Hun har også vært engasjert av pinsevennen Egil Svartdal i hans «Pluss-ord». Dette har vært med på å gi henne en viss inngang også i frikirkelige kretser og også blant bedehusgjengere.

Avisen Dagen har en helt annen teologisk profil enn Gylver. Men i forbindelse med at hun ble biskop, kom artikkel på artikkel om dette på dere nettside. Her er noen overskrifter: «Stort intervju med Gylver», «Sunniva Gylvers første preken som biskop i Oslo», «Sunniva har ei nådegåve til å gjere trua tydeleg», «Jeg henter kraften til min gjerning i korset», «Oslo trenger en slik biskop». Denne voldsomme profileringen kom på toppen av et stort intervju med en hyperliberal kvinnelig prest, Gyrid Gunnes.

Når Dagen konfronteres med at de slipper til for mye stoff om liberale prester, er svaret at de må dekke et bredt spekter innen kristenheten, og at Dagens profil kommer fram i lederartiklene. Et stykke på vei kan jeg være enig, men det kommer an på måten. Og så kommer det an på hva som prioriteres. Når en tilsvarende lederstilling i bedehusland ansettes, får det ikke i nærheten av så omfattende dekning.  

Da det ble kjent at Gylver var blitt valgt til biskop, uttalte Egil Svartdahl at «Oslo trenger en slik biskop» (Dagen.no 22.02.2025). Videre sa han at «jeg har alltid tenkt på henne som en god evangelieformidler… Det er naturligvis mye jeg og Sunniva er uenige om, men at hun blir biskop, er en mulighet for økumenikk som er veldig lovende for Oslo.»

Jeg frykter for at Egil Svartdahls holdning til vranglæreren er i ferd med å spre seg ikke bare i pinsevennmiljø, men også på våre bedehus. Mens Guds ord sier at vi ikke skal ta imot vanglærere i våre hus, bruker altså Svartdahl dem i sin forkynnerkanal og gleder seg over at de får sentrale lederstillinger i kirken. God kommunikasjon er visst viktigere enn godt innhold. Det er ikke mulig å forkynne evangeliet klart og sant, hvis en samtidig sier at det ikke er farlig med synden. (Jfr. artikkelen til Mikkel Vigilius – Verdifull og fortapt)

Den farligste forkynnelse er kanskje likevel den forkynnelsen som likner på sann forkynnelse, men hvor det vesentlige mangler. Synden blir ikke syndig og dermed får tilhøreren ikke bruk for nåde og syndenes tilgivelse. Mange liberale forkynnere kan være flinke formidlere, men det de formidler er ikke Bibelens tale om Veien til himmelen. Det er ikke tale til omvendelse fra synden og syndelivet, til Jesu frelsende soning for mine synder. Derfor er Svartdals og hans liketenkende sin vei en farlig vei. Gode ord frelser ikke, det gjør kun det bibelske Ordet om korset.

Per Arne Dahl (foto BOK365.no)

Den pensjonerte biskopen Per Arne Dahl reiser landet rundt med taler og foredrag både i kirker og bedehus. I slutten av mars skal han ha en turne sammen med artister, med tema «Stille dager» i samarbeid med NMS. Her skal han tale om påskens budskap. Biskopen skiftet syn på homofile «ekteskap» mens han var biskop. Likevel slippes han til også på mange bedehus.

I 1920 var nesten 1000 kristenledere samlet til et stormøte i Calmeyergatens misjonshus. Her la de føringer for hvordan menigheter og organisasjoner bør forholde seg til vrang lære. «Det viktigste de ble enige om, var å avstå fra frivillig samarbeid med liberale prester og teologer. Dette er blitt kalt calmeyergatelinjen og har vært styrende for teologisk konservative misjonsorganisasjonen siden.» (Dagen.no 16.01.2020) I festtaler vil nok de fleste av bedehusfolkets ledere si ja og amen til dette prinsippet også i dag, men hva blir praktisert? Erfaringen viser dessverre at opprør mot Guds ord tolereres langt inn i bedehus-Norge.

Vi trenger å be med Jesus fra hjertet: «Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.» (Joh 17:17) Hellige meg i sannheten! Guds ord er sannhet.

Vekkelsen som stivnet til

Historien viser at etter livskraftige vekkelser, har bevegelsen som ble skapt en tendens til å stivne til. Vekkelsen stilnet, folket det fór og forsamlingen ble mer opptatt av ytre former enn av vekkelsesforkynnelsen.

Johan Filip Løvgren tilhørte Den norske frikirke. Her vokste han opp og her var han evangelist. Mest kjent er han for sine bøker. Jeg har ofte vært innom dem på denne bloggen. I romanen «Ferjestedet» fra 1950 gjengir han en samtale mellom frikirkepastor Stene og tilsynsmannen i frikirken, den gamle Morild. Tilsynsmannen hadde vært med på en fest i Stene sin menighet, og dagen etter hadde de to en tilsynssamtale. Morild hadde vært med i Frikirken fra oppstarten da kirken brøt med Statskirken, mens Stene tilhørte en yngre generasjon.

Jeg gjengir under en del av denne tilsynssamtalen. Ikke alt er like aktuelt i vår tid, men den sier noen om brytningen mellom vekkelsestiden da Frikirken ble stiftet og utviklingen etter at vekkelsen stivnet. Kanskje hadde samtalen ikke blitt helt ulik, om Morild hadde hatt en visitas i bedehusland i 2025? Det er tilsynsmann Morild som starter samtalen med et historisk tilbakeblikk:

Haugianerne (Maleri av Adolph Tidemand)

-----

-I samfunnets pionertid begynte barna å sprelle på moderkirkens fang. Vekkerrøsten tok til å lyde i landet. Noen frigjorte toner runget over fra Sverige (Rosenius - min tilføyelse). Evangeliet kom som en fremmed mann til kirkens dør. Låt upp, låt upp, var det på svensk. Lukk opp, lukk opp, sa det på mer robust norsk. Men kirken skjelte den fremmede mannen ut og klemte døra igjen. Byss, byss, sa den til barna sine. Men den fremmede mannen lokket barna ned av fanget og ut.

-Ut? Spurte Stene.

-Ja, nettopp ut. Ut av verdens og statens og kirkens formynderskap.

-Men slår du disse tre tingene sammen da, Morild?

-De går i hverandre som renningen og isletten i en vev. Hvis du trevler det opp, går kirken i stykker.

-Så gikk kanskje kirken i stykker i pionertiden som du snakker om?

-Å nei da. Det lyktes oss bare å dra ut noen tråder, så den ble litt – hva skal jeg si?

-Frynsete i kantene kanskje, hjalp Stene ham.

-Å jeg vet ikke. Litt fillete, er vel bedre. Den har iallfall holdt på å lappe hullene siden.

-Det må ha vært en beveget tid.

-Beveget? Som en real vårstorm, farr. En storm med milde sommergufser i. En storm som førte stimen mot land. Vi var med Mesteren på fiske. Og alltid var det fisk i garnene. År etter år var det vekkelse.

-Uhm, kom det fra Stene. Nå er det ingen vekkelse.

-Nei, nå har vi nok å gjøre med å vende tilbake til gravene.

-Hva mener du? fór Stene opp. Vi?

-Ja, vi. Vårt samfunn er ikke mer hva det var. Slagkraften er borte. Ekspansjonstrangen er ikke mer.

-Unnskyld, men nå må du gi deg. Tenk på utbyggingen av alle våre institusjoner.

-Samfunnet truer med å bli et juletre.

-Nei nå – juletre?

-Et så fint tre som et juletre finnes ikke i skogen. Det har stjerner høyt i toppen. Epler og kaker på alle greiner. Glitterstas og glitrende band – mens baret drysser av det og livet ebber ut. For det har ingen rot. Det er fjernet fra grunnen det sto på.

-Du mener da ikke at samfunnet vårt er fjernet fra grunnen det sto på?

-Jo, i kirkelig henseende.

-Så. Hvordan det?

-Vi begynner å logre for statskirken igjen.

-Som en hund?

-Som en snill bisk. Vi begynner å arbeide med halen istedenfor munnen.

-Vi biter ikke, mener du?

-Nei, vi biter ikke. Eller rettere: det biter ikke, det vi sier. Halen nøytraliserer tennene.

-Jeg forstår ikke riktig.

-Nei, det er just feilen med dere unge. Den gang vi dannet dette samfunnet, hadde vi sett oss lei på de tomme seremoniene i statskirken, og misbruken av sakramentene. Vi var trette av trelldommen under det verdslige statsstyret. Blandingen av ugudelige og troende i én menighet var motbydelig for oss, og at skolegang var nok til å gjøre en mann til sjelehyrde. En slik mann skulle lede sjelene til himmelen, enda han ikke visste veien dit, og selv var på vei til helvete, fordi han var uomvendt. Vi protesterte mot slikt ved å gå ut.

-Vi protesterer ennå.

-Jasså, gjør vi det? Vi logrer med halen, farr. Vi må ha tårn i kirkene våre. Vi må ha altertavle inne i dem. Ropet etter teologer på prekestolene våre blir sterkere etter hvert. Disse bøndene og fiskerne som har stått der før, duer ikke. Vi savner ritualet og prøver å etterlikne det etter fattig leilighet. Prestedrakten må vi ha innført igjen. Vi er nådd så langt som en bonjour (mannlig frakk eller trøye. Se foto).

En mann med bonjour (foto By og bygd nr.32 1987)

Stene begynte å le så høyt og hjertelig at fruen hans gløttet nysgjerrig på kjøkkendøra. Det så ut som om hun sendte mannen sin et advarende blikk før hun lukket den igjen.

-Så, du ler?

-Ja, du smører tykt på.

-En får smøre på så det smaker smør.

-Jo, jeg kjenner smørsmaken. For jeg er teolog, vet du. Bonjour har jeg også.

-Ja, sa Morild med beskt lune, - jeg så både teologen og bonjouren på festen i går.

Stene rødmet langsomt.

-Så du teologen?

-Eller rettere: hørte ham….

-Jeg hadde inntrykk av at du etterliknet presten på festen i går?

-Det også?

-Ja, du hadde mye av den upersonlige prekemåten. Det er sant og riktig alt du sa, men det hadde ingen adresse. Det var liksom det ikke angikk folket du talte til.

Møteuke på Sola

Salem bedehus på Sømme fotografter 23.02.2025

(foto Ove Sandvik)

Vårens møteuke på Sola var 19.-23. februar. Misjonsfolket på bedehusene Ljosheim og Salem har slått sammen arbeidet, men har møter på begge bedehusene.

Det er forkynner Kolbjørn Bø som er leder for Sola misjonsforsamling. Han og familien driver et gårdsbruk på Kolnes, mellom Sola flyplass og Tananger. I nabobygda Sømme ligger bedehuset Salem. Siden flokkene på dette bedehuset og på Ljosheim bedehus i Sola sentrum er små, ble de enige om å samarbeide om møtevirksomheten.

Under møteuka var de to første møtene på Ljosheim, mens møtene i helga var på Salem. Kolbjørn Bø var møteleder på alle samlingene. På onsdag og torsdag var det mellom 15-25 som kom til samlingene. Predikanten bodde heime på Jørpeland, men ble etter møtet på torsdag invitert til kveldsmat hos en gammel kollega, Einar Sunde, og kona Mari.

Ljosheim bedehus Sola

(foto Sola menighet FB)

Møtene i helga var på Salem kl.19.00 fredag og lørdag og kl.11.00 på søndag. Fredag kveld var predikanten og ett par ektepar til på kveldsmat hos Marianne og Kolbjørn Bø. På lørdag ble det gitt mulighet til vitnesbyrd, og noen i forsamlingen delte et Guds ord. Også på disse møtene var vi rundt 20-25 som møtte opp. Siste møtet var som nevnt søndag formiddag og da var det også kaffe etter møtet.

Det er bedehus i seks ulike bygder i Sola kommune. Disse er i tillegg til de to nevnte, på Dysjaland, Rege, Røyneberg og Tananger. I 1903 ble Sirdalspresten Bernt A. Lindeland utnevnt til sokneprest i Håland, som da omfattet Madla og Sola. Lindeland var en prest utenom det vanlige. Han var vekkelsesforkynner med tilknytning til Indremisjonsforbundet. Han var prest i Håland fram til 1912, og i denne perioden ble det gjennomgripende vekkelser i de fleste av disse bygdene. Og som en frukt av vekkelsene, ble det bygget bedehus.

Lindeland var som mange av datidens vekkelsespredikanter, radikal i forkynnelsen og ofte også i uttrykksmåte. Det fortelles at det en gang kom en mann fra Sola til Lindeland og ba om attest for å begynne som predikant. Lindeland svarte at han skulle få følgende attest: «Denne mann har store tanker om seg selv og er helt uduelig til tjenesten». Han ble ikke predikant, men gikk i seg selv.

Jeg vil ta med et kort glimt fra de ulike bedehusenes først historie, hentet fra «Kristenliv i Rogaland» (Jakob Straume) og «Bedehusene i Rogaland (Johannes Kleppa og Alf Henry Rasmussen):

Vonheim Røyneberg

På Røyneberg ble vekkelseskristendommen rundt år 1900 regnet for alt for løs og lett av de gammeltroende. I 1909 fikk imidlertid Kinamisjonens emissær Bjørn Aasbø tale der. Folk ble vakt, men før vekkelsen fikk ta tak, ble bedehuset stengt fordi det skulle males. Aasbø kom igjen i 1919, og da ble flere frelst i en vekkelse. Etter denne vekkelsen ble det stiftet et misjonslag for NLM på Røyneberg med 15 medlemmer. Det ble også startet et barnelag. Sofia (Aasbø) og Arne Røyneberg var ledere for NLM. Vonheim bedehus ble bygget i 1904. Av senere vekkelser kan nevnes en stor vekkelse i 1934 ved Gustav Bygnes (NMS) fra Karmøy.

Ljosheim Sola

Misjonssambandet fikk sitt misjonslag i Sola sentrum i 1916. Det var Per Klingsheim, hans  sønner Johan og Torger Klingsheim, Kristine og Rasmus Vigdel, Marie Klingsheim, Rasmus Hellestø, Karen Myklebust og Marte Håland som var de første medlemmene. Ljosheim bedehus ble bygget i 1924, men ble revet av tyskerne i starten av 2.verdenskrig. Nytt Ljosheim ble bygget midt i sentrum av Sola i 1948. På 1980-tallet ble hovedveien i Sola sentrum lagt om, noe som førte til at det ble upraktisk med bedehus kloss i veien. Et tredje Ljosheim ble derfor bygget litt utenfor sentrumskjernen og sto ferdig i 1990.

Gamle Salem bedehus (foto Anker Goli: Sirdalspresten)

Salem Sømme

Salem bedehus var en frukt av Lindeland-vekkelsene. Lindeland kalte sammen kristenfolket i området i 1907 og oppfordret dem til å bygge bedehus. Vedtak ble fattet og bedehuset ble innviet 1. januar 1908. Ingvald Slethei var en sentral leder på bedehuset før krigen. Bedehuset sto like inntil veien til Tananger, og mot slutten av 1970-tallet ble det klart at huset ville måtte vike plass for utvidelse av veien. Kommunen og Vegvesenet bidro derfor med betydelige midler for å bygge et nytt bedehus, og dette ble innviet 12. april 1981.

Emmaus Rege

Lindeland sto i en stor vekkelse på Rege i 1904. Denne vekkelsen resulterte i at Rege bedehus ble bygget samme året. I 1917 var det en ny stor vekkelse, denne gang ved Sven Foldøen og hans medhjelpere Reidar og Nils Berge, K. Norem og Ivar Idsal. I 1931 kom en tredje stor vekkelse på Rege. Da var det Olaus Østebø og Tore Tungland som var forkynnere. John Ulland opplevde også vekkelse da han hadde møter på Emmaus i 1935. Bedehuset fikk et tjenlig påbygg i 1987.

Vonheim bedehus Røyneberg Sola

(foto Ove Sandvik)

Dysjaland

I 1917 var det en større vekkelse på Dysjaland ved Knut Kallestein (NLM). Han bodde hos Ola Byberg. Sønnen til Ola, Vincent Byberg, ble frelst i denne vekkelsen. Det samme gjorde Karl Byberg, som senere ble predikant og kretssekretær i Troms og Finnmark krets av NLM. Denne vekkelsen snudde opp ned på hele bygda. En ny vekkelse kom i 1931 ved Olaus Østebø og Tore Tungland, og i 1938 og 1942 ved Kristoffer Oftedal. Bedehuset kom først i 1933, og det ble bygget på i 1963 og i 1977. Det ble også bygget et uthus (1965) og et eget guttelagshus (1971).

Betania Tananger

Det første bedehuset på Tananger kom i 1904. Dette var i forbindelse med vekkelse ved Lindeland. Møtene ved Lindland ble imidlertid holdt på kapellet, noe som ble mislikt av «de høykirkelige». De ville ikke tillate disse møtene. Da svarte Lindeland myndig: «Ja, da flytter vi bare over til bedehuset. Det kommer sjelden vekkelse fra den offisielle prekestol. Vekkelsen kom fra døperen Johannes. Men han sto ute i ørkenen, og var ikke kledd som en narr (prestekjole)». Bedehuset ble etter hvert for lite og for upraktisk, så misjonsfolket bygget derfor et nytt bedehus, Betania, i 1977. Det var vekkelser i Tananger i 1935 ved Torger Klingsheim og i 1943 ved Mikael Landro (ImF).

Hva forkynner vi til de unge?

Forkynnelsen av Guds od er helt sentral i det kristne misjonsarbeidet. Men ikke enhver forkynnelse «er Guds kraft til frelse for hver den som tror».

Mikkel Vigilius er lærer på Luthers Missionsforenings bibelskole på Hillerød i Danmark, og redaktør i tidsskriftet «Nyt Liv». Dette tidsskriftet kommer ut med tre nummer per år, og inneholde andakter, teologiske artikler, vitnesbyrd med mere.

I det første nummeret i 2025 har Vigilius en lang artikkel der han gir en vurdering av alle de ti talene som ble holdt på to ungdomsstevner i Danmark i 2024. Stevnene kalles Å-festival og Event, og så langt jeg har oppfattet tilsvarer de det norske UL. Konklusjonen til Vigilus er skremmende. Han sier at forkynnelsen på disse to arrangement gir de unge «et falskt bilde av Gud, av seg selv og av deres forhold til Gud. De føres vill fra evangeliet om Jesus som deres frelser og fred med Gud.»

Hovedinnvendingen til Vigilius er at det ikke forkynnes klart og skilles rett mellom lov og evangelium. I stedet forkynnes et «nytt gledelig budskap», nemlig et budskap om hvor verdifulle vi er og hvor glad Gud er i oss, uten at dette forankres i Guds vrede over synden og Jesu soning for våre synder på korset. «Fra det gledelige budskap om at Jesus vil oss som vi er, er det kort vei til det som er det gjennomgående og dominerende gledelige budskap i de ti talene: Du har verdi!»

Mikkel Vigilius (foto Luthersk Missions Højskole)

Han sier videre: «Det er en viktig bibelsk sannhet at vi som mennesker er skapt i Gud bilde og er verdifulle. Vi har ikke forkynt Guds ord sant og helt, hvis vi ikke har forkynt det…. Det fatale åndelige skredet skjer når vår verdi som mennesker blir selve det gledelige budskapet. Da er det ingen som ledes som fortapte syndere til nåden i Jesus. Da kan mennesker oppmuntres og gledes ved at de er høyt elsket og har verdi for Gud, og tro at de dermed også står i et rett forhold til Gud. Men det er et bedrag. Uten troen på Jesus som frelser og forsoner er et menneske på samme tid verdifull og fortapt.»

Artikkelen til Vigilius er på 35 sider, så det er vanskelig å yte rettferdighet overfor artikkelen ved kun et helt kort resyme. Jeg vil derfor anbefale at du går inn på nytliv.dk og leser hele artikkelen «Værdifuld og fortabt». Jeg vil videre i denne bloggartikkelen gjengi noen flere sitat fra artikkelen. Da tar jeg også med noen sitat av andre forkynnere som Vigilius løfter fram.

•          Istedenfor å forkynne bibelsk om skapelse, synd og nåde, glir samtidens forkynnere i retning av kun å tale om mennesket som herlig skapt og verdifullt. På denne måte sluker den første trosartikkelen den andre. (Agne Norlander)

•          Den store narsissist-sang: «Du vet vel om at du er verdifull, at du er viktig her og nu, at du er elsket for din egen skyld, for ingen annen er som du.» Denne sangen uttrykker i strid med Guds ord at jeg «er verdifull og alt er godt i forholdet til Gud uansett hva jeg gjør». (Agne Norlander)

•          At et menneske fremstilles som en synder innebærer altså at det tas alvorlig av Gud. Dets høyhet, gudbilledlikhet og unike ansvar fremheves i syndsforkynnelsen. Mennesket nedvurderes ikke, tvert imot, det oppvurderes. Mennesket blir ikke undertrykket, tvert imot. Her begynner veien til frihet. (Agne Norlander)

Agne Norlander (foto dagen.se) Norlander er dosent i systematisk teologi.

Han har vært rektor ved Johannelunds teologiska högskola og misjonær

i Etiopia.

•          Der hvor det ikke er noen synd, er der heller ikke bruk for noen nåde. Er der ikke noen hellighet, er der heller ikke bruk for renselse. Er der ingen vrede, er soningen overflødig. Er der ingen dom, hva skal vi da med frikjennelsen? (Hans Erik Nissen)

•          Veien fram er veien tilbake. Våre barn og unge må for alvor få med den levende, hellige Gud å gjøre. Det møtet er ikke hyggelig, befriende og vidunderlig. Nei, det er fryktelig. (Hans Erik Nissen)

•          Jesu død er meningsløs hvis vi fortier den mørke bakgrunn for Jesu død; syndens alvor og Guds vrede. Fortier vi syndens alvor, kan vi ikke forkynne evangeliets trøst. Dermed fratar vi Jesus æren for hans sonoffer, og vi fratar synderen det eneste ord som kan føre ham til tro på Jesus. (Mikkel Vigilius)

•          Når hverken loven eller evangeliet lyder klart, så har Den hellige ånd ikke noe å arbeide med når han vil virke anger over synden og tro på Jesus. Og når der ikke skapes tro og glede i hjertene over det sanne evangelium, så vil det religiøse mennesket søke etter andre budskap som kan gi glede. (Mikkel Vigilius)

•          Det narsissistiske mennesket vil ikke høre Guds dømmende lov. Derfor får det ikke bruk for Guds frigjørende evangelium om nåden i Jesus. Det narsissistiske mennesket ønsker et ensidig oppmuntrende, bekreftende og positivt budskap om at det er dyrebart, unikt, høyt elsket og har verdi og at alt er vel i forhold til Gud. Når dette blir selve det gledelige budskapet i den kristne menighet, brer det åndelige selvbedrag seg. Mennesket føres til å tro at Gud ser på dem med glede og tilfredshet – uten en mellommann, en forsoner, Jesus. Og så er virkeligheten den motsatte: at deres synd skiller mellom dem og Gud og at Gud ser på dem med vrede og dom. (Mikkel Vigilius)

•          Avsløringen av hvem Gud er og hvem vi er uten Jesus, det er alt annet enn et gledelig budskap. Det er tvert imot lovens ultimative, rystende og vekkende budskap: Gud er hellig og vi er opprørske syndere. Derfor ser Gud på oss, slik som vi er i oss selv, med vrede og dom. Hvis vi ser oss selv som Gud ser oss, så er det det mest forferdelige syn som et menneske kan se. Og nettopp det vil profeter, apostler og Jesus selv hjelpe oss til å se med lovens ord. Slik at vi kan se oss selv som fortapte, som har bruk for en frelser. (Mikkel Vigilius)

•          Det går kun en vei fram, og det er tilbake til den klare og hele forkynnelse av lov og evangelium. Det er den forkynnelse vi møter i Bibelen – fra ende til annen. Det var den forkynnelse som brakte velsignelse og vekkelse i Danmark for et halvt århundre siden. Den er den forkynnelse som har vært den åndelige livslinje opp gjennom hele kirkehistorien. Det er ved den forkynnelse troen på Jesus kan bli til, i enhver generasjon, også i dag. (Mikkel Vigilius)

 

Jeg har oversatt sitatene fra dansk til norsk.

 

 

 

«Syndens natt»

Tegning av forfatteren J. F. Løvgren.

(Fra bloggen bokebloggen.no)

«Syndens natt er tittelen på en av frikirkeforkynner Johan Filip Løvgren sine romaner. Det er en roman til vekkelse og ettertanke.

J. F. Løvgren ble født i Larvik i 1883 av svenske foreldre. Moren døde da Løvgren var åtte år gammel og faren giftet seg på nytt kort tid etter at første kona døde. Familien tilhørte Frikirken i Brunlanes. Da Johan Filip var 18 år, tok han imot Jesus som sin frelser og hadde også etter det Frikirken som sin åndelige heim, fra 1918 også som forkynner. Han skrev 13 bøker, elleve av dem romaner.

To av romanene handler om tiden rundt Jesu gjenkomst. Den mest kjente heter «Våre lamper slukner». Den handler om livet i en menighet i tiden like før Jesus henter sine hjem til seg. Den avsluttes med en stor fest i menigheten, og at Jesus kommer igjen midt under festen. Nøden fra de som ble igjen, de dårlige jomfruer (Mat 25,1-13), er det aller siste han skildrer. Denne romanen skrev Løvgren i starten av andre verdenskrig og kom ut i 1942.

«Syndens natt» kom ut seks år senere, i 1948. Denne romanen skildrer den siste natten under Antikrist sitt rike før de kristne blir rykket bort. Vi møter en håndfull forfulgte kristne i en by og får høre både om deres trengsel og om det forferdelige syndelivet i byen. Det merkes at det er en evangelist som skriver. Hans siktemål er at folk må våkne opp av syndelivet og ta imot frelsen i Jesus og det evige livet i himmelen.

Hva mente så samtidens kristne om denne særegne og nesten brutale romanen? Jeg har funnet fire korte anmeldelser fra ulike kristne blader og gjengir dem her, med min egen varme anbefaling av begge disse endetidsromanene.

J. F. Løvgren (foto Den evangelisk lutherske frikirke

gjennom 75 år)

Sigurd Lunde i Misjonstidende (NMS)

Løvgen harr en egen evne til å gripe lesere med beretninger fra endetiden. Hans siste bok skildrer den siste natt før Jesus kommer igjen. Løvgren maler med bred pensel. Boken er vel ikke noe litterært storverk, langt ifra, men den vekker, den uroer, den tvinger til standpunkt, den forbereder til å møte tiden som kommer med avgjort kristendom uten forsøk på runde kompromisser. Løvgrens bøker har sin misjon. Gud hjelpe oss alle å være våkne.

Martin Ski i Korsets Seier (Pinsemenigheten)

Med særlig stor interesse tar en fatt på Løvgrens bøker. Han klarer å ruske opp i sinnet til leseren. Etter å ha lest denne siste, sitter en igjen med meget blandede kjensler, og en leter etter uttryksmidler. Boka er fæl, får en lyst til å si. Det er en prøve på en «natt uten stjerner eller blinkende lys. Natt uten håp og gryende dag. Evig natt..» som det heter i begynnelsen av boka.

Men så tenker en på utgangspunktet. Det er tida da Antikrist har makten. Menneskene har nådd det absolutte høydepunkt av ondskap og syndsutfolding. Det er få kristne bekjennere, og de har mer enn nok med å eksistere uten å ta Dyrets merke. Storbyen velter seg i dyndet, under neonlysets glitrende farger. Menneskedyrene synder med eleganse og rutine; alle har frihet, men en frihet som er betinget av Dyrets vilje og merke.

Med dette klart for tanken, er boka sannsynlig; den er fæl fordi den må være det. Syndelivet må skildres slik – så det skremmer og gir kuldegysninger, og inngir redsel. Syndens natt er mørk, et «mørke som er bortenfor himmelen, nedenfor jorda, under jorda, inne i jorda, på jorda. Det er helvete». Og alt skjer en natt i september under Dyrets regjeringstid.

Den teologiske siden ved boka er holdt lykkelig i bakgrunnen. Det behøver ikke bli noen lære-debatt omkring den. Det styrker dens innhold, som ikke bare er en stor og vidsynt dikters sterke framstilling, men et budskap om den profetiske redselsnatten som også Bibelen taler om.

Kjell Bondevik i avisen Dagen

Ingen må lata seg skræma av dei fyrste sidene i denne boka. Dei er uklåre, fantastiske, mystiske og tett på overspente. Etter kvart arbeidar forfattaren seg over på tryggare grunn. Med utgangspunkt i tidstendensar tek Løvgren for seg eit vandt, men verdfullt emne: dei siste tider. Heile oppbygginga av boka står på bibelsk grunn. Framtidsperspektivet har utgangspunkt i politiske og religiøse tendensar i dag. Difor vert boka brennaktuell og eit vekjarrop til den kristne verda, som held på å sovna inn eller missa si kraft i lunkenskap og likesæle.

At forfattaren byrgjer «in medias res», midt i handlinga, gjer fyrste luten tung og tåkut. Boka fell i to tydelege bolkar, som nok kunne ha vore betre samarbeidde. Med sitt sverd kløyver Løvgren samfunnslivet og den einskilde borgaren, så ein aldri vert i tvil om føremålet….

J. F. Løvgrens samlede verker (foto Ove Sandvik)

Replikkane i boka er hoggsikre og råkande. Forfattaren legg aldri fingrane imellom. Han er klår i tanke og tale. Dette kan nok ha gått ut over kunsta i boka. Som vekkjarrop har «Syndens natt» ei stor oppgave. Men forfattaren irriterer for mykje til å nå eit større publikum. Boka når ikkje utanom dei kristne rekkjene. Der har ho sin misjon. Ikkje alle bolkane står på same høgda. Midtpartiet er best. Eit levande inntrykk sit att: Massemennesket og det store fråfallet.

Trygve Bjerkrheim i Utsyn (NLM)

«Syndens natt» er en skildring av den siste natt på jorden. Løvgren har en frisk og frodig fantasi, en skapende fantasi. Og det han ser, maler han for oss med såpass kraftige farger at en skal slippe å være i tvil. Han pusler ikke med pensel og palett, - en kunne fristes til å si at han bruker malerkost og pøs. Men kanskje en kommer nærmere med å sammenligne med det moderne maleriet, - det med grelle farger i overflod. Og kanskje det må til for det moderne mennesket. Derimot vil vel mer kritiske og følsomme naturer reagere.

Det er en eksotisk skildring av den antikristelige tid vi møter i Løvgrens bok. Vi synes nok at han ikke har maktet å skildre en del av personene og hendingene slik at det virker naturlig og overtydende. Og at Antikrist åpenlyst og bokstavelig bruker det beryktede merket 666, er mer enn tvilsomt. Satan er nok lurere enn som så. Og i det hele er nok endetidens åndelige farer mer listige og lumske enn i denne boka. Den antikristelige tiden kan vel også ligge nærmere enn Løvgrens bok forutsetter. Men den er et kraftig vekker-rop, og som sådan har den en oppgave og en misjon.

 

J. F. Løvgren (foto Dagen 05.11.1993)

Det kostet døperen livet

Døperen Johannes taler til Herodes og Herodias

Døperen Johannes var en veirydder for Messias. Han forkynte et budskap som til slutt kostet han livet.

Profeten Jesaja skriver i sin bok at det skal komme en som skal rope «rydd i ørkenen ev vei for Herren» (Jes 40,3). Og dette skjedde da døperen Johannes sto fram. Han forkynte «omvendelses dåp til syndens forlatelse» (Luk 3,3). Folk i store mengder lot seg døpe, men da Jesus kom og ble døpt, forlot folket Johannes og fulgte etter Jesus. Det gledet veirydderen. «Han (Jesus) skal vokse, jeg skal avta» (Joh 3,30), vitnet han.

Døperens tjenestetid ble ikke lang. Kanskje bare omkring ett år. Men han hadde et vanskelig oppdrag igjen etter at han hadde pekt på Jesus som «Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29). Det oppdraget var å forkynne omvendelse for selveste Herodes. Fjerdingsfyrsten Herodes hadde handlet mot det sjette budet, og Gud ba døperen gå til ham og be han omvende seg fra sin synd. Synden var at Herodes levde sammen med sin brors kone. Døperens forkynnelse ble ikke tålt og han ble først fengslet og deretter halshugget.

Vi er mange som forkynner Guds ord også i dag. Også jeg som skriver disse linjene. Jeg må erkjenne at jeg ikke alltid har vært like frimodig i min tale. Det er enklere å tale i runde former. Men Bibelen er tydelig i sin tale, ikke minst om det 6. bud som døperen forkynte til Herodes: Det er synd å leve sammen seksuelt før en er gift. Det er synd å leve sammen seksuelt med en av samme kjønn. Det er synd å skille seg fra sin ektefelle (med noen få unntak gitt i Guds ord). Det er synd å gifte seg på nytt for den som er skilt. Herodes sin synd er i dag blitt akseptert langt inn på våre bedehus.

Fariseerne kom til Jesus med ei kvinne grepet i hor. De ville at Jesus skulle fordømme henne. Men Jesus tilgav kvinnen hennes synd og sa at han ikke fordømte henne. Hos Jesus er nåden mye større enn synden. For en synder som kommer til Jesus med sin synd, er der ingen fordømmelse. Han står der med sine åpne armer og sier at « Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (1Joh 1:7)

Døperen Johannes peker på Jesus

(Maleri i Jørepland bedehus. foto Ove Sandvik)

Men Jesus hadde mer å si til kvinnen. «Gå bort, og synd ikke mer!» (Joh 8,11) Til menigheten i Rom forkynte Paulus at «der synden ble stor, ble nåden enda større!» (Rom 5:20) Men også Paulus forkynte noe mer på Guds vegne: «Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?» (Rom 6:1-2) Apostelen Johannes forkynte det samme: «Den som sier: Jeg kjenner ham! – og ikke holder hans bud, han er en løgner, og sannheten er ikke i ham.» (1Joh 2:4)

Å bli frelst, er å komme til Jesus med sine synder og få nåde og tilgivelse. Med frelsen følger omvendelse fra syndelivet. Den som lever et liv i strid med Guds bud, vil vende seg fra synden og leve i lyset med sitt liv. Den derimot «som vil holde Jesus i den ene hånda og synden i den andre, vil oppleve at Jesus slipper. For Jesus kan ikke dele sin brud med noen.» (Hans Erik Nissen)

Døperens forkynnelse vekket et hat i Herodias, Herodes sin svigerinne som han hadde giftet seg med (Mark 6,17). Et hat som endte med at hun fikk døperens hode på et fat. Så dramatisk går det foreløpig ikke for dagens norske kristne som holder fram Guds bud. Likevel er mange av oss så vage og unnvikende. Jeg har nok med meg selv, Vi trenger å be om litt av døperens frimodighet. Men denne frimodighet må være godt innhyllet i ydmykhet og kjærlighet, slik at rettroenheten blir varm og ikke kald.

 

Møteuker på Voster og Heia

Heia bedehus i kveldssol (foto Ove Sandvik)

Den første måneden av det nye året (2025) har jeg hatt møteuker i nærmiljøet. Først i Voster i uke 3 og deretter på Heia i uke 6.

Jeg har vært flere ganger på disse bedehusene, både på enkeltmøter, helger og møteuker. Årets møteuker var nummer tre i rekken både på Heia og på Voster. På begge bedehusene er det mindre forsamlinger, men på flere av møtene kommer det fra også fra nabobygdene. Det betyr også at jeg møter igjen noen av de samme på møtene i disse bygdene.

Voster

Den første hele uka i 2025 hadde jeg noen fridager og fikk være med på bibelkurs på Tonstadli. Det var en stor velsignelse å få sitte ned å lytte til mange bibeltimer hver dag. Uka etter, 15-19.01, var det jeg som skulle forkynne Guds ord på Voster bedehus. Onsdag 15.01 ble litt kaotisk i opptakten til møtet, for den morgenen fikk jeg melding om at min nye bok var ferdig levert fra trykkeriet. Jeg kjørte derfor til Ålgård for å hent noen esker med bøker for salg. På vei heim fikk jeg telefon fra Voss om at min tante Marta Sandvik hadde fått heimlov.

På møtene denne uka var det stort sett mellom 15-20 som møtte opp. Det var møteuke med Eivind Flå på Tau samme uka, noe som gjorde at det ikke kom folk derfra på møtene. Men noen «tilreisende» kom også denne gang, blant annet fra Fiskå, Kjøllevik og Bjørheimsbygd. Torsdag kveld ble predikanten invitert heim til Synnøve og Kolbein Voster på kveldsmat etter møtet. På lørdag var det Kristoffer Ueland som fortalte fra Bolivia og hadde en andakt.

Kristoffer Ueland fortalte fra Bolivia (foto Ove Sandvik)

NLM kom til Voster ved Sven Foldøen i år 1909. Foldøen hadde hatt stått i vekkelse på Fiskå og fikk ordnet med møter i noen private heimer i Voster. Og vekkelsen kom også til Voster. En av dem som ble vakt var handelsmann Lea. Han spurte Foldøen etter et møte om han kunne bøye seg, han som ikke trodde på noen fortapelse. Foldøen svarte at han bare skulle bøye seg, så kan vi snakke om det andre senere. Lea bøyde kne og Foldøen ba ved siden av han. Handelsmannen ble frelst og ble en god venn av Foldøen og ei markert støtte for Kinamisjonen. (Fra Kristenliv i Rogaland)

Heia

På Heia har jeg tidligere hatt møteuker i 2011 og 2018. Årets møteuke var 4.-9. februar. Dette er en av få plasser hvor møteuka begynner på tirsdag, slik at det blir samlinger om Guds ord seks dager på rad. Det var bønnemøte en halv time før møtene hver kveld unntatt søndag. Møteledere var Ingibjørg Melberg, Aksel Østerhus og Roar Vatne.

Som på Voster var vi mellom 15-20 hver kvelder. Også til dette bedehuset kommer det folk fa nabobygdene, ikke minst fra Bjørheimsbygd og Tau, men også fra Voster, Fiskå og Jørpeland. Onsdag kveld var det sang av «De syngende søstre». Dette er tre venninner fra Jørpeland, Tau og Talgje. På den ene sangen hadde de også med tre av søstrenes barn. Den ene av damene hadde også et kort vitnesbyrd, der hun fortalte at hun hadde blitt en kristen for halvannet år siden. Før det hadde hun vært religiøs, men hadde ikke fått se inn i evangeliet.

Et litt uklart bilde av "De syngende søstre" med forsterkninger.

(foto Ove Sandvik)

Fredag under møteuka er det fast tradisjon å ha nattverdsamling etter møtet. Selve møtet ble avsluttet som vanlig, og så gikk de som ønsket det inn i lillesalen hvor nattverden ble forrettet av styrets leder Roar Vatne. Møtene var kl.19.30 hele uka bortsett fra på søndag da oppstart var kl.17.00. Det var kaffe med noko attåt på onsdag og søndag. Søndag var det også sang av Ingibjørg og Arild Melberg og frie vitnesbyrd.

Heia fikk sitt første bedehus i 1905. Da ble bedehuset på Fjelde flyttet hit. Dette huset står enda, men det ble bygget nytt bedehus som sto ferdig i 1975.

Nattverden er for Guds folk alene

Ludvig Hope var opptatt av bibelsk forvaltning av nattverden. Han sto i spissen for kampen for «den frie nattverd» og var innom temaet i flere av sin taler.

I boka «Kristus vårt liv» gjengir han en tale med overskriften «Påsken og nadveren». I siste del av talen, tar han fram fire ting om nattverden. Jeg gjengir her overskriften over punktene 1, 3 og 4 og gjengir en større del av punkt 2 oversatt til bokmål. Hope skriver:

Punkt 1: Jesus gir seg selv til sine ved nattverdbordet.

Punkt 3: Nattverden er et minne om Jesus

Punkt 4: Når vi samles omkring nattverdbordet, så forkynner vi Kristi død

Punkt 2: Gud har gitt nattverden bare til sine.

«Nattverden er den gave som Guds barn har fått av Gud, som de skal ha for seg selv. Ordet skal tales til alle. Ikke i noen kirke eller bedehus har vi rett til å låse igjen for noe menneske som vil høre ordet. Vi er bedt om å kunngjøre evangeliet for alle folk.  Våre heimer skal stå åpne også for folk som ikke tror, og Guds kjærlighet skal møte dem i vårt liv, i gjerninger og ord. Vår kjærlighet og vårt offer skal ikke kjenne noen grense.

Men nattverden skal Guds folk ha alene. Alle som i liv og lære fornekter Kristi tro og Kristi ånd, har ifølge Guds ord ikke rett til å komme til Herrens bord. Kommer du likevel, så legger du synd på synd. Og den som ber uomvendte komme til Guds bord, han gjør det han ikke har lov til, han synder mot sin Gud.

Den som spiser og drikker uverdig, er en skyldig mann. «Dere kan ikke drikke Herrens kalk og onde ånders kalk. Dere kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord.» (1Kor 10:21) Slik står det skrevet. Hvor vil dere av og gjemme dere for disse ord, alle dere som har sprengt døra og revet ned muren omkring den heimen for Guds folk som ble reist av Gud og våre kristne fedre?

Kanskje dere tror at han, den levende Gud, har glemt det som rett er, på samme måte som dere har glemt? Eller kanskje dere tror at den døyvende gift av vane, av skikk og bruk også har knekt Guds sannhetsvilje? At Guds bord er dekket på verdens åpne torg, slik at endatil de ville dyr fra skogen kan rane de hellige, det er fælt; men at Guds tjenere forsvarer slikt, det er verre. Det er frukten av å kjenne sannheten uten å være lydig mot den.

Nattverden har vår Frelser satt til å være et samfunnsmåltid og samfunnskraften for Guds folk. Når vi samles omkring dette bordet – som Guds folk etter Guds ord – så får vi den livskraft som binder oss sammen til ett legeme.»

Instiftelsen av nattverden (Maleri: Da Vinci)

Er jeg verdig?

Så er det kanskje noen Guds barn som lurer på om de er verdige til å gå til nattverd. Rosenius har noen gode ord til deg, hentet fra Husandaktsboka for 7. februar:

«Nattverden er et nådemiddel, hvor () Herren vil gi oss, sine stakkars, fattige, dypt sunkne barn, den trøst, styrke og hvile som vi trenger. Legg nøye merke til det: Nattverden er et nådemiddel..

Du gruer for å gå til Herrens bord, fordi du vet med deg selv at du i ditt daglige liv er så full av svikt. Du er ikke slik en kristen skulle være.. Hvis alt var som det burde være med din kristendom, med din tro og ditt liv, da trengte du ikke komme til dette nådemiddel. Likesom også Kristus med hele sin gjerning ikke er kommet for rettferdige, men for syndere, som han selv sier: «De friske har ikke bruk for legen, men de som har det ondt.»

Det var til trøst mot synden, som er den mest trykkende nød for hans barn, at han innstiftet nattverdbordet. Til syndens forlatelse!..

Luther sier: «Du bør ofte gå til dette bord, men særlig da når du er vel skikket til det. Det vil si når du er plaget av mange og store synder».. Disse har innsett at nattverden er et nådemiddel!»

Reiseskildring fra Heia

Fra Heia. Det gamle bedehuset oppe til høyre.

(foto widerøe 1962)

I 1893 var den kjente vekkelsespresten Lars Oftedal på Heia for å ha møte. Det ble imidlertid også anledning til å fiske i Åsvatnet både før og etter møtet.

Dette var etter Oftedals «fall», og han hadde begynt å få tilbake litt av tilliten. I Strand hadde han noen trofaste venner, ikke minst Gunnar Alsvik i Nordre Strand. I sin nystiftede avis, Stavanger Aftenblad, skrev Oftedal en reiseskildring fra turen til Heia. I forlengelsen av dette, kom han også med noen glimt fra seks turer til Alsvik og bygdene rundt Vostervatnet.

Jeg vil i denne bloggartikkelen gjengi den delen av reiseskildringen som gjelder Heia. Teksten er skrevet etter den tids rettskrivning.

Reiseskitser fra Strand

En fjerding vei søndenfor Tou ligger den saakaldte «Heien» i Strand. Det er en samling af gaarde op fra Toftene, henimod et tusen fod over havet, paa en stor flade lige under Kjortaasen. Norland, Næs, Melberg, Sædberg, Helland, Tveit og Aasen, den sidste noget adskilt fra de andre paa sydsiden af Aasvandet, men igrunden tilhørende Heien den ogsaa. Omkring et hundrede mennesker lever deroppe.

Den 20de april var vi derinde en liden trip, en ven af mig, som eier en liden gaardpart deroppe, og jeg, og da blev vi enige om at gjøre turen op igjen fram på sommeren, naar de var ferdige med slaatten. Torsdag morgen den 3die august tog vi da indover, tidlig paa morgenen, saa vi var paa Tou før 7. Derfra er god vei ligetil Heien, den sidste del, fra Toftene op, noksaa brat, uagtet den som sædvanligt ved saadanne opstigninger er lagt i mange svingninger opover.

Lars Oftedal (foto ukjent)

Da opbyggelsesmødet ikke var bestemt før mellem 1 og 2, havde vi god tid til at tage os en snaptur ind til Aasvandet, et kvarters gang, for at drag efter auren. Udmærket fiskevand og til dels storslagne omgivelser. Der har du i nord en umaadelig stor lynghei, med godt beite for smalen og kjørne, skraanende jævnt opover mot Kjortaasen, der troner som en konge over det hele og skuer udover mod alle kanter, langt, langt, ligetil Hardanger og bortimod England. Paa sydsiden ligger Ranibben, ludende udover mod Jørpelandsbygden, truende og fæl, saa man ved at se paa den faar ligesom en følelse: Nu kommer den.

Der gaar ogsaa et ord om den fra gammel tid, at naar Ranibben falder, gaar Fjeldegaardene under. «Fjelde» er nemlig den nærmeste gaarden søndenfor. Did har ogsaa vandet sit eneste udløb. Partiet mellom nibben og Aasen er uhyre vildt og raat. Det grøsser i en at se opover. Der er gaat mange ras der i tidenes løb.

-Men slige blaabærheier skulde du neppe ha set. De samler også dusinvis af store bærskrin der børnene og sender til byen. Der gjøres allerede nu meget du af bærrigdommen vors rundt i fjeldene; men der kunde gjøres meget, meget mer. Hundreder af tusen vilde det bli om aaret, om disse intægtskilder overalt ble udnyttede.

Efter opbyggelsen på Melberg havde vi os atter om kvelden en fisketur i Aasvandet og gjorde den samme erfaring da som om formiddagen, at han er glubsk til at bide, men smaavoren helst. Men det kommer jo ud paa et – det nappet, som er det interessante, det elektriserende. Slugen bryr han seg ikke om, det maa være fluekrog.

Hjemover gav han sig til at pøsregne. Udover natten blev det storm og torden, og da vi saa ud om morgene, gikk han vid paa Hidlefjorden og bent imod. Men til byen maatte vi. Tog saa paa at krydse indover baade Hidlefjorden og Omøfjorden og kom efter 4 timers mas lykkelig og vel til byen.

 

Fra: Stavanger Aftenblad 09.+11.09.1893