Ove Sandvik: Golda Meir – Staten Israels bestemor

Golda Meir

Golda Meir var en av min barndoms helter. Hun var 71 år da hun ble statsminister i 1969, da var jeg 9 år. Før hun ble statsminister, hadde hun et langt og spennende liv bak seg.

I 1975 gav Golda Meir ut sin selvbiografi, kalt Mitt liv. Den norske utgaven kom i 1976 og var på 297 sider. I boka gir hun sin versjon av hendelser i hennes liv, med hovedfokus på tiden før og etter opprettelsen av staten Israel i 1948. Golda Meir døde i 1978, 80 år gammel. Jeg vil i denne artikkelen gjengi noe av hennes historie.

Golda Meir het som barn Golda Mabovitsj og hun ble født i Kyiv 3. mai 1898. Far hennes var fra Ukraina, mens moren var fra Pinsk i Belarus (Hviterussland). Foreldrene bodde i Pinsk den første tiden som gift, men flyttet etter kort tid til Kyiv hvor altså Golda ble født. Hun vokste opp med ei søster, mens fire søsken døde som små. Familien var ytterst fattig. I 1903 flyttet familien tilbake til Pinsk, da far hennes dro til Amerika for å prøve å få arbeid. Goldas ni år eldre søster, ble allerede som 14-åring med i den sosialistiske sionistbevegelsen. Medlemmene i denne bevegelsen var i sterk opposisjon til Tsaren i Russland. Ble noen av dem tatt, ble de utsatt for tortur.

Golda Meir 8 år

I 1905 hadde endelig faren fått fast arbeid i Milwaukee i staten Wisconsin. Dermed kunne familien gjenforenes i 1906, og Goldas nye heimland fra hun var åtte år, var altså USA. Her startet mor hennes en forretning, ikke lenge etter at de var på plass i egen leilighet. Golda måtte hjelpe moren i butikken, så snart hun var ferdig med skolen. I 1912 flyttet hun til Denver hvor hennes søster bodde, for videre skolegang. Her ble hun med i søsterens diskusjonskvelder, sammen med andre jødiske venner innen den sosialistiske sionistbevegelsen. Golda delte søsterens synspunkt, og ble tidlig overbevist om at jødene måtte få sitt eget heimland.

Golda og Morris Meyerson

I dette miljøet traff hun en kjekk mann som var 5-6 år eldre enn Golda. Han het Morris Meyerson, som hun ble gift med 24. desember 1917. Året før hadde hun møtt sentrale ledere i sionistbevegelsen, som David Ben-Gurion og Yitzak Ben-Ziv. Disse var i Amerika for å rekruttere soldater til den jødiske legion i Palestina. De var nylig blitt utvist fra Palestina av de tyrkiske myndighetene, og benyttet anledningen til å fremme jødenes sak i USA. Golda ble etter hvert mer og mer opptatt av sionismen, og bestemte seg tidlig for å emigrere til Palestina. Morris var ikke like sikker på om det var rett å slå seg ned i Palestina, men da den engelske regjeringen som hadde overtatt ansvaret for Palestina, i 1917 stilte seg bak tanken om en egen jødisk stat i Palestina, gikk han med på å reise dit sammen med Golda.

På grunn av 1. verdenskrig kunne de ikke flytte til Palestina da de giftet seg. Golda hadde tidlig vist seg som en dyktig taler, og ble av den sosialistiske sionistbevegelsen sendt rundt om i USA og Canada for å tale jødenes sak og for å selge aksjer i ei ny avis som sionistbevegelsen opprettet. 23. mai 1921 la endelig skipet som skulle føre dem til Palestina, fra kai i New York. Reisefølget besto av 19 jøder, blant annet Goldas søster og hennes barn. Goldas svoger skulle være igjen i USA en stund, for å tjene penger. Reisefølget gikk i land i Kairo, og tok tog videre derfra til Tel Aviv.

Tel Aviv ble grunnlagt i 1909 av 60 jødiske familier. Da Golda og Morris kom dit i 1921, hadde innbyggertallet øket til 15000. De fleste innbyggerne var arbeidere, som i 1920 hadde dannet fagforeningen Hisdadrut. Etter kort tid flyttet Golda og Morris til en kibbutz, her fikk Golda snart stor tillit. Hun ble valgt som utsending fra sin kibbutz til et stort møte for leder for kibbutz-bevegelsen. Her traff hun igjen flere av de sentrale lederne for sosialist sionistene. Golda trivdes stort i kibbutzen, noe mannen Morris ikke gjorde. Han var også mye syk, noe som førte til at de måtte forlate kibbutzen etter to og et halvt år. Etter et kort opphold i Tel Aviv, fikk Golda jobb i Solel Boneb, en avdeling under Hisdadrut, i Jerusalem. Ekteparet flyttet dit, og like etter fikk de sin førstefødte, sønnen Menachem. To år senere fødte Golda datteren Sarah.

I 1928 fikk Golda ny jobb i Hisdatrut, denne gang i Tel Aviv. Hun og barna flyttet derfor dit, mens Morris ble igjen i Jerusalem og besøkte familien i helgene. Den nye jobben til Golda var innen kvinnebevegelsen, noe som medførte mye reising både i Israel og i utlandet. I perioden 1932-34 bodde hun og barna i USA, som representanter for denne kvinneorganisasjonen. Da hun kom tilbake til Tel Aviv, ble hun valgt inn i Histadruts eksekutivkomite.

Golda Meir i arbeid på kibbutzen

I 1933 kom Hitler til makten i Tyskland, noe som førte til tøffe forhold for jødene. Mange av disse satte kursen mot Palestina. I 1934 kom 60 000, og da var det kun 400 000 innbygger i Palestina. Disse emigrantene skulle inkluderes i samfunnet, noe som var krevende. I tillegg økte motstanden fra araberne, som stadig gjennomførte terrorhandlinger. For å beskytte jødene mot terror, dannet de en paramilitær organisasjon kalt Haganah. Golda hadde hele tiden håpet på en forsoning mellom jøder og arabere i det jødiske landet og i de arabiske land. Men slik skulle det ikke gå.

I 1936 ble det fremmet et forslag om å dele Palestina i en jødisk og en arabisk stat. De jødiske lederne godtok planen under tvil, men araberne avslo. I Tyskland økte presset mot jødene, og stadig nye ønsket å emigrere til Palestina. Da skjedde det tragiske, at England satte en stopper for innvandringen, etter press fra araberne. Dette fikk katastrofale følger for jødene i Europa. Ledelsen for jødene i Palestina gjorde hva de kunne for å overbevise England om å slippe inn de forfulgte jødene i Europa, men til ingen nytte. Også etter krigen gjorde britene det de kunne for å hindre de overlevende jødene å komme til Palestina. «Jeg har aldri kunnet forstå hvordan den britiske regjeringen kunne bli til de grader forblindet at de gav seg til å forfølge disse jødene», skriver Golda Meierson i sin bok.

Skip som var fullastet med jødiske flyktninger, ble stanset før de nådde Palestinas kyst. I Palestina sendte britene sine soldater for å arrestere jødiske ledere og foretok razziaer i mange kibbutzer. De drev også direkte hærverk mot jødiske eiendommer. Alt dette toppet seg i 1947. Om den britiske utenriksministeren Ernst Bevin skriver Golda Meir: «Jeg vet ikke om Bevin kanskje var litt gal eller om han bare var antisemitt eller kanskje begge deler; det spiller forresten ikke noen rolle lenger. Det jeg vet, er at han insisterte på å sette inn hele det britiske imperium mot jødene, som bare ønsket å få leve. Dermed brakte han uendelige lidelser over et folk som allerede hadde gjennomgått så meget..»

Golda Meir 1964

Golda Meir var på dette tidspunkt blitt en av topplederne blant jødene i Palestina, men den ubestridte leder var David Ben-Gurion. I februar 1947 gav England opp forsøket på å løse Palestinaproblemet, og overlot ansvaret til FN. En FN-komite foreslo deling av Palestina i en jødisk og en arabisk del. I en avstemming i FN 29.11.1947 stemte 33 land for denne planen, mens 10 land avholdt seg fra å stemme. Jødene godtok planen, mens araberne avviste den. De kunne ikke godta noen annen løsning enn at hele Palestina skulle bli arabisk. I månedene som fulgte, prøvde de jødiske myndigheter å få til en løsning med araberne, uten å lykkes. Egypts president Nasser sa at «hvis Ben-Gurion kom til Egypt for å snakke med meg, ville han vende hjem som en seierrik helt; men hvis jeg reiste til ham, ville jeg blitt skutt når jeg kom tilbake.»

Samtidig forberedte jødene proklamasjonen av egen stat, og 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet med David Ben-Gurion som første statsminister. Israel ble deretter anerkjent som selvstendig stat av både USA og Sovjet. Golda Mabovitsj Meyerson endret navnet sitt til Golda Meir og ble utnevnt til Israels ambassadør i Moskva. Jødene var forberedt på krig, og araberne angrep landet umiddelbart. Israel vant krigen og en avtale med Egypt ble undertegnet 24. februar 1949.

Golda Meir

Golda Meir var i Moskva fra september 1948 til april 1949. Da vendte hun tilbake til Israel og ble arbeidsminister i Ben-Gurions regjering. Så snart Israel var opprettet, ble grensene åpnet for innvandring, og jøder i 10 000-tall kom heim til Israel. Alle disse skulle ha både bolig og arbeid, så Golda ble ikke arbeidsløs. I tillegg til arbeidet i Israel, var Golda stadig på reise i USA for å samle inn penger blant den jødiske befolkningen der. Samtidig var regjeringen opptatt av å legge til rette for at araberne i Israel fortsatt skulle bo der. Mange flyktet på grunn av krigen, mens regjeringen bønnfalt araberne om å bli. De fleste araberne valgt imidlertid å flykte, mens de som ble igjen i Israel fikk det mye bedre enn dem som flyktet.

Sommeren 1956 ble Golda ny utenriksminister i Israel. Situasjonen var da veldig spent, og de arabiske land forberedte et nytt angrep på Israel. Israel måtte derfor bygge opp sitt forsvar, og 29. oktober gikk de til angrep på Egypt. Etter ei uke var krigen over. Israel hadde da erobret Sinai og Gaza. Etter krigen ble Israel utsatt for et voldsomt press fra verdenssamfunnet og trakk seg etter hvert tilbake fra disse områdene. Egypt derimot ville ikke godta noen fredsavtale. I årene som fulgte, reiste Golda verden rundt for å tale Israels sak. Hun var minister fram til 1966, da hun ble generalsekretær i Mapai, det israelske arbeiderpartiet som hun tilhørte.

Spenningen mellom araberne og Israel var fortsatt stor, og flere arabiske land bygget opp store tropper langs grensen mot Israel. 5. juni 1967 gikk derfor Israel til angrep i det som skulle bli hetende Seksdagerskrigen. Israel vant en overveldende seier over sine naboer og en våpenstillstand ble erklært. Det betydde dessverre ikke at det ble fred i området. De kommende årene var Israel og jøder stadig utsatt for terrorangrep. Om den sentrale terrorlederen Yassir Arafat, skriver Golda Meir: «Han har aldri prestert en konstruktiv tanke eller handling; han er rett ut sagt en massemorder som går omkring i en araberdrakt og opptrer som leder for en bevegelse som ikke har noe annet mål enn å tilintetgjøre staten Israel.»

David Ben-Gurion gikk av som statsminister i 1963 og Levi Eshkol tok over. Han var leder av Israel fram til han døde på post 26. februar 1969. Partiet valgte da å utnevne Golda Meir som sin nye statsminister. En post hun hadde fram til 1974. I et møte med president Nixon i USA, uttalte statsminister Golda Meir: «Mellom Middelhavet og Iraks grenser ligger et land som før ble kalt Palestina. Nå er det to land der, ett jødisk og ett arabisk, og det er ikke plass til et tredje land. Palestinerne må finne en løsning på sitt problem sammen med det arabiske landet, altså Jordan; for en «palestinsk» stat mellom oss og Jordan vil uvegerlig bli en base som det er enda lettere å angripe og ødelegge Israel fra.»

Golda Meir

I 1973 økte spenningen mellom jødene og araberne og en ny krig var under oppsegling. Den ble i ettertid kalt for Yom Kippurkrigen. Denne gang ble Israel tatt på sengen. De var fast bestemt på ikke å angripe først, men trodde ikke at det arabiske angrepet ville komme så raskt som det gjorde. Krigen startet 6. oktober og Israel kom først på defensiven, men de vant til slutt og krigshandlingene ble avsluttet 24. oktober. Da hadde Israel på nytt okkupert Gaza og Sinaihalvøyen. En avtale med Egypt ble undertegnet 11. november 1973.

Denne krigen tappet Golda Meir for krefter. Hun var 75 år da krigen sluttet, og hun ønsket å trekke seg. Det var valg i Israel 31. desember 1973 og det israelske arbeiderpartiet vant også denne gang valget. Selv om partiet la betydelig press på henne om at hun måtte fortsett, gav hun beskjed om at det var uaktuelt. 4 juni 1974 var hennes siste dag som statsminister. Hun ble etterfulgt av Yitzhak Rabin. Golda Meir hadde slitt med lymfekreft siden 1966 og hun døde i 1978, 80 år gammel.

---

Israel har hatt mange markerte statsministre. Her er en oversikt: