Gudmund Vinskei var en sentral misjonsleder siste halvdel av 1900-tallet. Han opplevde store vekkelser i Etiopia, og vekkelse var også sentralt i hans forkynnelse og sjelesorg.
Gudmund Vinskei levde et liv med høyt tempo. Han var engasjert i mye og engasjerte mange. Dagene ble fylt med forkynnelse, styremøter, komiteer, brevskriving, sjelesorg og mye mer. Slik var det også onsdag 12. februar 1986. Han var på kontoret sitt i Grensen 19, Misjonssambandet sitt hovedkontor. Denne dagen var det styremøte for Lunde forlag som fylte mye av tiden hans. Dette var ett av mange styreverv som Vinskei hadde.
Da styremøtet omsider var ferdig, var ikke Vinskei sin arbeidsdag over. Han hadde hatt mange slike lange arbeidsdager. Kontor om formiddagen og styremøter eller oppbyggelige møter om kvelden. Denne onsdagskvelden skulle han til Fornebu for å ta imot en misjonær som var på vei heim fra Etiopia. Vinskei var leder for NLM sitt misjonsarbeid i Afrika.
Underveis på kjøreturen fra Oslo sentrum til Fornebu, ble Vinskei plutselig dårlig. Han fikk kjørt bilen inn til veikanten før hjertet sviktet og han ble bevistløs. Noen fikk tilkalt helsepersonell, men livet sto ikke til å redde. Lørdag 15. februar fikk han flytte heim til Jesus. Han ble 65 år gammel.
Frelst som niåring
Vindskei er en gard i gamle Feda kommune. Denne kommunen strakte seg på begge sider av Fedafjorden, og er nå en del av Kvinesdal kommune. Vindskei lå på sørsiden av fjorden og var på omtrent 326 mål, hvorav 45 mål var dyrket jord. Navnet på garden skrives Vindskei, mens Gudmund kuttet ut d-en i navnet. Da han ble konfirmert, ble navnet skrevet Windskjei.
I 1901 var Vindskei til salgs, og en ung mann fra nabogarden Skranfjell kjøpte bruket. Han het Hans Karl Hansen (1872-1943) og var sjømann. Han betalte kr.2.625,- pluss ei kornavgift på kr.350,-. Hans Karl drev garden alene i fem år, men i 1906 ble han gift med ei jente fra en annen nabogard, Rørvik. Hun het Guri Mathiassen (1877-1962) og var fem år yngre enn brudgommen. Hans Karl dyrket opp mye ny jord, og sto også i spissen for å få veiforbindelse til nabogarden Rørvik. Guri og Hans Karl var kristne.
Da de fikk sitt første barn, var Hans Karl 36 år og Guri 31. Det skulle bli sju fødsler på Guri, fram til Gudmund kom som sistemann i 1920. Den første som kom, var Hans Jakob, sommeren 1908. Han fikk kun leve i tre år, før han døde av en medfødt hjertefeil. Nummer to i barneflokken het Karoline (1910-78), og hun ble gift med Jakob Lande fra en av nabogardene. Deretter kom Harry (f.1912), Mathias (f.1914) som ble gift med Signe Refsti og overtok heimegarden. Katrine (1916-1967) ble gift med Josef Lande, Jakobs bror. Nummer seks var Håkon Gudmund, som ble født i november 1918 og døde av lungebetennelse to måneder senere. Sistemann ut fikk også navnet Håkon Gudmund. Han ble født 29. oktober 1920 og brukte bare fornavnet Gudmund. Dåpen var i Feda kirke 14. november samme år som han ble født.
Vinteren 1900-01 gikk det en stor vekkelse over Feda kommune. Sigbjørn Modalsli var sentral forkynner i denne vekkelsen. Mange ble frelst, blant andre Lars Lande og Anna Rørvik som senere ble gift og fikk mange år som misjonærer i Kina. Lars Lande var onkel til Jakob og Josef, Gudmunds svogere. Sigbjørn Modalsli betalte i to år for 65 abonnement av Kineseren, som han gav til folk i Feda. Det kostet han like mye som han tjente i Kinamisjonen fra september til desember. Mange av de nyomvendte var fra sørsiden av Fedafjorden. Bedehuset lå på nordsiden, noe som var tungvidt for folket i sør. I 1919 bygget de derfor et eget bedehus på Opofte, og startet med møter og søndagsskole.
Vinteren 1929 brøt det ut en vekkelse på Opofte bedehus. Det var Knut Kallestein fra Skudenes som var forkynner, og vekkelsen brøt særlig blant de unge. Hele søskenflokken på Vindskei ble frelst, Gudmund var da bare ni år. Vinskei skriver i ei av sine bøker om det som rørte seg i guttesinnet:
«Over talerstolen på bedehuset i bygda der jeg vokste opp, hang et kjent bilde av den store hvite skaren for Guds trone. Ofte når jeg satt på benken falt øynene på det, og det var vanskelig å komme forbi spørsmålet om jeg selv skulle bli med der, i den skaren. Når sangstrofen om at «intet urent øye skal se hans herlighet» ofte ble sunget, ble det enda vanskeligere. En dag ble det så vanskelig at jeg måtte finne et svar. Det fant jeg i avsnittet i Guds ord som kunstneren tenkte på da han malte bildet på bedehusveggen. Der sto det: «De som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel.» Det var rosen ved veien – Jesu blod som renser fra all synd. Så fikk jeg komme med mitt liv og hjerte, uren og fattig. Men han visste råd og tilga meg alle mine synder.»
Gudmund var fast deltaker på søndagsskolen på Opofte. En av lærerne der var Lars Teistedal. En gang fortalte Lars levende om Afrikamisjonæren David Livingston sitt liv og virksomhet og hans brann for at afrikanerne måtte bli frelst. Da Teistedal var ferdig med fortellingen, sa han til søndagsskolebarna at kanskje en av dem skulle bli misjonær i Afrika når de ble store. Dette traff Gudmund, og det ble til et misjonærkall for han.
Gudmund ble konfirmert i Feda kirke 14. oktober 1934. I kirkeboka har presten notert at Gudmund var ett år for ung til å bli konfirmert, men han hadde fått biskopenes tillatelse til å konfirmeres dette året. I en andakt, skrev Vinskei om åndelige brytninger i konfirmasjonsalderen.
Han skrev at han ikke fikk det til «å legge av synden. Det gjaldt særlig i tanker og ord, men også i gjerninger. Gleden og frimodigheten som de troende vitnet om på bedehuset, kjente jeg ikke til. For meg ble kristendommen noe jeg måtte oppleve og få til så jeg kjente det langt inn i sjelen at jeg var virkelig frelst. Jeg skulle prestere, føle og gjøre. Men synden og egoismen i tanker og ord gjorde seg stadig gjeldende og tok fred og visshet om at det var rett med meg, bort fra mitt hjerte. Det var da jeg ingenting fikk til, at Gud var så nådig å åpenbare evangeliet for meg. Jeg fikk se at Jesus hadde båret mine synder og ordnet min sak hos Gud.»
Til Kina eller?
Etter konfirmasjonen arbeide Vinskei som gardsarbeider, før han tok middelskole. På fritiden var han med i det lokale kristne arbeidet. I 1935 leide han og noen venner en bil og reiste på kretsmøtet for Stavanger krets av NLM. Her var Tormod Vågen taler, og Gudmund fikk en samtale med han om frelsevishet. Vågen fikk bli til stor hjelp for han, og senere skulle de to bli nære kollegaer. Gudmund var blitt overbevist om at han hadde misjonærkall, og søkte derfor om opptak til misjonsskolen på Fjellhaug. Han ble tatt opp i kullet som startet høsten 1939, og gikk på misjonsskolen til sommeren 1943.
På NLM sin generalforsamling i 1939 ble det vedtatt at det skulle tas opp 20 studenter på misjonsskolen. Lista over de vordende misjonærene inneholder mange kjente navn. Ommund Birkeland, Karl Bogetvedt, Kåre Bøe, Lars Jøssang, Ommund Lindtjørn og Lars Sandvik er bare noen av dem. Lars Sandvik ble under krigen dømt til døden av nazistene og henrettet våren 1944. Misjonsstudentene var ofte ute på forkynneroppdrag underveis i studiene. Gudmund fikk blant annet opplev ei rik tid i møtevirksomhet på Vea og Åkra i januar og februar 1942.
Vinskei var ferdig på misjonsskolen sommeren 1943, men noen utreise var uaktuelt så lenge krigen pågikk. Det var imidlertid bruk for hans forkynnernådegave i Norge. I Flekkefjord hadde A. S. Svindland tatt initiativ til å danne Flekkefjord Felleslag. Laget ble stiftet 11. desember 1943, og kommunene Flekkefjord, Kvinesdal med Feda og Sirdal var med fra starten. Første sekretær ble Felleslagets egen Gudmund Vinskei. Han var da kun 23 år gammel. I tillegg til arbeidet i Felleslaget, ble Vinskei mye brukt som forkynner også andre steder i landet.
Da krigen sluttet i mai 1945, avsluttet Vinskei sitt engasjement i Flekkefjord Felleslag, for å forberede seg på utreise til Kina. Misjonærene i Kina hadde vært avskåret fra heimreise på grunn av krigen. Nå satte de kursen heimover, så snart det praktisk ble mulig i en kaotisk etterkrigstid. Nye misjonærer var kjærkomne, og de fleste fra Vinskei sitt kull var klare til å reise. Men ting tok tid, så misjonærinnvielsen ble ikke før under generalforsamlingen på Framnes sommeren 1946. Selve innvielsen var i friluft, for å få plass til alle 3000 frammøtte. Hele 24 nye misjonærer ble innviet.
Like før generalforsamlingen ble Gudmund gift med sin utkårede Borghild Karly Eriksen fra Nærbø. Borghild var datter til Marie og Peder Eriksen. Hun hadde sine første år i Stavanger, men etter hvert flyttet familien til Nærbø, hvor Peder Eriksen ble sløydlærer ved Tryggheim Ungdomsskole. Hun hadde også ett år på Tryggheim, bibelskole på Fjellhaug, og sykepleierutdanning fra Stavanger.
I Kina var det mye politisk uro også etter krigen. Misjonens ledelse valgte derfor å ikke sende ut alle nye misjonærene i 1946. Borghild og Gudmund var blant dem som måtte vente på utreise. Det ble derfor studietur til England høsten 1946. De reiste til Glasgow 24. august 1946, og kurset varte til 17. desember. Skolen het The Bible Training Institute. De feiret jul på en kristen ferieheim i Dunoon, noen mil nordvest for Glasgow, sammen med åtte andre misjonærer.
Vel tilbake i Norge, opplevde de den store gleden å bli foreldre for første gang. Da ble datteren Gerd Marie født. Gudmund reiste i 1947,land og strand rund som forkynner for hovedstyret. Dette året begynte hovedstyret å se seg om etter nye misjonsfelt, fordi situasjonen i Kina ble stadig vanskeligere, og Maos kommunister holdt på å overta landet. Generalsekretær Tormod Vågen og misjonær Olaf Lie reiste til Etiopia for å undersøke muligheten for oppstart av misjonsvirksomhet der. NLM hadde fått en henvendelse fra et svensk misjonsselskap med Fride Hylander i spissen, om hjelp til misjonsarbeide i dette fjellandet øst i Afrika. Denne turen endte med at NLMs hovedstyre anbefalte rådsmøtet 1948 å starte opp misjonsarbeid i Etiopia, noe rådsmøtet gav sin tilslutning til. Dermed skulle søndagsskolelærer Teistedal på Opofte sin undring, gå i oppfyllelse. Familien Vinskei ble omplassert til Etiopia.
Rike oppstartsår i Etiopia
Etter at vedtaket om oppstart av misjonsarbeid i Etiopia var fattet, ble det bestemt at første pulje av misjonærer skulle reise allerede i juli 1948. Gudmund Vinskei og Olaf Lie skulle reise først, for å ordne med praktiske ting for oppholdet i hovedstaden Adis Abeba. Her skulle misjonærene være høsten 1948 for å planlegge videre oppstart på feltet lenger sør i landet. Det ble noen ukers forsinkelse, så Vinskei og Lie fikk akkurat med seg avskjedsfesten for de sju første misjonærene i Forbundssalen i Oslo i midten av august. De sju som først skulle reise, var foruten de to nevnte, Elisa Sunde, Reidun Hansen, Magnar Magerøy, Ommund Birkeland og P. A. Bredvei. Brynhild Vinskei og datteren skulle komme noe senere på året, sammen med en ny gruppe misjonærer. Sunde, Lie og Bredvei hadde erfaring fra misjonsarbeidet i Kina, de andre var helt ferske misjonærer.
Planen var at Vinskei og Lie skulle ta båt til Etiopia i juli, men da det ble forsinkelser, ordnet det seg med flybillett for de to. De reiste fra Fornebu til Paris, med et fly fra Braathen. Derfra til Kairo, før Ethiopian Air Lines sitt dakotafly tok dem helt fram til Addis Abeba. Turen tok to og en halv dag. I Addis fikk de ta inn på ei tomt eid av det svenske misjonsselskapet Fosterlandsstiftelsen. De fikk et eget hus til disposisjon, som de pusset opp før det ble storinnrykk av norske. Svenskene, og ikke minst Fride Hylander, gav de norske misjonærene mye verdifull hjelp og informasjon, og kom også med anbefalinger om hvor de norske burde starte opp sitt misjonsarbeid. De fikk også ansatt en ung etiopier til tolk, som kunne både amharisk og gallaspråket.
Det ble snart klart at NLM ønsket å satse i Sidamo provinsen i Sør-Etiopia. De første stasjonene ønsket misjonærene å opprette i Irgalem og Dilla. Tre av de mannlige misjonærene ble sendt sørover i januar 1949 og etter en dags kjøretur, nådde de Irgalem hvor Magnar Magerøy stanset. Etter ei natt i Irgalem, fortsatte Gudmund Vinskei og Ommund Birkeland videre mot byen Dilla. Det ble underveis ei natt under et tre, før de endelig nådde byen som skulle bli Vinskei sin stasjon i hele hans tid i Etiopia.
Dilla var på den tid en handelsby med cirka 10 000 innbyggere. I utkanten av byen, drev mange bønder med kaffedyrking. Etter noen uker, fant misjonærene endelig et hus de kunne leie. Det var ei tidligere brennevinssjappe i heller dårlig forfatning. Vinskei fortalte at «me såg berre halespissar i alle hol og sprekker som fantes. Det var rottene og øglene som fann det best å søkja dekning då det vart invasjon av ein framand nasjon». De to misjonærene fikk ryddet, vasket og fikset på sin nye heim, og kunne flytte inn 12. februar 1949. Måneden etter kunne Gudmund reise til Addis Abeba for å hente familien. Ommund Birkeland flyttet etter hvert til Gidole, hvor han opprettet en ny misjonsstasjon.
Etter noen måneder i den tidligere brennevinssjappa, fikk de leie et annet bygg i utkanten av Dilla. Dette ble brukt til møter, poliklinikk og kveldskole. Første møte her var påskedag 1949, med 12 frammøtte. Kort tid etter ble det avslørt at både tolken og en evangelist de hadde ansatt, levde i åpenbar synd. På grunn av dette, måtte de slutte med møter for en periode. Evangelisten hadde begynt å drikke, men Vinskei og Birkeland fikk hjelpe han, slik at han fikk fortsette som medhjelper på stasjonen.
Høsten 1949 kunne de endelig starte opp igjen med møter. Samtidig var misjonærene på jakt etter ei egen tomt hvor de kunne bygge kirke, klinikk, skolebygg og misjonærboliger. Vinskei skrev heim til Flekkefjord Felleslag og ba dem samle inn penger til ny kirke. Denne ville koste kr.10.000,-, og vennene i Felleslaget tok utfordringen. En forutsetning var at pengene skulle samles inn utenom de ordinære gavene til misjonen.
På en av sine første turer fra Addis til Dilla møtte Vinskei og tolken en stor flokk «som skrikande og huiande fór over vegen og inn i krattet.» Vinskei fortalte videre: «Kvinnene, kledde i skinn, gråt og klora seg i andletet med lange, skitne neglar, så blodet rann. Det var eit hedensk gravfylgje. «Kva er det dei ropar på?» spurde eg tolken. «Dei tek opp att og opp att: Kor gjeng du hen, kor gjeng du hen, kor gjeng du hen?» svara han. Det er å vera heidning: ei svart grav utan von på andre sida.»
I 1950 kunne Gudmund Vinskei endelig døpe den første Etiopier vunnet ved NLMs arbeid. Han het Abdul Kadir, men tok navnet Berhano som betyr «lyset», da han ble døpt. Han var en muslim fra Tigrai. Han hadde hørt evangeliet av svenske misjonærer som ung, men tok ikke imot Jesus da. Senere levde han et liv i «synd og skam», men ordet han hadde hørt som ung slapp han ikke. Han fikk hjelp av misjonærene i Dilla og ble frelst. Senere brøt det ut vekkelse i Tota, ei lita bygd 20 km nord for Dilla og spredte seg videre ut derfra. Etter to år var kristenflokken øket fra noen ganske få til over 100. Misjonærene begynte etter hvert å samle de nye kristne til korte bibelkurs, med tanke på opplæring. Det første lengre kurset, ble arrangert fra april til juni 1953.
I 1950 fikk misjonen endelig kjøpe ei tomt. Den var 34 mål stor og det ble straks satt i gang bygging av to misjonærboliger. Misjonær Alf Ringvold var arkitekt. Misjonærboligene var klar til innflytting i 1951. Sener ble det bygget et hus for kvinnelige misjonærer, to skolehus med seks klasserom, en liten klinikk, to hus for nasjonale lærere og internatbygg for folkeskolen og bibelskolen. Kirken ble påbegynt i 1952 og var nesten ferdig da en orkan raste over Dilla. Denne blåste kirkebygget overende, men misjonærene startet straks med gjenoppbygging med sterkere materialer, og kirken sto ferdig i 1953. Det var Vinskei og Ringvold sto ledet byggingen. På styremøtet for feltet 3. februar 1951, ble Gudmund Vinskei ansatt som forstander for Dilla stasjon.
Fem nye år i Etiopia
I 1953 hadde familien Borghild og Gudmund Vinskei vært i Etiopia i fem år, og det var tid for et ferieår i Norge. Turen til Norge gikk med båt fra Aden og familien var framme i Norge i slutten av august. Misjonsvennene på Nærbø arrangerte velkomstfest for dem 13. september 1953. Det året de var i Norge, var Gudmund forkynner for hovedstyret og stadig på reisefot. Han ble også engasjert av NRK til å ha noen morgenandakter. 14. desember 1954 var familien klar for ny utreise. Turen startet fra Oslo med båt til Genova i Italia, videre til Port Said i Egypt og til Aden. Her ankom de 8. januar 1955 og kunne samme dag ta fly fra Aden til Adis Abeba.
Vinskei fortsatte som leder av misjonsstasjonen i Dilla. I tillegg var han også lærer ved bibel- og forstanderskolen. Like etter at han kom til Etiopia i andre periode, ble han og Karl Bogetvedt bedt om å prøve å finne ei tomt hvor misjonen kunne ha en ferieplass for sine misjonærer. De gjorde grundige undersøkelser, og valget falt til slutt på ei tomt ved Awasasjøen. Her fikk Bogetvedt og Vinskei bygget de to første hyttene til bruk for ferierende misjonærer.
I den siste perioden Vinskei var i Etiopia, brøt det ut politisk uro i Sidamo. De kristne ble forfulgt og fengslet for sin tro og mange falt fra. Men ikke lenge etter ble nye myndigheter innsatt. De kristne fikk friheten tilbake og vekkelsen brøt ut på nytt. I 1956 hadde Vinskei lært seg amharisk så godt, at han for første gang kunne tale uten tolk. Dette året ble 100 nye tatt opp i menigheten i Dilla, ved dåp og konfirmasjon. I 1958 fortalt Vinskei i en artikkel i Utsyn at «vekkinga brenn oppetter fjelldalane», og han kunne fortelle at det var bygget 15 nye bedehus i disse dalstrøkene rundt Dilla.
I 1959 hadde Vinskei en oppsummering av misjonens ti år i Etiopia, i en ny artikkel i Utsyn. Antall medlemmer i kirken i Dilla-distriktet var kommet opp i 1000, det var 50 bedehus, en 2-årig bibelskole og en treårig forstanderskole. Han kunne fortelle at misjonærene hadde særlig fokus på å se etter lokale nådegaver og ledere. På klinikken i Dilla var det på dette tidspunktet 15 000 pasienter hvert år. Vinskei hadde nok rett når han omtalte at det som skjedde «står for meg som eit stort Guds under»
Borghild og Gudmund fikk etter hvert flere barn. Etter Gerd Marie, kom neste barn i 1949 og fikk navnet Liv Ragnhild. Deretter kom Per Håvard i 1951, Bjørg i 1954 og Rigmor i 1960. Våren 1959 var familien Vinskei sin andre periode som misjonærer i Etiopia over. Det skulle også bli den siste. Men det ble langt fra siste gang Gudmund var i Etiopia, det kommer vi tilbake til. Familien ankom Norge sommeren 1959.
Forkynner og forsamlingsleder
Misjonens ledelse i Norge hadde lagt mekre til Gudmund Vinskei sin markerte forkynner- og ledernådegave. Det første halvannet året etter at han kom fra Etiopia, reiste Gudmund som forkynner i Norge for hovedstyret. Han var også en kort periode bysekretær i Misjonssalen i Oslo. Under generalforsamlingen i 1961, ble han valgt til 1. varamann i hovedstyret for en 3-års periode. Han ble gjenvalgt som 1. varamann i 1964. Det betydde at han møtte på alle styremøtene i hovedstyret i periode 1961-67. Ved neste valg i 1967, ble han 2. varamann for perioden 1967-70.
1. januar 1961 flyttet familien til Sørlandet. Da hadde Gudmund svart ja til å bli bysekretær for NLM i Kristiansand. Han hadde denne stillingen ut året 1964, men han ble stadig brukt som forkynner på stormøter og mindre samlinger rundt om i hele landet. Hovedledelsen gjorde seg også bruk av hans nådegave til ulike styrer og komiteer. I 1962 ble han oppnevnt til en komite som skulle utarbeide et høringsnotat til «Lov om trossamfunn». Steinar Hunnestad var leder av denne komiteen. I 1963 ble han medlem av styret for Norea Radio, et verv han hadde i mange år. Han ble også flittig brukt i Norea til å ha andakter i radioen.
Etter hvert ønsker Tormod Vågen og Steinar Hunnestad å knytte Vinskei tetter til hovedadministrasjonen. Fra 1. januar 1965 var det opprettet en ny stilling som landsungdomssekretær. Det var en stilling den da 45 år gamle Gudmund Vinskei var tiltenkt. Dermed flyttet familien fra Kristiansand til Oslo. Vinskei hadde stor tillit blant ungdommene, og deltok som forkynner på mange leirer og ungdomsstevner. Han ble også flittig brukt som sjelesørger. I 1967 satte hovedstyret ned en komite som skulle forberede oppstart av barnehager eid og drevet av NLM, og Vinskei var sentral også i dette arbeidet.
I 1969 var det en vekkelse i ei bygd på Sørlandet. To helt unge predikanter var Guds sendebud. Underveis opplevde den ene predikanten en åndelig krise. Han kjente på hjelpeløshet og slet med å få tekster til å forkynne over. Han lurte helst på om han hadde sin sak i orden med Gud. En dag var Vinskei på besøk i heimen til denne predikanten. Han fikk forklare Vinskei om hvordan han hadde det åndelig. Da svarte Vinskei: «Det var flere som skulle vært gjennom det du nå opplever. Gud steller med sine slik at de blir små i seg selv.» Dette ble til stor hjelp for ungdommen.
16 år som Afrikasekretær
Etter hvert som misjonsarbeidet til NLM økte i omfang, trengtes flere stillinger i administrasjonen. Våren 1970 var det nok en gang tid for Vinskei til å skifte stilling. Denne gang svarte han ja til kallet til å bli leder for NLM sitt arbeid i Afrika. Det betydde at han ble helt sentral i den strategiske tenkningen for misjonsarbeidet i denne verdensdelen. Det innebar også at han nesten hvert år fikk minst en tur til Afrika for å besøke misjonærene og være en rådgiver for ledelsen på de ulike misjonsfeltene. Det var to slike stillinger på hovedkontoret. Gabriel Eikli var den andre ansatte, og han hadde ansvar for misjonsarbeidet i Asia.
3. desember 1971 landet misjonær Jon Jøssang i Kenya. Han hadde tidligere vært misjonær i Tanzania i mange år. Nå kjente han seg ferdig i det landet og mente at han hadde et kall fra Gud til å starte opp misjonsarbeid i Kenya. Han slo seg ned på Voi og startet blant annet som kristendomslærer i den offentlige skolen og som forkynner i et fengsel i området. Dette var noe Jøssang i hovedsak gjorde på eget initiativ, og var nok noe kontroversielt. Vinskei var med å finne en god løsning, som gjorde at Kenya etter hvert ble et sentralt land for NLMs misjonsarbeid.
I 1975 ble keiser Haile Selassie i Etiopia styrtet av et kommunistisk regime. Det ble starten på noen veldig vanskelige år spesielt for de kristne i landet, men også for utenlandske misjonærer. Dette ble en krevende sak for Vinskei. Misjonærer måtte evakueres og nasjonale medarbeidere ble fengslet og noen av dem drept. På grunn av all usikkerheten med hvordan det ville gå med det framtidige misjonsarbeidet i Etiopia, valgte misjonens ledelse og se seg om etter enda noen nye misjonsland. I slutten av 1970-tallet startet misjonen opp arbeid i Sør-Amerika. Dette var ikke Vinskeis ansvar.
Det ble også vedtatt å undersøke muligheten for oppstart i Vest Afrika. Sammen med misjonær Olav Overå, reiste VInskei dit i 1978 på en undersøkelsestur, for å gjøre sonderinger. Etter samtaler med ulike rådgivere, landet de på å anbefale oppstart av misjonsarbeid blant Mahou folket i Elfenbenskysten. Dette nye misjonsfeltet ble vedtatt av generalforsamlingen i 1982, og de første misjonærene var på plass i 1984.
Viskei var hele tiden en aktiv spaltist i misjonsbladet Utsyn. I 1955 gav han ut misjonsboka «Trolltromma tagna». Fra 1970 og til sin død, var han stadig på markedet med nye hefter og bøker. De fleste av disse var evangeliseringshefter, men også hefter om misjon. Manuskriptet til den siste boka hans, «Perleskrinet», ble levert like før han døde og kom ut etter hans død. I 1976 fikk han ei fast spalte i Utsyn, der han svarte på sjelesørgeriske spørsmål leserne sendte inn. Dette bidro han også med i ungdomsbladet Ungdom og Tiden. Han deltok også i den offentlige debatten i den kristne pressen.
Mellom alt dette og utallige styremøter og reiser til Afrika, var han stadig på farten landet rundt med det som han stadig poengterte var hovedsaken: Forkynnelsen av Guds ord. Hele tiden var forkynnelse til vekkelse og misjon sentralt, samtidig som han gav sunn bibelsk veiledning i aktuelle spørsmål som brøt på i tiden. På sine turer til Vest Afrika møtte han mange afroamerikanere. Han kom i samtale med flere av dem, og spurte hvilket ærende de var ute i. Da svarte de at de ønsket å komme «back to the roots». Det ble ei preik for Vinskei, og et emne for en bibeltime han holdt mange steder. Det var maktpåliggende for han at misjonsfolket var godt festet i sine åndelige røtter.
Da han nærmet seg pensjonsalderen, ble det bestemt å ansette to assistenter for Vinskei fra sommeren 1986. Det var Johan Naustvik og Osvald Hindenes. Før disse fikk starte opp, døde Gudmund Vinskei på post. Birger Breivik gikk inn som vikar fram til sommeren 1986, da Naustvik og Hindenes ble fast ansatte som Afrika sekretærer, med delt ansvar for de ulike felten i Afrika.
Kilder
Erik Kjebekk: Misjon i
100 år (1996)
Erik Kjebekk: Verden for
Kristus. NLM 1891-1991. (1991)
Fridtjov Birkeli m.fl.:
Norsk Misjonsleksikon (1965)
Gudmund Vinskei:
Trolltromma tagna (1955)
Gudmund Vinskei: Roser
langs veien (1985)
Gudmund Vinskei:
Perleskrinet (1986)
Jakob Straume: Kristenliv
i Rogaland (1957)
Johannes Kvalheim: Krøterhandlar
og lekpredikant (1980)
Johannes Sandve: Etiopia
og kristen misjon (1963)
Josef Tungland: Tormod
Vågen (1994)
Margit Løyland: Fjordfolk
(1999)
Misjonsalbumet NLM 70 år
1891-1961 (1962)
Nils Dybdal-Holthe: Utan
grenser (1999)
Oscar Handeland: I
Herrens tjeneste. Misjonssambandet i Norge 75 år (1966)
Tore Botnen m.fl.
Tryggheim Ungdomsskule 1919-1969 (1969)
Ånen Årli: Feda. Gards-
og slektshistorie (1980)
Muntlig info fra Kjell
Trodahl og Grethe Flåt
Utsyn 1930-86
NLM Årbøker
NLM Arkivet
dagen.no
Digitalarkivet.no
Nasjonalbiblioteket
(nb.no)
2 kommentarer:
Dette var bra. Fam. Omgangsvenner med mine svigerforeldre. Slik blei eg kjent med han. Besøkte han i Oslo sammen med Solveig. Bodde på Majorstua. Var i svigerfar sin begravelse høsten 85.Han ble først nektet å si noe. Men etter samtale med presten Prost Birkeland ordnet det seg. Vinskei døde våren 86. Eldste datter har huset på Oftedal. Var ofte innom butikken tidligere. Flott forkynner og god rettlede.
Ok
Legg inn en kommentar